TIDLIGERE HUNDER

Ramy het den første hunden vi hadde i familien min, han var en omplasseringshund fra dyrevernet. En veterinær mente han måtte være en dverg buhund. Det viste seg at han hadde brokk på tarmen.

Kim fikk vi samme dag Ramy ble avlivet, han var en blanding mellom Schæferhund og Labrador. Han ble en bereist hund og var med på flyttelasset vårt 3 ganger. Det var jeg som tok meg av de dagelige lufteturene hans, og han lærte å bære båndet sitt selv, og finne det om han hadde lagt det igjen. Han hadde en uvane med å dra på egne turer, og en dag kom han ikke hjem, vi fant aldri ut hvor han var blitt av.

Tim var den hunden Ingar vokste opp sammen med, og som nok har gjort ham til slik en Schæfervenn. Han fulgte dem (Asle, Ingar og Kai) over alt, og var med på hytteturer i skogen der de bodde, han fikk dessverre kreft i endetarmen.

Buster var en blanding av Border Collie og Retriever, og en mer uskikkelig valp skal du lete lenge etter, men han var utrolig godlynt og snill mot alt på denne jord, og han hadde et spesielt godt lag med katter. Han var utrolig badeglad (retrieveren i ham antagelig), og skulle alltid redde oss om vi var ute og svømte.

Caro Zeri var min første hund etter at jeg flyttet hjemmefra. Han var uregistrert og 4 mnd når jeg kjøpte ham, da hadde han stått det meste av tiden i en garde og blitt foret på brød og vann, ingen sosialisering, og dette preget ham i voksen alder. Ham var redd det aller meste, og tenkte nok at angrep er beste forsvar. Vi torde ikke ha ham da han var engstelig for folk også.

Wicky Zita var den første hunden vår med kennelnavnet Triwinns, dem skulle det bli flere etter hvert, hun viste det seg nemmelig hadde sterk HD og ble avlivet bare 6 mnd på grunn av dette.

Bika var en erstatningshund for Wicky og var fra første stund en fin allround hund. Hun fikk raskt opprykk til øverste klasse i Spor, Rundering og Rapport  og selv om hun som unghund ikke "likte" å gå lydighet, kom hun seg etter hvert. Hun ble Norgesmester i Rapport i 1993, hun deltok 2 ganger i Rapport på Nordisk Mesterskap. Hun fikk sølv (kun 0,25p bak Jørgen Stiansen) i Spor Norgesmesterskapet i 1994. Og det ble også en bronse i Norgesmesterskapet i 1997 i spor. Hun ble dobbelt Brukshund Champion i Spor og Rapport, og fikk ett Cert i Rundering.

Cando var også fra kennel Triwinns, og var Ingars egen hund, han var nemmelig blitt bitt av "brukshund" basillen han også. Han likte best å gå spor, og var fra tidlig alder av engstelig av seg særlig for smell og bråk,( når telefonen ringte gikk han sin vei.)
Siden Ingar hadde lyst til å konkurrere, og Cando ikke turte å ligge fellesdekk om det raslet i en søppelpose i nærheten, bestemte vi oss for å omplassere han til fetteren til Trond ute i klubben. Han hadde greie på hund etter hundetjenesten i militæret, han skulle bare ha en hund hjemme på gården.

Han var gromgutten jeg hadde drømt om lenge, jeg var blitt fra rådet å kjøpe langhår (de har ikke underull, og fryser på vinteren). Siden Biks ikke var glad i lydighet, ville jeg vente lengst mulig med å trene lydighet med ham. Han var en fantastisk lydoghetshund i ca 1 år, oppmerksom, rask og iverig, men så gikk det den gale veien og det gikk over i stress.
Til tross for dette fikk han raskt opprykk til A i rundering, men hadde problemer med opprykket fra B til A i spor, han holdt ikke lengden på sporet. Det viste seg at han var veldig allergisk mot det meste av pollen, og derfor svært dårlig til å lukte i de periodene med mye pollen.

Ingar overtok treningen av Irox når vi tok Tacko, og fikk etter hvert opprykket til A også i spor. Ved 4-5 års alder vise det seg at han var forkalket i ryggen, og han ble pensjonert i en alder av 5 år.

Han likte ikke barn, og når vi fikk våre egne måtte han gå med munnkurv det meste av tiden (etter utfall mot barna). Vi skulle nok tatt dette mere alvorlig, men vi trodde vi tok de nødvendige forhåndsreglene, likevel gikk det fryktelig galt når han i et ubevoktet øyeblikk skammbet og ristet Ask (2 år). Vi gjorde da det vi skulle gjort for 1 år siden, og Bika som også knurret til barna gikk samme vei, da tok vi ikke noen sjanser mer.

Triwinns Tacko ble bare 3 år, da hadde vi slitt med Schæferrumpe" på ham i halve hans liv. Han var en robust type som ikke viste smerte, og vi syntes han skulle få slippe mer smerte, det så ikke ut til at det var noe å gjøre for ham

.

Ipo (Index) var en nøye planlagt hund fra kennel Grensvalleren i Sverige som brått ble en impulshund etter å ha ventet 9 mnd. på en valp fra Akela gikk hun nemmelig tom, og så ble det en fra Busa i stedet. Alt når han var ganske så ung viste det seg at han ikke likte vår eldre nabo Arne, selv om vi gikk mye tur sammen, og Arne stadig var å gav ham godbiter.
Denne redselen for Arne utartet seg og det var mang en gang han var inne og bet Arne i benet. Han begynte også å ha utfall mot andre eldre personer, så som Ingars Bestemor og en eldre jeger som vanket i området vi bor (Ipo satt ved 2 tilfeller i hans bakende uten at han hadde sett ham komme). Jegeren begynte å gå omveier for at ikke Ipo skulle se ham.

Han gikk svært bra lydighet, men begynte å få det for seg at fellesdekk er bare å ligge til den første reiser seg, så er det fritt frem for meg også, noe som resulterte i flere slåsskamper. Den siste konkurransen reiste han seg først selv og stod over en annen hanne til denne tilslutt reiste seg og det ble slossing.

Kennel Grensvalleren med Åsa og Malin prøvde så godt de kunne å hjelpe meg, all takk til dem. Grensvalleren er en utrolig flott kennel som tar seg svært godt av sine valpekjøpere og arrangerer flere kurs i året. de har avlet frem mange flotte hunder se mer på hjemmesiden deres vom ligger under mine linker.

Åsa tok seg av omplasseringen av Ipo, og han er nå hos Zonja Ottosen, og han fungerer bra der.

Må forresten nevne at det var med Ipo og kennel Grensvalleren jeg fikk opp øynene for gjeting, og det gav mersmak.