Det tok relativt lang tid før det kom igang noen filmproduksjon av betydning i Tyskland. Grunnen til dette var at filmen var assosiert med underholdningsformer som befant seg utenfor de aksepterte institusjonelle rammene, dvs vulgære eller pornografiske. Dette var forsåvidt et internasjonalt trekk, men det varte lenger i Tyskland. Inspirert av franske Société Film d'Art fra 1908, ble den første "anstendige" "autorenfilm" basert på et skuespill laget i 1912. Denne ble fulgt av flere filmatiseringer av kjente verk. Senere kom også mer frittstående filmverk.

Under første verdenskrig ble importen av utenlandsk(bortsett fra skandinavisk) film rammet, og behovet for større egenproduksjon meldte seg. Dette førte til dannelsen av av produksjonsselskapet UFA(Universal Film Aktiegesellschaft) som hadde store finansselskaper i ryggen. Etter krigen stod derfor Tyskland godt rustet, og seilet i løpet av 10-15 år opp som den ledende filmnasjon i Europa. Den tyske ekspresjonismen omfatter de tyske mellomkrigsfilmene, fram til nazistene kneblet filmindustrien og mange av de framtredende filmskaperne emigrerte til USA.

Hvorfor ekspresjonisme?
Kracauer: Det er den tyske etterkrigssamfunnets psykososiale trauma som på et slags underliggende plan danner en slags forbindelse mellom filmene. Sentrale motiver er det tyske samfunnets vakling i valget mellom hva som oppfattes som tyrannisk og hva som oppfattes som kaotisk samfunnssordning. På en annen side finnes det intertekstuelle forbindelser med samtidige europeiske uttrykksformer. Det er uttrykksformen for en ny generasjon kunstnere, inspirert av Film d'Art bevegelsen, men som ikke bare var interessert i filmens egenskaper som overførings- og registrerings middel, men i filmen i seg selv.

I Europa var mellomkrigstiden preget av at kunstneriske ismer fikk sprudle fritt, disse fant fort veien til filmlerretet. I Sovjet preget futurismen og konstruktivismen filmen, med Eisenstein som den mest kjente. I Frankrike var det impresjonismen som preget filmen, men etterhvert også dadaisme og og surrealisme. Det moderne gjennombruddet kjennetegnes ved en vilje til nyorientering i forhold til de stabile, realistiske og harmoniserende uttrykksformene som hadde vokst fram siden renessansen. Som det mest moderne mediet ble filmen av mange avantgardister sett på som ideelt til å gi uttrykk for de nye erfaringene med industrisamfunnet. I Tyskland stilte ekspresjonismen sterkest i de kunstneriske miljøene. Da er det naturlig for filmkunstnerne å bringe dette til filmmediet også. Dette var også med på å gjøre tysk film synlig internasjonalt. Denne perioden dovner hen mot slutten av 20-tallet samtidig som bølgen som setter det kunstneriske i sentrum ebber ut rundt i Europa.

André Bazin: Det er to dominerende filmhistoriske tendenser; film av regissører som tror på virkeligheten, og film av regissører som tror på bildet. I denne sammenheng betyr "bildet" alt representasjonen på lerretet tilfører det objektet som er representert... Innenfor den bildetro retningen finnes to undergrupper; den ene la vekt vekt på bildets plastiske egenskaper(a), og den andre utnyttet redigeringen og montasjens(b) muligheter. Sovjetfilmen knyttes til a, og den plastiske ekspresjonismen er i hovedsak tyske mellomkrigsregissørers bidrag.

André Bazin: Den plastiske ekspresjonismen kjennetegnes av vektlegging av stil knyttet til scenografi, utnyttelse av sminke, fokusering på en utvendig spillestil og en kreativ lyssetting og bildekomposisjon. Tar i bruk iscenesettelsens muligheter, ikke for å gi en realistisk gjengivelse av den fysiske virkeligheten, men for å skape en indre virkelighet, en sinnstilstand. De ekspresjonistiske filmene kjennetegnes også med at de iscenesetter et ekpresjonistisk rom med det for øye å tegne et miljø og en atmosfære som skille bidra til å vekke uhyggelge og ofte kaotiske assosiasjoner. Det er livets skyggesider som står i sentrum, der de mørke og kriminelle kreftene spiller seg ut. Filmstudioet blir veldig viktig fordi dekorasjonenes design og iscenesettelsen uttrykk er dominerende. Dette gir nemlig muligheten til å kontrollere de grafiske og plastiske uttrykksmulighetene som filmmediet kan fange.

Sosialhistorisk tilbakeblikk:
Sigfried Kracauer: Tar utgangspunkt i at film skal være i stand til å reflektere en kollektiv mentalitet eller en slags nasjonal bevissthet. I tillegg regner han film som produkt av en kollektiv arbeidsdelt prosess rettet mot et massepublikum, og derfor vil mediet være særlig egnet til å reflektere aktuelle kollektive psykologiske behov. Men med dette som utgangspunkt, mener han at gjennomgangstemaene i filmene var forbundet med desperasjon og tragedie, og dermed underbygget og bekreftet den sosiale usikkerheten som preget det tyske samfunnet og la grunnlaget for de autoritære tendensene og politiske endringene på 1930-tallet. Han er blitt kritisert for at han bruker filmene som en slags illustrasjon på en allerede gitt fasit.

Rommets kvaliteter:
Montasjefilm dynamiserer den fortellende filmens handling gjennom en analytisk redigeringsmåte. I tysk ekpresjonistisk film er det miljø og atmosfære som forstørres til fordel for den handlingsorienterte framdriften. Den fremhever med andre ord rommets kvaliteter framfor tidens. Den dveler ved elementene innenfor den enkelte innstilling. Det ekspresjonistiske miljøet som tegnes forsterkes av en ytre eller utvendig overdreven spillestil. Karakteren er gjerne sterkt sminket på en gestisk utrykksmåte. Det er heller ikke snakk om noen psykologisk innlevelse i rollen, snarere tvert imot med teatralsk ekspressiv spillestil, hvor skuespillerne er bærere av de ekspresjonistiske ideene.

Eksess: betyr overdrivelse eller overskudd. I denne sammenhengen kan vi bruke det om den tyske ekspresjonistiske filmen, der de eksessive dimensjonene karaktiseres ved den måten stilistiske elementer overgår fra å tjene filmens fremadskridende interesser, til å dreie vår oppmerksomhet mot virkemiddelet i seg selv. Eksessen inviterer på denne måten til en lesning som fraviker den harmoniserende sammengenende lesningen en klassisk fortellende film legger opp til.