Etosha midt på vinteren

Etter skolens slutt i juni reiste vi en lang tur til Etosha. Dette ble vår fjerde tur til afrikas dyr her i Namiiba, og denne gang var det bare oss. Tidligere turer var på slutten av regntiden (april 2000), mot slutten av tørkeperioden (september 2000) og etter det første regnet (desember 2000). Denne gang var det tørt og kjølig, men masse dyr.
	Også denne gang så vi en masse elefanter. Vi hadde ikke kjørt mer enn 500 meter inn i parken ved Andersson's Gate før vi så to elefanter. Ved vannhullet i Okakuejo så vi to flokker (en på 8 og en på 27) elefanter, dessuten kom det en stor hann alene til vannhullet utpå kvelden. Ved vannhullet i Halali så vi en annen flokk på 14 elefanter og mellom Andoni og Stinkewater så vi en annen enslig elefant. Til venstre: Ved Batia så vi denne store hannen like ved veien. Tove er klar med gassen på pedalen.
Ellers så vi mange store flokker med sebra. Vi har antakelig ikke sett så mange sebra noen gang i Etosha. Jeg vil tro at vi så over tusen dyr. Et enda større antall springbokk prydet viddene. Dessuten så vi hundrevis med gnu og oryx. Et hundretalls impala, sjiraffer og kudu. Og noen titalls eland, red hartebeest og villsvin.
	Men høydepunktet på turen ble nådd søndag formiddag da vi så en flokk på 8 løver, en voksen hann, 3 - 4 hunner og noen ungløver som lå under et tre ved vannhullet Homob.
Like etter like vest for vanhullet ved Salvadora fikk vi se en gepard som lå og lurte i gresset og ventet på et passende bytte. Det var nemlig store flokker med springbokk i området.
	En reise til Etosha er ensbetydende med et liv i bilen. For det første er det minst 450 kilometer i bil før du er fremme deretter er det å kjøre rundt i parken fra vannhull til vannhull på jakt etter noe å se. For barna kan dette være en prøve, men som regel går det bra da det ofte er noe som skjer. Til venstre: Her poserer Synnøve for fotografen foran en flokk på over tretti sjiraffer ved vannhullet ved Chudop rett før solnedgang søndag.
Til høyre: Kari Elise med en voksen hannsjiraff på vandring i solnedgangen ved Chudop.
	Til venstre: Etter en times venting ved vannhullet Chudop i håp om å få se en leopard ble imidlertid Synnøve kjei. Selv ikke langhalsede dyr er underholdning nok for en fireåring.
Om kvelden ble det tradisjonell braai. Til høyre: Her demonstrerer Synnøve en av demange praktiske grillkonseptene som man finner overalt i Namibia.
	Til venstre: Synnøve forsyner seg med brune bønner, mens Kari Elise tar til seg litt ris. Det er klart for kveldens høydepunkt etter en lang dag langs grusveiene i Etosha.
Til høyre: Tove, Synnøve og Kari Elise etter et bedre måltid.




	Langs hovedveien B1 fra Namutoni hjem til Windhoek ligger Otjikoto sjøen, 20 km nordvest for Tsumeb. Otjikoto betyr dypt hull på herero og måler 150 meter i diameter. Dybden av sjøen er mølt til 55 meter. Otjikoto og Guinas om lag 25 km lengre nordvest er de to eneste naturlige innsjøer i hele Namibia! Til venstre: Kari Elise på kanten av Otjikoto sjøen.
Otjikoto ble ved en tilfeldighet oppdaget i mai 1851 da oppdagerne Charles Andersson og Francis Galton nærmest ramlet uti dette hullet i den omkringliggende kalksteinen. Til høyre: Synnøve på kanten av Otjikoto sjøen.Dette var nifst!
	I 1915 dumpet tyske styrker store mengder våpen og ammunisjon i sjøen for å forhindre at det skulle komme i hendene på de seirende sørafrikanske styrkene. Til venstre: Kari Elise og Tormod på kanten av Otjikoto sjøen.
Til høyre: Tove og Kari Elise foran mange flotte blomstrende aloher i parkanlegget ved Lake Otjikoto.
Detaljert reiserute med GPS koordinater finner du her.

Windhoek, 3. juli 2001.