Å være en dommer gjør deg etter min mening til en bedre fører og instruktør.  Du har den beste plassen, og du får betalt for å se på. Nedenfor er noen observasjoner som kan hjelpe deg i din trenings- og konkurransekarriere.

Ingen husker hvem som kom på andre plass i hoppbanen  to uker senere (bortsett fra kanskje han som greide det). Alle husker to år senere han som var  urettferdig mot hunden sin/andre utøvere/dommeren. Ryktet går foran deg og blir igjen etter at du har dratt.

Jeg ser for mange som ofrer forholdet til hunden for en 10 kroners rosett.
 

Ikke gjør banen vanskeligere enn den er.  Den teknikken du lærte på kurset er sikkert fin, men trolig ikke nødvendig i en klasse 1-bane. Bruk riktig verktøy til jobben.
 

Løp din egen bane. Ikke se hvordan andre briefer og tro at du også må gjøre det på den måten. Hør på din venns forslag, men tro ikke nødvendigvis at du må bruke det - selv om din venn også er din trener. Du kjenner hunden din bedre enn noen andre. Ikke vær redd for å eksperimentere - spesielt på ikke-tellende løp.

Sett aldri hunden din inn i buret rett etter et løp.  Gå en rask tur med den, la den roe seg ned, la den leke litt med ball. Den gjorde det beste den kunne for deg, behandle den som en lagkamerat, ikke et verktøy. Hvis du løper med to hunder rett etter hverandre, få noen til å holde den første hunden, avslutt runde nummer to, og ta dem begge med for å feire - som en familie.

Lær deg å forstå din hunds språk (nei - lær deg å forstå alle hunders kroppsspråk). Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sett en hund som ikke legger seg på bordet, og hvor føreren skriker til hunden, og hunden snur hodet og gjesper. Jeg ser hva hunden sier: "Hei - jeg vet du er sjefen, men jeg føler meg presset eller kan ikke forstå hva du sier. Vær så snill å roe deg ned". Altfor ofte skjønner ikke føreren meldingen hunden gir.

Nesten hver gang du skylder på hunden din for noe på banen, ser jeg som dommer at noe du gjorde forårsaket det hunden gjorde.  Sjansene er store for at du forårsaket feilen.

Ro deg ned mens du løper. Folk gjør ting der ute som du aldri ville se dem gjøre på trening. Hvis hunden løper forbi et hopp, ikke be hunden hoppe det når den står rett foran det. Gi den litt plass. Ikke be hunden din forsøke å komme over mønet fra siden av hinderet. Hvis hunden din ikke greier inngangen til slalåmen to ganger på rad, ta et par skritt vekk  og forsøk igjen. Hvis det ikke virker, pust dypt og gå tilbake. Å ta de få skrittene bakover fører antagelig til at du kommer på rett vei igjen.

Sett deg mål for hvert løp, og greier du både målet ditt og enda mer, husk å feire at du nådde målet ditt. Hvor mange ganger har jeg ikke sett en fører si før han går inn i ringen: "Hvis vi bare greier slalåmen, vil jeg være SÅ glad". Så går han ut der, greier slalåmen med glans, men roter til løpet på et hopp i innspurten og er skuffet.... . Hva slags melding har blitt sendt til hunden. "Vel, du greide slalåmen for første gang, men dumme deg, du rev  et hoppehinder!". Det gir nok hunden god lyst til å gå slalåmen igjen, ikke sant?
 

Jeg ville byttet bort hver tittel, hver rosett og hver pokal som hunden min Betts og jeg vant, hvis jeg bare kunne få en solskinnsdag  og en hoppbane til med henne. Det var så moro å gå med henne, og hun var en så stor del av meg. Gled deg over hver dag med hunden din. Gled deg over seirene og le av feilene. Den tid vi får med hundene våre er så kort, og de har så mye å lære oss. Carpe diem!

Paul Stolzenburg

Betts and Balu—gone but not forgotten
Jeselle—Border Collie nemesis
Larry—just glad to be here