Planetoversikt

Hjem

Solsystemet
Sola
Månen
Merkur
Venus
Jorda
Mars
Jupiter
Saturn
Uranus
Neptun
Pluto

Utskriftsversjon av denne siden

Jorda og Månen ble sannsynligvis dannet samtidig, av den samme skyen av stoff. Grunnen til at Jorden og Månen likevel er så forskjellige, er fordi de har forskjellig størrelse. Månens diameter er en fjerdedel av Jordas (3476 km), og gravitasjonen på Månen er bare en sjettedel så sterk. Dette har ført til to ting. Månens overflate stivnet mye fortere enn Jordas, fordi et lite legeme avkjøles mye fortere enn et stort. Og gassene i Månenes atmosfære var for lette til at dens svake gravitasjon kunne holde på dem, derfor forsvant de ut i rommet. Da steiner styrtet ned i rommet og lagde digre kratere på Månens overflate, hadde den ikke vær og vind eller en bevegelig skorpe som kunne slite dem vekk. 

Sola skinner bare på den ene siden av Månen, så den andre siden blir mørk og nesten usynlig. Etterhvert som Månen går rundt Jorda ser vi den belyste siden fra forskjellige vinkler som kalles for faser. En "synodisk måned" eller en "månemåned" er på ca 29,5 Jord-dager. Så lang tid tar det for Månen å gå gjennom alle sine faser. Nymånen markerer begynnelsen. Nymånen er usynlig for oss så sant den ikke passerer rett foran Sola og lager en solformørkelse. Fra nymåne ser vi gradvis mer og mer av Månen. Halvparten av den er synlig en uke etter nymåne. Denne fasen kalles for "første kvarter". En uke etter følger fullmånen før det går atter en uke, og vi får "siste kvarter" og så forsvinner Månen igjen.

Jordens gravitasjon holder Månen i bane rundt seg på samme måte som Solas gravitasjon holder planetene i bane rundt seg. Men Månen trekker også Jorda til seg. Månens gravitasjon trekker i havvannet og får det til å bule ut. Disse utbulingene er bare noen få meter høye, men etterhvert som Jorden roterer, beveger de seg over havene og får det til å stige. Havet stiger og synker med omtrent tolv timers mellomrom. Vi kaller det for tidevann. Solas gravitasjon lager også tidevann på Jorda, men det er mye svakere enn det som Månen lager. Viss Sola, Månen og Jorden ligger langs en linje, som ved nymåne og fullmåne, vil Sola og Månen sammen trekke i havene, og vi får såkallt springflo, som er veldig høyt tidevann. Når Sola og Månen står i rett vinkel i forhold til Jorda, som i første og siste kvarter, trekker de i forskjellige retninger, og vi får nippflo, som er svært lavt tidevann.

Da Månen var nydannet var den en kule av flytende stein som roterte på noen få timer. Etterhvert som den kjølnet stivnet det ytterste laget til en hard skorpe. Jordas gravitasjon dro i denne skorpen, bremset Månens rotasjon og laget en "hevelse" på noen kilometer på den ene siden. Nå peker denne hevelsen alltid i samme retning, og Månen viser alltid det samme ansiktet mot Jorda.

Månen ble første gang besøkt i 1959 av den sovjetrussiske sonden Luna 2. Det er det eneste utenomjordiske legemet som er besøkt av mennesker. Den første månelandingen fant sted den 20. juli 1969; den hittil siste i desember 1972. Månen er også det eneste himmellegemet som vi har hentet prøver tilbake til Jorden fra. Sommeren 1994 ble overflaten kartlagt i detalj av det lille fartøyet Clementine. Lunar Prospector ankom Månen i mars 1998.