Historisk hopputstyr

Hvilken betydning har bindingen hatt for våre forskjellige stilarter

I tiden rundt 1865 ble det sett stort på om en løper satte utfor uten stav, og flere og flere ville gjerne forsøke dette, samtidig som de begynte å binde skiene fast til bena. Etterhvert forsvant også staven. Første gang bindinger blir nevnt er såvidt vites i 1650, der Jens Lauritzøn Wolff omtaler det i sin "Norrige Illustrata", "Skeeder, hvilke de binde under Deris Fødder". En annet steds nevnt "fordumse Østlænding" sier videre i sin artikkel fra 1867 som handlet om "hvordan takle Store hop, eller afsatser": "Skiløbere maa under en større Fart indtage en noget foroverbøyet Stilling, med krogede Knæer, og en saadan Elasticitet i Synkning og Stigning, at Legemet, naar bakken har store hop eller afsatser, ligesom beholder en Spiralaktig Kraft, samt helst holde det venstre ben noget fremfor det høire ben, saa en på en måde hviler paa dette".

Ja, det er nesten som det var tatt ut av dagens lærebøker. Han skriver videre; "Jeg har hørt at enkelte Skiløbere spænde Fødderne fast til Skierne, men hvorledes Skiløberen ved at stube forover da klarer sig, blandt andet fra at brække sine Ben, har jeg ingen ide om. En sådan Maade at sikre seg Skierne til Fødderne paa, anser jeg som komplet forkastelig". I den første tiden var det mange for, og mange imot skikken med å "binde" skiene fast til foten, det kunne være farlig! Det var jo ikke så lett å kommunisere dengang, slik at det kunne gå mange dager før nabokommunen fikk høre om hva som hadde skjedd. Som den 9. februar 1868, da Sondre Nordheim satte utfor Iversløkka i Christiania, med bindinger på skiene slik at de kunne manøvreres med letthet, uten den store bremsestaven.

Et stykke skihistorie var skrevet, og en ny tid var begynt. Vidjebindingen Sondre Nordheim hadde laget, og som gikk rundt hælen, var kommet for å bli. Skiene ble etterhvert også like lange for alle løpere, noe som også medførte at forskjellige stilarter begynte å danne seg. I den første tiden etter at skihoppingen hadde slått gjennom, som konkurranseidrett, "trakk løperne opp", de dyktigste gjorde det en to tre ganger, før de landet på bortimot 20 meter.

Spanskrørsbindingen
De brukte forskjellige skityper, og en stav til å støtte seg med. Med luen i den ene hånden og staven i den andre satte de "djerve mænd" utfor. Antagelig fremdeles med vidjebindingen, for i 1884 kom spanskrørsbindingen, dobbel sådan, innsydd i lær og festet til siden av skiene. Den tålte skihopp og store påkjenninger i svinger. Men patentert ble aldri denne bindingen, som fikk navnet "Fossum bindingen". Og var den mest brukte i mange år.

Justerbare bindinger
I 1890 dukket nok den bindingen som skulle bli forløperen til den fremtidige bindingen opp, den første justerbare binding, med stålører og justerbare remmer av lær: Huitfeldtbindingen. Denne bindingen kom senere med svinelær og skikkelige tåjern som også var til å justere sideveis. Dernest kom Kandaharbindingen, som ble det helt store frem til våre dager. Patentet var den samme, utseendet nesten likedan. Sveitsisk produkt, fra 1930. Helt frem til midten av tredveårene kan man si at det var riktig at foten skulle sitte fast til skiene hele veien, å bevege helen skulle ikke være mulig. Kanskje dette var et utslag av redsel for at tåjernet ikke ville holde foten fast, slik at skiene kunne falle av, dersom de slakket for mye. Telemarkstilen eller "rett opp ned stilen, med lett bevegelige armer", som kom med bl.a. Torjus Hemmestveit i 1880 årene, kan være et resultat av nettopp den type bindinger. Bindingen var også meget viktig for stilarten, satt hælen fast til skien, eller kunne man bevege hælen?

Det skulle jo være fremdrift i satsen den gangen også, slik at kombinasjonen stramme bindinger og fremdrift, samt det å komme oppå skiene for at de skulle bære skikkelig, kunne faktisk på den tid bare gjøres ved å knekke i hoften. Ellers hadde skiene ingen fri bevegelse, de fulgte ankelens vinkel.

Kongsberg-gutta hadde sin egen karakteristiske stil, "Kongsbergknekken", som antagelig var et resultat av blandingen av den perioden hvor det skulle være bevegelig hæl, og fast hæl, før det hele kulminerte med slakke bindinger. Rundt 1950 skulle hælen kunne løftes ca. 10 cm. over skien. Det har vært mange store skinavn i denne noe ubestemmelige perioden, som f.eks Hans Bjørnstad og Simon Slåttvik, eller Georg Thrane som hadde denne fine stilen som så mange prøvet å etterligne. Armene ble lagt langs siden med en gang etter satsen, bare en liten vipp med armene i satsøyeblikket, før han på slutten av svevet rolig dro armene frem og avsluttet.

Finnestilen
Georg Thrane var på en måte foregangsmann for den senere så populære finnestil. Finnene begynte imidlertid i begynnelsen av femtiårene å slakke litt på knytingen av skolissene, ikke knyte så høyt, for dermed å kunne "gå enda hardere ut" i satsøyeblikket. Dermed fikk de med seg en enda større hastighet ut fra hoppet, og kom bedre over skiene. Og kunne trygt legge armene rolig langs siden av kroppen, bare med en liten sveiv med armene etter utgangen. Dette gjorde et slikt inntrykk på massemedia at denne stilen raskt ble kaltFinnestilen. "Finnestilen" var så aerodynamisk riktig at den fremdeles er i bruk. Noe senere, på 60 tallet, kom Helmuth Recknagel fra Ø-Tyskland med sin karakteristiske stil, "rask i satsen, en vipp med armene, før de ble lagt strake frem over hodet". Dette muligens fordi han hoppet med så stramme bindinger at han ikke fikk løftet hælen fra skien, samtidig som han snørte støvlene på en slik måte at anklene fikk spillerom, og dermed kunne komme bedre over skiene.

Koba Zakadse, Sovjet var eksemplet på dristighet der han lå og slikket skituppene. Imidlertid var det en normann som overgikk ham, Torgeir Brandtzæg. Brandtzæg var ikke bare dristig, men var også en krafthopper, noe som skulle bli hans bane. Les kuriositeter og Episoder i Holmenkollboka, samt intervjuet med ham i Adresseavisa.

Skiføringen har gjennom alle år vært lik, de skulle se ut som om det var "en planke" fra siden, det ble trukket for "saks" og "sprikende ski", ja til og med bred skiføring. Iallefall inntil Jan Boklöw, som startet med "denne stygge skiføringen" el. "Boklöwstilen" hadde gitt seg med skihopping, da skulle alle hoppe slik, og stilen ble omdøpt til V-Stil. Stilen er egentlig mer aerodynamisk riktig, hva skiføring angår, fordi den øker bærekraften ved lave hastigheter, slik at skiene bærer bedre gjennom svevet, proposjonalt med fartstapet, og dermed øker lengden betraktelig.

Økningen av hastigheten på hoppet har endelig stoppet, fordi tilløpet, med dagens V-stil, ikke behøver å være så langt lenger. Ja, hva blir det neste skritt ?

De mest brukte hoppbakker på 40 - 50 tallet.
Hoppbakker har det vært mange av opp gjennom årene, bare i Bærum var det minst 40 bakker i 50 - 60 årene, men det er vel bare en i Norge som har blitt fredet ? Og den ligger midt i Drammen by, er inngjerdet og het "Pàdden". Her er bilde av "Pàdden" i 1930, med Harald Lærum i svevet.