Etter 10 flotte år med verdens beste langhårede tispe, trodde jeg ikke at jeg ville klare så mye som se på en annen schäferhund på aldri så lenge - men det var helt til Torunn fortalte om T-kullet som var på gang… Jeg skulle såvisst ikke ha noen valp, nybakt mamma til en liten gutt født omtrent på samme tid som T-kullet ble unnfanget var jeg også. Så det var definitivt ikke aktuelt.

Men plutselig en dag begynte jeg å tenke på hannhundnavn på T. Snakket med Torunn, og jeg ble tildelt førstevalg på hannhund hvis jeg ville ha… Den dagen de ble født, var all tvil feid til side. Jeg skulle ha en hannvalp. Han skulle hete Troy.

Jeg var på besøk to til tre ganger i uka frem til de ble syv uker. Da var det tid for å ta det vanskelige valget. Det stod mellom tre flotte gutter, og valget falt på den som så mest lovende ut, og den som virket mest rolig. Vakker var han, helt nydelig. Også så rolig! Så vi kalte ham Turbo, dels fordi det var så lett å rope, og dels fordi det var litt morsomt å kalle en så rolig valp for Turbo…

Turbo som valp.

Jommen sa jeg rolig… aldri har jeg vel sett en hund med så mye fart, krutt, oppfinnsomhet, temperament og dessverre, stress.. Her går det unna så det holder! Hvis man ikke har mulighet til å underholde ham, så har han absolutt ingen problemer med å finne på ting selv. Pinner og baller er selvsagt det beste i verden - ute vel og merke… inne er han faktisk rolig, like rolig som da han var syv uker gammel og skulle hete Troy.

Turbo skulle vel egentlig blitt brukshund. Han har en god nese, og kunne blitt en svært god lydighetshund – til tross for at han er en forholdsvis stor hannhund, er han kjapp i bevegelsene og veldig morsom å trene med. Men med en liten baby, bygging av hus og diverse annet ble det aldri slik. Så Turbo ble familiehund. Og FOR en familiehund. Han og Jonas er jo jevngamle, og det er helt fantastisk å se de båndene de har knyttet. Det er utrolig vakkert og rørende, og feier bort all dårlig samvittighet for at jeg har forhindret Turbo fra å bli brukshund - jeg er fullstendig overbevist om at han er like lykkelig med sin oppgave i å passe på broren sin. Mye ute i skogen er vi også, vi er så heldige at vi har skogen som nabo. Om vi ikke alltid går like langt, så er vi ute lenge, og både Jonas og jeg passer alltid på å gi Turbo flere oppgaver i løpet av turen. Stort sett består dette i å gjemme en hel masse ting, og la Turbo rydde opp etter oss – hvilket han gjør med stor entusiasme og glede.