I mars reiste Tormod på en felttur til Karas regionen for å sjekke mulighetene for et gassfunn i Nama bassenget.
Sammen med en kollega i ministeriet og et par geologer fra Namcor ble kursen satt mot Karasburg etter å ha forsikret om at bilen vi hadde blitt tildelt var utstyr med jekk, påfylt olje og vann. Vel 180 km sør for Windhoek fikk vi imidlertid problemer.
Bilen kokte!
Etter å ha hentet vann i nærmeste tettsted, Kalkrand, som heldigvis bare var snaut 30 kilometer ned i veien fortsatte vi videre og etter et par ekstra fyllinger kom vi etterhvert frem til Klakran. Der ble bilen levert på stedets politistasjon før ferden fortsatte i statsoljeselskapets dobbel cab.
Om lag 75 km før vi kom til Keetmanshoop kunne vi se et svært fjell reise seg opp fra de uendelige slettene. Les mer om Brukkaros.
Keetmanshoop er med sine vel 15,000 innbyggere og et utall bensinstasjoner ikke mye annet enn et vei kryss i det sørlige Namibia. Opprinnelig var stedet et bosted for Namafolket på elvebredden til Swartmodder (svart slam) River.
En misjonsstasjon ble etablert i april 1866 og stedet ble omdøpt etter Johann Keetmann som etablerte den rhenske misjonen. Med andre ord en tradisjonell historie i Afrika.
Rett etter soloppgang, men temperaturen ennå var behagelig med sine 22 grader, ble vi introdusert for Mr. Williams som hadde en historie å fortelle.
I 1988 hadde det blitt foretattt en reke boringe av vannhull i området. Ved komplettering av et av hullene hadde brønenne begynt å brenne under sveising av foringsrøret. Brannen fra den 90 meter dype brønnen som forøvrig hadde vært tørr hadde stått 5 meter til værs og vart i 7 timer.
Geologiske kart ble studert i området hvor det angivelige gassforekomsten var påvist.
Til høyre: Den angivelig tørre vannbrønnen som hadde stått i flammer 13 år tidligere avdekkes.
Til høyre: Den angivelig tørre vannbrønnen som hadde stått i flammer 13 år tidligere.
Til høyre: Patricia betrakter merking av årets lam.
Til høyre: Siste års kalver var samlet i en enkel innhegning på gårdstunet.
Til høyre: Utenfor innhegningen med grisene var hundene tjoret fast.
Til høyre: Oversikt over noen av druemarkene i Namibia langs Orange River vest for Nordoever.
Til høyre: Tormod foran hyttene som landarbeiderne holder hus.
Til høyre: Landskapet langs Orange River vest for Nordoever.
Orange elven er grense elven mellom Namibia og Sør Afrika. Det er ikke enighet om eksakt hvor grensen går, siden Namibia har fremsatt kav om at man følger det anerkjente prinsippet om at midten av elven danner grenselinjen. Sør Afrikas posisjon er at grensen fra kolonitiden som går på elvens nordlige elvebredd av legges til grunn. Elven starter i Drakensberg fjellene i Natal, Sør Afrika.
En svømmetur i den lysebrune elven som holder en temperatur i vannet på tett opp imot 30 grader føltes forfriskende i den brennende heten. Etter et par øl på Camel Lodge ga en opplevelse av en typisk grensestasjon.
Vi bodde i et vanlig bolighus som vi hadde bestilt på forhånd til en pris av 75 N$ per person per natt. Nøkkelen hentet vi på bensinstasjonen ved ankomst. Enkelt og greit.
I ekspedisjonen var det en owambo, en herero, en baster, en farget og en hvit. Menyen ble derfor kjøtt grillet - braaiet - på tradisjonelt namibisk vis.
På kvelden sjekket vi ut bydelene før vi dro til stedets bar på Kalkfontein hotell.
Karas er Namibias sørligste og største region, men det bor mindre enn 100,000 mennesker der. Hovedsaklig i de fire byene Keetmanshoop, Lüderitz, Karasburg og Oranjemund. Og den kortesete avstanden mellom byene er 200 - 300 kilometer!
Hvorvidt det er gass i Karas gjenstår å se, men det er iallefall mye "nothingness"!