Drøbak-demonen

Av Are Wormnes (wormnes@online.no) 2002
At julenissen bor i Drøbak, vet vi. Men at det også bor en Vega-fiendtlig demon der, visste vi ikke. Nå har han slått hardt ned på oss de tre gangene vi har forsøkt å passere stedet. Snart våger vi ikke mer.

Trygt på plass på Mølen - det fantes gode stunder også!

Det begynte for to år siden da vår nyss anskaffede Vega 203 skulle seiles fra Son til Frognerkilen til sin nye, midlertidige hjemhavn. Det meste var slitent på båten, både innredning, rigg og motor - og tiltroen til redskapen var kanskje ikke helt på topp. På høyde med Drøbak var strømmen sterk, vinden stille - og i det fjerne stevnet Kiel-fergen fra syd.    Motorkraft var eneste mulighet til bevegelse i riktig retning, men sakte dalte turtallet. Etter en kort kamp for livet, ble den stille. Vi hadde ingen dieselerfaring, og Yanmar-maskinen lå der som en uløst gåte som bare krevde en umiddelbar løsning. Men etter et hektisk oljeskift og litt usikker pumping der det lot seg pumpe mens fergen fra syd vokste seg stadig mer truende stor, fikk motoren livsgnisten tilbake akkurat da fergen begynte å tute iltert. Hjertepumpen gikk noen hakk fortere enn dieselpumpen da!    Siden har båten vært lite brukt. Dens første regntunge høst i Oslo resulterte i innendørs flomskader av dimensjoner. Formann Rasmussen inspiserte kadaveret og ble for en gangs skyld helt stille: Dette er det verste jeg har sett! Kom det omsider. Enhver forandring ville være til det bedre, var hans konklusjon - og vi så for oss kroner i fri flukt, alternativt en hastig avskjed med vår nyanskaffede dame.
   Men tiden leger alle sår, og med vårsolen kom humøret tilbake. Vi begynte den møysommelige jakten på lekkasjene ovenfra, de som gjorde dekket egnet som tesil i dårlig vær, og gradvis ble det tørrere inne. Vi begynte å se lys i horisonten, og vi fant ut at det tross alt var mulig å seile elendigheten uten altfor store lidelser. Men å overnatte i båten, var ikke noe vi gjorde for hyggens skyld! Vi bestemte oss for å satse en ny vår på nye muligheter, og fra påsken i år og frem til pinse ble all ledig tid tilbrakt med pussemaskin, oljer og lakk og andre remedier som alle har det til felles at de koster en formue. Men på Karenslyst er det trivelig på den tiden, og i bua har de alt vi trenger. Så mens pengene fløy, forandret båten karakter - fra helsliten til i hvert fall ikke mer enn halvsliten. Innvendig ble den en juvel! Så koselig at vi knapt kunne vente med å få lempet vekk båtene som sperret oss inne.
   Pinsen gikk med til litt testing og korte turer med overnatting, og beslutningen ble etter hvert tatt om at minst en uke av sommerferien skulle tilbringes i båten.
   Sommerferien kom, og den svenske Vestkusten ble satt som optimistisk mål. Men dit kom vi aldri. For vi måtte passere Drøbak! Alt gikk greit til Håøya. Derfra tøffet vi for sikkerhets skyld over jetéen, men idet vi passerte Drøbak, ble det stille nedenunder. Helt stille. Vinden sto rett fra syd og gjorde det ikke altfor lett å få fremdrift i riktig retning, men vi bestemte oss for å forsøke mens jeg stupte ned til den Drøbak-besatte motoren. Men ingen ting hjalp. Motoren var og ble så død som bare en død motor kan være, og siden vår seileerfaring er begrenset med tanke på å gå til havn for seil - og siden Terri, hunden vår, må i land fra tid til annen, fant vi det nødvendig å tilkalle Odd Fellow II for assistanse. De var opptatt med et annet oppdrag og ba oss seile mot Son, så skulle de komme så snart de kunne.
   Men heller ikke Redningsselskapet klarte brasene denne gangen. Motorproblemet ble identifisert og lokalisert til et kaputt filter som ikke lot seg reparere der og da. Så maskinisten forlot oss med beskjed om å seile til havn og så be noen om hjelp med landkjenningen. Vinden motarbeidet oss hele denne ferien. Da vi trengte den, forsvant den. Da vi ikke trengte den, fikk vi den så det holdt - rett imot. Uten unntak. Nå trengte vi den, så da løyet det - og det var med et nødskrik vi klart å sige inn til Ekra ved Filtvet. Det var Terri glad for.
   Med hjelp av litt tape og tapper innsats, fikk jeg etter hvert laget en løsning på filteret som gjorde det mulig å få drivstoffet frem dit det trengtes. Men noen varig løsning var det ikke, så vi avtalte med mekaniker i Son om å få litt bistand dersom vi klarte å komme oss over fjorden neste dag. Det klarte vi, og filteret ble bygget om etter alle kunstens og verkstedsregningers regler. Atter gikk motoren, men i mellomtiden hadde dieseltanken begynt å lekke. Det måtte vi til Kambo for å få fikset, og tiden gikk. Den fjerde feriedagen, klokken 16, forlot vi Kambo og dro i sterk motvind, men for fulle seil til Mølen - som viste seg å bli det sydligste punktet vi nådde på turen. Men siden de fleste andre Oslofjord-seilere åpenbart hadde hatt større suksess med fremdriften enn oss, var det trivelig stille og lett å få plass på øyer og i havner som hittil har vært ukjente idyller for oss i nærområdet. Og sola sto oss bi. Vi hadde det nydelig helt frem til vi nok en gang skulle passere Drøbak på hjemtur.
   I vindstille og 3 knop motstrøm, sank turtallet stille og rolig til det nok en gang ble helt taust der nedenunder. Drøbak-demonen slo til igjen! For tredje gang på samme sted. Vi hadde en knapp nautisk mil igjen til Drøbak, og dit måtte vi bare komme oss på et eller annet vis. Jeg klarte å håndpumpe nok drivstoff til at dyret nok en gang våknet til liv, og mens jeg sto med hodet i maskinen og pumpet for harde livet, kreket vi oss motstrøms i 0,2 knop. Da tar selv en liten nautisk mil tid! Men vi kom oss til Drøbak, og vi fikk plass i småbåthavnen i tide før regnet begynte å dale i bøttevis.
   Vi satset på at god tid og velvillig vind skulle sikre hjemferden for oss neste dag. Og kanskje hadde demonen gjort seg ferdig med oss? Vi fyrte opp jernet og lyttet spent etter ugreie lyder, men det tikket og gikk uten at jeg trengte å pumpe en dråpe. Underlige greier! Vinden, derimot, sto rett fra nord, så det ble kveld før både vi og båt lå trygt på plass i vår hjemlige bås, nå i Bestumkilen.