Litt om meg...

Jeg som står bak kennel Vianova, heter Brit Gebhardt Olsen og er av sen 5o-talls årgang. Jeg bor på Stavsjø som ligger i Ringsaker kommune, ca. 15 km fra Brumunddal og 3 mil fra Hamar. Her bor jeg sammen med mine 3 barn; Joakim, Kristoffer og Pernille, og våre 3 bernertisper; Nova og Mindy og Rumba. 
I tillegg teller husholdningen kattemor med sine 2 halvstore kattunger som ser ut til å bli boende her.

Tur er gøy!

 
Jeg er født i Brumunddal og oppvokst i Furnes. Etter at jeg "forlot redet" har jeg bodd litt rundt omkring: Tromsø, Hamar, Oslo og Jessheim. Men for ca. 11 år siden flyttet jeg tilbake til hjemkommunen.

Av yrke er jeg utdannet vernepleier, og jeg arbeider på et arbeids- og opplæringssenter for voksne mennesker med psykisk utviklingshemming. 
Med full jobb, 3 unger og 2 hunder er man ikke særlig plaget av fritidsproblemer. Og spesielt ikke når "hundegalskapen" omfatter mer enn "bare" å ha familiehund og turkamerat. Jeg har tatt aktivt del i Norsk Berner Sennenhundklubb's arbeide siden 1991. Jeg har vært innom hovedklubbens utstillingskomité og satt flere år i oppdretterkomitéen. I lokalavdelinga har jeg vært med i utstillingskomitéen i 6 år, men nå har jeg tatt ei pause derfra. Jeg er dessuten autorisert ringsekretær og har hatt stort utbytte og glede av å bli litt kjent med andre rasemiljøer. Og så driver jeg litt med oppdrett, da. Foreløpig har det blitt 3 kull, men jeg har planer om flere... 

Nå vil vel de fleste mene at dette burde holde. Men jeg har også en annen stor interesse, nemlig musikk. Jeg har spilt i korps siden jeg var rundt 10 år gammel, og instrumentet mitt er klarinett. Nå spiller jeg i Hamar Damekorps. Korpset ble startet for snart 4 år siden, og vi teller i dag drøyt 40 voksne jenter med masser av spilleglede!

Jeg har vært glad i dyr i hele mitt liv, og i mine 5 første leveår hadde vi en harehund. En hygenhund med navnet Pan - oppkalt etter skogsguden. Min far var nemlig en ihuga harajeger, selv om kanskje ikke antallet middager av harekjøtt har stått i forhold til antallet jaktturer...

Mine besteforeldre hadde også harehund i alle år, fars jaktinteresse hadde han fra sin far. Tanter og onkler har hatt elghunder og fuglehunder, så man kan godt si at jeg er oppvokst med jakthunder i alle varianter. Og med jakthistorier...

Lysten på egen hund har alltid vært der, men at det var Berner Sennenhund som skulle bli "min rase" var mer en tilfeldighet. En lykkelig tilfeldighet!
Cæsar la grunnlaget for et hundehold som har gitt meg utrolig mange fine opplevelser, og kontakt med mange flotte mennesker landet rundt. 

  
Undertegnede og Nova, som er Cæsar's niese.

Planer skal man ha, og noen drømmer... Selv har jeg mange og har ikke tenkt å ramse opp alle her. Men en vil jeg nevne, og det er planen om å ta jegerprøva. Oppvekst i et miljø hvor jakt og jakthunder har hatt en sentral plass har kanskje ikke gått helt upåaktet hen... 
Min far, som døde i fjor vinter, var aktiv  jeger i alle sine 70 år. Og de siste årene har jeg vært så heldig å fått anledning til å bli med ham på flere jaktturer. På en stubbe i skauen, med rykende varm kaffe og en røyk, har han formidlet mye om den jaktkulturen han sjøl har vært en del av - og som han i sin tid lærte av bestefar. Jeg har fått høre om hundene og hvordan de arbeider, han har fortalt om viltet og dets vaner og atferd, om naturen, om fellesskapet både mellom jegere og hund. Han har formidlet respekten til naturen og viltet, og jeg har fått høre uttallige jakthistorier! 
Jeg har fått høre losen gå, og jeg har fått føle den spenningen som hører med. Og ikke minst, jeg har fått lyst til å lære mer om denne jakta som har fascinert meg så med alle sine finurligheter og uskrevne lover og regler for god jaktskikk. Om det så skulle bli en egen jakthund i huset , ja det får tida vise...

Onkel Mauritz og far (t.h.) på harejakt