Bergen driter i Holberg
offer for sløvhetens glemmebok?
Mannen bak «Jeppe på Bjerget» mistet faren to år gammel, og vokste opp hos onkelen ved Domkirken etter at barndomshjemmet i Strandgaten brant ned.

En ny brann sendte ham til København som 20-åring. Derfra fant den selvbevisste bergenseren veien rett til kongen.

Du kan skryte så mye du vil om at Ludvig Holberg var en ekte kjuagutt fra Bergen. Sannheten er at både kjuaguttene og alle vi andre driter i hele Ludvig Holberg.

LES MER BT:
Nå stjeler de Holberg - igjen
Nå er danskene begynt igjen. Nå hevder de til og med at Ludvig Holberg er født i Danmark.

Holberg-jubileet 2004
Det er i år 250 år siden skeptikeren Ludvig Holberg døde - han som lærte nordmenn og dansker å tvile. Bli med på en tvilsweekend i Holbergs ånd på Schæffergården, [+] More
Bergens forsømte
åndshøvding
Ludvig Holberg står som en søyle (på en søyle med gjerde rundt på Vågsalmenningen brolagt med Holbergsitater) i ”bergensk”, norsk og nordisk litteratur – eller rent ut sagt åndshistorie. Han utmerket seg ved å forlate Bergen for bestandig for 250 år siden, 17 år gammel, dro til Kjøben, innom Frankrike for å snuse inn atmosfæren og for å hente inspirasjon, ble deretter en fri og analyserende tenker ubundet av teologiens skråsikre og ikke-vitenskapelige postulater om jordens tilblivelse, naturen og kosmos samt det menneskelige vesen.
Schola Holbergensis
Georg Brandes: ”Ludvig Holberg,  universitetsprofessoren med sin enestående åndsinnsats,  denne pioneren i Danmark – Norge,  i Økonomisk tenking og undervisning, var et geni!”

”Introduction i Naturens og Folkerettens Kundskab fra 1714”, dette verket ga Holberg professoratet i Metafysikk, han startet en tankemessig revolusjon på linje med tenkerne Hugo Grotius og Samuel Pufendorf. Essensen var at Holberg skulle gi allmennheten, deg og meg, gyldig og fullstendig forklaring på fenomener og hendelser i samfunnet uten å behøve noen guddommelig autorisasjon. Lærebok om logisk resonnering. Holberg var mye mer enn *Mariminehollet ute ved Rothaugen i Sandviken, ta deg et dypdykk…

Niels Klim
"Niels Klim" ble utgitt anonymt, og den fulle latinske tittelen lyder som følger:
Nicolai Klimii iter subterraneum : novam tellurius theoriam ac historiam
qvintæ monarchiæ adhuc nobis incognitæ exhibens e Bibliotheca B. Abelini.
Hafniæ & Lipsiæ : Sumptibus Jacobi Preussii, MDCCXLI.

les mer om Gamlehaugen og Michelsen på siden Huset Holberg-samlingen kom i stand etter at de to bergenske boksamlerne: forfatteren og redaktøren Johan Nordahl-Olsen og bankfullmektig O.J. Larsen skjenket sine samlinger av Holbergiana til Bergens Museum i 1907. Disse to samlingene utgjør grunnstammen i Holberg-samlingen som består av Holbergs egne skrifter, samt diverse dokumenter om Holberg: bøker, småtrykk, brev, tegninger, fotografier, illustrasjoner og avisutklipp.

Samlingen inneholder en rekke bibliofile godbiter. Blant førstegutgavene kan f.eks. nevnes et komplett eksemplar av Holbergs samlede skuespill fra 1723, det ene av tre eksisterende eksemplar av denne originalutgaven. Holberg-samlingen er tilgjengelig for forskere og spesielt interesserte. Samlingen er lagt inn i Bibsys. Holberg-året 2004
Universitetsbiblioteket har ei omfattande Holberg-samling som spenner over alt frå førsteutgåver til småskrift og illustrasjonar. I høve Holberg-jubileet er nye smakebitar frå samlinga no publisert på nett.
Det er i år 250 år siden Ludvig Holberg døde. Samtidig er det første gang Universitetet i Bergen skal dele ut Holberg-prisen, en alternativ Nobel-pris innen humaniora og samfunnsvitenskap. I denne forbindelsen har Universitetsbiblioteket startet en ny gjennomgang av sin store Holberg-samling, og vil etter hvert presentere forskjellige glimt fra samlingen. Vi starter med:

Comoedier fra 1723 Ett av tre eksisterende eksemplarer
Niels Klim fra 1741Orig.utg. på latin med påskrift av Christie og Chr. Michelsen
Holberg-brev fra 1723 til Aage Rasmussen Hagen i Trondheim
Introduction fra 1711 Holbergs første bokutgivelse

Tidligere artikler i Bergens Tidende, i serien "Godbiter fra samlingene",
bl.a. Holbergs forsvarsskrift for kvinnekjønnet og hans "Moralske Tanker".
Holberg om bibliotek (Epistola CCXL)
Noen lenker, bl.a. til Holbergs verker i fulltekst.

Ludvig Special og litt grums
Bergenseren Ludvig Holberg var ellers en søkkrik gnitalus. Pompøs jålebukk. Bråmoden frekkas. Handlekraftig gründer.

Ordfører Herman Friele:
"- Holberg er det alle bergensere ønsker å være. Hos ham finner vi kunnskap og vitenskap kombinert med den skarpe og vittige replikk."

Gikk gjennom Europa
Holberg er mye større enn bergensere flest aner. Ikke bare grunnet fottøyet.

- Han er det danske og norske språkets Shakespeare. Han rensket språket for gammelmodige snirkler. Når vi hører tekstene hans bli lest, merker vi at de er veldig levende den dag i dag. Holberg søkte nye utfordringer, han reiste, oppsøkte andre kulturer. Han var en skikkelig backpacker som gikk over hele Europa. Et moderne menneske.

Hesteskyss var alternativet. Ubehagelig. Og dessuten kostet det penger. Det passet ham ikke. Han brukte nok elvebåt på enkelte strekninger. Så han gikk Gjennom Alpene og Paris-Roma tur retur, for eksempel.

Mangfoldig karriere
Holberg gjorde karriere som musiker, akademiker og forfatter. Da han dro som ung mann til Oxford for å lese, var han fattig som en lus. Men han viste råd, han begynte som musikklærer. Han var nok svakere enn de fleste av elevene sine, men lærte av dem og ble etter hvert en habil musiker på fløyte og fiolin.

Vel tilbake i København debuterte han med boken «Introduksjon til de fornemste europeiske rikers historie». Intet mindre. Han kom seg inn til kongen og overrakte et dedisert eksempler og spurte samtidig selv  om han kunne få et professorat ved universitet i København. Kongens folk ble såpass forfjamset at de sa ja. Det sikret ham et levebrød.

Men det var først i 1722 det tok av. På våren ble han bedt om skrive noen teaterstykker til et teater som skulle åpne om høsten. Holberg jobbet som besatt hele sommeren og kom opp med fem komedier, deriblant Jeppe på Bjerget. I løpet av de to kommende årene skriver han 24 komedier. Etter denne perioden fortsatte han å skrive helt andre ting. Selv oppfattet han komediene nærmest som en pinlig parentes i sitt forfatterskap. Men det er altså det han skrev først som er blitt stående.

Selvopptatt
- Personen Holberg var svært selvopptatt, antakelig rett og slett ufordragelig. Men vi må huske at han ble dyrket så til de grader. Det var vel ikke til å unngå at han fikk et noe oppblåst ego.

Et trekk ved Holberg, som viser hvilken gründer han var er måten bøkene ble laget på. Han hadde full kontroll fra manus til de lå i hans egen bokhandel i København. Det betydde mye for ham å tjene penger, men spandabel var han ikke. De vennene han musiserte med hver uke, fikk aldri så mye som et glass øl. Og det har bare vært mulig å spore opp en eneste gave. Det var en bok han ga sin bror som var prest i Bergen. Det viste seg at det var et verdiløst makulatureksemplar, med flere blanke sider. Hans bror måtte låne boken av andre for å finne ut hva som sto der.

Slavehandelen var han også engasjert i - som andre bergensere
- Han hadde en aksje i et selskap som drev slavehandel. Da han fant ut det etter ett år, kvittet han seg men den. Så Holberg ble ikke rik på slavehandel. Men han satt altså med en formue på 200 millioner i dagens pengeverdi da han døde, 70 år gammel og uten arvinger

Holbergs internasjonale minnepris for fremragende vitenskapelig arbeid innen humaniora, samfunnsvitenskap, juss og teologi er på 4,5 millioner norske kroner.

Nyskapende

Julia Kristeva er direktør for Institutt for tekst- og dokumentsvitenskap (Sciences des textes et documents) ved Paris’ sjuende universitet (Jussieu).

Kristeva får Holbergprisen 2004 for sitt nyskapende arbeid omkring problemstillinger i krysningsfeltet mellom språk, kultur og litteratur. Hennes arbeid har hatt vesentlig betydning for feministisk teori og stor internasjonal innflytelse i mange fag innenfor humaniora og samfunnsvitenskap.
Julia Kristeva (1941–) er i dag direktør Institutt for tekst- og dokuments-vitenskap (Sciences des textes et documents) ved Paris’ sjuende universitet (Jussieu).

Hun er dessuten praktiserende psykoanalytiker. I utgangspunktet er hun lingvist, med litterære tekster som undersøkelsesfelt.

Julia Kristeva kom til Paris som 25 år gammel doktorgradsstipendiat fra Bulgaria. Snart var hun en del av de mest prestisjefylte kretser, som den rundt tidsskriftet Tel Quel, der hun umiddelbart ble møtt med stor respekt.

Som tenker utmerker Kristeva seg ved i høy grad å være en kritiker av vedtatte sannheter. Dette har gjort arbeidene hennes svært innflytelsesrike innenfor en rekke fagområder.

Kristevas gjennombrudd kom med doktoravhandlingen La Révolution du langage poétique (Revolusjonen i det poetiske språket) fra 1974. Etter doktoravhandlingen utdannet Kristeva seg til psykoanalytiker.

I løpet av 1980-tallet kom tre bøker som fra hver sin kant utforsket de mest primitive lag av subjektet og deres virkninger i ulike språklige registre. Den siste - Soleil noir (Svart sol) - er den eneste som er blitt oversatt til norsk.

Kristevas senere arbeider har særlig dreid seg om kvinnelige forfattere og intellektuelle.

Kilde: Holbergprisen
Betydningsskapende prosesser

Julia Kristeva presenterte i La Révolution du langage poétique (1974) teorien om at den betydningsskapende prosessen i språket består av to forskjellige samvirkende elementer, det symbolske og det semiotiske.

Dette banebrytende arbeidet forbinder igjen språket med den levende kroppen. I trilogien Pouvoirs de l’horreur (1980), Histoires d’amour (1983) og Soleil noir (1987; Svart sol 1994) utvikler hun originale og slagkraftige teorier om det avskyelige, kjærlighet og depresjon.

I Étrangers à nous-mêmes (1988) bidrar hennes psykoanalytiske tilnærmingsmåte til ny forståelse av migrasjon, eksil og annerledeshet. Julia Kristeva har utgitt mer enn 20 bøker og er fortsatt svært aktiv. Hun har i den senere tid vært særlig interessert i kvinnelige forfattere og intellektuelle.”

Aktiv og tverrfaglig

- Det er en stor glede for oss å kunne dele ut den første Holbergprisen til en så viktig forsker som professor Julia Kristeva, sier styreleder for Ludvig Holbergs minnefond Jan Fridthjof Bernt.

- Med sin brede tverrfaglige forskerprofil og sine dyptgående studier av grunnleggende trekk ved menneskelig kommunikasjon og samhandling overskrider ikke bare Julia Kristeva de tradisjonelle grensene mellom vitenskapelige fagdisipliner; hun viser også hvordan avansert teoretisk forskning kan være avgjørende viktig også for den mer allmenne samfunns- og kulturdebatt.
Niels Klim - prisen
Claes de Vreese fra Danmark er tildelt Nils Klim-prisen for yngre nordiske forskere innen de samme fagfeltene som Holbergprisen.

Claes de Vreese har i en alder av bare 29 år markert seg som en selvstendig, innovativ og internasjonalt anerkjent forsker. Hans forskningsinnsats foregår i skjæringspunktet mellom statsvitenskap, kommunikasjonsforskning og medievitenskap.

I begrunnelsen for tildelingen heter det blant annet at de Vreese er "bredt faglig orientert og viser en særdeles imponerende produktivitet i sin vitenskapelige virksomhet. Til tross for sin unge alder har han en meget omfattende publikasjonsliste, ikke minst i internasjonale referee-baserte tidsskrifter. Hans merittliste er oppsiktsvekkende, også i en internasjonal sammenheng."

de Vreese arbeider for tiden som Associate Professor ved Institutt for kommunikasjonsvitenskap, Universitetet i Amsterdam. Du kan lese mer om Claes de Vreese på hans nettside.

Nils Klim-prisen har en verdi på 250 000 norske kroner

BERGEN I NORSK LITTERATURHISTORIE

Og der begynner den bergenske litteraturhistorien, på slutten av 1000-tallet, med munker, prester og kongelige skrivere som skrev prekener, oversatte franske lyriske epos om vandrende riddere til norrøn prosa, og laget avskrifter av lover og kongelige forordninger.

De skrev med penn og blekk på pergament. Skrifttypen var den angelsaksiske rundskriften, men den gamle runeskriften, risset inn i tre eller stein, var lenge i bruk. Da deler av "Bryggen", rekken av sjøboder på østsiden av havnen - Vågen - ble gravd ut etter en brann i 1955, fant arkeologene over 500 tavler og pinner med runeinnskrifter. En av dem var et norrønt kjærlighetsdikt med et sitat på latin - fra Ovid. Dikteren var anonym, som de fleste av sine samtidige.

Bergens status som kongelig residensstad i en selvstendig Nordsjø-makt varte ikke lenge. I løpet av 1300-tallet ble administrasjonen flyttet til Oslo, og landet gikk inn i en politisk union med Danmark. Nordtyske kjøpmenn sammensluttet i "Hansa"-forbundet overtok mesteparten av utenrikshandelen. Den første moderne forfatter som skrev i og om Bergen klaget bittert over den tapte selvstendigheten og over utlendingenes økonomiske utbytting av byen. (Moderne historikere har et mer balansert syn på Hansa'ens rolle.) Forfatteren var Absalon Pederssønn Beyer (1528-1575), teologisk lektor ved Katedralskolen og slottsprest på Bergenhus. Hans Dagbok er en av hovedkildene til det vi vet om dagliglivet i Bergen på 1500-tallet. Han skildrer en liten by som hadde færre enn 10.000 innbyggere - og flere hundre ølstuer og øltapperier. Fyll, bråk og slagsmål, som av og til endte med drap, hørte til dagens orden.

I kontrast til dette skrev Dorothe Engelbretsdatter (1634-1716) gudfryktige salmer om synd, anger og frelse.

Han blir gjerne kalt "den danske litteraturs far", og komediene hans, som er sterkt påvirket av Molière, har handlingen lagt til danske forhold; men noen av de viktigste typene i dem bærer tydelig preg av oppvekstårene hans i Bergen. .

Han skrev også en Bergens Historie og science fiction-romanen Niels Klim, der heltens reise til en underjordisk verden begynner i en hule i Bergen

I løpet av 1700-tallet ble Norge stadig økonomisk sterkere, og landet kom mer på like fot med Danmark i unionen. I Bergen kom utenrikshandelen på norske hender. Sammen med embets-aristokratiet utgjorde disse handelsborgerne et kultur-publikum med sterke europeiske bånd. Mot slutten av hundreåret hadde Bergen et amatør-symfoniorkster som oppførte europeisk samtidsmusikk, f. eks. symfonier av Joseph Haydn, og et amatørteaterselskap som reiste en bygning med 900 sitteplasser. (Huset ble ødelagt under et bombeangrep i 1944.) En hovedperson i byens kulturliv var forfatteren Claus Fasting, en human politi-aktor og utgiver av ukebladet Provincial Blade, der han gjorde det bergenske publikum kjent med franske opplysnings-skribenter.

I 1850 grunnla den berømte fiolinisten Ole Bull (1810-1880) det første norske nasjonalteater i bygningen fra år 1800. Der fikk den unge Henrik Ibsen (1828-1906) sin første opplæring som teatermann, og der var Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) teatersjef fra 1857 til 1859. Mens han bodde i Bergen, skrev han nasjonalsangen "Ja, vi elsker dette landet". I den andre halvdelen av 1800-tallet forandret byen seg til en moderne industriby.

Journalisten og dramatikeren Nordahl Grieg, født i Bergen 1902, død i et bombefly over Berlin i 1943, var den første norske dramatikeren som brøt med Ibsen-tradisjonen og arbeidet med raske sceneskift og skarpe kontraster etter mønster av Eisensteins Sovjet-filmer. Et av skuespillene hans, Vår ære og vår makt (1935), har handlingen lagt til Bergen under første verdenskrig, da nøytrale norske skip ble senket av tyske u-båter og hundrevis av sjøfolk drept, mens noen redere håvet inn enorme fortjenester.

Bergens økonomiske og sosiale historie er bakgrunnen for romanene til Kåre Fasting (1907-1983). Romanene hans er blitt oversett av litteraturkritikken og -historien, men måten de er fortalt på, gjør dem til et glimrende materiale for en TV-serie. - Fastings samtidige Torborg Nedreaas (1906-1987) er blant de mest leste og populære norske romanforfatterne på 1900-tallet. Hun skrev feministisk lenge før feminismen ble "nyoppdaget" omkring 1970. Hun hatet fascisme og undertrykkelse - og forsvarte og forstod de unge jentene som ble "tyskertøser" i okkupasjonsårene. I romanen Av måneskinn gror det ingenting (1947) viser hun hvordan blind kjærlighet kan bli undergangen for en ung kvinne. Hovedverket hennes er en rekke noveller og romaner om en jente som vokser opp i Bergen i årene omkring første verdenskrig, i en middelklasse-familie som bor midt mellom luksus-villaer og fattigstrøk. Titlene er Trylleglasset (1950), Stoppested (1953), Musikk fra en blå brønn (1960) og Ved neste nymåne (1971).

18.11.2005 BT: Ordfører Herman Friele, Høyre (Kapital): "Hvem er Georg Johannesen?Burde jeg vite det?"
Bergensk livsvisdom og bjeff fra Johannesen
Av: Kjeld-Willy Hansen
Takk Bergen for Georg Johannesen. Han er en narr for et nytt århundre. Og da narr i utelukkende positiv forstand.
Dvs. en som våger å være klokere enn makthaverne og si sannheten med mange fremmedord bare barn og «dana folk» forstår. I en klar, usentimental, bibelprofetisk «punchline-prosa». En usedvanlig kunnskapsrik satiriker. Væpnet til tennene med ironi, humor, ibsensk gallesyke, paradokser, aristokratisk arroganse, bergensk blæreri og førsokratisk fornuft.

Til nå Norges eneste professor i retorikk. I tillegg lyriker, essayist, provokatør, aforistiker, polemiker, politiker og praktiserende filosof. I den grad filosofi handler om ikke å ha hodet i himmelen, men bena på jorden, utforske språk, mediemyter, fordommer og vanetenkning ( les videre ved å klikke på foto av Goggen):

  I år kommer tredje bind av en romantrilogi der han skildrer Bergen i tidsrommet fra nyttårsaften 1900 til nyttårsaften 1999.

De første to bindene var 1900. Morgenrød (1997) og 1950. High Noon (1998). Dramatikeren Jon Fosse (f. 1959) har fått flere skuespill oversatt og oppført på europeiske scener. Brageprisen 2005. Skuespillene hans har få likheter med Ibsen-tradisjonen eller med Nordahl Griegs politiske teater; virkningen ligger i de poetiske kvalitetene i den halv-realistiske dialogen. De viktigste titlene er Namnet, (1995), Nokon kjem til å komme (1996), og Barnet (1997). Blant romanene må Melancholia I-II (1995-1996) sies å være det foreløpige høydepunkt.

Willy Dahl
Professor emeritus
tidl. professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen
Georg Johannesen døde julaften
Dikteren, retorikeren, professoren, statsstipendiaten og samfunnsdebattanten Georg Johannesen døde lørdag formiddag. Han omkom under bading i Egypt, hvor han ferierte med sin samboer. Med ham har en av etterkrigstidens mest markante røster forstummet.
Jan H. Landro
Publisert: 25. des. 2005
Georg Johannesen, som ville fylt 75 år om to måneder, skal ha fått et illebefinnende under svømming. Mer er foreløpig ikke kjent om omstendighetene rundt hans bortgang.

Rikt utrustet som han var, hadde Georg Johannesen mange av renessansemenneskets karakteristika: Han var dypt boklærd, men samtidig levende opptatt av samfunnet rundt seg. Han besatt et skarpt intellekt, var en dikter av uvanlig format og en mann med betydelig innsikt i andre kunstarter enn dem han selv dyrket. Dertil var han en uforutsigbar tenker og debattant som unndro seg enhver lettvint kategorisering.

Allerede ved sin litterære debut, med romanen «Høst i mars» (1957), fremsto Georg Johannesen som en ny og umiskjennelig stemme i norsk diktning. Ikke bare vitner den ubehagelige koblingen mellom politisk terrorisme og undertrykkende foreldremakt om et djervt prosjekt, forfatteren røper seg allerede fra bokens tittel som en mann med slående formuleringsevne. En evne som på forbløffende vis, i denne og følgende bøker, åpner for ny innsikt.

Deretter fulgte tre diktsamlinger. Den ene av dem, «Ars moriende, eller De syv dødsmåter» (1965), er i sin stramme komposisjon av slik litterær kvalitet og slik billedskapende kraft at den alene ville ha sikret forfatteren varig heder i vår litteraturhistorie.

Når Georg Johannesens forfatterskap skal oppsummeres, er det kanskje nettopp lyrikeren som vil lyse klarest. De tre samlingene han utga tidlig i sin dikterkarriere, ble supplert med to samlinger 30-35 år senere. Her og i de tidligere samlingene går historisk bevissthet og moralsk fornuft hånd i hånd. Noen dikt er åpne, andre mer hermetisk lukkede, men hele denne lyriske diktningen er kjennetegnet av stadige brudd med tilvante uttrykksmåter og en gjennomgående anti-metafysisk virkelighetsforståelse.

Etter flere års dikterisk taushet ga Johannesen fra slutten av 1970-tallet ut tre satirisk-utopiske bibelpastisjer: «Tredje Kongebok», Johannes' Bok» og «Simons Bok». Sammen med «Romanen om Mongstad», utgitt under psevdonymet Guri Johns, utgjør disse en ikke alltid like lett tilgjengelig kritikk av det sosialdemokratiske Norge. For den konsekvente gammelkommunisten Georg Johannesen så med liten glede på hvordan hans oljerike fedreland utviklet seg.

Også som essayist har denne forfatteren etterlatt seg arbeider av varig verdi. Selv på sitt mest polemiske, og det sier ikke så rent lite, formulerte han tanker med gyldighet ut over det dagsaktuelle. Han skrev også et skuespill, «Kassandra», der han lar sannsigersken opptre som dommer mellom Gud og Satan om hvem som faktisk styrer verden. Da det Brecht-inspirerte stykket kom opp på Det Norske Teatrets biscene i 1967, vakte det stormfull debatt og pådro opphavsmannen politianmeldelse for blasfemi. Men tiltale ble aldri tatt ut.

Å provosere, å skinnriste bornert borgerlighet, å rokke ved etablerte sannheter har vært en viktig del av Georg Johannesens «livsprosjekt». Som spissformulerende samfunnsdebattant, refser, moralsk tenker, politiker og aktivt handlende menneske («Å handle er et vanskelig språk», skriver han et sted), hørte Georg Johannesen til de mest markante kulturpersonligheter i norsk etterkrigstid.

Ikke nøyet han seg med å være teoretiker og pennesvinger, heller. Han gikk ut i samfunnet for å bidra til å påvirke utviklingen, særlig gjennom sin tjeneste i Oslo bystyre. Og han tok til fulle konsekvensene av sine standpunkt, også de ubehagelige. Derfor hører Georg Johannesen til dem som har tilbrakt lengst tid i norsk fengsel for militærnekting.

Ingen kan seriøst rokke ved Georg Johannesens posisjon som nyskapende og sjangeroverskridende dikter, lærdomspasjonert forkjemper for klassisk dannelse, slakter av hellige kyr, språk- og maktkritiker, mottenker, intellektuelt stimulerende pedagog, provoserende samfunnsdebattant, aktivt handlende borger eller spissformulert polemiker fra de avmektiges posisjon.

Glemmes skal heller ikke, at denne heftige kritikeren av sin egen hjemby gjennom hele sitt liv bar en varm, og ofte dårlig skjult kjærlighet til denne byen.

Georg Johannesen lar seg ikke sette på formel. Diktene hans uttrykker tro på at det han skrev kunne skape innsikt, men de rommer også skepsis til at det han har å si kan få særlig betydning.
Ingvar Ambjørnsen
Solgte dikt på gaten
Tilbake til Bergen
Ingvar Ambjørnsen dumpet 250 eksemplarer av sin første diktsamling i en container i Bergen. I dag er den verdt 5000 kroner.

Idag er han hovedattraksjonen når Forfattersleppet sparkes i gang med «bokbad» i Visekjelleren på Rick's.

- Jeg ser frem til det. Riktignok skal jeg lese litt fra boken, og jeg har ikke allverdens rutine i å lese, men å snakke om boken er jeg komfortabel med. Sånt har jeg gjort så mange ganger, forsikrer han.

I Bergen får dessuten fotgjengeren Ambjørnsen anledning til å tråkke opp gjengrodde stier. Han tilbrakte et par av sine beste år her i Bergen som 21-22-åring.

- Jeg har ingen utdannelse, men gikk ett år på gartnerskolen i Ulvik. Etter det var det jævlig fristende å flytte til Bergen, som fremsto som rene New York i sammenligning. I Bergen var det fine damer, konserter og hybelfester. Jeg jobbet på Neevengården (dagens Sandviken Sykehus), som var med å gi meg bakgrunnen til min første bok. et er mange gode minner fra Bergen, som jeg beskrev i «Hvite niggere».Jeg har vært der siden også, men det er flere år mellom hver gang. Stavanger har blitt min by i Norge, der har jeg gode venner og Cafe Sting, forteller han.

– Jeg debuterte på eget forlag med diktsamlingen «Pepsikyss». Den solgte jeg på gaten her i Bergen, forteller Ingvar Ambjørnsen.

Forfatteren er som sagt i Bergen for å åpne Forfattersleppet. Han fortalte  om den siste romanen «Innocentia Park» på Rick's. Det er lang tid siden han måtte løpe etter leserne med diktene sine.

– Jeg trykket opp 500 eksemplarer av «Pepsikyss», men hev halve opplaget i en container i Bergen. Jeg hadde forsøkt å selge boken på gaten i et par måneder. Da orket jeg gå rundt med den mer, ler Ambjørnsen

I dag er samlingen verdt 5000 kroner hvis du finner den i et antikvariat.

– Tenk hvis jeg hadde visst det da jeg gikk rundt med den og var så blakk!

– Hva synes du om de diktene nå?

– Jeg leser ikke dem i dag. Men jeg skjønner jo hvorfor jeg ikke er blitt lyriker.

Det var da Ambjørnsen gikk på gartnerskolen i Ulvik at han skrev «Pepsikyss». Fra vinduet sitt så han over fjorden til huset der dikteren Olav H. Hauge bodde.

– Jeg torde ikke å snakke til han. Jeg hadde altfor mye ærefrykt og respekt for han. Jeg bare så det var lys i stuen hans, forteller Ambjørnsen.

Det er ti år siden sist han var i Bergen. Den gangen leste han på Hulen.

– Jeg husker det veldig godt. Det var den kvelden de la ned Hulen. Det var veldig speist. Det var jo det stedet alle gikk mest, mimrer forfatteren.

Nå er studentstedet oppe og går igjen, men Ambjørnsen har ikke tenkt seg på Hulen ...

Forfatterslepphendthet
Forfatterne er sluppet løs igjen, med alt det innebærer av rødvinsdrikking, undikprat og høflig humring fra salen.
Publisert: 02. nov. 2004BT
Erik Fossen
- Jeg får så jævlig vondt i ryggen av å sitte i denne stolen, brummer den langhårede mannen.

Det er bokbad i Visekjelleren og jammen ser det ut til at hovedpersonen er gått i vranglås før vertinnen Olaug Nilssen har rukket annet enn å introdusere ham, Ingvar Ambjørnsen, «faren til Elling, Kjell Bjarne, Pelle og Proffen».

Et lite sekund aner man en kollektiv forvirring, eller i hvert fall at en konfliktsky akademiker holder pusten et sted i kjellermørket. Ambjørnsen kjenner lukten av frykt og ser opp.

- Ja, ikke denne stolen, altså, sier han og nå skjønner vi, de trege blant oss, at han allerede er i gang med opplesningen, at det er noen i boken han har i fanget som sitter dårlig, så dårlig at de må banne over det, høyt og tydelig, i den første opplesningen under Forfattersleppet 2004. Akademikeren - eller var det en bibliotekar? - slipper pusten igjen. Forfatterne er løs.

- Det kommer til å bli en forferdelig dag, fortsetter Ambjørnsen, han er uansett ikke her for å kosemose, men leser lange, rytmiske setninger om sin nye hovedperson, Thomas Mader, en styrtrik hamburgboer som sliter med livslede og en voldsom hetebølge. Akkurat som Ambjørnsen, egentlig, bortsett fra at Ambjørnsen ikke virker styrtrik eller livstrøtt, bare veldig lite glad i hetebølger, det er et helvete, sier han.

- Når det er så varmt, sitter jeg inne, i underbuksen, og ser på tv.

Akademikeren, bibliotekaren, journalisten og resten av salen ler. Forfattersleppet er i gang, det er stearinlys på bordet og noen har sagt «underbuksen» i mikrofonen og jammen er der ikke rødvin på bordet også. Nærmere 69 forfattere og minst 16 arrangementer gjenstår, for ikke å snakke om alle flaskene i kjelleren, ordene som skal leses, bøkene som skal selges og de lykkelige lesehestene som skal humre høflig fra salen.
Arven etter Ambjørnsen
Tidligere tiders 50-åringer bar sølvklokken lenket til vesten. Festspilldikter Ingvar Ambjørnsen bærer et kjede rundt halsen som stikker seg hemmelighetsfullt ned i innerlommen.
Siri Økland
Publisert: 21. mai. 2006
Årets festspilldikter tar imot meg på et utested i Hamburg i sitt eget nærområde Eppendorf.

På forhånd har han kalt stedet en kneipe, men kafeen er like lys og åpen som bydelen ellers. «Jeg trenger et anker, ikke et seil,» sier en av Ambjørnsens novellekarakterer. I Hamburgs svar på Frogner har Ambjørnsen selv ankret opp.

Det er en halv mannsalder og et helt forfatterskap siden Ambjørnsen kom til Hamburg med en særegen merknad i det norske passet:

- Der sto det skrevet at jeg ikke hadde lov til å livnære meg på annet vis enn å skrive romaner. Jeg hadde ikke lov til å ta tyske arbeidsplasser, forteller han.

50-årsjubileum
Siden 1984 har Ingvar Ambjørnsen bodd og skrevet i Hamburg. Han er ikke i tvil om at tilværelsen han har skapt seg der, har vært avgjørende for forfattervirksomheten.

- Jeg fikk ut proppen da jeg kom ned hit. Jeg hadde ingen skolegang og hadde bare én mulighet, det var å skrive. Det var det eneste jeg ville.

- Da jeg var 14 begynte jeg å sende inn til redaksjonene det jeg selv mente var dikt. Men det var da jeg gikk over til prosa det gikk rette veien, forteller Ambjørnsen

- Hva er du mest stolt over å ha skrevet?

- Novellene, svarer Ambjørnsen uten betenkningstid.

Så er det da også novellene som er samlet i en ny bok i anledning festspilldikterens 50-årsdag i dag. Boken har fått navn etter den nyskrevne novellen «Djevelens fødselsdag», og inneholder dessuten de tre tidligere samlingene «Sorte mor» (1994), «Natt til mørk morgen» (1997) og «Delvis til stede» (2003). Selve dagen er han i Hamburg, mens forlaget gjør stor stas på ham i Oslo den 24. mai.

Kontakt med kidsa
Men selv om Ingvar Ambjørnsen fyller 50 i dag, har han ikke mistet kontakten med ungdommen. Pelle og Proffen fenger stadig nye lesere i særoppgavealder, og på forfatterens hjemmeside er det bare å sende inn spørsmål.

- Jeg har jevnlig kontakt med publikum over nettet, og svarer på 100-200 spørsmål i måneden. Jeg har levd med Pelle og Proffen i 15-20 år, og det kommer nye lesere hele tiden. Det blir fryktelig mange folk.

Og Ambjørnsen har rett i det - det blir fryktelig mange folk. Ifølge Cappelens Forlag har han solgt imponerende 1,8 millioner bøker i Norge. I tillegg er han utgitt i 17 andre land. Forfatteren selv er ydmyk i forhold til leserne sine, og kanskje særlig de unge.

- Ungdommene kan velge hvilke forfattere de vil lese. Det er ingen selvfølge for en 50-åring å ha kontakt med kidsa!

Arvegods
Mens vi sitter på kafé i Eppendorf og snakker om alt fra bøker til EU, blir jeg var den blanke lenken som henger rundt Ambjørnsens hals. I stedet for å henge rett ned, gjemmer den seg i innerlommen hans. Tankene glir lett til bestefars blanke arvegods - de gamle lommeurene som var festet til vesten i en staselig bue. Samtalen har dreid over på tekniske dippedutter da Ingvar Ambjørnsen triumferende trekker frem hemmeligheten: En minnepinne med utallige bytes. Forfatterens litterære arv skal sikres.

- Her ligger alt lagret, forteller han begeistret, og ler av sin egen fortvilelse da broren hadde skaffet ham en pc uten diskettstasjon.

Nå veksler Ambjørnsen mellom to pc-er og to leiligheter i Eppendorf. Med manuset rundt halsen kan han fortsette skrivingen der han slapp sist. Leilighetene ligger med fem minutters avstand, og han bruker dem om hverandre.

- Den ene er overlesset med trykksaker. Det er godt å ha et sted som er helt renset for bøker. At jeg nå har seng og kontor to steder er nok en reaksjon på alle årene jeg bodde på divan hos kompiser.

- Dame ren bonus
Ingvar Ambjørnsen har truffet folk hjemme med alt han har gjort, enten det er snakk om krim, noveller, Pelle og Proffen eller Elling. Også den første boken lagt til tysk miljø ble godt mottatt, «Innocentia Park» fra 2004. Det er ikke unaturlig å be en mann som er halvveis til de hundre om å gjøre opp status.

- Hvis du stopper opp og ser deg tilbake, hva ser du?

- Noe som gikk sinnssykt mye bedre enn jeg kunne drømme om, kommer det spontant.

- Jeg hadde nok tro på meg selv og tro på at jeg kunne skrive, men jeg hadde aldri ambisjoner om å kunne leve av det. Jeg var klar for et liv som nattevakt med skriving på si, og jeg kunne ikke forestille meg at en kvinne skulle bli med på denne turen.

Han forteller om strøjobber som ga ham noen tusenlapper og et pusterom til å skrive. To uker her og fire uker der. Ambjørnsen var klar for å leve livet alene dersom det var det som krevdes for å kunne være forfatter.

- Det er en ren bonus å få en dame ved sin side med dette livet, sier Ambjørnsen, og sikter til sin tyske kone Gabriele Haefs. Hun lever også et liv blant bøker som skribent og oversetter.

Solidaritet
Men det er lenge siden strøjobber og nattevakter for Ingvar Ambjørnsen. Etter «Hvite niggere» har det gått rundt, og etter Elling snakker vi fortjeneste.

- Jeg har hatt klaff. Jo, jeg har jobbet for det, men det har andre også. Jeg har ikke jobbet mer enn dem som selger dårligere, sier Ambjørnsen.

Selv er han veldig takknemlig for det såkalte solidaritetsfondet. Forfattere plikter å gi en del av inntektene fra bokklubbsalg til dette fondet, og pengene blir delt ut som stipender til forfattere som ikke selger fullt så godt.

- Det var et bidrag derfra som satte meg i gang. Jeg fikk 50.000 fra solidaritetsfondet, og for dem skrev jeg «Hvite niggere». Siden har jeg aldri trengt hjelp.

Ambjørnsen har aldri forstått dem som protesterer mot denne ordningen, og sier at dette er penger han svært gjerne har betalt inn.

- I sluttfasen nå
Ambjørnsen har vist en enorm produktivitet, og har gitt ut rundt 40 bøker de siste 25 årene. Men han merker slitasjen, og har for første gang opplevd det han kaller «et blindt år», det vil si et år uten bok.

- Jeg har skrevet med fanden i hælene i årevis, og blitt så vant med å ha bok ute hvert år. Nå er jeg kommet ut av rytmen.

Det er skulderproblemer som har gjort Ambjørnsen arbeidsudyktig. Nå øver han på et opplegg med diktafon og «sekretær» for å kunne fortsette. Røyken har han droppet, men rødvinen holder ham fremdeles med selskap når han skriver.

- Jeg må nok betale regningen for ungdomstiden nå. Jeg regner ikke med å bli gammel. Jeg tror jeg er i sluttfasen og vil skrive til jeg dør. Men jeg kommer ikke til å gå tom for stoff. Jeg har mange ideer liggende, sier Ambjørnsen.

Ringen sluttet
Men først er det litterære festspill, og Ambjørnsen gleder seg.

- Ringen er på en måte sluttet. På 70-tallet kom jeg til Bergen for å skrive, det var der det hele begynte. Jeg gikk på Hulen og Bangla og traff andre som skrev. Det var som å komme til New York for meg.

Ungdom og unge voksne som røyker tjall i dag, har større sjanser for å oppleve psykotiske symptomer i løpet av de neste årene, melder Nature. Det er i hvert fall konklusjonen etter at forskere fra universitetet i Maastricht fulgte 2437 ungdommer i aldersgruppa 14 til 24, over en periode på fire år.

Økningen i risiko er moderat, mener forskerne, men utslagene er langt større for folk som er disponert for psykiske lidelser i utgangspunktet. Dessuten blir situasjonen verre jo flere rever man røyker.

Ungdommene som var disponert for mentale problemer og i tillegg hadde brukt cannabis ganske ofte, hadde omtrent 50 prosent sjanse for å få psykoser i løpet av de fire årene studiet varte. Uten rusmidlet var risikoen derimot nede rundt 25 prosent.

Med og uten

Uansett hvor sunt man lever, er det umulig å helgardere seg mot mentale lidelser. Selv i gruppa som ikke røyket, opplevde 15 prosent av deltagerne psykotiske symptomer i løpet av de fire årene.

Men resultatene for gjengen som gjerne tok seg en blås av det berusende slaget var likevel verre. Her lå risikoen på 21 prosent. Hos unge som i tillegg var disponert for psykiske problemer i utgangspunktet, økte sjansene til 50 prosent.

- Er du sårbar, øker risikoen for psykoser jo mer cannabis du bruker, sier Jim van Os fra universitetet i Maastricht i følge Nature.

Men hvorfor?

THC

Forskerne har mistanke om at stoffet delta-9-tetrahydrocannabinol (THC) har en finger med i spillet. Det er THC som sørger for mesteparten av rusen, ved å narre hjernen til å slippe ut stoffet dopamin som først lager en fin følelse av velbehag. Etter hvert kan det imidlertid trylle