Kracauer var en realist. Han mener at realismen er mest i tråd med filmen som medium. Han er veldig kritisk til formalismen, og mener at ekspresjonismen var med på å legge grunnlaget for Hitler.

Utgangspunktet for Kracauer er at film er et realistisk medium, og at det bør brukes som nettopp dette, da mediets kjerne ligger i dets nærhet til virkeligheten.

Filmens viktigste særpreg er at den kan fange inn:

1. den ubearbeidede og ikke-manipulerte virkeligheten.
2. det tilfeldige og slumpmessige i virkeligheten.
3. virkelighetens uendelighet.
4. virkelighetens mangetydighet.

Ifølge dette resonnementet er film-mediet den eneste kunstform som kan "overføre elemementer fra virkeligheten uforandret", og mediets oppgave blir å vise oss "nature in raw". Kracauer insiterer på at det er filmens klare oppgave og privilegium å gjengi og avsløre, og dermed forløse den fysiske virkelighet.
Har man på den andre hånd et rent fantasiskapt rom; med fantastiske verdener, med sammenstillinger av landskapsaktige former, overdådig fargebruk, abstrakte omriss og teatralsk billedspråk, må dette betraktes som et absolutt villspor fra filmens egentlige bane. De fleste eksperimentalfilmer har ikke engang et utgangspunkt i den virkelige verden.

Kunst?
Å blande kunst inn i filmen avsporer filmmediets innebygde muligheter, og går glipp av en mulighet som er reservert det filmatiske medium. Da fremstår filmbildene som noe som kun kan komponeres til noe som kan gjelde som et kunstverk; det mister sin karakter av råmateriale. Dette innebærer ikke at film og kunst utelukker hverandre, for hvis det menes at kunst også er filmer som virkelig viser det de referer til, er de kunst med en forskjell fra den tradisjonelle. Da er filmen og fotografiet den eneste kunstart som viser sitt råmateriale.

Kracauer om ekspresjonisme: Det er den tyske etterkrigssamfunnets psykososiale trauma som på et slags underliggende plan danner en slags forbindelse mellom filmene. Sentrale motiver er det tyske samfunnets vakling i valget mellom hva som oppfattes som tyrannisk og hva som oppfattes som kaotisk samfunnssordning. På en annen side finnes det intertekstuelle forbindelser med samtidige europeiske uttrykksformer. Det er uttrykksformen for en ny generasjon kunstnere, inspirert av Film d'Art bevegelsen, men som ikke bare var interessert i filmens egenskaper som overførings- og registrerings middel, men i filmen i seg selv.

Svakheter ved Kracauer:
Inntar man et fortellerteoretisk perspektiv, ser man at det som for Kracauer er overførte og uforandrede elemementer fra virkeligheten, i virkeligheten er motivert av en bestemt måte å representere det på. Elementene fra virkeligheten er altså blitt utsatt for en subjektiv prosess i og med at filmskaperen har valgt synsvinkel, avstand til objektet, vinkling mm. Er det ikke slik at ethvert filmatisk produkt, være seg filmfortellinger og dokumentarer, på en eller annen måte kan oppfattes som et subjektivt uttrykk? Det er finnes ikke en naturlig gitt måte å filme på