Fra østens fjerne kyster, i midtens rike har vi nå vært bosatt i mer enn ett år. Hongkong, som betyr den duftende havn, har vært og er en stadig hektisk havn, noe som skyldes havnebassengets dype fjord. Duften av krydder og andre eksotiske ting er nok mer eller mindre borte. Opplevelsen av å være i en slik millionby, er både interessant og utfordrende. Kontrastene fra Norges høye fjell og småhusbebyggelse til høye blokker og et yrende folkeliv er store. Hongkong har vært gjennom den vanskeligste tid på mange tiår, med halvering av boligpriser, oppsigelser og nedleggelser av forretninger. I tillegg har Kina igjen kontroll over lille Hongkong, som på mange måter er en "storhet" i børsverdenen. Kineserne er et hardt arbeidene folk og selv om de nå opplever vanskelige tider, har de pågangsmot og ser muligheter for fremtiden.

Vi er bosatt i Tai Po som ligger 2,5 mil nord for selve havnen, og her bor ca 250 000 mennesker. Et godt utbygd kollektiv-system, gjør det enkelt å reise til forskjellige steder, og det koster heller ikke særlig mye. Med tog-avganger hvert 3-5 minutt og bussavganger varierende fra 5-15 minutter, er det ikke særlig problematisk. En tog tur eller busstur på 2-3 mil koster ca 8,- (Norske Kroner). Reiser du i rushtiden, kan det være ca 4000 mennesker bare på ett tog!

Blokka vår ligger i sentrum av Tai Po og har 22 etasjer. Antagelig bor det ca 1500 mennesker i blokka! Vi kjenner etter hvert flere igjen, men ellers er det en anonym tilværelse her. Ingen navneskilt på postkassen eller foran inngangsdøren. Leiligheten vår er ca 41 kvadratmeter og har tre soverom, bad, kjøkken og stue. Sett med norske øyne, så er dette nesten utenkelig, for ikke å si en umulig bosituasjon for en familie. Mange hytter i Norge er jo større, men i kinesisk målestokk er vår leilighet faktisk stor! Selv om det er lite, så trives vi godt.

Etter å ha mottatt storbagasjen som vi sendte noen uker før vi dro, kunne vi lage vårt eget lille "norske" preg på stuen. Selvfølgelig begrenset på alle områder. To uker etter at vi kom hit, var det slutt på "turist" tilværelsen. Da startet studeringen av språk på universitetet. Den såkalte "språkmuren" fikk vi virkelig erfare, fordi kantonesisk er så ulikt både norsk og engelsk. De første ukene satt vi åtte studenter i et lite klasserom (selvfølgelig), og følte oss på barnestadiet. Læreren sa noen uforståelige ord, - forklarte på engelsk, som vi skulle prøve å gjenta. Noen var veldig heldige og klarte det på første forsøk, mens andre kunne streve i uker med å uttale et ord riktig. Nye toner og nye gloser skulle læres hver dag og i tillegg ny grammatikk, selv om den heldigvis ikke er særlig innviklet. Entusiasmen som vi hadde før vi begynte språkstudiet minket etterhvert som hodet "dunket" mer og mer mot språkmuren og det ikke ble særlig åpning. Likevel kunne vi etter noen måneder si enkle setninger og stille noen spørsmål. Vi har blitt spurt de samme spørsmålene; "Hva heter du, hvor kommer du fra, hvorfor er du her, hvor bor du i Hongkong". Spørsmål og svar har blitt lengre etter hvert som nye ord og grammatikk har blitt innlært. Noen ganger kan vi føle at nå går det greit, for jeg forstår jo lærerens spørsmål og kan svare på dem. Læreren forstår til og med mitt svar! Men vi bor jo ikke på universitetet og skal ikke snakke med studenter og lærere hele dagene, så om vi føler at vi behersker litt mer av språket, blir hodet fort "dunket" mot språkmuren i møte med mennesker utenfor universitetet.

Babels språkforvirring hadde vi lest om Bibelen, men det er først nå at vi har forstått hvilke konsekvenser det har fått. Dessverre tildelte Gud ikke så mange å snakke norsk, derfor må vi streve oss igjennom språklesningen her i østen. Kineserne har to kinesiske språk. Mandarin brukes både på Taiwan og i Kina, mens Kantonesisk snakkes i Hongkong og kanton provins, som grenser til Hongkong. Kinesisk er et tonespråk, det vil si at et ord som høres likt ut for en nordmann, kan ha minst syv forskjellige betydninger. Mandarin har fire toner og skriftlig og muntlig er likt, mens kantonesisk har syv toner og et ulikt skriftspråk. Det er sikkert ikke vanskelig å forestille seg at det er både frustrerende, forvirrende og utfordrende å lære det tredje vanskeligste språket i verden. Selv etter mer enn ett års språkstudie, er vi fortsatt på "barnehage-nivå" rent språklig og vi vet at misjonærer som har vært her en stund, stadig føler språklæringen pågår i flere perioder. Språkmuren har nok noen brister, men hodet har nok mest preg av muren. Da Gud grep inn i Babel og gjorde språkforvirringen så stor, kan vi spørre om han tenkte på misjonærers språklæring og effektivitet!?

Harald feiret to år i august og har vokst mye siden vi forlot Norge. Fra mandag til fredag har vi en kinesisk hushjelp som passer Harald når vi er på universitetet. Hun snakker bare kantonesisk og derfor har også Harald lært språket på en smertefri måte. Mange kinesere er forundret over hvor tydelig han prater kantonesisk. For at han skal lære norsk, bruker vi bare norsk når vi er hjemme. Det hjelper ham også til å ikke bli språkforvirret. Hver gang han ser en kineser, prater han kinesisk til dem, men kan i neste setning si det samme til oss på norsk, for å sikre seg at vi også skjønner hva han sier. Vi har mange lekeplasser og parker i nærheten av blokka vår, slik at Harald har mange muligheter til å utfolde seg, selv om plassen inne er liten.

Menigheten vår har ca 70 medlemmer og vi trives veldig godt der. Åge har hatt preken på engelsk tre ganger dette året og en annen oversetter til kantonesisk. Ellers har vi fire kjekke ungdommer som kommer hjem til oss annen hver fredag kveld og studerer Johannes- evangeliet på engelsk. Tre av dem ble døpt den 21. desember i fjor, den fjerde var døpt som barn. Vi har lært mye av dem om kinesisk kultur og det har vært interessant og utfordrende å ha en slik liten gruppe.

Selv om vi har strevd oss gjennom ett år med hardt språkstudie, så har vi merket at mange ber for oss, og vi ønsker å si takk enda en gang for at vi blir husket i kirkebønnen. Drivkraften og motivasjonen får vi nettopp gjennom bønn og at Gud er oss nær. Uten den erfaring ville det vært vanskelig å være borte fra venner og familie som vi savner. I disse advents og juletider, skal vi igjen minnes Frelseren som kom og som kommer. Vi har møtt Ham og er her for å "spre ryktet" om Frelseren, som gir større fred og sikkerhet, enn "de usikre pengene", som ikke minst kineserne er opptatt av å tjene mest mulig av. "Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!", vil også lyde i Hongkongs kirker denne julen, kanskje noen kinesere i år vil synge det for første gang!?

Hilsen Harald, Inger og Åge Thingbø