H J E R T E I N F A R K T !

Veien til et bedre liv ?

BAKGRUNN

PÅ SYKEHUSET

HJEMKOMST FRA SYKEHUSET

SORGREAKSJONER

ANGST

FORTRENGNING/NEKTING/BENEKTING

PÅRØRENDE

KONKLUSJON

Jeg er i skrivende stund(1997) en ung mann i mine beste år,43 år ung og har etter egen mening i dag et meget godt og givende liv. Det har imidlertid ikke alltid vært slik Den 9.februar 1994,tok livet mitt en ny retning på grunn av noe som kunne ha blitt en stor katastrofe., jeg fikk nemlig hjerteinfarkt. Dette er en virkelig krise som faktisk har 30% sjanse for å bli fatal, da dette er den reelle dødsprosenten. Jeg var blant de heldige som overlevde og som tok konsekvensen av det som hadde skjedd. Dette har ført til at jeg har fått et bedre liv etterpå, og, tror jeg, også bedre enn om jeg ikke hadde fått hjerteinfarkt. Det er imidlertid mange som ikke opplever det på samme måten og dermed får sitt liv vesentlig forringet .Det er av hensyn til disse, med et håp om å være til hjelp, at jeg har skrevet ned noen tanker vedrørende disse problemene, i håp om at en med "pjakksis" kan yte et bidrag til forbedring for noen i denne situasjonen.
En ting jeg oppdaget var at det var vanskelig å tro på fagfolk som uttalte seg angående det følelsesmessige, disse hadde ofte liten evne til å sette seg inn i problemene fordi de ikke hadde opplevd tingene i praksis. I tillegg har det offentlige helsevesenet pr. i dag ingen oppfølging av denne typen pasienter hva angår den psykiske rehabiliteringen, noe som ville vært en stor hjelp. Det er nemlig ganske tøft å greie dette på egen hånd, spesielt med tanke på at man ikke skal hjelpe bare seg selv, men også har familie/pårørende som er like berørt og bekymret, og som ofte trenger like mye hjelp og veiledning. Man føler på en måte at man må løfte både seg selv og sine pårørende etter håret, noe som er nokså vanskelig, spesielt i en situasjon der man fra før ikke er helt på høyden psykisk.
Jeg ønsker kort sagt å hjelpe slik at flere skal få oppleve de samme positive virkningene som jeg etter hvert fikk, og det er derfor jeg har forfattet dette dokumentet.

Til toppen av siden ¿

På sykehuset.

Det var på familiebesøk det hele begynte Jeg merket en smerte i øvre del av brystet som bredte seg ut til begge armene. Jeg avfeide det hele som muskelsmerter, men etter som tiden gikk og smertene ble mer og mer intense innså jeg at det sannsynligvis var mer alvorlig, og det mest nærliggende å tenke på da var hjertet. Jeg antar at jeg allerede på dette tidspunkt var i ferd med å utvikle en måte å fortrenge dette på, jeg ville helst tro det var noe annet, noe jeg også sa. Likevel, for ikke å uroe de andre og familien dro jeg hjem under påskudd at jeg bare følte meg dårlig, og ringte deretter til legesenteret der jeg av en lege ble avfeid med at det var sikkert bare var muskelsmerter. Jeg var på dette tidspunkt innerst inne redd og mer og mer sikker på at dette var mer alvorlig, og dro til legesenteret og ba om å få snakke med vedkommende lege, men ble på nytt avvist. Dermed dro jeg hjem og ringte til vakthavende lege, som, etter å ha hørt min beskrivelse av symptomene, som nå hadde tiltatt til en sterk, brennende svie, straks kom, målte blodtrykk o. l. og beordret meg umiddelbart innlagt på sykehuset. Jeg var fremdeles i stand til å gå på egne ben og hadde nok kjørt selv dersom jeg ikke hadde tatt smertestillende tabletter. At, for øvrig, den sigaretten jeg stumpet da jeg gikk inn på sykehusets mottagelse skulle bli den siste, hadde jeg ingen tanker om da. Etter at jeg hadde blitt undersøkt og gitt en dose morfin så jeg var smertefri, ble jeg trillet til medisinsk avdeling for innleggelse ut på kvelden. Jeg kunne ikke se noen vits i dette, da jeg følte meg i fin form, og heller ville reise hjem, men fra faglig hold var man lite villig til å diskutere dette (heldigvis). Dagen etter fikk jeg bekreftet at jeg hadde hatt et infarkt , men hadde fremdeles vanskelig for å godta diagnosen, "det gikk jo an å ta feil". Etter en del faglig diskusjon med avdelingens leger der jeg førte, syntes jeg, gode og overbevisende argumenter for det motsatte i marken, måtte jeg jo godta legenes dom, men prøvde nok fremdeles å fortrenge det hele.
Tiden på sykehuset, ca. en uke, ble en uvant opplevelse både i positiv og negativ retning, da det var første gang for mitt vedkommende. Det største positive inntrykket sto pleierne for, med sin nesten grenseløse omtanke og hjelpsomhet nærmest uansett situasjon og ønske fra pasientenes side, selv om avdelingen til tider var bare "armer og bein" p. g. a. stor tilstrømming av nye tilfeller. Noe av det mest negative ved oppholdet var den dårlige avskjermingen mellom intensiv/overvåkingen og sengeposten. På grunn av liten avstand og ofte åpne dører kunne vi som satt i gangen ikke unngå å følge med på hva som skjedde på overvåkingen, og det hadde ingen god virkning psykisk på oss å se på at andre pasienter døde, de var jo stort sett der av samme grunn som oss. Dette er jeg overbevist om var med på å forsterke den obligatoriske angsten søm følger et hjerteinfarkt.
Et annet moment som føltes litt negativt, var legenes litt "strenge " måte å uttale seg på, noe som er egnet til å skape motsetningsforhold mer enn forståelse. Ved å skifte ut "du må, du skal, du får ikke" med "på grunn av………synes jeg/vi det er best at……" ville mye av dette være unngått. Men det var et stort øyeblikk da jeg første gang gikk på egne ben ut fra overvåkingsavdelingen, det føltes virkelig som å ha fått en sjanse til. De siste 3-4 dagene etterpå gikk stort sett med til å glede seg til å komme hjem, slik at jeg for alvor kunne få lagt alt dette bak meg (trodde jeg).

Til toppen av siden ¿

Hjemkomst fra sykehuset.

Å komme hjem var nok ikke så rosenrødt som det fortonte seg som da jeg lå på sykehuset. Mens jeg lå der (og ønsket meg hjem) var jeg hele tiden i trygge omgivelser og sammen med likesinnede. Etter at jeg kom hjem hadde jeg ikke denne tryggheten lenger, og jeg var alene med tankene og den nakne redselen. Det høres kanskje merkelig , men disse tankene vil man gjerne skjule for de nærmeste ,det gjelder å holde masken og gi inntrykk av at alt er i orden, da man helst unngår å uroe dem man bryr seg om, de er i denne situasjonen skremt nok fra før.
Etter egen erfaring tror jeg er det til stor hjelp at man så tidlig som mulig etter hjemkomst, kommer i virksomhet, gjerne i form av spaserturer eller annen lett fysisk aktivitet. Det verste man kan gjøre, er å bli sittende i sofaen og la tankene dominere, da disse lett fører en inn i en vond sirkel som er vanskelig, ja ofte kan synes umulig å bryte ut av. Det kan være vanskelig å komme i gang med fysisk aktivitet når man ikke har sykehuset med den trygghet dette gir, omkring seg. Man tror gjerne at det er farlig å røre på seg, men man må ta en del sjanser for å komme videre. Man tror også at alt engasjement som medfører eller kan medføre noen form for opphisselse er farlig, for eksempel sex, noe som for de fleste i stor grad vil ødelegge livskvaliteten. Dessuten, når man har tatt noen sjanser til å begynne med, får man etter hvert en utrolig følelse av velvære når man ser at det går bra og at kroppen fungerer. Man bør likevel selvfølgelig ikke starte for fullt med fysisk trening med en gang, men trene seg gradvis opp..
Det vil utvilsomt være til stor hjelp å bli satt i kontakt med andre som har vært i samme situasjon og som har kommet gjennom problemene. Likemannsarbeid er et godt tiltak i denne forbindelse, men er merkelig lite brukt hittil, så det ser ut som litt personlig initiativ kan være på sin plass.
Overbeskyttende pårørende kan også være et problem for mange i denne situasjonen, så riktig informasjon til disse er også viktig. Å oppfordre en slik pasient til å holde seg i ro, er i de fleste tilfeller å gjøre vedkommende en stor bjørnetjeneste og kan forringe livskvaliteten. Unntatt fra dette er selvfølgelig spesielle sykdomsbilder med f. eks stor hjertesvikt, klaffeil og lignende.

Til toppen av siden ¿

Sorgreaksjoner.

Tap eller nedsettelse av helse medfører i de aller fleste tilfeller sorg, spesielt hos den som rammes direkte, men det berører også de pårørende .Det som er viktig å huske på og å understreke i denne forbindelse er at denne tilstanden i mange tilfeller kan være bare midlertidig og kortvarig Dette er viktig å tenke på, ikke minst for fagpersonell som kommer i kontakt med den syke, så man ikke gir denne inntrykk av at tilstanden nødvendigvis varer livet ut. Dette for å sikre en bedre livskvalitet og en raskere og bedre rehabilitering hos pasienten. Jeg synes for eksempel det er lite inspirerende å bli kalt " hjertesyk ", all den tid jeg føler meg, og er, friskere enn noensinne, og enda verre var det i starten, da jeg ville være frisk og av alle krefter prøvde å unngå å tenke sykdom. Nå vet jeg at jeg er frisk, men jeg er overbevist om at det for de aller fleste vil være lettere å føle seg frisk hvis man ikke blir kalt syk og stadig minnet på hva man har vært gjennom.
Et annet moment i denne sammenheng er at alle brosjyrer o l med bilder av hjertepasienter viser stort sett eldre mennesker i rolige aktiviteter, teppeknytting, modellbygging og lignende. Hvorfor ikke begynne å ta hensyn til at flere og flere yngre rammes av hjerteproblemer. Det er vanskelig for en i 30-årene å være optimist når man blir identifisert med pasienter i pensjonsalderen og nærmest blir plassert i denne gruppen. Kanskje man kunne vise noen bilder av yngre pasienter i aktivitet på for eksempel et treningsstudio eller på en idrettsbane? De finnes. Det er jo ikke sikkert at det ville virke mindre inspirerende og motiverende.

Til toppen av siden ¿

Angst.

De nevnte små og enkle tiltak i foregående avsnitt vil hjelpe til med å redusere den nærmest obligatoriske hjerteskjærende redselen og angsten som henger nært sammen med alle former for hjerteproblemer. Denne virker nærmest lammende på pasienten, og kan i tillegg gi mange merkelige fysiske symptomer, ofte i form av smerter i brystregionen som gjerne for mange kan være vanskelig å skille fra de virkelige symptomene på hjertesykdom. En måte å avsløre disse på ,er at de som ofte kommer fra et identifiserbart punkt som er ømt når man trykker på det, noe som sjelden er tilfelle når det er snakk om virkelige hjerteproblemer. Det er viktig å kjenne forskjellen på disse smertene og reelle brystsmerter, I mitt tilfelle fant jeg ut at de som oftest gikk fort over ved fysisk anstrengelse, noe som krever litt pågangsmot å prøve. Man må nemlig anstrenge seg og ta sjansen på at det går bra. Jeg for min del fant ut at det var bedre å ta en sjanse enn å bare sitte der og vente på smellen som jeg allikevel var sikker på ville komme.
En annen , plagsom virkning var en ,ofte sterk, udefinerbar følelse av uro, noe som mange ganger gjorde det vanskelig å sitte i ro, og gjorde at jeg ble rastløs.
Andre, mer irrasjonelle virkninger av angsten kan være f. eks. en stor klump i halsen, som kjennes helt tydelig, og som i mitt tilfelle fikk meg til å be legen om å undersøke halsen for en eventuell svulst eller lignende. En annen virkning jeg ble utsatt for var svært så naturtro kvelningsfornemmelser, spesielt på grunn av en uerfaren lege som ved utskrivelsen fra sykehuset ga meg beskjed om å være mest mulig i ro, være" gammel mann "som han sa .Jeg skulle altså røre meg minst mulig. Dette holdt i starten på å slå fullstendig bena under meg, og forsterket problemene kraftig. Det er heller ikke uvanlig å våkne om natten med en følelse av at man ikke får nok luft. I tillegg kan man ofte få søvnproblemer, generell kortpust, kaldsvette og høy puls.
Når man vet at angstproblemene er en obligatorisk faktor i ettervirkningene av en hjertelidelse og ofte medvirker til dårligere rehabilitering, er det et tankekors at det offentlige helsevesenet ikke har tatt dette mer alvorlig, spesielt når man tenker på at mindre livstruende sykdommer ofte har et bra apparat for hjelp og oppfølging. Dette ville være en meget viktig faktor i rehabiliteringen av denne pasientgruppen, og har stor viktighet for livskvaliteten i det minste i en periode, og for mange for resten av livet, hvis de ikke får hjelp til å takle disse problemene. Jeg for min del greide etter hvert å takle dette på egen hånd, men jeg vet av erfaring fra andre at jeg var meget heldig som hadde psykiske ressurser til å greie dette, og er mer som et unntak å regne. Langt de fleste i denne pasientgruppen sliter nok med disse problemene i lang tid, og mange har dem livet ut. I mange tilfeller tror jeg disse ville bli godt nok hjulpet hvis det ordinære helsevesenet (primærhelsetjenesten) var bedre trent til å håndtere dette. Jeg mener for all del ikke at hjertepasienter er psykiatriske pasienter, dette har ingenting med "nerver" å gjøre, men pasienter i en vanskelig situasjon med en kneik å komme over.
Angsten kan ofte også føre til depresjoner i varierende grad. Jeg for min del regnet med at livet var over, jeg var jo tross alt bare 39 år gammel og hadde fått hjerteinfarkt, og med en legmanns viten om dette, regnet jeg dermed med at jeg var "ferdig" .Dette medførte f. ex at jeg ikke så noen hensikt i å planlegge ferie og lignende, da jeg ikke kom til å leve så lenge likevel. I det hele tatt en pyton tilstand for et menneske i sin beste alder med familie, blant annet en sønn på 5 år, som jeg så gjerne ville følge i oppveksten. Heldigvis har jeg forandret mening fullstendig angående disse tankene, men det første året etter sykdommen, var ikke spesielt underholdende og oppløftende.
I tillegg til angst- og depresjonstilstandene opplevde jeg også at spennvidden i følelsene generelt ble utvidet, og dette henger fortsatt i, i alle fall delvis. jeg kan bli sintere enn før, men også gladere, og spennet har nok heldigvis økt mest i positiv retning. Jeg blir også lettere rørt enn tidligere, men dette prøver man jo tradisjonen tro å skjule.

Til toppen av siden ¿

Fortrengning/nekting/benekting.

Et annet gjennomgående trekk ved denne pasientgruppen, er at de som oftest vil benekte at de har noen problemer i det hele tatt. Et vanlig svar på spørsmål om hvordan det går, er" bare bra, og hjertet tenker jeg i alle fall aldri på". Denne løgnen blir fremført på en svært så overbevisende måte men er like fullt i de aller fleste tilfellene en fullblods løgn. Dette har en sterk sammenheng med at man ikke vil snakke om sykdommen, man vil ikke ha denne sykdommen, og fornekter derved alt dens vesen. For eksempel vil man ikke ha noe med eventuelle pasientorganisasjoner å gjøre. I virkeligheten tenker man innerst inne på hjertet mesteparten av tiden, er hele tiden på vakt overfor eventuelle symptomer, og er hjerteskjærende redd for å få nye anfall. Det har jo gått opp for en at livet skal ta slutt en gang, noe som tidligere bare har vært en vag mulighet som man sjelden tenkte på. Men altså overfor andre prøver man for enhver pris å skjule dette, for i størst mulig grad å bagatellisere problemet overfor seg selv. Den beste måten å overvinne problemene på er tvert i mot å snakke om dem. Det går ikke an å skyve dem bort, da blir de bare større, og man må gjennom en slik sorgreaksjon for at man skal komme videre. dette er det viktig at personell i helsevesenet er oppmerksom på, og tar seg tid til a snakke med pasienten om, og får vedkommende til a snakke ut om, og også gjør eventuelle pårørende oppmerksom på dette. Mange pasienter har vondt for å snakke om følelser, og da er ektefelle/pårørende de beste til å begynne med. Dersom man ikke får dette ut, kan man bli gående i en langvarig krise, og kan også få en kraftig sorgreaksjon senere.
En egen reaksjon er benekting. En slik person har ubevisst kuttet ut at han/hun i det hele tatt har vært syk, og ser dermed ingen grunn til å legge om verken livsstil eller kostvaner. Å si til en slik person at det lønner seg å f. eks slutte å røyke, vil ikke ha noen annen virkning enn å skape uoverensstemmelser og krangel. Å "snu" en slik person er en lang, psykologisk prosess som bare fagfolk bør gi seg ut på.

Til toppen av siden ¿

Pårørende

Det er av veldig viktig at de pårørende blir tatt med i hele prosessen, ikke minst av hensyn til de pårørende selv. Man må huske at de ofte er like redde som pasienten selv, og kan meget lett feiltolke signaler hos denne som pasienten ikke tenker over. Man har også sett at pårørende har hatt direkte, men falske, symptomer på hjerteproblemer. Jeg begynte ganske snart å si ifra dersom jeg gjorde en grimase eller gned meg over brystet eller armene, nettopp av hensyn til dette. Familien vet jo ikke alltid at det er muskelsmerter eller et myggstikk du kjenner. I tillegg bør man som tidligere nevnt gjøre dem oppmerksom at å være overbeskyttende vanligvis vil gjøre vondt mye verre. Jeg har f. eks vært i kontakt med en hjertepasient som ble nektet å gå tur av kona p. g. a. risikoen. Hvis dette ikke var på grunn av kjærlighet og omtanke , ville jeg sagt " ut med kjerringa!"
En annen reaksjon som ofte berører de pårørende er oppfarenhet og snarsinne, noe som er en følge av den generelle skrekken/angsten etter et infarkt, og er vanskelig for vedkommende å kontrollere. Jeg måtte derfor ganske ofte be mine omgivelser om unnskyldning, samt forklare årsaken til oppførselen. Det er altså ganske mange hensyn både pasienten og helsevesenet må ta til de pårørende.

Til toppen av siden ¿

Konklusjon

Noe av det viktigste å få en hjertepasient til å forstå etter at den rent fysiske tilhelingen er gjennomført, er at livet slett ikke er over, men at man for å komme fremover må ta styringen selv, og ikke la tankene og dødsangsten få bestemme. Da er livskvaliteten borte, og man forringer fremtiden både for seg selv og de nærmeste omgivelsene.
For å få dette til, kan en del trenge litt hjelp, og her har primærhelsetjenesten etter min mening en stor oppgave. Noe av det første man må gjøre ,er å slutte å kalle en pasient som gjerne vil være frisk, syk. Det var noe av det verste jeg visste når jeg ble beskrevet som hjertesyk lenge etter jeg ble frisk, og har tatt opp dette med flere, b. l. a. Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke, en ellers utmerket organisasjon som også har begått denne synden. Ellers må man ta seg tid til pasienten, få vedkommende til å forstå at det er et liv etter et hjerteinfarkt,. som faktisk kan bli bedre enn før.
For min egen del kan jeg si at livet er etter hvert blitt mye bedre enn før .I mitt" tidligere" liv røykte jeg så en middels fabrikkpipe kunne skamme seg, mosjonen begrenset seg til å blunke litt ekstra med øynene om morgenen, og kostvanene ga meg en kropp og en fysikk for spesielt interesserte. Dette har jeg snudd på det meste av, lysten på nikotin forsvant som dugg for solen, jeg er nå i meget god form p.g.a. regelmessig trim både ute og på treningsstudio og kostholdet er lagt om.

Rent psykisk er tingene lagt i bakgrunnen. De vil aldri bli glemt men de har etter hvert gitt meg en del positive aspekter, slik at jeg setter mer pris på livet, leter mer etter det positive i alt (og finner det nesten alltid), og er i det hele mer opptatt av hva jeg gjør med livet mitt. Det er noe å tenke over at gleden over livet blir fullkommen først når man har opplevd alvoret for fullt.
Denne tiden har vært full av utfordringer og stadig nye terskler som måtte overvinnes, noe som igjen har gitt stadig nye seire. Følelsen det gir å nærmest jogge opp en lang, bratt bakke eller åsside uten annen virkning enn svette og litt utmattelse og ingenting annet, er ubeskrivelig ,spesielt når du vet at dette ville du antakelig ikke greid før du ble syk Dette gjør at en meget negativ og skremmende hendelse, til slutt totalt sett har hatt en positiv virkning på livet mitt. Livet er slett ikke verst, alternativet tatt i betraktning.
Til slutt vil jeg si til alle dem som ikke har hatt hjerteinfarkt, men som kanskje har en eller flere av risikofaktorene som regnes, prøv å rette på mest mulig før det skjer noe, da hjerteinfarkt som middel til å oppnå et bedre liv og som inspirasjonskilde for trim og røykekutt er veldig oppskrytt og risikabelt og i det hele tatt ikke å anbefale.

Til toppen av siden ¿