There is a clear lesson from history, institutions decline when they lose their social legitimacy.
Management 21C: Mindset for managers, by Paul Dainty and Moreen Anderson.
Mye av tiden de første dagene gikk med til å sette seg inn i den nye virkeligheten i olje- og gassektoren her nede. Dessuten tok det mye tid å ordne selv de enkleste praktiske ting. Heldigvis ble det ordning på husrom selv om det var i siste liten. Vi tilbrakte de første to månedene i midlertidige husvære. Nå bor vi som du kan se i en romslig enebolig med hage og svømmebasseng og familien stortrives. Kari Elise på 10 år har funnet seg godt til rette på den internasjonale skolen. Det er imidlertid mye mer lekser enn det hun var vant med hjemme i Norge så det blir mindre tid til fritidssysler. Språket gjorde dessuten at hun var lite hørbar i klassen i den første tiden her nede. Synnøve på 3 år har også funnet seg til rette etter hvert. Hun går i en Motessori barnehage. Og hver fredag har de gym, det er kjekt! Tove har deltatt i koret for en sceneoppsetning av La Traviata og frekventerer ellers daglig hovedstadens Health and Raquet Club.
Visum, arbeidstillatelse, PC, printer, e-mail adresse, kontor, adgangskort, nøkler, business kort, kassett med trykksverte til printeren, alt tar tid og må ordnes for å få ting til å gå i jobben. Videre skal alt på det private plan ordnes. Så som lege, kjøp av bil, telefontilkopling fast og mobil, internett, post, kjøp av innbo og løsøre, opprettelse av lokal konto, TV tilkopling, etc. I det hele, alt som er nødvendig for å leve det materialistiske livet man var vant med og som man normalt ikke trenger å ordne på en og samme tid hjemme i Norge. Og det var stadig nye oppdagelser. Men etter hvert som erfaringer ble høstet og en del tilpasninger ble gjort så føltes alt enklere. Imidlertid er mye relatert til at man her nede som regel må ordne alle praktiske ting selv. Det er lite som kan overlates til en velfungerende administrasjonen, og dersom noe skal overlates til andre er det nødvendig med jevnlig oppfølging.
Et lite eksempel er betaling av regninger, i starten bodde vi i en leilighet tilknyttet et lite hotell. Da jeg fikk regningene måtte jeg skrive en utbetalingsanvisning for at det administrasjons-avdelingen kunne be om at det ble skrevet ut en sjekk. Dette ble gjort i finansministeriet og kunne ta uker, noe som det ble hevdet og skyldes at utstyret ikke fungerte. Det ble knyttet til Y2K problemer med datamaskinen i finans, men problemet oppstod tidlig i desember så jeg vet ikke helt om det stemmer. Uansett så er jo det en effektiv måte og spare penger på og kanskje noe å tenke på for noen og enhver for å få orden i privatøkonomien i en krise.
Ved innreise til Namibia får du et tre måneders visum som turist og for å få forlenget det må du enten reise ut av landet eller søke om arbeidstillatelse.
Vi gjorde det siste noe som krevde en rekke papirer politierklæring, skjermbilde av lungene og legeerklæring, samt utfylling av en rekke skjemaer. Deretter ble det oversendt Ministry of Home Affairs, som brukte nesten 2 måneder på saken, halvparten av tiden var vi uten pass, men vi hadde god støtte fra en kollega på jobben som nesten daglig var i kontakt med saksbehandlerne i Home Affairs. Da vi endelig fikk arbeidstillatelsen var den gyldig i kun 12 måneder, dermed er det på'n igjen om et år.
Hvem vet, kanskje er det sånn for utlendinger som ønsker jobb i Norge også?
En del av prosessene man måtte gjennom syntes fremmed for en nordmann, for eksempel for å omregistrere en bil måtte jeg til seks ulike offentlige kontorer. Det at finansministeriet ikke aksepterte avtalen mellom Norge og Namibia fra 1991 gjorde ikke saken enklere. De henviste til at avtalen ikke var ratifisert og at det var vedtatt en ny skattelov i 1992 som satte avtalens bestemmelser til side. Etter fem måneder og etter å ha blitt antastet av en overlegen representant fra det kontinentale Europa (les: EU) sendte jeg saken til formell avgjørelse. Noen måneder senere ble det funnet frem til en "rimelig" løsning for ale parter.
Windhoek, november 2000.