I
fjorten år trente Thomas Hytten en av verdens mest fysisk utfordrende
kampsporter, thaiboksing. Så kom shootfighting til Europa. Da endret han
fokus, og ble raskt Nordens beste shootfighter. Hytten er nordisk mester og
har ikke tapt en kamp siden 2000. Nå er han, i en alder av 30, i ferd med å
starte en proffkarriere.
En
shootfightingmatch ender som oftest med bryting. Her har Thomas Hytten
(t.v) fikset en solid benlås på treningsmakker Ståle Nyang.
-
Når jeg ikke går tittelkamper blir jeg veldig ofte matchet mot utøvere som
er litt tyngre enn meg. Jeg merker godt at jeg har stort utbytte av dette når
jeg går tittelkampene. Det har gitt meg et fortrinn, og det gjør at jeg er
blitt sulten på litt annen motstand. Derfor sa jeg opp jobben min som rørlegger
for noen måneder siden, og satser på å bli profesjonell. Jeg vil fortsatt
bo i Norge, men jeg kommer til å ta de tilbudene jeg får fra profesjonelle
shootfightingorganisasjoner, forteller han.
Vi sitter på en benk i Mandal og nyter et kort øyeblikk med oppholdsvær
under den årlige forbundstreningsleiren. Hytten ser ut som en ganske
gjennomsnittelig fyr der han sitter, men når han tar på seg den tettsittende
trøya shootfighterne går med, skjønner man raskt at dette er en utøver som
mener business, og trener mye mer enn gjennomsnittet. Han har ikke et gram
underhudsfett på kroppen og strutter av muskler på samme måte som gode
brytere gjør. Det skulle vel kanskje bare mangle. En shootfighter er like
fortrolig med å bryte som å sparke og slå.
Gode tilbakemeldinger fra Japan
Som person virker han veltalende, rolig og ulikt en god del andre proffightere
av forskjellige sorter, er han overhodet ikke brautende og selvgod, til tross
for at han åpenbart har nok av selvtillit. Han er beskjeden med vyene, og vil
tydeligvis ikke bite over for mye med en gang.
- I første omgang ønsker jeg bare å komme inn proffverdenen, så får jeg gå
gradene derfra. Grunnen til at jeg tar dette skrittet er at jeg har fått
veldig mange gode tilbakemeldinger fra Japan. Det har faktisk begynt å strømme
inn fanmail derfra. Jeg har også blitt intervjuet av en japansk internettside
som støtter skandinavere som driver med det vi kaller mixed martial arts.
Dette har åpnet noen dører for meg, fordi det har satt meg i kontakt med en
del mennesker som kan få ting til å skje der borte, sier shootfighteren, som
faktisk har to små døtre, men likevel bedyrer at han har full støtte fra
hjemmet til å satse som profesjonell.
Man skulle kanskje tro det var penger som lokker en utøver til å begynne et
knallhardt proffliv, men Hytten benekter det.
Brenner for shootfighting
- Det er ikke det som driver meg. Jeg elsker og brenner for shootfighting og
mixed martial arts, men for å leve og ånde for det må jeg så klart tjene
noen penger. Derfor har jeg valgt å se om jeg kan klare å trene så mye og
bli så god at jeg kan leve av det. Hvis det går bra blir det dessuten et
veldig stort pluss for meg som instruktør i ettertid, sier han.
Instruksjon er han allerede godt kjent med. Han underviser både i thaiboksing
og shootfighting i sine egne lokaler i Gamlebyen i Oslo. Hytten er dessuten
også den europeiske organisasjonen Shooters representant i Norge, og dermed
organisatorisk sett den viktigste drivkraften bak norsk shootfighting.
Håper å kunne leve av instruksjon
- Jeg lever ikke av å instruere nå, men om jeg kan opparbeide meg et navn
som proff, vil det kanskje bli mulig, tror han.
Shootfighting ble grunnlagt i Japan på slutten av syttitallet, og er blitt
veldig populært både der og i U.S.A, men i Norge er det så langt en liten
idrett. Det er til nå registrert syv klubber. Sjansen for at populariteten
vil øke etter hvert som konseptet blir mer kjent er nok stor, men akkurat nå
har veksten stagnert litt.
- Vi blir større, men det er blitt strengere krav til instruktørene. I
begynnelsen tok vi dem som var veldig motiverte, og virkelig levde for dette.
Nå har nivåkravene i Shooters blitt så høye at det er blitt vanskeligere
å fremskaffe nok trenere. Det er likevel nye klubber på gang flere steder. Målet
er å få dekket hele landet. Vi har allerede klubber helt fra Bodø i nord
til Arendal i sør, forklarer Hytten. På skandinavisk basis har shootfighting
vært en av de raskest voksende kampsportene de siste årene.
Flinke markedsførere
- Shooters er veldig flinke til å markedsføre oss. Jeg vil gi stor ros til
dem for den jobben de gjør. De hjelper oss på mange måter. Man må få
kampene sanksjonert av Shooters for å kalle dem shootfigting, shootfighting
er et internasjonalt merkenavn. Det sørger de for. I tillegg stiller de med
dommere, brosjyremateriell og de organiserer instruktørleire. Dessuten gir de
teknisk rådgivning, og de har fått i stand en TV-kontrakt med Viasat Sport.
Jeg tror det er en av de første amatørorganisasjonene inne kampsport som har
fått til det, forteller shootfighteren.
Shootfighting er actionfylt og spennende både å delta i og se på. Dessuten
er det både fysisk og teknisk utfordrende. At det er forbundet med høy
risiko på grunn av fullkontaktaspektet vil Hytten ikke være med på.
- I Norge kjører vi b-kamper for nybegynnere med åpne hender. I vanlig
kamper har man lov til å slå og sparke over hele kroppen, bortsett fra rette
spark mot hodet. Knær er kun lovlige mot kroppen, og alle kast er tillatte. I
amatørkampene har man ellers ikke lov til å slå mens er på bakken. Man kan
vinne på knock out, men det er veldig uvanlig. Det hender en sjelden gang at
det skjer en knock down, og da stopper dommeren kampen. Av over 200 kamper har
det kun vært to tilfeller av reell knock out, og da har denne ikke vært ute
mer enn i noen sekunder. Det fine er at det som regel ender med bryting på
bakken. I boksing for eksempel har man et konstant jag for å treffe hodet,
mens vi har muligheten til å dukke under og ta motstanderen til bakken. Det
gjør at det er langt mellom trefferne mot hodet. Shootifighting innebærer
faktisk veldig lite risiko, mener Hytten.
Hjelm virker mot sin hensikt
Han er derfor lite glad for kulturdepartementets krav om hjelmbruk.
- Vi har gått med på å ta med dette i det norske regelverket, men vi har
hele tiden prøvd å forklare departementet at vi anser bruk av hjelm som en
større risiko enn å gå uten, ettersom vi har bryting og kast i repertoaret
vårt. Ikke bare kan hjelmen hindre blikket, men den kan også føre til at
man lander feil, sier shooteksperten.
Han mener det foreligger generelle misforståelser om hva hjelmen gir av
sikkerhet.
- En hjelm hjelper ikke mot slag og spark. Den forhindrer bare kuttskader, og
den kan være til hjelp hvis man faller på hardt gulv. Siden vi går på
tjukke judomatter er risikoen for å slå bakhodet når faller minimal. En
annen ting er at hjelmen gjør at flatetreffet mot hodet blir større, noe som
resulterer i at svingningene inne i hodet faktisk blir kraftigere. Vi ser
derfor på hjelmregelen som bare tull, men har akseptert den motvillig, sier
Hytten.
