Increasingly the efficiency of government in rendering the services that only government can provide is becoming an important component of a country’s global competitiveness.
The Mbeki Inheritance, Raymond Parsons.
Kan det være slik at Afrikas utadvendte fokus har marginalisert det lokale potensialet, undertrykt motivasjonen og menneskenes pågangsmot? Er det på tide at kontinentet frigjør seg fra sin utadvendte orientering for å frigjøre talenter og ressurser til å løse de oppgaver som menneskene i Afrika står overfor? Er bistand utelukkende positivt for Afrika?
På tross av at Afrika er det kontinent som mottar mest bistand fra utlandet, har det i lengre tid vært en netto utstrømming av ressurser fra Afrika. Og selv om Afrika er verdens minst kapitalintensive kontinent, er det også belastet med den høyeste kapitalflukten. Sjelden kommer kapitalen de fattigste til gode.
Også for bistand i form av gaver, en bistand som for øvrig har blitt skåret drastisk ned det siste tiåret, stilles det nå stadig oftere betingelser om at mottakeren påtar seg finansielle forpliktelser. Over hele Afrika er det skapt en myte om at bistand er gratis og derfor må oppsøkes for enhver pris, ofte på bekostning av andre og bedre finanseringsmetoder. Det at det i tillegg ofte er konkurranse landene i mellom om å yte bistand til de fattige landene i Afrika er med på å bygge opp under denne myten. Denne fokus på bistandsmidler har gjort at andre potensielle finansieringskilder innenlands har blitt neglisjert i arbeidet med å sikre utvikling på kontinentet.
Selv om det er stor fokus på å få tilgang til bistandsmidler er det ofte omstendelige og byråkratiske prosedyrer som må følges før man endelig får tilgang til finansiering, dette blir dermed ofte en hindring for mindre ressurssterke organisasjoner. En annen side ved bistanden er at det ofte påløper betydelige ofte ”skjulte” kostnader før bistandsmidler blir frigitt, samtidig som mottakerlandet ofte må yte privilegier som avgiftisfri import, kontor, mv for en rekke utestajonerte. Bistanden kan derfor bli betydelig redusert gjennom slike ”skjulte” kostnader, ekstra administrasjonskostnader, konsulenthonorar, mv. For at bistandsmidler i større grad skal komme mottakerlandet til gode bør prosedyrene derfor forenkles, interne og eksterne ressurser bør være gjenstand for den samme ledelsesstrukturen, og lokale leverandører bør prefereres ved innkjøp, konsulentbistand og andre tjenester.
I arbeidet med å få i gang utvikling i Afrika, som overalt ellers i verden, kan det å motivere, mobilisere, og i standsette menneskene til å ta ansvar for sine egne liv aldri bli overvurdert. Utfordringen er å få ansvarliggjort menneskene til å tenke selvstendig og bli uavhengig av ekstern ekspertise. Oppgaven for en utenfra blir derfor å komme med ideer og gi veiledning basert på relevant erfaring.
Det teoretiske målet må være å sikre eierskap og forpliktelse gjennom å la menneskene få anledning til å påvirke og kontrollere sin egen skjebne. Dersom man investerer i et lokalt prosjekt med en betydelig egeninnsats er det kanskje lettere også å sikre lokal overvåkning og kontroll? En forutsetning for å til en utviking er imidlertid at det finnes klare og enkle regler, prosedyrer og retningslinjer, samt at det er en organisasjon på plass til å håndtere midlene.
Ressurser utenfra kan under riktige betingelser effektivt integreres i lokale utviklingsprosjekter, men lokale innsats og investering må gå hånd i hånd med utenlandske ressurser. Lokal investeringer demonstrerer eierskap. Det er derfor et tankekors at innenlandsk kapital bare utgjør 17% av BNP i Afrika, mens gjennomsnittet i områder med høy vekst er 25%. Det snakkes mye om hjerneflukten fra Afrika, mye kunne vinnes dersom man i sterkere grad dro nytte av kunnskapen til de afrikanerne som har etablert seg i utlandet. Anslag viser dessuten at kanskje så mye som 40% av Afrikas kapital er lokalisert i utlandet, dette er fire ganger så mye som for Latin Amerika og Asia. Det er derfor betydelige ressurser som ved en mer målrettet innsats kunne komme Afrikas fattige til gode. Og inntil afrikanerne begynner å investere hjemme vil det være vanskelig å tiltrekke utenlands kapital, siden nivået på innenlands investeringer sier noe om innbyggernes tiltro til den økonomiske fremtiden i hjemlandet. Det er derfor viktig av flere grunner å reduser kapitalflukten blant afrikanere i Afrika!
Når utviklingsprosjekter ledes og suksesskriterier defineres lokalt av de som er mål for bistanden bør man i større grad kunne forvente fremdrift, selvtillit og engasjement, samtidig som hjerneflukten burde forventes å avta. Det er først når lederskap overtas av lokale institusjoner og profesjonelle afrikanere at virkelig utvikling kan ta til. Men før dette kan fine sted må afrikanske land i langt større grad demonstrere tillit til sine egne profesjonelle landsmenn. Hovedforskjellen mellom utviklede land og utviklingsland er i stor grad knyttet til hvordan menneskene tenker. Utvikling handler nemlig like mye om den mentale tilstanden til befolkningen som det handler om vekst og velstand og redusert fattigdom.
En stor utfordring ved alt bistandsarbeid i Afrika er imidlertid at Afrika har et stempel som det fortapte kontinent, og dette har påført hele befolkningen en psykologisk knekk. Det er ikke vanskelig å finne mennesker med svekket selvtillit og en mentalitet preget av skeptisisme og passivitet, og med manglende tiltro til at myndighetene klarer å bringe vekst og velstand. Å snu dette bør være utfordring nummer en!
I always pass on good advice. It is the only thing to do with it, it is never of any use to oneself.
Oscar Wilde (1854 – 1900), An ideal husband.
Windhoek, 3. februar 2001.