Historie
 

Skihopp før og nå.

Nordmenn er født med ski på beina er et uttrykk som antagelig stammer fra den gang norske studenter og utflyttere reiste til Mellom-Europa og gjorde furore. De presenterte sprelske, dristige svev i Sveits, Tyskland og Østerrike. Folk sto bare og måpte der "de galne nordmenn" kom farende gjennom luften. Ja, hvor gammel er egentlig kunsten å hoppe på ski? Det vet vel ingen idag, men det begynte vel antagelig med lek, som så mye annet.

Skistaven
Vinteren 1868 ble hovedstadens innvånere presentert et skirenn, som ble arrangert av "Centralforeningen til Utbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug", på Iversløkka i Christiania. Der opptrådte skiløperne med lange ski og en stor stav til hjelp i vanskelige situasjoner, ikke minst når de satte utover det lille snøhoppet og landet 4 - 5 meter nedenfor på "3 ben" - føttene og staven. Vi vet at det i Morgenbladet i 1867 ble skrevet en artikkel som var signert "En fordums Østlending", Staven spilte en ikke uvesentlig rolle i skiteknikken, så lenge skiløperen bare hadde en tåstropp på skiene.

"Stavens Trinse maa være saa stor i Diameter, at den er tjenelig at sætte mod sneen, naar man skal opover Bakken, og i Løb vende Staven med Trinsen op(!)...Det eneste Tilfelde, jeg og mine Skiløberkamerater ikke benyttede Stav var, naar vi skulle reise en Fantekjerring, dvs. et Fald; thi denne Bane, dette Nederlag maatte aftvetes med en viss Glans, naar terrenet tillod det uden altfor stor Fare, at sette afsted Stavløs". Han sier tilslutt at det eneste stedet der staver måtte bannlyses, var under skirenn (hopp).

Reise kjerringa
Det å falle kunne avstedkomme mange rare og ubegripelige uttrykk; som "å reise kjerringa", "reise en fantekjerring", hører vi om allerede 50 år tidligere, fra skileken i Telemark. Aasmund Olavsson Vinje sier det slik i 1853: " I Morgedal....er det ikke over 20 Aar siden man der saa voxne Karle og Smaaguttene om søndagen ude at løype.?....Det var en Skam at faa en Møykjerring, og man kunde ikke slutte før man fikk reist henne op. Den som havde for mange Møykjerringer fik ikke danse med Jentune om Søndagskvælden, og vilde man fri til dem, saa fniste de bare og lo". Det kunne også være å få "ei pylse" el. som i Østerdalen, "å skyte en bjørn". "Kysse snøen" og "leke harepus" er også uttrykk som er brukt. En utøver av denne idretten ble som regel beskrevet med ordene, "helter med mod, styrke og artisteri" el. som "bevingede" og "flyvende".

Skiutstyret
Prisen på et par ski laget av Hemmestveit el. Nordheim var fra 4 - 5 kroner pr. par og opp til 12 kroner for de beste. Skiene ble ikke malt, men røkt over feit tyri (furu). Rekrutteringen til skisporten var nok noe anderledes tidligere. Som liten, på 40 - 50 tallet, husker jeg hvordan vi så opp til store navn som vi hørte på radioen. Gutta i gata skulle ikke være noe dårligere. Vi fant fram det vi hadde av utstyr, bygget snøhopp i den nærmeste helning og satte igang. Spenningen i kroppen var nesten til å ta og føle på der vi stod på toppen av bakken. Jeg var Recknagel, Per-Ole var Kärkinen o.s.v. Kanskje ikke store forskjellen fra idag. Forskjellen var vel konkurransen med tilbudene som fjernsyn og data. Vi måtte lage lekene selv, skiene ble plukket frem fra loftet, vi skar av "sukkerbiten" og hadde hoppski. Etterhvert bygget vi ut hoppbakken slik at den kunne tåle mer enn to meters hopp. Vi benyttet kasser til stillas, lemmer el. gamle dører til å støtte opp hoppet med, og en diger kvisthaug som kul. Dette medvirket til at vi slapp å måke så mye snø, og bakken ble større, ja hele ti meter kunne vi hoppe nå. Det fungerte, ja, selv for en bygutt. Senere ble det nærmeste skogkant for å utvide mulighetene, dermed fikk vi forskjellige forhold å hoppe under.

Senere, etterhvert som vi ble gamle nok til å ta bussen, ble bakkene noe større. Det var ordentlige bakker, som vi først måtte preparere, før vi kunne få hoppet. På denne måten ble vi oppdratt til å klare oss selv. Det var jo de færreste som hadde tillatelse til å kjøre bil, langt mindre råd til å kjøpe. Dette gjorde at vi satte adskillig større pris på idretten, og selve konkurransemomentet hadde vi større glede av. Vi brukte kvister som merke for lengdene, slik at vi hele tiden hadde kontroll på konkurrentene. I tillegg ble det i 60 årene arrangert skoleskirenn, en skidag hvor nesten samtlige deltok, enten det var hopp, slalom el. langrenn. Det kunne verves flere hundre skihoppere bare ved hjelp av et slikt skoleskirenn. Her var det hoppbakker for enhver smak, lærere og kommunalt ansatte laget snøhopp på egnede steder, i alle størrelser. Ikke rart vi hadde rekruttering.

Mot slutten av 60 årene ble desverre skoleskirennene borte, og dette ble starten på den dårlige rekrutteringen for vintersporten i Norge. Beklageligvis er det for mange motstandere av barnelek idag. Det finnes snart ikke løkker eller hager igjen hvor barna kan utfolde seg og leke Bredesen, Weissflog eller Goldberger. Samholdet blant barna er heller ikke den samme, så om det var noen som forsøkte å lage en liten hoppbakke, ville den snart bli ødelagt. Dersom ikke fremtidens ungdom lærer seg å stå på egne ben, gjerne ved hjelp av skoleskirenn, preparere bakker og holde dem vedlike, vil hoppidretten snart dø ut.

De første hopprenn.
Det første premieskirenn i verden for sivile var nok de 3 renn som ble avholdt i Tromsø, i mars og april 1843. Tromsø-Tidende hadde i disse årene en meget interessert redaktør, teologen Otto Theodor Krogh, og det menes at han var opphavsmannen til dette "Veddeløb paa Ski", som står omtalt i ovennevnte avis 19/3 og 4/4 1843. Den trykte innbydelsen til rennet (den første i verden), riktignok uten hopp på programmet, er datert den 19/3 1843 lyder slik: "Indbydelse til Veddeløb paa Ski" "Tirsdag den 21de Martz kl.4 Eftermiddag agter nogle, hvis Veir og Føre bliver gunstigt, at forsøge sine Skies Hurtighed, og sine Kræfters Udholdenhed i et Løb fra Raadstuen og til Brønden ved Kjøbmann Ebeltofts Gaard, paa den anden side af Øen, samt igjen tilbage til Udløbsstedet. Indbyderne tiltroer sig, at gjøre Løbet paa 40 Minutter. Man samles paa Torvet Kl. 3 3/4 Smaat og Stort, Ski- og andre Løbere, kort alle som interessere sig for en ægte norsk Læg, indbydes til at gjøre Turen med. - NB! Tiltroer Nogle at gjøre Løbet i kortere Tid paa Aandrer, står forsøget det frit for." Det faktum at interessen var stor viser at det også ble arrangert et 3dje renn den 2.april, derimot står det ingenting om renn nr. 2 som gikk den 30.mars.

Kanskje er nok rennet som ble avholdt i Trysil, i862 det mest interessante for hoppsportens historie. Morgenbladets redaktør skriver i sin avis den 2/2 1862, om "Turnstevnet i Trysil". Skirennet ble avholdt den 22. januar og journalisten syntes at "Præstationerne forudsatte en Elasticitet, en Adlethed og en Dristighed i at "lade staa til", "som mange ægte Turnere kunde være stolt af", så han tillot seg å kalle skirennet et turnstevne. Også av dette referat går det frem at skiløping er noe spesifikt norskt.. " En Hob av Bygdens raske Skiløbere vare komne sammen for i Bygdefolkets, og i de fremmede Reisendes Paasyn at aflægge Prøve i en Færdighed, national som faa andre". "Rendebanen var en lang Bakke hvis øverste Halvdel havde en Skraaning paa omtrent 35 grader, nedenfor denne en Slette og derpaa en Modbakke hvor Kampdommere og Tilskuere havde sin plads. Nederst i den store Bakken, den egentlige Rendebane, var af sne opkastet en Forhøyning, og en kort Afsats, der i betydelig Grad forhøiede Vanskleligheden.......Kunsten bestod nu i at staa Bakken ned paa Ski uden at styrte, hvorhos Kampdommerne desuden forlangte Lethed i Bevægelser og en utvungen Holdning". Den første løperen startet på toppen ved å hilse dommerene og tilskuere ved å svinge hatten og staven over hodet. Men det skulle vise seg at hoppet var vanskeligere enn først antatt, da det satte inn et voldsomt snødrev, og gjorde sikten dårlig." Med utrolig Fart skjød Skiløberen udover Afsatsen, og svævede derpaa i bokstavelig Forstand et Stykke i Luften; men naar Skierne derpaa atter toge Marken borede de sig ofte ned i Sneen og Skiløberens Fald var da uundgaaeligt".

Dette skirennet var det første hopprenn vi kjenner til i Norge, selv om det foregikk på en noe annen måte enn i dag. Bindingen på denne tiden gjorde det nesten umulig å utføre noe lengre svev, da det bare var en tåstropp, og en stor solid stav å støtte seg til. Det ble delt ut premier til alle som hadde klart bakken 3 ganger uten å falle.

Andor
Vinneren brukte såkalt langski og Andor (en lang ski og en kortere på høyre fot "Andoren"). Paret står nå på Skimuseet på Holmenkollen. Imidlertid var nok en av premievinnerenes show etter rennet den største bragd, da han gikk opp til toppen og; "Modigen satte han afsted nedover Bakken og den farlige Afsats, skjød som en Pil udover Sletten og opad den andre Bakke midt i den forbausende Tilskuerhob, hvor han stolt præsenterede Fanen for Kampdommerne. Vanskeligheden i at balancere den lange Fanestang og derhos bevare Ligevægten under den rasende Fart, var stor nok til at gjøre denne Præstationen til et utvivlsomt Mæsterstykke." For første gang hører vi også om "Gutterenn", som ble avholdt i en litt mindre bakke ved siden av, men som imidlertid var "meget steil". En av premievinnerne var 10 år gammel. Jacob Vaage skriver i boken, at steilheten og brattheten nok er noe overdrevet, og sikkert ikke vært på 35 grader, men høyst sannsynlig mellom 20 - 25 grader. Graver vi litt mer i historien finner vi at Torjus Loupedalen skriver om det første virkelige hopprenn, med premier, som ble arrangert på Høydalsmo, i Telemark. "Løypemøte på Ofte" kaller han dette rennet, i boken Morgedal. De kom langveis fra, i store skarer. Mange kom på ski, andre med hest og slede for å se de vågale skiløperne som satte utfor snøhoppet i stor fart. Hvilket av disse to premieskirenn som var først er ikke godt å si, da de var på hver sin kant av landet, samtidig som vi vet at det ble arrangert flere slike renn på denne tiden.

Hastighetsmåling
Det vi vet er at det enda skulle gå noen år før skihoppingen virkelig slo igjennom som idrett. Under et hopprenn i Husebybakken søndag den 8 febr. 1888 ble det kanskje for første gang "målt hastighet". Norsk Idrettsblad forteller: " Det tok 7 sek. fra toppen af bakken, og hopperne var fra 1 2/5 - 1 3/5 sek. i luften, endog op til 2 sek. før han nåede bakken." kommentaren til journalisten var; "går det ikke mærkelig fort? Tænk på fuglenes flugt? Deltageravgiften var 1 krone. "...hoppet ble prøvet mange ganger før det ble funnet tilfredstillende, så løberne fik slippe til, men da var det til gjengjæld utmerket. Løbet ble som sædvanligt begyndt med et prøveskeid"... "63 mand deltog, deraf faldt 33 alle 3 gange, men bare 2 mand klarede sig i prøveskeidet. Slag i slag hørtes skarpe smeld, skistumperne fløi om ørene på dem der nedenunder hoppet. Bindingerne sprang fort væk, og den ene skiløber efter den anden drog sig opefter bakken med fillete binding eller brukket ski". "Find på en binding som holder i et knipetag !" "Skiløberne greb hopet paa forskiellig vis. Nogen som Torjus Hemmestveit, tog stilling paa hopet, mens andre, særlig Hilditch, i luften søgte sig fram til rigtig kropsføring. Jeg ved ikke hvad der er bedst, men ydderlighederne tar sig lige ilde ud - enten en hopper i før skierne slipper hopet, eller hele tiden i luften kaver og spreller med arme og ben."

Hopplengder
Fra 1860 fikk den nasjonale satsningen på skiløbing og vinterfriluftsliv et nytt løft som følge av at virksomheten ble organisert. I begynnelsen av 1800 tallet, hoppet de vanligvis rundt ca. 6 - 8 meter, og 8 år senere hoppet Olaf Rye kanskje det første registrerte skihopp, i Eidsberg, lengden var på 9.5m. 94 år senere, i 1902, hoppet Nils Gjestvang ca. 40 meter i Gustadbakken på Geithus, det var ialtså ikke før i begynnelsen av dette århundrede at de offisielle lengdene gikk over 40 meter. 50 meter ble passert 11 år senere, i USA, avRagnar Omtvedt da han hoppet 169 fot (51.5m) I 1935 nådde hopperne grensen på 100 meter i Italia, da Olav Ulland hoppet 103.5 m, m/fall. Imidlertid var det en annen kjent løper som fikk æren av å hoppe over 100 m stående, Østerrikeren Joseph Bradl, da han landet på 101m i Ponte de Ligno. 150 metersmerket ble passert for første gang av Lars Grini fra Hadeland, i Oberstdorf 1967. Nok en norsk skiløper passerte en ny grense, 200m av Espen Bredesen, i Planica, da han landet på 209 m m/fall.

Preparering
De første bakkene ble ikke preparert ordentlig, slik at nedslaget ble tatt i løssnø, dette gjorde at løperne måtte, helt fra starten av, ta skikkelige nedslag, med et ben foran det andre, og god svikt i knærne og tyngden noe bak. Dette for at de ikke skulle stupe forover på grunn av motstanden i den dype sneen. Telemarksnedslag har derfor gjennom alle tider vært en naturlig del av et skihopp. Preparering av bakkene ble selvsagt en av momentene som kom inn etterhvert som farten økte på, og lengdene ble større. Første gang det ble brukt salt i bakken, var under et renn i Drammen, og første gang en skibakke ble frosset, var det en jugoslavisk kjemiker som kom med et vidundermiddel, som forandret sørpen til et hardt underlag.