Jønnis spalte

Klokka er nå 17.20 og jeg har akkurat stått opp. Det første jeg tenkte på når jeg våkna var drømmen om mitt eget lille Narnia, Ridabu Rebels. Jeg har den siste tiden fattet hvor utrolig høyt jeg kommer til å savne det å spille sammen med kameratene mine på et lag der alle har sitt og bidra med, på et lag der kameratskap og å arbeide for hverandre skal skape resultater mot lag som trener 5-6 ganger i uka, på et lag der ingen truer med å slutte pga. dårlige resultater eller dårlig treningsframmøte, på et lag der jeg trivdes og kjernegutta spilte sammen, på et lag som fikk Øyvind til å innse at det gode alltid vil seire over onde, på et lag der det å ta seg en røyk ikke nødvendigvis gir feil signaler til resten av gutta, og på et lag som beseira Ottestad 4-1 på verdens beste hjemmebane Black River Park i sesongens nest siste kamp.

På sykkelen på vei hjem fra Ottestadkampen sto en ting i mitt hode, å klare og holde Rebels gående et år til. Jeg sviktet… Beklager til alle dere som elsket Ridabu Rebels, beklager til dere som spilte der. Jeg vet at alle dere var klar for en ny sesong, men jeg sviktet… Jeg lot meg friste av lovnader som "fast plass", "kapteinsbinn", "morsomme treninger med intensitet", og "18-20 mann på hver trening". Hva tenkte jeg på når jeg sa ja til Ottestad? Hvordan kunne jeg glemme at jeg ble vraka fra treningsgruppe 1 i fjor til tross for at jeg hevet nivået på treningene. Riktignok ble jeg flytta opp til gruppe 1 etter en måneds tid, men da var allerede jeg klar for Ridabu Rebels. Hvordan kunne jeg glemme at det var 12-13 spillere som var bedre enn meg og at Johansen alltid benytter de 11 beste individuelle spillerne og ikke de 11 som passer best sammen som et lag? Hvordan kunne jeg stikke fra det som var den "beste" sesongen jeg har hatt på fotballbanen sammen med Rebels?

På tirsdag sto jeg på Åkershagan sammen med 7 andre spillere på trening (bunnotering på treningsfremmøte i Rebels var 11!! og da var vi 18 stk i troppen mot for 29 som vi er i Ottestad!!) og spilte 4-kant som vi har gjort hver bidige trening i 8-9 uker nå, som en benka spiller uten kapteinsbinn og tillit.

Dessverre har jeg ikke tid til å være med og organisere og være like aktiv som i fjor, men jeg er villig til å være med å hjelpe til med å få det i gang, og sitte i et slags styre for klubben.

Jeg håper at en av dere i kjernen, Lars, Torstein, Brage, Henrik ++ fortsatt har de følelsene som vi en gang hadde for Rebels og kan starte opp igjen.

JEG VIL HJEM IGJEN, HJEM TIL REBELS!!

Klar for å kjempe for blått og hvit, Ole Johnny.