Astro-fotografering

Denne siden er skrevet for dem som ønsker å fotografere med enklest og billigst mulig utstyr, uten teleskop eller andre dyre innretninger. Astrofotografering med det utstyret som er beskrevet under kan godt gjøres av hvem som helst, og en manuell Barndoor mount kan bygges av en nevenyttig person med arbeidsbenk, drill og loddebolt, og maks en hundrelapp i matrialer.En motorisert Barndoor kan lages for 3-400 kroner. Barndoor er ikke en nødvendighet, men hvis du vil følge stjernenes rotasjon mens du eksponerer, må du ha en. Hvis ikke så får du stjernespor, noe som i seg selv kan skape artige bilder. Alt utstyret kan monteres på stativet hjemme, og du kan vandre ut under nattehimmelen med en bør som lett kan slenges på skuldra og bæres av hvem som helst.

Gamle manuelle speilreflekskamera er naturligvis best, men også gamle manuelle kompaktkameraer er brukbare, særlig til meteorsvermer. Det som trengs er en B-innstilling på lukkertiden, stativ, snorutløser og god tid. Å ta 4-5 bilder kan godt ta en time, og da kan det lett bli kaldt på føttene! Når du da i tillegg kan regne med at mange av   bildene blir uinteressante eller direkte fiasko, så skjønner du at dette er en hobby for de tålmodige. Men når du får til et godt bilde så oppveier det mange frustrasjoner. Hvis du i tillegg har en innretning som følger stjernenes rotasjon, så har du et komplett utstyr som du kan ta fine bilder med. Moderne elektroniske kameraer duger ikke, da batteriene har en tendens til å tømmes fort, særlig i kulde. Men til nordlys og planeter og måne iskumringen er de utmerket.

Kamera/optikk: Jeg har to kameraer som jeg har funnet rimelig egnet til astrofotografering. Det ene er et Ricoh kompaktkamera 40mm/f2.8, og en speilrefleks Olympus OM1. Begge kameraene er ca 20-25 år gamle og fungerer godt til formålet. Til Olympusen har jeg en 28 mm/f2,8, en 35mm/f2,8, en 50mm/f1,4, en 100mm/f2,8, en 135mm/f3,5, og en 200mm/f3,5. Olympusen har også den muligheten at speilet kan slås opp manuelt før du trykker utløseren (for å unngå vibrasjonen når speilet slår). I tillegg er jeg nå i ferd med å eksperimentere med en fisheye-forsats, men resutatene er foreløpig noe dårlige.

Snorutløser: Hvilken som helst snorutløser kan brukes, men det må være en anordning som kan låse knappen inntrykket. Hvis man ikke har snorutløser kan man bruke tidsutløsningen (en slik funksjon som man bruker når man skal ta bildet av seg selv), eller en svart pappskive som holdes foran objektivet til kameraet har vibrert i fra seg.

Stativ: Dette MÅ man ha. Enkle og billige stativer kan brukes, men det er en fordel om det er litt tyngde i stativet. Ekstra tyngde kan tilføres stativet ved å henge en tung gjenstand mellom stativbeina, f.eks. en 5-liters vannkanne er ypperlig. Hele poenget med dette er å minske vibrasjonene maksimalt.

Scotch Mount/Barndoor mount/Haig mount: Dette er som sagt før en innretning som du setter mellom stativet og fotoapparatet, og som følger stjernenes rotasjon på himmelen. Montasjen består av to fjøler som er hengslet sammen i den ene enden, en skrue, en gammel diskettmotor, og litt elektronikk. Elektronikken og motoren kan utelates, men da har du en manuell utgave som du må stå å skru på under hele eksponeringen. Dette går også godt, men du har større sjanse til å skape vibrasjoner på denne måten. Jeg begynte med en manuell fjøl, og tok fine bilder med den, men bygde så om fjøla til motordrift (se egen oppskrift).

Kikkertboksen: Som du sikkert har forstått så har jeg en forkjærlighet for enkle innretninger. Jeg liker også prismekikkerten, da den er billig og enkel å håndtere, og utmerket til stjernekikking. Selv har jeg en 7x50 til 8-900 kroner. Den passer bra til mitt budsjett selv om jeg kunne tenkt meg en større en. Men man kan forbedre bruksmulighetene for denne typen kikkerter også. Her kommer kikkertboksen eller "Bino box" inn i bildet. I mange tilfeller er den bedre enn å "brekke nakken" hvis man bruker stativ på prismekikkerten (se egen oppskrift).

Andre ting

Hva kan du fotografere? Stjernebilder, planeter, tåker, galakser, stjernespor, nordlys, melkeveien, kometer, aseroider, stjerneskudd. Alt  som lyser blir med på filmen, og er du som meg liker du fine komposisjoner med litt trær, hus og terreng i nedre del av bildet. Andre liker "rene" astrofotografier med bare himmelobjekter, uten innslag av terrenget rundt oss.  Smak og behag avgjør dette. Fullmånen over byens skyline er fine bilder som du ofte får ros for (men pass deg for overeksponering - fullmånen blir best ved fotografering i grålysningen eller skumringen).

Lukkertid og blenderåpning: Størst mulig blenderåpning er best (minste tallet på blenderskalaen), men det kan ofte skape "ufo-lignende" stjerner i ytterkanten av  bildet ved lange lukkertider. Men her må man kompromisse. Blender du ned ett trinn må du ha dobbelt så lang lukkertid for å få med like mye lys på filmen. Med min Barndoor kan jeg strekke meg til maks 10-15 minutter, og da sier det seg selv at jeg må bruke stor blenderåpning. Lukkertiden kan variere fra 20 sekunder til 10-15 minnutter. 20-40 sekunder for nordlys, og 5-10 minutter for melkeveien en mørk natt. Planeter i skumringen med dyp blå himmel kan tas på 1-3 minutter. Prøv deg fram selv, og finn ut det som passer for ditt utstyr. Men skriv opp blender og lukker på hvert bilde du tar, slik at du husker det og kan justere neste gang. Her er det prøve og feile som virker best. Men en "vakker natt" får du blinkskuddet, og da er du hekta.

Filmvalg: Det har i mange år vært sagt at lysbildefilm (dias) er best, for da får du resultatet som du fortjener. Dette er i og for seg riktig, men det har etterhvert kommet en mengde raske negative filmer som egner seg svært bra. Jeg har brukt ISO400 og 800 film med godt resultat.
For dias er Fuji Sensia 400 er et bra og billig valg, med tanke på at du kommer til å få en del fiaskoer. Når du blir mer dreven kan du kjøpe dyrere film. Mine favoritter er for tiden Kodak Ektacrome E200 for dias, og Kodak Supra 400 for negativ film. Mange har etterhvert tatt i bruk filmscanner, og husk da at negativ film har større kontrastomfang enn dias. De kan dermed "presses" mer i scanningen enn dias, og det kan komme godt med når man driver med fotogarfering i stjernelys.

Stjerneatlas: Det er greit å ha et skikkelig stjerneatlas for å finne ut hva du virkelig har fotografert. Er du hobbyastronom har du sikkert et slikt et fra før. Jeg bruker Sky Atlas 2000 som jeg synes er bra. Når du betrakter bildene dine og sammenholder disse med atlaset, kan du se hvor "dypt ut" du har nådd, og det er en artig oppgave å lete etter spesielle objekter på dine bilder.

Oppsummering

Lykke til!