Sergei Mikhailovich Eisenstein
(1898-1948)

Sergei Eisenstein regnes som den viktigste formalistiske filmteoretikeren. Han var en formalist, meget ekstrem sådan. Et multitalent som drev med både filmteori og produksjon av film samtidig. Han brukte egenproduserte filmer til å eksemplifisere teoriene sine, som til tider kunne være ganske ekstreme.

Historie:
Eisenstein kom fra en middel-klasse familie i Riga. Etter farens ønske utdannet han seg til ingeniør. Han deltok aktivt i revolusjonen og i tiden like etter konstruerte han broer. Han likte å skape, og ble noe senere med i Proletkult Teateret i Moskva. I 1923 regisserte han sitt første teaterstykke alene. Etterhvert produserte han også en kortfilm som ble vist i teateret. Han fikk mer og mer erfaring innenfor film, men selv bedyret han at overgangen til film først kom i 1924, med Gass-maskene, som ble innspilt i et ekte gassanlegg. Bare måneder etter begynte han på Streik, som ble den første store filmen i montasje-bevegelsen. Senere laget han tre viktige store filmer til(se ovenfor). Mot slutten av 20-tallet begynte stalinismen å stramme til rundt filmproduksjonen og Eisenstein begynte på sin reise som ville holde ham utenlands til 1932. Da han kommer tilbake får han produksjonsforbud, men blir får likevel en sentral rolle i den statlige filmskolen.

Attraksjonsmontasjen:
Inspirert av fysiologen Ivan Pavlovs teorier om stimuli/respons, lanserte Eisenstein i 1923 en artikkel om attraksjonens montasje. Gjennom attraksjonsteateret skulle instruktøren forme tilskueren på en bestemt måte ved å tilby bestemte stimuli. Alle uttrykksmåter kunne benyttes og det avgjørende var elementenes mulige attraksjon eller effekt i forhold til tilskueren. Eisenstein var knyttet til konstruktivistiske ideer, der instruktøren konstruerer kunsten.

Film, montasje og betydningsdannelse:
Eisenstein bruker det japanske bildespråket(ideogrammet) for å illustrere sine synspunkter om montasje og sammensetningen av bildetegn for at en betydning skal oppstå. (hund + munn = å bjeffe). Dette er montasje! Man har enkeltinnstillinger som bringes til å kollidere gjennom redigeringsprosessen(montasje). Videre sammenlignes enkeltinnstillingene med celler, som sammen danner en organisme. Filmen er et intellektuelt redskap som gjennom avbildning av gjenstander på et primært nivå settes sammen i montasjen til å uttrykke abstrakte tanker og ideér.

Eisenstein om Griffith og den klassiske filmen:
"Griffith er den geniale mesteren i amerikansk film", og som i første rekke perfeksjonerer paralellmontasjen spesielt knyttet til spenningsoppbygningen. Eksempelet fremfor noen er kryssklippingen mellom de to parallelle handlingene i En nasjons fødsel, der kryssklippingen gradvis øker spenningen; vil de snille Ku Klux Klan nå frem i tide til å redde "the good guys" fra de slemme neger soldatene. Dette er det grunnleggende konstruksjonsprinsippet for fortellingen som helhet, hvor vi i kortere eller lengre sekvenser vekselvis følger de forskjellige personene. Forskjellen mellom sovjetmontasjen og parallellmontasjen er at man ifølge Eisenstein kan oppnå en annen dimensjon, en metaforisk idé, i sovjetmontasjen, som ikke er mulig i den grad i den amerikanske klassiske filmen.

Eisenstein og tilskueren
Eisenstein benytter seg ikke av de samme usynlige kontinuitetsprinsippene som går ut på å sy sammen historien og servere den på sølvfat til tilskueren, som den klassiske filmen gjør. Tilskueren skal gjennom den synlige montasjen tvinges til å delta i den kreative prosessen som filmskaperen har benyttet seg av, uten å skjule arbeidet bak filmen. Dette gjør at tilskueren får en annen tilskuerposisjon. Istedenfor å bli "forent med handlingen" og bli sugd inn i fiksjonsuniverset som i den klassiske filmen, får tilskueren en posisjon som befinner seg utenfor fiksjonsuniverset, søkende, urolig og kritisk. Dette er filmens patos; evnen til å tvinge tilskueren til "å gå ut av seg selv".

Innflytelse
Sovjetfilmen og ikke minst Eisenstein bidro til å fornye og utvikle filmspråket, og kan til dels også ha bidratt til utviklingen av den klassiske filmen. Den radikale bruken av filmmediet inspirerte radikale kunstnere til å ta filmmediet i bruk i forbindelse med politisk aktivitet. Eisensteins konstruksjonsprinsipp har dessuten funnet veien til moderne video og fjernsynsspråk. Eksempel på dette er Eia og Tuftes kryssklipping mellom politikere og sauer, som skulle gi et ganske tydelig bilde på hva de mener om politikere :-)