Svalbard omfatter et landareal på ca 62 700 kvadratkilometer. Dette omfatter en rekke større og mindre øyer og øygrupper hvorav Spitsbergen, Nordaustlandet og Edgeøya utgjør de største. Også Kvitøya, Hopen, Kong Karls Land, Prins Karls Forland og Bjørnøya er historisk kjente steder. 

Fylkesblomst:

http://www.toyen.uio.no/botanisk/fylkesblomster

Fylkesblomst: Svalbardvalmue I møte i Svalbardrådet den 26.04.1989 vedtok rådet å gå inn for svalbardvalmue som "fylkesblomst" for øygruppen. Dette ble vedtatt med 13 mot 2 stemmer. Sysselmannen hadde ingen innvendinger mot valget av svalbardvalmue, men fant det ikke riktig å fatte noe formelt vedtak da det ikke er hjemmel for det. Han hadde imidlertid ingen motforestillinger til at NBF og DNH formelt godkjente valget.

• Geologi
• Norsk Polarinstitutt
• Svalbardtraktaten 

 Sør-Spitsbergen nasjonalpark 

Sør-Spitsbergen nasjonalpark dekker den sørligste delen av Spitsbergen. Deler av kystslettene langs vestkysten er blant de mest produktive landområdene på Svalbard, mens østkysten stort sett består av vegetasjonsløst morenemateriale og breområder. Innlandsområdene preges av store bresystemer og nunatakker. Langs vestkysten utgjøres bergrunnen av kaledonske, omdannet grunnfjell, og det er her en finner de høyeste og mest alpine fjellformasjonene i nasjonalparken. Lengere øst finnes foldede og flattliggende postkaledonske sedimentære bergarter, og her er fjellene lavere og mindre dramatiske. 

Sør-Spitsbergen har store konsentrasjoner av sjøfugl og flere nøkkelområder for ærfugl og gjess. Kontrastene er store mellom øst og vestsiden, men eksponeringen mot de sentrale deler av Barentshavet gjør at noen av de største sjøfuglkoloniene på Svalbard ligger nettopp her. 

Mesteparten av området befinner seg i den nordarktiske tundrasonen, men østkysten har et kaldere klima og tilhører den arktiske polarørkensonen. De klimatisk gunstigste områdene på kystslettene langs vestkysten har flere varmekjære planter, og tilhører en oseanisk variant av den mellomarktiske tundrasonen. Kart: Norsk Polarinstitutt 

Hornsund er den dominerende fjorden med et usedvanlig spektakulært alpint landskap, og er et svært viktig vårhabitat for isbjørn. Her foregår også det viktigste trekket av isbjørn mellom Storfjorden og vest-Spitsbergen hele året gjennom. Sjøfuglreservatene Sørkapp, Dunøyane, Isøyane og Olsholmen ligger innenfor parken som også omfatter flere gode røyevassdrag. Dette området har også vært viktig for menneskenes utnyttelse av Svalbard. 
 

Reindalen  Kilde: Statens kartverk Ingen lavlandsområder på Svalbard har sammenhengende frodig vegetasjon over så store arealer som Reindalen med sidedalfører. Reindalen er også det største og videste av de isfrie dalførene på Sentral-Spitsbergen. Det relativt konsentrerte elveløpet gjør at store deler av dalbunnen er forholdsvis geologisk stabil og har gitt grunnlag for frodig vegetasjon, spesielt i dalførets nedre og midtre deler.  Utløpet av Reindalselva faller sammen med utløpet av Kalvdalselva og Semmeldalselva i et stort våtmarks- og deltaområde kalt Stormyra. Stormyra utgjør en nært 100 kvadratkilometer stor slette med flat tundra, noe som er ganske spesielt i Svalbardsammenheng. Stormyra er et viktig våtmarksområde, med tjernkomplekser rikt på vadefugl og vannfugl, og et av hovedhekkeområdene for polarsvømmesnipe på Svalbard. Reindalen med sidedaler er dessuten et svært viktig beite- og kalvingsområde for rein.    Som landskap er Reindalen typisk for de store dalførene på Sentral-Spitsbergen, og samtidig unikt i kraft av sine dimensjoner og sin frodighet. Området ligger i sin helhet innenfor den klimatisk gunstige og floristisk rike indre fjordsonen, og de jordarter og landformer som finnes her, har svært lave verneandeler. Reindalen har vidstrakte områder med elveavsetninger som er en biologisk viktig naturtype. Reindalselva danner også et av de største marine deltaene på Svalbard. Kun en beskjeden andel av de store deltaene befinner seg i de eksisterende verneområdene.  Reindalen har også en rekke pingoer og andre geologiske forekomster med spesiell verneverdi. Pingoene i øvre Reindalen er sjeldent velutviklede og befinner seg på varierende utviklingstrinn. Vegetasjonen i dalføret er sårbar for slitasje, og det forekommer en god del eldre kjørespor i dalføret. Disse er imidlertid forholdsvis lite markerte, og påvirker ikke dalførets uberørte preg i vesentlig grad. Borestedet i Reindalspasset er fortsatt synlig, men inngrepet er lokalt og har liten landskapsmessig betydning. Reindalen krysses av motorisert ferdsel mellom Longyearbyen og Sveagruva vinterstid.

Forlandet nasjonalpark  Kilde: Statens kartverk Nasjonalparken dekker hele den langstrakte øya Prins Karls Forland. Spesielt vestsiden av øya er påvirket av den relativt varme vest-Spitsbergen-strømmen. Bergrunnen består av kaledonske, foldede og omdannede bergarter, samt noen unge sedimentære bergarter i nordøst. Øya er nesten delt i to av den lange lave Forlandssletta.  Nord for denne strandflaten strekker det seg en storslagen alpin fjellrekke langs hele den nordlige delen av øya. Det er store kontraster mellom vest- og østsiden av denne fjellrekken.  Vestsiden karakteriseres med tildels store, sammenhengende strandflater og en rekke fuglefjell, mens østsiden av fjellrekken særpreges av imponerende, bratte isbreer og en strandlinje som er brutt opp av brefronter. Strandflatene har tildels velutviklede strandvollavsetninger, og det finnes en rekke steinbreer i fjellsidene. Parken har verdens nordligste registrerte hekkekoloni av lomvi, og er kjerneområde for verdens nordligste steinkobbebestand. Plankeholmane og Forlandsøyane er begge fuglereservater som ligger innenfor verneområdet, med betydelige hekkebestander av ærfugl og gjess.  Biogeografisk befinner Forlandet seg i den nordarktiske tundrasonen. Forlandet ligger geografisk sentralt i forhold til trafikk nordover langs kysten av Spitsbergen. Det er en god del skipstrafikk både på utsiden og innsiden av øya, men lite ferdsel på land.

Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark Kilde: Statens kartverk Reservatet dekker det nordvestre hjørnet av Spitsbergen. Foruten tallrike sjøfuglkolonier, finnes gode bestander av gjess, fjellrev og svalbardrein og liggeplasser for hvalross. Området har betydelige kulturhistoriske verdier med en konsentrasjon av viktige lokaliteter fra hvalfangstperioden. Dessuten finnes russiske og norske stasjoner for tradisjonell overvintringsfangst:. Den kanskje mest berømte lokaliteten, Virgohavna, var utgangspunkt for den svanske ingeniøren, Andrée som i 1897 forsøkte å nå Nordpolen med ballongen "Ørnen". En kan ennå se rester etter denne ekspedisjonen som endte i tragedie. Varmekjære planter Kystområdene tilhører den nordarktiske tundrasonen, mens fjordstrøkene, som har et gunstigere klima befinner seg i den mellomarktiske tundrasonen. I Bockfjorden finnes et mindre område med særlig mange varmekjære planter som tilhører den varmeklimatisk gunstigste delen av den mellomarktiske tundrasonen - den såkalte indre fjordsonen.  Kystområdene er påvirket av relativt varme, atlantiske vannmasser fra vest- Spitsbergenstrømmen, en nordlig utløper av Golfstrømmen. Spesielt vestkysten har derfor åpent vann mesteparten av året. Området har store innlandsbreer, og er ellers karakteristisk alpint.  Nasjonalparken rommer store kontraster fra produktive områder til golde og vegetasjonsfrie morener, nunatakker og breer som ofte ender i havet. Større strandflater med strandvollsystemer finnes på Reinsdyrflya og Mitrahalvøya. Reinsdyrflya er Svalbards største strandflate. Berggrunnen består for det meste av kaledonske, omdannede bergarter, men devonske konglomerater og sandsteiner er de dominerende bergartene i parkens østre deler.  Det er flere attraktive røyevassdrag innenfor parken samt særegenheter som de varme kildene og rester av kvartære vulkaner i Bockfjorden. Flere plantearter har sine eneste forekomster på Svalbard ved disse kildene. Nasjonalparken er særdeles naturskjønn. Innenfor parken ligger fuglereservatene Guissezholmen, Skorpa og Moseøya, samt naturreservatet Moffen, alle med høye tettheter av hekkende ærfugl og gjess. Moffen er i tillegg en viktig liggeplass for hvalross, og det er i perioder ilandstigningsforbud på øya for å verne sårbare kjempen. Nasjonalparken har en betydelig turisttrafikk i sommersesongen, og vegetasjon og kulturminner nær enkelte ilandstigningspunkter og permanente leirplasser er utsatt for betydelig lokal slitasje.

Nordaust-Svalbard naturreservat  Reservatet ble opprettet i 1973, og dekker hele Nordaustlandet, Kvitøya, nordøstre deler av Spitsbergen og øygruppen Kong Karls Land. Territorialfarvannene som er inkludert i reservatet omfatter Hinlopenstretet som skiller Spitsbergen fra Nordaustlandet. Austfonna og Vestfonna på Nordaustlandet er Norges to største breer, mens de isfrie delene utgjør ca 27% av landområdene i reservatet. Landskapet er preget av store innlandsbreer av platåtype. Topografien er sterkt påvirket av innlandsis under tidligere istider, og er derfor mer preget av slake viddelandskap og avrundede fjellformer enn de mer alpine områdene på Vest- og Sentral-Spitsbergen.  I nord og vest består bergrunnen av kaledonske omdannede grunnfjellsbergarter, mens Kong Karls Land og områdene omkring de sørlige delene av Hinlopenstretet, har postkaledonske bergarter av sedimentær og lokalt også eruptiv opprinnelse.  Nordøstkysten av Spitsbergen er preget av breer som ender i havet, og det er lite isfrie landområder.   Mesteparten av reservatet har et tydelig preg av polarørkenklima, og store deler av området er uten vegetasjonsdekke. Enkelte mindre områder skiller seg ut som frodigere, deriblant Sjuøyane.  Biogeografisk befinner mesteparten av reservatet seg i den arktiske polarørkensonen, mens områdene som omgir de indre delene av fjordene har et noe mer gunstig klima og tilhører den nordarktiske tundrasonen .  e marine delene av reservatet har hovedsaklig kalde, arktiske vannmasser, og er delvis dekket av drivis mesteparten av året. Kun de nordvestre delene av reservatet er påvirket av varmere, atlantiske vannmasser som kommer sørfra langs vest- og nordkysten av Spitsbergen.  Nordkysten har en rekke mindre fuglefjell som er nøkkelbiotoper i dette golde området. Nordaust-Svalbard naturreservat har faste bestander av fjellrev og svalbardrein. Langs kysten finnes en rekke kjente liggeplasser for hvalross, og Kong Karls Land er kjerneområde for den reproduserende delen av isbjørnbestanden. Også de nordøstre delene av reservatet antas å være viktige hiområder for isbjørn. Nordaust-Svalbard naturreservat er oppført på UNESCO's liste over biosfære-reservat.

Søraust-Svalbard naturreservat  Reservatet omfatter Edgeøya, Barentsøya og Tusenøyane, Ryke-Yse øyene og Halvmåneøya. Det domineres av store vegetasjonsdekte strandflater i vest, og vegetasjonsfattige og mindre produktive arealer i øst med store breområder.  Edgeøya har store, isfrie dalfører som geomorfologisk kan minne mye om dalstrøkene på Sentral-Spitsbergen. Men fjellmassivene mellom dalene er lavere, med viddepregede topplatåer og velutviklede platåbreer. Nordøst på Edgeøya finnes strandflater med velutviklede strandvollsystemer. Bergrunnen består mest av postkaledonske, flattliggende sandsteiner og leirskifre, men lokalt, som f.eks. på Tusenøyane, av basaltiske gangbergarter. De vestre delene av reservatet har det gunstigste klimaet og tilhører den nordarktiske tundrasonen, mens østskysten befinner seg i den arktiske polarørkensonen. Havområdene omkring øya er preget av kalde, arktiske vannmasser, og er i motsetning til områdene langs vestkysten av Spitsbergen, lite påvirket av Golfstrømmens nordligste utløpere. Drivisen preger derfor havområdene størstedelen av året.  Enkelte av områdene på vestkysten av Edgeøya har likevel relativt rik vegetasjon. Reservatet har gode bestander av svalbardrein og fjellrev, og er et viktig område for isbjørn. Naturreservatet er et kjerneområde for den mest truede gåsebestanden, ringgås, og sannsynligvis det viktigste området for hvalross. Reservatet er lite berørt av menneskelig aktivitet, men sporskader som følge av tidligere tiders petroleumsleting forekommer over mindre områder.

 Dickson Land 

og omkringliggende områder Sørvestlige deler av Dickson Land og områdene omkring Nordfjorden, Dicksonfjorden og Ekmanfjorden utmerker seg ved sin frodighet. Dette gjelder i særdeleshet de sørlige delene av Dickson Land med Sauriedalen og Kapp Thordsen, der man også finner relativt tykke torvavsetninger over større områder. 

Den floristiske rikdommen er stor, med et relativt stort antall kjente forekomster av sårbare karplanter. 
Området har også det eneste kjente funnstedet for wilandersoleie (Ranunculus wilanderi), som trolig er en endemisk art for Svalbard. Strandflater som Bohemanflya og Erdmannflya har i tillegg til relativt rik vegetasjon også komplekser av tjern og vann som gjør dem til gode habitater for vadere og vannfugl. 

Området omfatter to lokaliteter som står på listen over viktige fugleområder i Europa: Bohemanflya fuglereservat, og Kongressfjellet på Dickson Land. Ekmanfjorden og Dicksonfjorden har stabil fjordis vinterstid, og er derfor gode kaste- og hvileområder for ringsel. Isområdene foran fronten på Wahlenbergbreen er identifisert som et spesielt viktig kasteområde. Området er som helhet lite berørt av naturinngrep og terrengslitasje, og den motoriserte trafikken vinterstid er liten. Det er imidlertid en god del eldre installasjoner og spor etter det gamle gruveanlegget på Bohemanneset. Så godt som hele Bohemanflya er utmålbelagt. 

 Trollkjeldene: Varme kilder 

I Nordvestspitsbergen Nasjonalpark finnes de mest kjente varme kildene på Svalbard. Disse er lokalisert i og like sør for Bockfjorden, og er trolig det nordligste landområdet på Svalbard med varme kilder. De største kildene kalles Trollkjeldene. Disse ligger ca. 5 kilometer sør for bunnen av fjorden. Vanntemperaturen er på 20-30°C. Helt nede ved fjorden ligger Jotunkjeldene som er små og forholdvis lite synlige. 

Gjennom tiden har fordampning av kildevannet og utfelling av kalkstein dannet svært karakteristiske kalksinter terrasser. I varmekildene lever store til mikroskopiske alger samt moser som bare har sin forekomst her. 

 Kong Karls Land

 Svalbardtraktaten 

Andre stater kan derfor ikke med grunnlag i traktaten kreve stemmerett for sine borgere ved valg til Svalbardrådet. De kan heller ikke kreve tilsvarende lokaldemokrati i sine bosetninger. Svalbardtraktaten ble undertegnet i Paris 9. februar 1920. Den trådte i kraft 14. august 1925, og 40 land har undertegnet traktaten.