I begynnelsen av september skulle Tormod delta på en SADC konferanse innen energi. Det ble en anledning for familien å oppleve Victoria Falls i Zimbabwe/Zambia, Chobe og Moremi nasjonalpark i Botswana. Vi valgte derfor å kjøre bil sammen med Rolv og Lieve de vel 1500 kilometrene til Victoria Falls.
Tidlig lørdag morgen satte vi kursen mot nordøst. Siden situasjonen i Caprivi ennå var noe usikker ble det valgt å legge turen gjenmnom Botswana. Lørdag ettermiddag nådde vi etter vel 800 kilometer frem til Maun. Maun er kjent for sin beliggenhet som et ideelt utgangspunkt for turister som ønsker å reise inn i Okavango deltaet og Moremi nasjonalspark.
Søndag kjørte vi videre gjennom Nxai Pan nasjonalpark til Nata. Nxai Pan nasjonalpark og Makgadikgadi Pan viltreservoat i sør er restene av en innsjø som i tidligere tider dekket store deler av Botswana, på det meste 60.000 kvadratkilometer. Siden sjøen ikke hadde noe utløp ble salt konsentrert til de lavestliggende områdene og for mindre enn 10.000 år siden fordampet hele innsjøen og kun saltet ble tilbake.
Nå hadde gressbranner herjet i området, og drevet viltet på flukt. Dette medførte at busspassajerer flere steder hadde blitt angrepet av løver. Vi så imidlertid en rekke små dik-dik og struts langs veikanten. På veien fra Nata nordover mot Kazungala så vi elefanter. Vel fremme i Victoria Falls hadde vi i løpet av to dager siden vi forlot Windhoek krysset to grenser og tilbakelagt nesten 1.600 kilometer på flotte veier. Men det var litt uvant å kjøre med fullt av kyr, sauer, geiter og esel langs og ofte kryssende over veien rett foran bilen der vi kom i 120 kilometer i timen. Så det gjelder om å være på vakt og ikke kjøre etter solnedgang.
Mandag til torsdag var Tormod opptatt med SADC konferansen, mens Tove, Kari Elise og Synnøve foruten å oppleve Victoria Falls blant annet fikk tid til en tur over Victoria Falls broen og inn i Zambia.
Torsdag ettermiddag reiste vi til Kasane og Chobe nasjonalpark og avsluttet dagen med en tur på Chobe elven langs Kasikili/Sedudu øya. Kasane var en gang i tiden hovedstaden til makololoene som kom hit som flyktninger fra det innvaderte Ndebele. Det var makololoene som etter å ha overvunnet lozi stammen førte David Livingstone til Victori Falls.
Tidlig fredag morgen satte vi kursen sørover gjennom Chobe nasjonalpark hvor vi blant annet så en rekke elefanter langs veien. Etter hvert sm vi kom sørover forbi Mabele og Kavimba gikk grusveien over i en smal sti i sanden som for en stor del krevde firehjulstrekken permanen innkoblet. Etter planne hadde vi tenkt å slå leir i Savuti, men siden vi kom frem dit tidlig på dagen og det i følge parkmannskapene ikke var noe særlig med vilt i området satte vi kursen videre sørover mot Moremi og Okavango. Savuti er forøvrig normalt avstengt i regntiden fra januar til mars da vann og gjørme gjør veiene ufremkommelige.
På ettermiddagen fredag etter om lag 300 kilometer kom vi frem til South Gate i Moremi nasjonalspark hvor vi overnattet i telt. Natten igjennom kunne vi høre løvebrøl fra tre hannløver som vandret rundt i leiren. Kari Elise likte seg ikke. Heldigvis hadde vi brennende bål natten igjennom.
Lørdag morgen tok Lieve, Rolv og Tormod en morgentur med bilen for å se om det var noe vilt å se. Det ble ikke noen stor suksess, med unntak av mange små slokker med impala, noen sebra, et par sjiraffer, noen vannbukker og et par red hartebeest var det heller skralt. Men vi så en rekke spor etter elefanter og andre dyr som hadde krysset veien i løpet av natten. Siden det var fullmåne var det lett for dyrene å vandre til vannhullene i løpet av natten og dermed ble det vanskeligere å få øye på de.
Etter retur til leiren inntok vi frokost før telt og utstyr ble pakket samemn og vi alle sammen satte kursen nordvestover mot Third Bridge og Xakanaxa. Like nord for Fourth bridge fikk vi se et løvepar i parring bare 10 meter fra bilen. Hannen gjorde flere fremstøt mot bilene våre. Litt av en opplevelse, før vi igjen satte kursen for Maun.
Søndag gikk turen hjem til Windhoek. Nok en fantastisk tur, den første sammen med Lieve og Rolv.
GPS koordinater og avstander.
Victoria Falls var en spesiell opplevelse. Zimbabwe har over de siste par årene utviklet et parallelt valutamarked med en offisiell og en uoffisiell verdisetning på den lokale valutaen Zimbabwe dollar. Så lenge du har hard valuta og holder deg unna de offisielle bankene, men benytter ordinære vekslingsbyråer får du en akseptabel kurs.
Mens offisiell vekslingskurs til USD har ligget stabilt på 1 til 56 den siste tiden har det altså utviklet seg en parallell kurs som har krøpet sakte men sikkert oppover. Mens kursen ifølge informerte kilder i tiden før vi kom var 1 til 340 fikk vi opplyst at denne var kommet opp i 1 til 350 enda vi ankom Maun på hjemtur.
Vi slo oss løs på den siste dagen og leide oss inn på ærverdige Victoria Falls hotell til en avtalt pris på 272 USD per rom. Vi fikk endte opp med en enhet med to soverom og da vi skulle betale stod det klart messingskilt om at utlendinger måtte gjøre opp regningen i hard valuta. Regningen med middag etc lød på 24.193,- Zimbabwe dollar, eller 432 USD. Dersom jeg betalte med kredittkort ble det avregnet til en kurs på 56,65 mot USD. Men jeg gikk bare et par skritt til venstre og vekslet 1200,- rand til en kurs 1 til 20 og tok to skritt til høyre og betalte regningen.
Så slik er det i dagens Mugabe land! Det kan absolutt anbefales! Men skynd deg for dette varer ikke lenge! Og husk å ta med rikelig med USD for selv om det ”uoffisielle” markedet kan redusere regningen til mellom entredjedel og en sjettedel er det fremdeles lett å få pengene i omløp
Windhoek, 10. september 2001.
