John Mains intense og varierte liv beskriver en klart synlig linje:
en søken etter Gud gjennom en serie av nye begynnelser.
Ved gjennombruddet og oppblomstringen i han siste tiår oppnådde han å gjennomføre en visjon og etterlot seg en åndelig arv og et fellesskap som fortsatt inspirerer enkeltmennesker og grupper over hele verden.

Douglas Main ble født i London i en irsk familie i 1926. Han tjenestegjorde i hæren ved slutten av krigen, og sluttet seg etter dette til Canons Regular som han studerte sammen med i Roma i to år. Etter å ha avlagt juridisk eksamen ved Trinity College i Dublin, lærte John Main seg kinesisk og ble stasjonert i Malaysia. Der ble han kjent med en enkel form for meditasjon gjennom en indisk munk, og dette ble det kontemplative fundament i hans kristne liv, men som også utfordret den strenge åndelige bønn som var fremherskende på den tiden.

Da han vendte tilbake til Vesten igjen underviste han i internasjonal rett til han sluttet seg til de engelske Benediktinere ved Ealing Abbey i London. Han studerte i Roma under det andre Vatikankonsilet, og ble ferdig utlært og ordinert i 1963. Mens han var rektor ved en Benediktinerskole i USA, ble han gjennom sine studier av Cassian og den apofatiske tradisjonen oppmerksom på forbindelsen mellom de kristne klostres åndelige "rene bønn" og den meditasjonen han selv hadde praktisert i Østen. Forbindelsesleddet var den rolige, kontinuerlige gjentagelsen av et enkelt ord eller setning gjennom hele meditasjonen, som en måte å bringe den konstant distraherte menneskelige hjerne til oppmerksomhet mot Gud, og det kravfulle menneskelige ego til åndelig ydmykhet. John Mains oppfatning bygget på den viktige underliggende overensstemmelsen mellom Østens mantra, Cassians "oppskrift" og "monologen" i de første kristnes bønn.

Med denne visjonen viet John Main resten av sitt liv til å undervise mennesker av alle samfunnsklasser og raser i meditasjon i den kristne tradisjon. I 1977 ble han oppfordret til å starte et lite Benediktiner samfunn i Canada hvor han døde, men hvorfra hans påvirkning allerede hadde begynt, en påvirkning som har ekspandert og som har beriket mennesker i kristne samfunn og innen andre trosretninger fram til i dag.

John Main så at det moderne menneskes søken etter et dypere indre liv krevde en enkel kontemplativ disiplin som kunne praktiseres daglig. Ut fra dette utviklet det verdensomspennende fellesskap av mediterende seg, nettverket av sentre for Kristen Meditasjon og ukentlige meditasjonsgrupper som introduserer mennesker i tradisjonen, og støtter medlemmene i hans anbefalte disiplin om å meditere en halv time to ganger hver dag.

John Mains bidrag til den moderne kontemplative tradisjonen er mangfoldig. Han viste hvordan ensomheten og stillheten i dyp bønn er oppbyggende for samfunnet. Kontemplasjon hører til i hjertet av kirken ikke i dens periferi, og er en dimensjon i det kristne liv som må bli gjenoppdaget om kirkens og dens åndelige liv skal kunne fornyes. Han underviste fra en teologi om bønnen fra den iboende ånd og den indre Kristus, som åpner nye muligheter for bønn i dagens sekulariserte samfunn. John Mains lesing fra Paulus spesielt, illustrerer den intime forbindelsen mellom Skriften og hjertets bønn. Det "universelle kall til fromhet" inviterer til en personlig kontemplativ praksis i det daglige liv, og på den måten utfordrer det til en revitalisering av klosterliv og religiøse samfunn. Den moderne forvirringen mellom psykologi og spiritualitet blir klargjort gjennom hans lære om kunnskap om ens eget selv.

Etter sin død ble John Main hyllet av Bede Griffiths som "den viktigste spirituelle lærer innen dagens kirke". Et årlig John Main seminar arrangeres til hans ære og minne. The World Community for Christian Meditation, som vokste ut fra han inspirasjon, har sitt internasjonale senter i London.

Dom John Main OSB, født i London 21. januar 1926, døde i Montreal 30. desember 1982.

Laurence FreemannOSB