Planetoversikt

Hjem

Solsystemet
Sola
Månen
Merkur
Venus
Jorda
Mars
Jupiter
Saturn
Uranus
Neptun
Pluto

Utskriftsversjon av denne siden

Sola er, i likhet med de fleste andre stjerner, en enorm kule av glødende hydrogengass. Hydrogenet i hjertet av kula, under den enorme vekten av de ytre lagene, er så varm og sammenpresset at hydrogenatomene smelter sammen og danner helium (fusjon). Denne reaksjonen frigjør energi. Temperaturen her i kjernen er 15 millioner grader og trykket er 250 milliarder atmosfærer. Hydrogenet som blir forandret til helium, blir i Solens glødende kjerne. Etterhvert vil denne bestå bare av helium. Utenfor kjernen er det et lag med nesten rent hydrogen. I løpet av noen tusen millioner år vil også dette omdannes til helium. Astronomene har regnet ut at  Sola har brukt opp halvparten av sitt forråd av hydrogen. Solas kjerne er altså en gigantisk hydrogenbombe som blir hindret i å springe løpsk av de ytre lagene. Denne atomreaktoren er forskjellen på stjerner og planeter. Sola som er en stjerne skinner på grunn av kjernekraften, mens planetene produserer ikke lys og varme på denne måten. 

I tillegg til varme og lys sender Solen ut en tynn, men kontinuerlig strøm av ladde partikler som vi kaller solvinden. Solvinden blåser utover i solsystemet med en hastighet på rundt 450 km/s. De ladde partiklene fra Solen kan påvirke Jorden på flere måter, alt fra radiostøy til svikt i kommunikasjonssatellitter. Dessuten er solvinden ansvarlig for det vakre nordlyset. Sola har også en enorm gravitasjon som holder planetene på plass i sine baner.

På Solas overflate er det mørke flekker som kommer til syne for så og forsvinne igjen. Disse mørke flekkene er solflekker og de ser mørke ut fordi de er kaldere enn resten av overflaten. Mens overflaten på Sola er hele 6000 grader C, har sentrum i solflekkene en temperatur på ca 4000 grader. Den ytre delen av flekkene har en temperatur på ca 5000 grader. En solflekk på størrelse med jorden regnes ikke for spesielt stor. Noen flekker dekker områder som er mange ganger større. Disse store flekkene er ofte sammensatt av to hovedflekker, med mindre flekker i nærheten. Solflekker er vanligst omtrent hvert 11. år. Da er opptil et dusin flekker tydlige samtidig. Andre år kan Sola være nesten flekkfri.

Sola skyter ut store gasstunger opp fra overflaten. Slike gasstunger kalles protuberanser. Det finnes mange typer protuberanser. Den "rolige" typen forandrer seg ikke på mange uker. Noen av disse ser ut som trær med lange greiner. Andre protuberanser varer bare noen få dager. De stiger opp fra overflaten i kolossale buer, like høye som ti jordkloder oppå hverandre, før de blekner og blir borte. Det finnes meget voldsomme "eksplosive" protuberanser som skyter fra Solens overflate med hastigheter opp mot 100 km/s. Gassen i disse farer ut i rommet og vender aldri tilbake, fordi Solas gravitasjon ikke greier å holde på den. Protuberansene kan bare ses fra Jorda under en total formørkelse av Sola eller med spesielle teleskop.

Sola er omgitt av en tynn elektronsky som kalles koronaen. Elektronene reflekterer lyset fra Sola, og skya gløder. Koronaen er nesten like tynn som det tomme rommet og bare synlig fordi den strekker seg så langt ut. I likhet med protuberansen kan koronaen bare ses under en fullstendig solformørkelse. Pratiklene i koronaen farer vekk fra Sola i stor hastighet, men de blir stadig erstattet av nye partikler fra Solas overflate. De sprer seg utover i solsystemet, og skaper det som kalles for solvinden. Solvinden er årsaken til nordlyset vi kan se her på nordlige breddegrader.

Sola er en gjennomsnittsstjerne som bruker sitt hydrogenbrennstoff mye langsommere enn varmere og mer lyssterke stjerner. Likevel vil den til slutt få en energikrise. Om 5000 millioner år vil kjernen bare bestå av helium, energiproduksjonen fra hydrogen vil stoppe opp og heliumkjernen vil falle sammen. Resultatet blir dramatiske forandringer. Først vil kjernen bli enda varmere, og varmen fra den vil drive hydrogenlagene lenger utover så de utvider ser til en enorm oransjerød kule - en rød kjempestjerne. De innerste planetene Merkur og Venus vil helt sikkert bli slukt av Sola, og det vil sannsynligvis skje med Jorda også. Viss ikke vil lufta på Jorda forsvinne, havene vil koke bort og Jorda vil bli en rødglødnede, livløs steinkule. Det røde kjempestadiet vil antagelig vare i flere tusen millioner år, men til slutt vil det ikke finnes mer brennstoff i kjernen. Den røde hydrogen-atmosfæren vil drive ut i rommet og etterlate seg den sammentrukne kjernen som en liten, meget varm stjerne med omtrent samme størrelse som Jorda. Den vil ha blitt til en hvit dvergstjerne med mye av den massen Sola har i dag, men omtrent en million ganger mindre. En fyrstikkeske med stoff fra den ville veie flere tonn.