Historisk Hoppteknikk

Hoppteknikk på 40 - 50 tallet, og frem til i dag.

Normen for et skihopp har forandret seg opp gjennom årene, og i 1956 var den slik:

Sittestillingen:
Thorleif Schjelderup skrev i sin tid at tilløpsstillingen var riktig hvis
a) den er ledig og fri
b) tyngden er langt fremme
c) den er forholdsvis lav
Når det gjelder punkt a vil det si det samme som at man er helt avslappet i hele kroppen, og man skulle sitte så lavt at bakenden nærmest var nede på skiene. Vanskeligheten for dagens hoppere er imidlertid å forholde seg til punkt b, da man skulle ha en slik vinkel i ankelen at tyngdepunktet fremdeles var på bakre del av foten. Dagens utstyr og utviklingen i hoppsporten har forandret denne sittestillingen betraktelig.

Denne normen kan man si ble en hovedregel helt frem til en dag midt på syttitallet da Øst-Tyskeren Jochen Danneberg sjokkerte en hel verden, da han under den Tysk-Østerrikske hoppuken hadde armene bakover langs siden i tilløpet. Diskusjonen var i full gang. Hvordan klarte han å holde balansen? Var det for å øke hastigheten? Kanskje var dette den viktigste forandring hopphistorien har sett.

Detaljen kan virke liten for dem som ikke hoppet på ski dengang, men den var stor og ukomfortabel for dem som skulle prøve for aller første gang. Dette medførte en forsyvning av tyngdepunktet, slik at trykket fordelte seg over hele foten, og ikke slik som tidligere, med trykket mest på hælen. Derfor har skihopperen nå en større mulighet til å justere trykkpunktet mye bedre enn tidligere. I tillegg har utøveren av idag en større muligheter til å justere legg- og hoftevinkelen bedre.

Satsen:
Denne lave stillingen skulle hjelpe til på farten, fordi den ikke laget så mye luftmotstand. Imidlertid skulle man når man nærmet seg overgangen til hoppet løfte baken litt, slik at hoftepartiet kom noe lenger frem. Armene skulle være avslappet og henge foran, enten løperen likte å ha dem strake, eller noe bøyet i albuen. Den som holdt armene strake foran seg ble sinket i bevegelsen, slik at han anbefalte noe bøyede armer, dette hadde også noe med tidspunktet for stasen å gjøre. Armene skulle imidlertid føres fremover i satsøyeblikket, for å hjelpe kroppen fremover. Bestemte feil i tilløpet, fører til bestemte feil i svevet. "Hopperen skal satse rytmisk, og med ledig strekning av knær og kropp."

Det sies ingenting i normen hvilken vei satsen skal gå, Ifølge Thorleif Schjelderup skal den gå mest mulig fremover langs skiene. I en 30m bakke kan det lønne seg å hoppe "rett opp", da man vinner mer på å få høyde, enn man taper i fart. Derimot skal du hoppe i større bakker, gjelder det å satse slik at du beholder farten i den første halvdelen av svevet. Fartssatsen gir ikke bare mest effekt, men den gir også gjennomgående best stil.

Deler av denne teorien gjelder også idag, men med Dannebergs sittestilling har det vært forsøkt mange forskjellige teorier om hvor trykket skal være på foten i selve satsøyblikket. I dag skal imidlertid trykket være på hele foten, men kraften skal gå fra hælen og gjennom leggen, uten at leggens vinkel forandres, slik at knærne blir dreiepunktet. Det vil si at trykket skal kjennes jevnt over hele foten. Dette har vært en videreutvikling av Dannebergs sittestilling for å utnytte den best mulig.

Svevet
Forutsetningen for å kunne ligge langt fremme med kroppen i satsen og svevet, er at hopperen får skiene ganske nær opp i mot kroppen med en gang hoppkanten er passert. Skiene skulle være paralelle hele veien, og armbevegelsene rolige. Heng på skiene var å ha tuppene mer opp enn det som var riktig, mens vend var å la skiene følge bakkens helling slik det var foreskrevet i normen. Horisontale ski mot slutten av svevet var galt, og ble derfor trukket av dommerne. "Vendingen" var derfor et sted midt i svevet hvor utøveren bendte skiene ned for å kunne følge unnarennets vinkel, samtidig som han trakk kroppen forover.

Denne regelen forsvant i 50 årene, og skiene skulle flyte mer og mer etterhvert som bindingene ble slakkere. Fra slutten av 50 årene og begynnelsen av 60 årene hadde man en helt annen form for skihopping. Utøveren skulle komme mer oppå skiene, de ble dristigere og uttrykket "slikke skituppene" kom med datidens storhoppere, som Recknagel, Wirkola og Brandtzæg m.fl. I stedet for "Vendingen" vil man idag kalle det "å følge på over kulen", dvs. at man i stedet for å vende skiene ned strekker kroppen litt ekstra slik at hopperen øver mer press på skiene og dermed øker oppdriften.

Nedslaget
Et godt nedslag betyr naturligvis bedre stilkarakter. Det betyr også at hopperen kan stå støtt der hvor andre faller. Det viktigste er imidlertid at hopperen føler seg adskillig tryggere på toppen dersom han vet at han behersker nedslaget.

Alle som hopper vet hvordan et nedslag ser ut, men å utføre det kan være noe vanskeligere. Følgende feil er vanlige:
Hopperener ikke over skiene i nedslaget.
Han har ikke strukket kroppen før nedslaget.
Han er for bred.
Han tar nedslaget jamsis.
Uansett hvor langt du hopper, ikke glem å "være over skiene" med strekk i kroppen.

Endel av disse punkter han gjennomgikk her stemmer faktisk idag også. Nedslaget er vel den del av et skihopp som har forandret seg minst siden Hemmestveit og Nordheim`s dager. Regelen for hvor lenge det skal vare, og hvor dypt det skal være, har nok blitt avslepet en god del. I dag er det ikke noe som heter å "markere nedslaget for mye" lenger. Regelen for et godt Telemarksnedslag er når du setter nedslaget og reiser deg forholdsvis raskt opp igjen. Markering av nedslaget er når du overdriver, ved å bli sittende nede til du har passert overgangen.

Flere spor i tilløpet.
Det var ofte slik i de tidligere år at man brukte to spor i tilløpet, dette for at sporene, og spesielt nedslagsfeltet, ikke skulle slites så mye. Det medførte ganske ofte at hoppet kanskje hadde en liten svai i det ene sporet. Dagens uttrykk ville vel være at "det er en liten en på tuppen". Løperne fant dette ganske raskt ut, så det andre sporet hvor det ikke var noe særlig svai, kom nesten ikke i bruk. Unnarennet kunne ganske ofte bare bli et stort hull på den siden hvor alle landet.