Se listen og lytt på konsertene her på GLO OG LYTT .

ROCKER PÅ NETT: Opptak av Gene Simmons og Kiss live i Nashville i 1984 ligger gratis tilgjengelig på nettet. Du har trolig aldri hørt Kiss spille raskere...

Av Roy Hilmar Svendsen

Slik finner du den
(iBergen.no) :
Nettstedet Wolfgang's Vault fikk i 2003 tilgang til mastertapene fra Bill Grahams arkiver fra show på legendariske Filmore East og Winterland fra 1965 og til slutten av 80-tallet. Tidlig i fjor ble samlingen utvidet med konserter fra The King Bisquit Flower Hour, et riksdekkende (i USA) radioshow med konserter fra 70- og 80-tallet.

Nylig er det også kommet til en rekke countrykonserter i samlingen, som per dags dato utgjør 382 konserter som alle ligger ute for gratis lytting. Alt du trenger å gjøre, er å registrere deg som bruker på nettstedet.

Se listen og lytt på konsertene her.
Blant godbitene på nettstedet, er opptak av Pink Floyd fra Filmore West i 1970, hvor bandet leverer hele «Atom Heart Mother» og en gnistrende «Instellar Overdrive», to konserter med Jimi Hendrix på Winterland i 1968, to konserter med Led Zeppelin fra Filmore West i 1969, et av de siste opptakene med orginalbesetningen i Dire Straits, og Kiss live i Nashville i 1984 på sin første turné uten sminke.

- Debatten har gått i avisene en stund og det har vært veldig lite saklig det som er kommet fra sjefene. Nå må jentene få være med, sier Høisæther, som var sjef i Mathismarkens Bataljon i 1980 og 1981.

- Denne saken er vanvittig komplisert. Utenforstående kan ikke sette seg inn i dette og kan heller ikke gå inn og styre, sier chef i Dræggens Buekorps sesongen 2005, Stian Hiis Bergh.

- Det fremstilles som om vi utestenger jentene, men det er ikke riktig. Jeg tror ikke jentene vil bli presset inn heller, sier Kim Hope, sjef i Wesselengens Bataljon og leder av sjefsrådet.

I sin uttalelse skriver likestillingsombudet at «Korpsene med jenter får blant annet ikke delta på buekorpsenes dag eller være med i sjefsrådet, buekorpsenes øverste organ.»

- Det er jo direkte feil. Sjefsrådet har ingen myndighet, sier sjef i Nordnæs Bataillon, Einar Svendsen.

Buekorpsenes dag er et arrangement der de tolv guttekorpsene samles, en gang hvert fjerde år. Neste buekorpsenes dag er i sesongen 2006.

bt.no
Dræggens godtar jentebuekorpsene
Et av Bergens mest tradisjonsrike guttebuekorps, Dræggens Buekorps, gjorde i går kveld et historisk vedtak: Rådet i korpset godtar jentebuekorpsene.

Publisert: 25. nov. 2004
FINN BJØRN TØNDER
Det kan kanskje virke komisk i 2004. Men kanskje var det den siste guttebastion som falt i går kveld.

I årevis er Bergen blitt gjort til latter over hele Norge etter krangling internt i byen mellom de syv fjell. Og kranglingen har vært uforståelig for alle andre enn dem som kjenner guttebuekorpsene og tradisjonen fra innsiden. Faktum har nemlig vært at buekorpsene med historisk bakgrunn fra 1850-tallet aldri har kunnet godta at jenter også vil gå i buekorps.
 Det har ført til at jentene er blitt nektet å delta på Buekorpsenes Dag og andre fellesarrangementer med guttekorpsene. Og det har igjen ført til mye negativ PR for den særegne buekorpsbevegelsen i Bergen, der buekorpsguttene ikke engang har villet hilse på jenter i buekorpsuniform.

tegnet i BT av Sven Tveit

I går kveld skar rådet i Dræggens Buekorps igjennom. Rådet, de aktive offiserene i korpset av 1856, vedtok at de heretter vil akseptere Vågens Bataljon, Lungegaardens Buekorps og blandingskorpset Løvstakkens Jægerkorps på lik linje med guttene i Nygaards Bataljon, Nordnæs Bataillon og alle de andre som gjennomsnittlig i 150 år bare har marsjert med gutter i pelotongene.

- Vil ikke stigmatisere
- Vi har enkelt og greit vedtatt at vi vil anerkjenne og respektere jenter i buekorps. Vi vil ikke lenger være med på å stigmatisere. Heretter vil alle i Dræggens Buekorps hilse når vi passerer et jentebuekorps, sier dræggechefen Stian Hiis Bergh til Bergens Tidende.

- Betyr dette at Dræggens også vil åpne pelotongene for jenter?

- Nei, vi er et guttekorps og vil fortsette med å være det. Men vi vil ikke lenger fornekte jentebuekorpsene.

- Betyr vedtaket at dere vil akseptere at jentene endelig får være med på Buekorpsenes Dag?

- Det er det sjefsrådet som avgjør. Vi har ikke tatt stilling til hva Dræggens vil mene om det. Den dagen hvert fjerde år er jo en dag for guttekorpsene. Men jeg utelukker ikke noe, sier Hiis Bergh til BT.

Flash Animation
click Here
for visit more flash animations
Click Here

LYD

Det var på tide
Det historiske vedtaket ble fattet sent i går kveld. Og det er slett ikke sikkert at konkurrentene i de andre guttekorpsene vil følge etter. I alle fall ikke med det første. Dræggens har uansett utløst en debatt som vil gå langt inn i sjelen av buekorpsbevegelsen og til hver eneste gamlekarforening. Der vil ganske sikkert mange riste oppgitt på hodet over dræggeguttene. Men samtidig vil nok mange endelig våge å si høyt det de har sagt lavt lenge: At det var på tide at jentene aksepteres også i buekorpsbevegelsen.

Sent i går kveld klarte ikke BT å innhente kommentarer fra jentekorpsene. Det hører med til historien at jentekorpsene, som bare har eksistert siden tampen av 1980-tallet, har problemer med å overleve. I sesongen talte Vågens syv medlemmer.

                  

 

 

 

              

Buekorps gir fet lyd
Bergenseren og NRK mannen Mikal Olsen Lerøen blir spurt av BT om hva han er mest stolt over, og svarer:

”Bergenserne” Det eksisterer en fascinerende engasjert ”laidbackhet” her. Det gir en god stemning i byen. Bergen er så rik på kulturopplevelser. Steinbra musikk, liv, fantastiske teateropplevelser, og den nye filmbølgen gjør det lukseriøst å bo her.

Tegning: Audun HETLAND (Het)
Kompromiss;
kan'kje'an få vere me'dokkar så' rææævedilter då?!

fra BT Publisert: 14. mai 2002
Østlendinger og buekorps

Jeg så et innslag på «Norge rundt» i går, der «Bergens stolthet» (ok, én av Bergens stoltheter) ble vist frem: buekorpsene. Det var også en del snakk om hvem som ikke likte buekorpsene og hvorfor de ikke likte dem. Beboernes egne svar var: «Det er østlendingene og særlig de fra Oslo som ikke liker det, og det er jo en skam.» Skam?!? Hva er en skam?

Jeg har selv vært i Bergen og opplevd flere buekorps, av de fire gangene jeg har sett dette, har ett av korpsene vært av en slik kvalitet at jeg kan skjønne at bergenserne er fascinert. De tre andre har hatt en kvalitet som er alt annet en god.

Selv er jeg trommeslager, og har naturligvis derfor litt sans for rytmikk, men det jeg så og det jeg hørte hadde ingenting med rytme å gjøre. Når skal bergenserne innse at buekorps på villspor ikke er et skue for øyet, eller en fryd for øret? Og selv om man er på besøk i Bergen, så må man jo få lov til å si at man ikke liker alt som skjer i byen.

Bergensere i Oslo f.eks. er jo stort sett opptatt av å hakke på Oslo og pryde Bergen med en rekke glansbilder av noen superlativer. Menn fra Bergen er de aller verste, damene er en smule bedre, og kan til tider være ytterst sjarmerende der de skarrer seg oppover Karl Johan.

Merk også: Osloboere som ikke liker buekorps i utakt, liker heller ikke sure skolekorps (som det er mer en nok av i Oslo).

Vi kommer ikke til Bergen for å hakke på dere,

 vi kommer til Bergen fordi det tross alt er en pen og trivelig by, men hvorfor skal dere bergensere være så fordømt eiesyke og hjemmekjære?

All honnør til musikklivet ellers i Bergen, her er det mye smakfullt å finne! Nei, jeg sitter i sola her i Oslo og koser meg ennå over VIFs seier mot Brann i Bergen.

Det er bare én by i Norge, den heter Oslo. Bergen er et tettsted, fint er det, men ingen by! Så bergensere, legg meg for hat, heng meg opp etter veggen, gjør hva pokker dere vil, men kall en spade for en spade. Buekorps er sikkert tradisjon, men man trenger ikke å radbrekke skarptrommen av den grunn. For å si det på en annen måte: Bunad er vakkert, men når den produseres av Hong i Taiwan, er noe av nasjonalromantikken borte.
Av Pål Gilberg,
Oslo
 if: 'Eg måtte bare svar'an

Østlendinger, buekorps og den søttendes
Pål Gilberg, trommis med rytmesans og østlending i Oslo blåser kraftfullt og uten pardon den årvisse maiblåsen rett før den søttendes.
Publisert: 15. mai 2002 BT
Ingolf Jarl
Uten å vite at han er tilgitt lenge før han fikk debattinnlegget sitt på trøkk i BT 14. mai.

For bergenserne tilgir alle østlendinger som har innsett at Bergen er den vakreste og beste byen i hele verden.

Og som i frustrasjon over dette og at de ikke selv i dag har buekorps, må lette trøkket så å si.

Alt han har å se frem til den søttendes er sure skolekorps som de ifølge ham selv har mer enn nok av i Oslo.
 

Maleri:
Espen Øvrebø

Fjell lyt du yver skal du koma lenger, sa Olav H. Hauge, og Pål Gilberg burde komme oftere over fjellet til den vakre europeisk utpekte kulturbyen vår.

Bergen var by og landets hovedstad før Oslo bare ble det. Bergenserne er ikke bare fascinert av buekorps, vi er buekorpsene, vi er Bergen. Ingen superlativer er store nok når det gjelder byen Bergen. Bergen er en tilstand!

Damene fra Bergen, eller småtøsene som vi kjærlig sier, har Gilberg sansen for når de skarrer seg oppover Oslos gate som går oppover mot fru Hagens trappetrinn. Så du ikke på damene i Bergen da du var her, ble det bare skarptrommer?
Videre oppfordrer Pål Gilberg oss bergensere gjerne å legge ham for hat og henge ham oppetter veggen.

Allerede i min innledning sier jeg at du som østlending er tilgitt

Og det på vegne av den bergenske majoritet. Vi henger mye pent på veggene i Bergen, men ett sted går grensen, selv for bergenserne.

Bergensbunaden produseres ikke av Hong i Taiwan ennå, Pål Gilberg, og nasjonalromantikken blomstrer om kapp med våren her vest.

Et knippe Bergensbunader av merket BRANN!

Fordømt eiesyk og hjemmekjære, det er karakteristikken av bergensere han har møtt og som mer eller mindre har forlotte Bergen, om enn ikkje alltid frivillig og for bestandig. Det er fordi borte i Oslo er bra, men hjemme i Bergen er best.

Kjære Pål Gilberg, du må ikke sitte for lenge i solen i Oslogryten, du må ikke komme her og si at Bergen ikke er by! By kommer av det norrøne bø r, býr, og betydde opprinnelig en samling bebodde hus. Det finnes ingen universell definisjon for uttrykket by.

Tre faktorer skal til for å definere begrepet by, Bergen har alle og vel så det! Vår definisjon på å være by er at det finnes et bymessig næringsliv, en konsentrert bosetting og et visst minste folketall, og at i Norge er grensen satt til 200 innbyggere. Under det tettsteder.

Det er slett ikke tilfeldig at "Bergensiana" er plassert før " Ja vi elsker " på denne siden - derfor måtte denne siden også bli litt ustrukturert, lik alle de andre...

O Bergen du vår by, kulturbyen, hør bare:
Når vi nå skal feire 17. mai i Bergen, så er hver eneste bergenser helt bevisste at det norske flaggets far, var Eidsvollsmannen og medlem av riksforsamlingen, Fredrik Meltzer bla bla bla, ( les førstesiden av Byen e'Bergen....)

En enstemmig komité satt på Østlandet og foreslo på ramme alvor at flagget skulle være rødt og hvitt med fem gule stjerner! Tenk det, Gilberg! Hadde det ikke vært for oss så måtte du gått og viftet med et rødt stjerneflagg der borte i Oslo!
( her kommer hele reglen med Wernersholm og nasjonalsangen osv..)

Er det rart vi tar vår nystemte cither i hænde!?

Melodien er en fransk menuett, sannsynligvis komponert av Jean-Baptise Lully som levde på Ludvig 16s tid. Johan Halvorsen moderniserte melodien i 1921 og ga den tittelen "Bergensiana".

The Norwegian National Anthem -
Ja, vi elsker
Press flag for music.

Dræggens godtar jentebuekorps
EFoto: Morten Wanvikt
Ett av Bergens mest tradisjonsrike guttebuekorps, Dræggens Buekorps, gjorde 2004  et historisk vedtak: Rådet i korpset godtar jentebuekorpsene.

Vågens Bataljon er
byens minste buekorps

Verdens minste buekorps tar vi med når vi først er på høgget;

Det er definitivt Vågens bataljon. I går marsjerte de syv jentene for første gang i år.
– Vi er egentlig åtte, men en er syk i dag, sier sjefen Anne Lise Vang.

Vågens har hatt flere turbulente år med interne stridigheter. Det toppet seg med slagsmål og hårlugging i korpsets lokaler.

ENDELIG GODTATT: Neste gang Vågens Bataljon møter på Dræggens Buekorps vil de for første gang oppleve at guttekorpset hilser på dem når de passerer.
ARKIVFOTO: JAN M. LILLEBØ

En rekke av jentene som tidligere var med i korpset går nå for Lungegårdens.

I går var det bare én enslig soldat på linjen, lille Malin Sveen Alfheim. Men forhåpentligvis blir det flere utover våren.

Tidligere i år sa Vågens at de ikke ville klare å stille i år, men like før sesongstart bestemte de få jentene seg likevel for å marsjere også i år.

Gamlekarer på damejakt
Guttene i Nordnæs Bataillon slipper ikke jenter inn i pelotongene. Men korpsets musikalske gamlekarer ønsker nå «småtøsene» velkommen.

Truls Synnestvedt
Publisert: 09. mar. 2007

- Ja, vi sliter med rekrutteringen og trenger flere musikanter før vi råtner på rot, sier Torgils Hjellestad (73) i Gamlekarmusikken. Han var selv aktiv buekorpsgutt fra 1944 til 1952.

På årsmøtet i Gamlekarmusikken i januar gikk veterankorpset til det oppsiktsvekkende skritt å endre statuttene, for å kunne gi adgang for jenter.

Tidligere var det bare adgang for «distingverte herrer», og aller helst skulle de være fra buekorpsmiljø.

«Eg slutter hvis det begynner jenter» - så kontant har enkelte veteraner i korpset ordlagt seg.

- Men på årsmøtet ble det vedtatt med seksten mot fem stemmer at jenter skulle få innpass i korpset, bekrefter Hjellestad.

Trenger basun
Nyheten vil vekke oppsikt i brede buekorpskretser. Og mange vil sperre opp øynene, når Gamlekarmusikken til våren marsjerer i bygatene på store dager som Nordnæs Bataillons stiftelsesdag 3. mai, dessuten 8. mai og 17. mai. Med jenteblåsere i rekkene - håper de

I dag består Gamlekarmusikken av knapt 30 mann, minst seks musikere for lite. Snittalderen er nesten 70, og eldstemann 86 år gammel.

- Vi trenger rekruttering for å bli spillbar til buekorpsets 150-årsjubileum neste år, sukker Hjellestad.

Og aller mest trenger korpset noen som behersker instrumenter som basun, horn og kornett.

- I våre dager utgjør jo jentene minst 60-70 prosent av skolekorpsene, og det er naturlig at vi ser den veien, sier Hjellestad.

En kløpper på horn
I aulaen på Sosialhøgskolen på Nordnes klinger den vakre tårepersen «O, Mein Papa» mellom murveggene.

Det er onsdag og øvingskveld for Gamlekarmusikken.

Messingmusikanter i hvite skjorter følger lydig taktstokken til dirigent Truls Tønnessen. Det terpes på vårens repertoar.

- Gjør den siste fjerdedelen laaang, sier dirigenten myndigmuntert og hever taktstokken.

- Ja! Koffor spelte dokker ikkje sånn i sted? spør han lunt etterpå.

Men er det musikalske frieriet til jentene også uttrykk for at guttene i buekorpset bør åpne for jenter?

- Den siden av saken legger vi oss ikke opp i. Det er en regel at de eldre buekorpsguttene ikke blander seg i det de yngre driver med. Blir vi spurt, gir vi svar, men ikke før, svarer talsmann Hjellestad.

CAPS: Denne capsen finnes sikkert i jentestørrelse også.
Foto: PAUL SIGVE AMUNDSEN

Ingen spøk
- Skal vi slutte med en marsj? foreslår dirigenten.

- Det nærmer seg første mai, skal vi ta Internasjonalen, kvitterer en av blåserne.

Vi tror det var en spøk. Men Torgils Hjellestad spøker ikke når han ber jenter med sans for messing om å ta kontakt - snarest mulig! Ja, gutter også, selvfølgelig.

Telefonnummeret er 55228281. Det er en buekorpshistorisk sjanse.

På aksel - basun!

Men hvor er smijernet?
Det ble bygget i 1905, skulle rives som rask på 1970-tallet og var fremdeles «modent for Rådalen» på 1990-tallet. I dag er Skur 11 på Bryggen et flott eksempel på hvordan en by kan ta vare på sin fortid.

Publisert: 10. nov. 2004
TRULS SYNNESTVEDT
- Men ennå mangler prikken over i'en, nemlig smijernsornamentene på taket, sier Roger Iversen, leder i Damsgård Kulturhistoriske Forening.

 

Iversen var mannen som for noen år siden fant demonterte deler av Skur 11 - i en hage i Alvøen. På et tidspunkt da kommunen hadde bestemt seg for å frede og restaurere det hundre år gamle lagerskuret på Bryggen.

ORIGINALEN: Slik så originalen av Skur 11 ut. De savnete smijernsornamentene ses tydelig på taket. Hvor er de i dag?

BT har tidligere fortalt historien om hvordan Roger Iversen fant originaldeler av Skur 11-søylene i hagen hos en privatperson i Alvøen. Der hadde de ligget i 25 år, og var blitt portstolper i en hagemur.

DETALJER: Slik har Knut Wiborg hos Arkitektkontoret Wiberg AS tegnet smijernet på taket av Skur 11 etter et gammelt foto. Men fotoet avslører dessverre ikke alle detaljene, derfor er man på jakt etter originalen.
TEGNING: ARKITEKTKONTORET WIBERG AS

Men eieren lot seg overtale til å gi fra seg både søylene og de sneglehusformete kapitelene, og dermed fikk kommunen på plass viktige opprinnelige deler i arkitekt Jens Z. M. Kiellands bygg fra forrige århundreskifte.

HER VAR DE: Fire kapiteler og en mengde granittblokker til søylene har ligget i en hage på Alvøen uten å si et pip. De har nok hatt det godt, men Roger Iversen fra Damsgård Kulturhistoriske Forening gleder seg til å overlevere de staselige steinene til Bergen. FOTO: TOR HØVIK  

Hvor er knektene?
Takket være stor innsats fra både fylkeskonservator, byantikvar, andre kommunale avdelinger og etater, og Arkitektkontoret Wiberg, står Skur 11 i dag som en perle på Bryggen. En litt spesiell perle, men like fullt en perle.

Det står nesten som da det ble bygget i 1904. Men bare nesten.

- For de opprinnelige smijernsknektene på taket mangler fremdeles, forteller Roger Iversen. Han antar at dette ornamentet ble fjernet en gang på 1970-tallet, samtidig som søyletoppene og kapitelene, i den tro at bygget skulle rives.

- Jeg håper og tror at smijernet er lagret et eller annet sted og at det fremdeles kan la seg oppspore, sier Iversen.

De originale spirene, som kan ses på det gamle bildet, er derimot i god behold, ligger lagret hos Havnevesenet og skal på plass igjen.

- Smijernsknektene som er forsvunnet kan langt på vei lages nye etter tegningene som finnes, men alle detaljene kan ikke ses på tegningene, derfor ville det vært fantastisk om originalene kunne oppspores, sier Iversen- og håper at det finnes BT-lesere som vet beskjed om hva som skjedde med smijernet for 25 år siden.

 Dersom noen har tips om hvor smijernet fra Skur 11 kan befinne seg, kan de ta kontakt med BTs Tett på-redaksjon, som skal formidle tips videre.

Kanskje kan Skur 11 bli enda flottere enn det allerede er.
Sandviken
Sandviken er en bydel i Bergen (del av bydel 01 Bergenhus). Bydelen er ca. 8600 da i utstrekning og har en befolkning på ca. 14000

Sandvikspilen i 125 år
Visste du at den første Fløystangen ble reist allerede midt på 1830-tallet - i en tid da seilskutene fremdeles var enerådende på havet?
Publisert: 20. okt. 2004
SVEIN TANGSETH (tekst og foto)

Inkludert salget av den gamle fløystangen fikk de inn 250 kroner - nok til å få støpt en ny pil.

Stoltzen-Opptak her

Sandvikens Bataljon - eller Batlajonen så' vi uttrøkte det
Stiftet 17. mai 1857

Farger rødt og hvitt. Hørte i begynnelsen til lørdagskorpsene, men fra midten av 1860-årene ble søndag samlingsdag. Guttene ble rekruttert fra større områder av Sandviken og har Sandvikstorget som samlingssted. Statuen Sandviksgutten ble avduket i 1992 i Sandviksparken vest for kirken.

Sandviken politistasjon lå til venstre for Møllersalen, da den ble revet flyttet stasjonen inn i SingSing som du ser litt av i ytterste venstre kanten av foto

Da Sandvikens Bataljon ble stiftet var ikke selve området innlemmet i Bergen by. Først på 1870 ble Sandviken en del av Bergen.

Alt var den gang et landsogn, ei var heller ikke Sandviksveien, så dette korpset måtte den gang eksersere på marker og gårdsveier. Guttene i Sandvikens gikk på denne tiden på Tanks skole inne i Bergen og på skoleveien fikk de vite om Dræggens og gjerne Skutevikens buekorps og derved var det hele gjort.

Sandviksveiens parlament til høyre, de står der - bastant! Du kjenner igjen reperbanen bakerst til venstre, Sporveisverkstedet til høyre.Her var det også trikkehall/snuplass for trikken.
Hva er dette for noe?
Hva i all verden er det denne unge, antikvariske mannen har på seg?
A:«Om jeg ikke tar helt feil, så mener jeg at dette er en reipslagersvenn (lærling). Det han har rundt livet er hamp. Til å slå hampetau med»

B:«Det første som slo meg når jeg så bildet, var om dette kunne ha noe med tauverk å gjøre. Tenker på de som laget tau på reperbanen i Bergen. Ser ut som plantefiber det han har rundt livet,

C:«For meg ser det ut som om det er drev han har rundt livet. Drev ble brukt av båtbyggere før i tiden til å tette glipet mellom bordgangene på fartøy, både i skutesidene og i dekket. Kan det være en båtbyggerlærling?»

D:«Det er helt riktig at han som er avbildet på fotografiet er en repslagersvenn med hamp rund livet og et lite stykke fåreskinn som ble brukt til å beskytte hånden då hampen ble trukket ut og spunnet til garn. Altså A: Bildet som er tatt hos fotograf Talle i Bergen og som Jorun Roaldseth kjøpte på en antikvitetsmesse likner et bilde hos Laksevåg lokalhistoriske forening  på Damsgård skole, sier lærer Randi Ulvesæth, som nylig var på besøk der. Saken oppklart!

Den 14-årige Søren Stolz ble korpset første sjef og han var sønn av en reipslager. Bataljonen talte 29 aktive, noe som den gang ble betegnet som anselig. Stifterne i bataljonen holdt korpset ved like de første årene da guttene hadde sitt tilholdssted på Neevengården. Etter 1863 går korpset mer eller mindre i oppløsning, guttene ble for gamle. Rundt 1865 fikk guttene en annen tone og korpset gikk imot lysere tider. I 1890 fikk Bataljonen en fornyelse ved hjelp av Theodor Olsen, brødrene August og Edvard Erichsen og Harald de Lange.

Nilsebanen er 213 alen lang og 6 alen bred. I 1851 bygget eieren, Daniel Stoltz, om reperbanen til en to-etasjes bygning, hvor Sandvikens bataljon øvde på regnværsdager…

Reperbanen i Sandviksveien 62 i Bergen blir ofte kalt Stoltze- eller Nilsebanen, etter to prominente eiere av den kanskje eldste gjenværende reiperbanen i Europa. Den ble bygget på slutten av 1600-tallet, og var da en av flere bergenske reperbaner. Tau og rep var innbringende forretning i en by som var et viktig senter for sjøfart og fiske. Eierne var prominente borgere, for det krevdes kapital å drive repslaging. Nå er det rett før hele banen rett og slett detter i staver!!!

Bataljonen fikk en ny fane med Hellig Olav som motiv. En annen person i Sandvikens som på historisk måte har bemerket seg er Breder Gundersen. Han fikk i 1932 tildelt Ørneordenen i gull på selve 50 årsdagen. Sandvikens har i de fleste tider hatt en jevn oppslutning, men på 60 tallet minket det og frammøte var nede i 25 til 40 gutter.

Sandvikens Bataljon holder til i Grensegrenden 1 ellers er korpset med i SSS - alliansen. Den består av Sandvikens, Skansens og Sydnæs Bataljoner. Sandvikens gutter har en fast gjeng som stiller opp i korpset. Det har vært få gutter og en kan håpe at dette tar seg opp for buekorpset har tross alt stilige uniformer og en trofast dag på den 17 mai hvert år.

Jeg elsker  lek med data - når som helst, og hvorfor ikke på en mer passende side - på leven...Fargene finner vi i fanen til Sandvikens bataljon! Det blå og det raue i midten. Det grå er asfalten på Sandvikstorget i bildet over. Madam Felle sier hon ikkje heme. Men ka' honen gjorr det, hon hadde øge i nakken - og kysen hinner har farge så' alle hustakene i Sandviken. Og sjalet som det raue i midten på fanen...E' dokker me'?!
Da kong Haakon 7 dro på signingsferd juli 1906 hadde han ikke tid til Sandvikenvisitt, men bydelen og Kjanitten  sa tydelig fra til Majesteten at de ventet ham. På trappen i Fellehuset Sandviksveien 65 satt madam Oline Felle i fineste stas med bataljonens faner som hun oppbevarte, Sandvikens Bataljons berømte fane "Håvaren" og den nye ut fra trappen. (De hadde ikkje reint flagg, bare med sildesalaten, derfor fanene.) Da Majesteten passerte i sin karjol reiste Oline seg og neiet, og kongen reiste seg i vognen, lettet på hatten og og hilste tilbake.Det hadde regnet hele dagen, men da, da skinte solen over Sandviken!

Christopher Harris bok anbefales lese: "Hon så hadde øl te' selle, utg. av Sandviksguttenes forening 1989.

Mandag 27. august 1945 var også en spesiell dag for Sandviken og Bergen, den dagen kom kong Haakon 7 atter en gang til Sandviken nærmere bestemt Sandvikstorget, med automobil i kortesje anført av politiets grønne jeep. (GP utt. djip' som står for General Purpose, ålmeint bruk på målet). Han stoppet, sto utenfor en flagg - og bjørkpyntet grønn sjøbod til venstre for veien ut til Sjøflyhavnen, der talte han til oss om frigjøringen, vi ropte hurra og var så lykkelige! Kongen arriverte Festningskaien denne dagen med den sagnomsuste  jageren KNM Stord.

Mon tro om han husket Kjanitten og madam Felle?

5 år var jeg - den dagen sitter spikret som dagen da alle jagerflyene kom fra nord i formasjon H7 over Bergen mot sør. For å markere at Norge var fritt igjen.

SkuudeWigen
Publisert: 2004
LOTTE SCHØNFELDER
«Her boer en deel fattige Folck, og ud paa wandet er der nogle Søeboder, som en deel Borgere eyer,» skriver Edvardsen videre i sin Bergens-beskrivelse.

Bydelen som ikke skulle vært
«Skuudewigen», skrev Edvard Edvardsen i 1694, har sitt navn fordi «de Contoriske» (hanseatene) der trakk sine skuter opp til reparasjon og tjæring.
LES MER : Byen

Det var den gang. Nå er folketallet gått ned og inntektene gått opp, og det ligger en trivelig og velholdt by i byen her nedenfor Sverresborg. Men Skuteviken er mer diffus i dag enn den var i 1829 da Danckert D. Krohn fikk Aad Gjelle til å tegne et kart over hva Krohn eiet i dette området mellom sentrum og Sandviken.

Bygslet grunn
Det siste har vi ikke suget av eget bryst. Det fikk vi vite av Elin Thorsnes, arkitekt, Skuteviken-boer og -kjenner. Men selv hun hadde ikke hatt helt klart for seg at her fortsatt står grensemurer fra anno dazumal. Da hjelper det å bli hyret av Fortidsminneforeningen som los på en rusletur gjennom smitt og smau - og tvers over Sjøgaten - en aprilettermiddag. Oppfrisking av kunnskaper kan gi nye kunnskaper.

For oss andre var det meste nytt. Som for eksempel at her bodde folk på bygslet grunn helt til slutten av 1960-årene, noe som var unikt i Bergen.

Skitelven
- Nesten alle hus har vokst i høyden, sa losen. Å vokse i bredde og lengde er ikke så enkelt i dette området. Men Christiansens store hage ble til tomter en gang i tiden, og elven som kom ned fjellsiden er for lengst forsvunnet under jorden i et rør med diameter på 1,3 meter! Det vil si - her var to: Skitelven og Ve(d) elven.

De fleste næringsdrivende er forsvunnet også. Skuteviken var først og fremst slakternes bydel, men her var også bøkkerverksteder og garveri. En tredjedel av husene var næringsbygg, som vi sier i dag, selv om det gir bilder av noe større enn verkstedene i Skuteviken. Mange av dem er blitt bolighus.

Spøkelse
Skuteviken skulle egentlig ikke vært lenger. Elin Thorsnes blir om mulig enda mer engasjert når hun forteller om reguleringsplaner og veiplaner og andre planer.

 De ville ha ødelagt bydelen som, på grunn av beliggenheten, slapp unna den store bybrannen i 1702. Og de holdt nesten på å ødelegge den.

- I 1978 ville ikke min farfar besøke meg her i Skuteviken fordi han sa det var slum. Så ble Skuteviken spesialområde for bevaring, og det var trivelig en lang stund, men nå truer hyblifiseringspøkelset.

Fortau!
Turen går tvers over Sjøgaten til den nokså småsjuskete bryggen som stikker ut i Byfjorden. Vår fortidsminnelos er ikke nådig, hun synes Havnevesenet kunne stelt bedre med eiendommen sin.

- «Dere kan få bryggen,» sier Havnevesenet. En velforening med rundt 40 medlemmer og en årskontingent på 75 kroner?!

Man skulle nesten tro at Flytekranen Samson er på vei fra skraphandler Einar Cook i Nyhavn på siste reis med et lokomotiv til et bra dumpingsted i Byfjorden, der man i 1966 dumpet en del av trikkene. Bare skrap...Slike skraptanker svirrer også idag, neste  ut KNM Bergen?

Hun fnyser. Forsamlingen humrer. Og slanger seg videre forbi et sjøbodhjørne for å avslutte vandringen hos «Carlsen på taket».

- Her ser dere! sier Elin Thorsnes med ettertrykk og klare spark til de kommunale reguleringsmyndigheter. - Her er livsfarlig for fotgjengere! Det er vel ikke noen av dere som ikke vil skrive under på at vi trenger et fortau på denne siden av gaten??

Vi ville alle ha skrevet under der og da. Istedenfor ble det kaffe og skillingsboller i Fortidsminne-regi på Carlsens loft, som ligger der katteflåeren bodde?

Katteflåerne i Skuteviken

9. februar 1677 ble Hans døpt i Korskirken. Presten skrev ikke inn farens navn i kirkeboken, bare «kattefloeren». Hvem var han egentlig?
Publisert:  2004BT
ØIVIND ASK
Katteflåeren tilhørte byens fattige. Men har han etterkommere som kan spores opp?

- Det er mulig, men kan bli vanskelig. De fattige, som utgjorde 70 prosent av byens 15.000-18.000 innbyggere, hadde ikke fast eiendom, og satte få spor etter seg i kildene, sier statsarkivar Yngve Nedrebø.

Utdøende yrke
- De fattige betalte ikke skatt, det var ingen arv etter dem og derfor ingen skiftepapirer. I tillegg hadde de ofte helt vanlige navn som Hansen og Olsen. Det gjorde dem anonyme. Men noen ganger ga presten oss likevel et spor, som her. Katteflåer-yrket var så uvanlig at det hjelper oss å lete, sier Nedrebø.

- Hva vet vi om katteflåerne?

- Ganske mye. Det var et gammelt yrke, men på vei til å dø ut på 1600-tallet. I navnet skjønner vi at de flådde skinnet av kattene. Det ble behandlet og brukt mot giktplager. I middelalderen var pelsen forholdsvis verdifull, og hunde- og kattekjøtt ble spist. Slik var det nok ikke på 1600-tallet.

Presten i Korskirken som døpte Hans i 1677, var selv bergenser, og sønn til borgermesteren. En grunn til at Jens Søfrensen Hoffmann ikke skrev katteflåerens navn i kirkeboken kan være at han var kjendis i byen.

Men én gang føyde presten til «Anders Hansen» ved siden av «kattefloeren». Da kom dåpsbarna så tett at vi forstår det måtte være mer enn en katteflåer. Men hvem var den andre?

I flere år lå problemet uløst. Helt til man tilfeldigvis fant de to i grunnboken for Skudevigen for 1686. Der sto de oppført som «Anders Hansen Katteflaaers liden grund» og Johannes Pedersen Katteflaaers grund». Nå visste vi både navn og adresse på begge.

Presten Ole Storm
I 1682 kom han til Bergen og overtok embetet i Korskirken. I kirkeboken ser vi at Ole Storm var en seriøs mann. Han har en nydelig håndskrift, og har tatt med mange opplysninger. Storm gir katteflåeren konsekvent sitt rette navn, men dessverre føyer han ikke til yrket. Det kompliserer letingen etter eventuelle etterkommere.

Da Anders Hansen dør i 1692, noterer Ole Storm at Anders er født i Romsdal 2. mai 1633. Anders døde fattig, men ikke lutfattig, for det ble ringt med én klokke, og det kostet penger. De aller fattigste hadde ikke råd til å bli ringt for. Det er ikke noe skifte etter Anders, og vi kan derfor ikke se hvor mange gjenlevende barn han har.

Men enken hans lever. Hun finner vi i «kommunikantboken» for Korskirken. Den gangen måtte alle gå til nattverd, ellers ble det gapestokk. I boken som klokker Nils Klim førte, finner vi alle, hvem de kom sammen med og når. I 1689 kom Anders Hansen til nattverd sammen med Agate Iversdatter.

Mange fra Nordhordland
- Jeg tipper at de to fikk 8-10 barn, sier Yngve Nedrebø.

- Det var vanlig at halvparten vokste opp, det er derfor stor mulighet for at en eller flere brakte slekten videre.

Kvinnene var mest bofaste. Mange fattigsønner ble matroser, som var et farlig yrke. I tillegg hoppet mange av i fremmede havner.

SKUTEVIKEN. På 1600-tallet bodde byens to katteflåere med familien helt nede ved sjøkanten.

Men jentene ble boende i Bergen, ofte som tjenestepiker. På denne tiden var dødeligheten svært høy, og for å opprettholde befolkningen var det nødvendig med stor tilflytting. Bergen var som en enorm støvsuger, og trakk til seg folk fra hele Nordsjøbassenget, og spesielt mange fra Nordhordland og Sogn og Fjordane. De to katteflåerne er også tilflyttere. Anders Hansen kom fra Romsdal, men hvor Johannes Pedersen kom fra vet vi foreløpig ikke. I 1678 fikk han ensønn han kalte Anbjøn, og det kan tyde på at Johannes kom fra Sogn.

Fattigstrøkene
Begge katteflåerne kom til Bergen som unge menn, Anders, den eldste av dem, sannsynligvis i 1650-årene. De måtte skaffe seg et rimelig sted å bo, og den gangen var Skuteviken og Nøstet fattigstrøk. Husene der var mer å regne som «skur». Folk hadde små midler, dessuten var brannfaren stor, så det var ikke smart å investere for mye. Yrket krevde tilgang til sjøen, og virksomheten måtte vekk fra byen.

Anders Hansen ble gravlagt 25. februar 1692 ved St. Jacobs fattigkirkegård. Det betyr at han var øyenvitne til slaget på Vågen i 1665.

GAMMELT YRKE: Katteflåer-yrket var i ferd med å dø ut på 1600-tallet. Katteskinn ble brukt mot giftplager, og i middelalderen var pelsen forholdsvis verdifull.
Havskilpadde sett i Bergen
Dyreplageri eller biologisk sensasjon? Denne tropiske havskilpadden padler rundt i hjertet av Bergen!
Jon Tufto
Publisert: 03. okt. 2006
Martin Kristiansen fikk nærmest sjokk da han så det grønnbrune krypdyret i sjøen utenfor Skuteviksbodene 17 mandag.

Å forsøke å ta vare på den selv, kan ikke anbefales. Det er forbudt å holde skilpadder som kjæledyr i Norge, med mindre en har tillatelse fra Mattilsynet. Skilpadder er ikke en naturlig del av den norske faunaen, verken til lands eller til sjøs.
Folket mener Herman er mektigst
Bergenserne mener Herman Friele har mest makt av alle. Og dagens ordfører har definitivt mer makt enn forgjengeren.


Sans for det saftige
Når Bergens ordfører heter Friele og bor i Fana, snakker han selvfølgelig meget penbergensk?
Publisert BT:  2005
Det gjør han ikke. Herman Friele hører til Nordahl Griegs femte sosiolekt, de som er så trygge på seg selv at de bruker gatebergenske ord - men likevel snakker det vi vil kalle dannet.

Gale Glade Bergen
Trond Tystad BA
Norge har bare én by i ordets egentlige forstand. De øvrige tettstedene i Norge fremstår i mer eller mindre forstand som tilfeldige sammenstimlinger av mennesker.

Oslo er den verste. Tettstedet hvor mange arbeider og studerer, men få lever. Et kaldt sentrum, med tilfeldig plasserte sammenraskete bygg. Karl Johan fremstår utrygg om natten, som om det var hovedgaten i en millionby i et land med slum og fattigdom.

Sist helg lærte bergenserne bort bykultur til Oslo. Tjue tusen bergensere arrangerte folkefest i Oslos gater. Festglade røde horder fortrengte bråkmakerne fra Karl Johan om natten. Oslo ble lært opp i allsang og ablegøyer. De fine fruene og rike studentene våknet søndag til at en pensjonert speaker og en pensjonert turistsjef, ledet gamlekartrommissene og en prosesjon med 20 000 glade og gale bergensere forbi de fornemme vestkantbalkongene deres. Det var Friele frokost både på balkongene og i gaten!

Bergen har en bykultur av historiske grunner. I gryten mellom de syv fjell samlet det seg håndverkere og handelsmenn fra hele Europa. De tok med seg bytradisjoner med foreninger, fest og spill. I gryten ble de blandet med innvandrere fra landsbygden, men det var den britiske og kontinentale bytradisjonen som preget det endelige produktet. Det er denne sosiale og genetiske arven som gjør at vi har buekorps, landets eneste stilige 17. mai-feiring og hopprenn i bakken fra Johanneskirken når Grand Prix finalen er i byen.

Trykk på knappen for gale og glade bergensere, og vi stiller opp på Dragebåtfestivalen, Hansadager, Bowie-konsert uten værgaranti og all annen kollektiv galskap. En brautende bergenser på sydentur er en prøvelse for oss alle før flyet letter, men på de glade store festene ter vi oss bra. Så bra at til og med KrF-ordfører Ljones strålte som en sol da Whiskyseilasen Cutty Sark førte til at byen ble ombygget til et maritimt megaparty.

«Der kommer de!»
 Kronikk, Bergens Tidende, 16. Mai 1999
 Folkemengden stimlet sammen for å se. Sannelig, i år som i fjor og så langt bak som noen kunne huske, kom dette opptoget vandrende på Bryggen. Staselig kledde i svart fløyel og med sabelen ved sin side gikk de høye herrer i første ledd sammen med noen få menn og unggutter. Vippebommene på Bryggen var kledd med bjerkekvister, og rundt omkring stod det trubadurer og gjøglere som ville vise sine kunster, mens mat og drikke ble solgt fra improviserte salgsboder. Hele byen var kommet for å se: Det var mai og festtid i Bergen.

Dette var Bergen for vel 500 år siden, men vi aner lignende tilstander i byen i dag, med sine mange festivaler, buekorps og den unike 17. maifeiringen. Hvorfor skal Bergen ha prosesjon på grunnlovsdagen og ikke tog som resten av landet? Kanskje var det hanseatene og deres opptogstradisjoner som gav kimen til en sterk bergensk tradisjon og særegenhet, men hva var dette hanseatiske mai-opptoget for noe?

Prosesjonen som fant sted var en opptakt til en brutal velkomst hanseatene på Bryggen utførte på sine nyankomne. Ritualet var kjent under navnet Spillene og i det følgende skal vi se hva dette var, men for å få en forståelse for denne tradisjonen, må vi også innom hanseatene.
 
Hansaforbundet
som ble dannet av tyske handelsmenn på 1200-tallet etablerte seg i hele Europa hvor det utøvet stor økonomisk og politisk makt. På midten av 1300-tallet ble Bergen et av de fire utenlandske hovedsetene for hanseatene. Det Tyske Kontoret ble lagt til Bryggen, et område reservert hanseatene. Miljøet ble følgelig preget av tyske tradisjoner -- mannstradisjoner, for det var kun menn som holdt til i den lille hansakolonien. Liten var den vel strengt tatt ikke, med sine 1000-2000 menn i en by som huset opptil 14 000.

Det er derfor ikke rart at Bergen har latt seg prege av Hansaen og de forskjellige skikkene mennene brakte med seg. Grunnlovsdagen skal vi ikke kreditere hanseatene, men bergensernes evne til å gjøre et tog til en prosesjon, til å synge Bergensiana mot ‘overmaktens’ vilje, generelt deres ønske om å skille seg ut, er noe en kan se på som hanseatisk arv.

For hanseatene på Bryggen skulle skille seg ut. De skulle ikke omgås resten av befolkningen, men holde i hevd sine egne seder og skikker. Riktignok ser vi en klar utvikling mot en egen identitet i løpet av de 400 årene Kontoret vedvarte i Bergen, en blanding av tyske tradisjoner og bergensskikker. Spillene står som et eksempel på en særegen bergen-hanseatisk tradisjon.
 
Hver vår, i forbindelse med det store sommerstevnet, kom handelsreisende og tyske lærlinger til Bergen. Enhver som skulle gjeste Bryggen ble mottatt på samme måte av sine framtidige ‘naboer’, dvs. de man skulle dele gård med. De nyankomne måtte gjennomgå flere prøvelser i vårperioden. Flere typer tester har blitt observert på Bryggen, men det var kun tre stykker som utgjorde
Spillene:
 Røkspillet, Vannspillet og Borgspillet.
En kandidat måtte fullføre alle tre for å bli akseptert, og var det en lærling, måtte han delta ikke mindre enn fire år på rad i disse festlighetene.

Spillene var berømte ikke bare i Bergen, men i alle hansasteder. Dette skyldtes mest av alt brutaliteten som preget evenementene. Etterhvert skulle Spillene også bli kjent som en markering av hanseatene i Bergen og deres standhaftighet mot myndigheter i Norge, såvel som i Tyskland. For Spillene ble etterhvert prøvd roet ned, nettopp på grunn av deres ukledelige renommé, samt de store omkostninger som lå bak et slik arrangement.

Spillene startet med
Røkspillet
som foregikk i hemmelighet om kvelden, helst etter at alle var gått til sengs. Men prosesjon skulle det være! Denne gikk i retning Vågsbunnen hvor de fylte kar og stamper med skitt, tjære og annet avfall. Dette ble så brakt med tilbake til Schøtstuen. Der ble det fyrt opp i ildstedet med avfallsrestene, noe som lagde en illeluktende og kvalmende røyk. Kandidaten ble med tau om livet hengt oppunder taket ved røykavtrekket. Der måtte han henge og svare på spørsmål slik at han svelget mest mulig av denne ekle røyken. Etter en tid ville han så bli tatt ned og spylt ren med tønner med vann. Merkelig nok var det bare en som døde av denne risikable testen, det er derfor mulig de har hatt en øvre grense for hvor lenge kandidatene skulle henge i røyken.

Spillene fortsatte noen dager seinere med
Vannspillet
Dette foregikk på Vågen og vi ser en klar arvtaker i Dragebåtfestivalen. Men Vannspillet begynte med en tur i skogen. Her samlet alle mann inn så mye bjerkekvister de maktet, samt en stor kraftig grein. Vel tilbake i byen tok de med seg kandidaten i en båt mens et utvalg av naboene hans samlet seg i en annen båt, alle utstyrt med kvister; i kandidatens båt var det en ‘forsvarer’ som fikk den store greinen. Spillet gikk ut på å få kandidaten under vann tre ganger. Vel ute på Vågen senket de han derfor nedi, mens naboene i motsatt båt slo febrilsk etter han med bjerkekvistene slik at han ble presset under vann. Kandidatens beskyttelse var ‘forsvareren’ med den store greinen som han brukte til å slå unna slagene mot kandidaten. Når kandidaten hadde bestått testen ble han rodd inn på land mens alle naboene i gården gjorde seg klare for det store kappseilaset på Vågen. Etterpå ble det stelt i stand fest i gården.

Ikke lang tid etter sto det største og mest pinefulle spillet,
Borgspillet
Dette var også det mest kostbare og ble derfor ofte slått sammen med andre gårder. Og også dette begynte med en tur i løvskogen hvor en samlet kvister. Hjemme i gården ble Borgspillet forberedt. En av naboene lagde i stand en innhegning, en borg av dyrehuder, og dekorerte den så med gårdens våpenskjold. Da alle kandidatene var kommet hjem fra sin utflukt med bjerkekvister gikk de til sengs mens dekoratøren kledde vippebommene med bjerkekvister. Dagen etter begynte man med en prosesjon med kandidatene og de ansvarlige for arrangementet, pluss de sedvanlige gjøglere som løp rundt og underholdt både prosesjonen og tilskuerne. Opptoget gikk mot en av hagene bak Bryggen hvor man ble traktert og underholdt. Før man returnerte ble hver og en utstyrt med bjerkekvister, frukt på pinner, blomster, m.m. Så gikk prosesjonen i retning Vinkjelleren, ved Nikolaikirkealmenningen, hvor følget fikk enda mer å drikke.

Vel tilbake i gården var det enda mer traktering og underholdning, og her var også bergensere invitert, men etter måltidet måtte disse gå. Utover kveldingen startet prøvelsen, da var det kun kandidatenes naboer som var tilstede. Kandidatene ble stengt inne i et rom, og en etter en ble de tatt ut av derfra og ført inn i Borgen. Før kandidaten ante ordet av det ble skjorten hans vrengt over hodet og han ble lagt på en benk. Samtidig begynte en nabo å hamre på et messingbekken for å varsle gjestene at nå hadde det begynt, men også for å døyve skrikene til kandidaten. For mens alle naboer sto og så på ble kandidaten pisket med greiner og kvister. Etter en viss tid holdt de opp og han ble plassert i et separat rom før man hentet neste kandidat. Da alle hadde gjennomgått ‘smertetesten’, måtte de vise mot og utholdenhet ved å servere gjestene, underholde dem med vittigheter, og delta i drikkingen, men samtidig ikke vise tegn til trøtthet, beruselse eller smerte. Da måltidet var over danset og drakk man videre, og slik holdt man på i to dager til.

Spillene var først og fremst et todelt velkomstrituale. Det skulle teste de nye for å se hva de dugde til, samt ønske dem velkommen; i tillegg skulle det gi dem en felles erindringsplattform og dermed en felles identitet gjennom en videreføring av denne tradisjonen. Når en hadde gått igjennom Spillene var en med i familien hver gård på Bryggen utgjorde, og som familiemedlem var en også deltaker i den store enheten Kontoret. Det er derfor kanskje ikke til å undres over at det Tyske Kontoret i Bergen var det som vedvarte lengst av de fire Kontorene i Europa, og at det Norske Kontoret som overtok i Bergen besto av forhenværende hanseater, nå med norsk borgerbrev. For selv om de andre hansastedene nok hadde sine ritualer, var disse ikke institusjonaliserte i like stor grad som Spillene.

I begynnelsen var Spillene godtatt av både hanseatiske og norske autoriteter, men etterhvert ville ingen av disse vite av Spillene. Men forbud ble trosset og først i 1671 klarte danskekongen å sette en slags stopper for Spillene. Da fortsatte andre velkomstritualer, men mer under navnet ‘Spandering’ ettersom de i hovedsak dreide seg om å få kandidatene til å spandere øl og mat på sine naboer.

Vi ser altså hvordan hanseatene har lagt grunnlaget for en tradisjon med feststemte samlinger i gatene, og utnyttelsen av enhver anledning til å gjøre noe som bryter med hverdagen, om det så er solen som titter fram eller en politimester som kommer tilbake. Bergenserne har videreført denne tradisjonen, og prosesjon må byen ha, det er den vant med fra hanseatene og deres storstilte opptog. Så får vi heller synes at buekorpsene hamrer litt for hardt, at det er for mange folk i byen på 17. mai, og at bergensere alltid skal gjøre så stort nummer av seg selv, de har det i blodet -- det hanseatiske.  

Jeg satt like ved Semb på finalen. Brannpublikummet var den rake motsetning til det han fikk oppleve som landslagssjef. Det kan ikke være lett å spille flott foran et publikum med utstråling som en død glassmanet. I Bergen har vi publikummet og meget god landskampstatistikk. Norge har ikke råd til å la være å flytte noen landskamper til Bergen.
bt.no
Bergens Tidende
De som bryr seg og de andre ...
Det går an å dele Bergens bedrifter, kapitalister og ledere inn i to. Det er de som bryr seg om utviklingen i byen og de andre...
Publisert:  2004BT
KJELL ØSTERBØ
GUNNAR WIEDERSTRØM

Bedriftene som bryr seg er først og fremst de som har kundegrunnlaget sitt og sjelen sin her. Bedrifter som BKK, Sparebanken Vest og G.C. Rieber.

- Ildsjelene som brenner for Vestlandet, blir svært viktig i årene som kommer, mener prosjektleder for scenarieprosjektet Bergen 2020, Ole Berrefjord.

- Det er ikke andre enn de som bor og lever i Bergens-området som er primært interessert i hvordan det går med byen og regionen. Derfor er det først og fremst disse som vil utgjøre motoren i utviklingen av byen og Vestlandet. Det er prosjektleder for scenarieprosjektet Bergen 2020, Ole Berrefjord, som sier dette.

Før han ble gründer på heltid har han vært så vel forsker ved NHH som statssekretær for Gro Harlem Brundtland.

Tilhørighet og sjel
Nettopp den viktige tilhørigheten gjør at det slett ikke er uinteressant hvor eierskapet, styremedlemmene og ledelsen i Bergens-bedriftene hører til.

Bedriftene som bryr seg er først og fremst de som har kundegrunnlaget sitt og sjelen sin her.

Berrefjord snakker da om bedrifter som BKK, Sparebanken Vest, G.C. Rieber og BT. Blant store kapitaleiere som bryr seg tenker han blant annet på navn som Trond Mohn, Bjarne Rieber-familien og Helge Møkster.

Selv om byen har større arbeidsgivere som Statoil, Hydro og Rieber & Søn, så har ingen av disse det avgjørende kundegrunnlaget sitt på Vestlandet. De er mindre bundet til regionen, og vil derfor være mer opptatt av hva byen har å tilby dem i form av kompetanse og utviklingsmuligheter.

Har sluttet å bry seg
Ole Berrefjord mener at bedriftene og investorene som bryr seg er viktigere enn noensinne.

- Etter Reagan og Thatcher har velferdsstatene gradvis gått fra rollen som langsiktige samfunnsbyggere. Også den norske stat er mer opptatt av driftsutgifter fra dag til dag enn investeringer i infrastruktur og kunnskap som vi skal leve av i fremtiden, mener Berrefjord. Vi ser da også at stadig mer forskning og investering i oppvekstvilkår skjer gjennom sponsing fra næringslivet og frivillig innsats. Derfor er bedriftene som bryr seg og ildsjelene som brenner for Vestlandet, blitt viktigere enn noen gang, mener Berrefjord.

-Vestlandet er ikke slik
- Man kan jo bare se på statlige og halvstatlige fond. De vil jo være like flinke som bankene og det private venture-miljøet og ha de investerte pengene tilbake etter kort tid. De gamle kapitalistene som har bygd opp samfunn på Vestlandet vet at det er ikke slik regionen er. Halvstatlige fond med samme korte horisont og avkastningskrav som bankene er ikke mye til nytte, hvis man er opptatt av den langsiktige utviklingen på Vestlandet, mener Berrefjord.

Det betyr slett ikke at alle kapitalister har horisont utover sin egen nesetipp.

- Tvert imot har vi altfor mange turbokapitalister som kun er opptatt av å selge ut til høyeste pris og overhodet ikke bryr seg om samfunnet rundt seg. Den tidligere Ap-politikeren er like lite begeistret over disse turboene som Kåre Willoch.

Ole Berrefjord jakter på det han kaller de progressive kapitalistene som har både holdninger og kapital til å satse på sikt.

Trenger team av entusiaster
- For hundre år siden kunne en Christian Michelsen være den store samfunnsbygger på tvers av sektorer.

Det er ikke mulig for noen enkeltperson i dag. Nå er vi mer avhengig av samhandling mellom aktører fra ulike miljøer og ståsteder for å ivareta den samme entreprenørånden, mener Berrefjord. Og tingene han håper skal skje befinner seg på nivået under de store kjedene i vår globaliserte økonomi.

- Vi snakker da om nisjer og produksjonsområder hvor vi har forutsetninger for å lykkes. Alt dreier seg ikke om stordrift og lavprisjakt. Småskala, differensiering og kvalitet har også en fremtid. Nasjonen klarte å danne en klynge med hovedkontorer gjennom oljeutviklingen på 70-tallet. Det går an å gjøre det igjen, i mindre målestokk og på regionalt nivå, mener Berrefjord.