Vil budsjettet til den nye kirken holde? Er man i stand til å øke inntektssiden ved prosjektet? Vil en klare eventuelle økte driftsutgifter? Opprettholdes "vanlige" gaver til menighetens drift nå som mange har gitt ekstra til byggesaken?

Jeg konstaterer med lettelse at grunnarbeidet på den nye kirken ikke førte til ekstra kostnader slik noen hadde fryktet. Samtidig registrerer jeg med uro at rentenivået er på vei oppover. Med menighetens byggelån blir det fort tusenlapper ut av det, så la oss håpe at renta ikke øker særlig mer.

Men hvis du går inn i kirken, blir de svarte vinduene forvandlet til nydelige bilder med gnistrende fargeprakt. Ofte forteller de en bibelhistorie som griper følelser og tanker sterkere enn ord. En kan sitte lenge i kirkebenken og bare nyte det vakre synet. En skulle ikke tro det var de samme vinduene som var helt svarte fra utsiden!

Som det er med glassmalerier, slik er det også med Guds Ord. Når det betraktes utenfra kan det virke like svart som bibelens permer. Det virker ikke særlig innbydende, og det er ikke lett å forstå at det må sees fra en annen side dersom dets prakt og budskap skal oppdages. Slik du må gå inn i kirkebygningen for å se glassmaleriets prakt og budskap, slik må du også gå inn i Guds Ord. Bokstavelig talt oppleve det fra innsiden. Den som gjør det vil erfare at Guds Ånd kaster sitt lys over ordet slik at du ser ting du aldri hadde trodd var der.

Men, glassmalerier er ikke alltid svarte fra utsiden. Står du utenfor kirken en mørk kveld, og det er tent lys der inne, da skinner vinduenes fargeprakt og budskap mot deg i ditt mørke. Er det ikke lys der inne, da er alt svart.

Kan dette være et bilde på våre liv som kristne? Gud har gitt oss sin nåde. Han har gitt oss sin Ånd. Han har fargesatt våre liv på den vakreste måte. Men skal verden se Guds gjerning i oss, da må lyset i vårt indre være tent.

Jo, kirkens glassmalerier er noe underlig. Det er også ditt livs glassmaleri. Jesus sier: La deres lys skinne for menneskene, så de kan se deres gode gjerninger, og prise deres Far i himmelen.

Så setter vi i gang med å rengjøre og forbedre og pusse opp. Og det kan såvisst bli mange og lange dager innen alt er blitt bortimot perfekt. Men så er det også en god følelse når vi er ved veis ende med våre plikter, og kan betrakte et fint resultat.

Så kommer regnet. Og den kalde vinden. Og de kjølige dagene. For sola ble borte den dagen vi ryddet bort skurebøtte og tapetlim. Det var fra den dagen vi hadde planlagt at solvarmen skulle nytes på verandaen, og at vi skulle trekke inn frisk sommerluft på tur i skog og mark. Men slik ble det bare ikke, for soldagene lot vente på seg.

Det er ikke alltid like greit å finne en balanse i hverdagen mellom arbeidsoppgaver og avkobling. Men sommertiden er nå engang en unik anledning til å "lade opp batteriene", til å få nye, friske krefter. Og sola, ja, den er ikke bare i stand til å avsløre ulumskheter, men den er også en vitaminkilde som kan gi legedom til kropp og sjel.

Heidenreich-Riis og Lillefjære A/S er entreprenørfirmaet, som har fått i oppgave å bygge den nye kirken vår. Veiviser'n fikk tak i Pål Lillefjære, som er vår kontaktperson hos entreprenøren. Han kan fortelle at det er første gang firmaet bygger kirke. Dette er veldig spennende og utfordrende. Lillefjære synes også at arkitekten har tegnet et spennende bygg. Dette gjør det ekstra moro.

Arbeidet er godt i gang på tomta nå. Daglig er det fra 3-6 menn i arbeid. Frank Andersen er byggeplassansvarlig. Det er någt ned diverse rør og forsterkninger i grunnen av kirkebygget. Rørleggere og jernbindere har vært i sving. Menighetens egen elektriker, Harald Edvardsen, har også utført ulike oppgaver. Gulvet blir etter planen støpt i uke 23, kan Lillefjære fortelle. Selve reisningen av kirkeveggene vil skje etter sommerferien.

20 desember skal kirken etter planen stå ferdig. Mange ting spiller inn, spesielt egeninnsatsen, som menigheten selv er ansvarlig for. Men Lillefjære fastholder på datoen. Dette burde gå, mener han. Så, stå på alle menighetsfolk. Vi som skal jobbe dugnad, må bidra til at denne datoen blir en realitet.

Lillefjære er svært positiv til ledelsen for kirkeprosjektet vårt. Tonen er bra, og han opplever at det hersker glede og entusiasme blant menighetens folk. Det er bra at menighetens egne fagfolk er engasjert i byggeprosjektet. Lillefjære roser også den økonomiske styringen av prosjektet.

Menigheten er takknemlig for at entreprenør og menigheten har en fin tone sammen. Veiviser'n ønsker Lillefjære og hans folk, lykke til med kirkebygget.

Som kjent ble det Heidenreich-Riis og Lillefjære A/S som fikk hovedentreprisen på kirkebygget. De er nå godt igang med arbeidet i grunnen og har vært velsignet med tørt vær.

Det viste seg da gravearbeidet begynte, at det ikke var særlig med bløte masser, slik vi fryktet. Arbeidet har så langt gått greit. Vann- og kloakkledninger er lagt inn, og våre elektrikere følger opp dugnadsinnsatsen.

Vi håper nå at vegger i underetasjen og dekke over, blir støpt ferdig før ferien. Dette arbeidet prøver vi å forsere for å om mulig å få noe bedre tid ut over høsten. Det blir nok med et nødskrik at vi kan feire jul i ny kirke, men enda er det nok vanskelig å si om tidskjemaet vil holde.

Etter ferien vil en da kunne begynne på vegger i hovedetasjen og takkonstruksjon. Det kommer til å bli spennnende å se kirkens dimensjoner.

Når taket er på, vil vi kunne begynne dugnadsarbeidet, kanskje ca. 1. september. Da kan det bli hektisk utover høsten og vi satser på at de fleste vil prioritere kirkebyggingen. Har du enda ikke meldt deg på dugnad, så gjør det så snart som mulig.

Malingen av Schweigaardsgate 12 gikk greit. To hele uker og noen enkeltkvelder klarte seg på denne jobben. Og fargevalget ble bra til slutt.

Selve feiringen blir først i helgen 28.-30. august. Da legges det opp til stort leirbål på fredagskvelden dypt inne i Løvenskiolds skoger, nærmere bestemt Dilsdalen. Her blir det underholdning og mimring og det satses på at de som gikk sammen i speiderpatruljene nå finner hverandre sammen med sine ledere. Det blir grilling av elg!? Værforbehold er det ikke - det vil bli reist store preseninger hvis det skulle bli dårlig vær. Ellers vil det bli ordnet med transport.

Lørdagskvelden går så den store jubileumsfesten av stabelen. Denne arrangeres i Hauges Minde. Her blir det innslag fra de forskjellige epoker og skal vise særpreget fra tiden delt i 10 års perioder. Sketsjer og sanger fra gamle møter og fester, for ikke å glemme leirbålskvelder vil stå i fokus. Overaskelser blir det sikkert mange av og bevertningen er i de beste hender og det blir både varmt og selvfølgelig bløtkake.

Søndagen blir det jubileumsgudstjeneste. Roald Amundsen, som er korpssjef (Baptistenes speiderkorps), vil komme til jubileumet og tale på gudstjenesten. Ellers vil dette arrangementet tas hånd om av speiderne selv med diverse innslag.

Gudstjenesten blir også i Hauges Minde.

Utstilling arbeides det også med. Denne vil bli satt opp i foajen i Hauges Minde. Hvis det er noen som har speiderting fra tidligere tider liggende som kunne vært med her tar Anne Synøve Hansen seg av denne.

Vi vil sette pris på om gamle speidere dukker opp på disse arrangementene. Det er jobbet endel med å finne fram til navn og adresser. Men dette er et møysommelig arbeid som en antagelig ikke kommer i havn med i løpet av sommeren. Derfor trenger vi din hjelp til å nå så mange som mulig. Gi oss tips!

Junioren, et arbeid for barn og ungdom i menigheten, hadde under andre verdenskrig hatt en god tid. Flere solide ledere var med og drev virksomheten. At det nå skulle komme uniformer på juniorene, var det nok ikke alle som likte, men menighetsmøtet vedtok det altså og fra 1947 var det igang. Selve innvielsen av speiderne fant sted 5. juni 1948.

Arbeidet skulle omfatte unge fra 12-18 år. Dette skulle være bindeleddet mellom søndagsskole og ungdomsvirksomheten. Det første mottoet var: Sunn, Sann, Flink, Flittig. Juniorene pliktet seg til å holde seg fra berusende drikke, tobakk, vise god oppførsel og ærefrykt for Guds ord, være lydige mot foresatte og foreldre, ikke søke dårlige fornøyelser, og være et godt eksempel for kameratene.

Ledere
Wolfe Henriksen ble den første gruppelederen. Han hadde med seg Ingar R. Holmberg som troppsleder for guttene og Alice Sandell (Hansen) som troppsleder for jentene. Skifjeld (Fyrong) var spireleder og hadde ansvaret for 8-11 åringer.

Opp gjennom de femti år har det vært mange dyktige ledere. Eigil Torgersen og Adina Sandell (Halvorsen) var lenge med. Videre kom Ruth og Ronald Brynhildsen med og disse tjente trofast i en årrekke. Under lederne Inge Taranger, Ivar Langerud og Signe Jensen på 1970-80 tallet var det opptil 140 speidere innskrevet. Ellers må vi nevne Grete Moen, Aslaug Ellefsen og Astri Holst. Astri engasjerte seg også i korpset og satt som korpssjef i flere år. I de senere årene har det vært Ingrid og Geir Håkon Eikland som har hatt ansvaret sammen med Annette B. Kløverød og Trond R. Andresen.

Speiderhytte
Det var på 1950 tallet at tanken om speiderhytte kom på bordet. Heldigvis befant seg i menigheten et medlem som het Martha Hyni. Hun ga resolutt bort ett mål tomt til speiderne. Og så ble det bygd. Byggmester og menighetsrådsmedlem Olaf R. Andresen tok på seg ansvaret for hyttebyggingen og med hjelp av flere, både speidere og foreldre, samt menighetsmedlemmer ellers, sto hytta ferdig i 1958. Hytta lå ved Kreppamyr under Tinnskollens østside. Dessverre ble det stor aktivitet på skytebanen like ved og hytta ble solgt i 1968.

Dagfinn Torgersen og Ronald Brynhildsen var ledere den gang. De klarte å få leie Godalstua øverst i Luksefjell av Løvenskiold. Hytta har speidergruppa enda og blir benyttet til turer, sommer som vinter.

Hvert år pleier speiderne å reise på leir og de siste 20 årene har de deltatt på alle landsleirene til NSF. Gruppa har også vært på leir i Sverige, Danmark, England og Italia.

Speiderarbeidet drives i dag i Schweigaards gate 12. Her har speiderne fått fine lokaliteter etter at menighetens kirke og Lundegate 10 ble solgt. Det er i dag to patruljer og en småspeidergruppe og teller ca. 30 speidere.

Hei på deg! Nå nærmer det seg sommerferien, gitt! Har du tenkt på det? Har du planlagt hva du vil gjøre i sommer?

Nå skal jeg hviske noe i øret ditt, noe som ikke er helt lovlig:

Jeg vet at det ikke er pent å mase, men jeg skal fortelle deg at da vi hadde tre barn på din alder, maste både de og vennene deres fælt om å få reise til Landsmøtet. For der er det gøy, skjønner du. Ett år var det så mange barn fra vår menighet som ville avsted, at vi satte rekord! Det var kult! Skulle ønske vi fra Skien kunne gjøre det samme, altså! OK, men hva skjer det der da, spør du. Jo, hør her, nå skal jeg ramse opp: Barnekor med Gordon. To familiefester med spennende gjester og Arild Brun Svendsen. Grillfest, fjelltur, hobbyverksted og matlaging. Spesielle møter om kvelden med Sveinung og Bente. Og så noe nytt for de minste, nemlig babysang (0-1,5 år) og småbarnsang (1,5-5 år). Så mye om Landsmøtet.

Før dette kan du som er ferdig med 5. klasse reise til Kornsjøbukta på leir. Aldersgrensen oppover er 10. klasse. Leiren er fra 27. juni - 4. juli. Mange barn i vår menighet har værttter år og er veldig fornøyde. Reis du også, da vel! Roy Arild Jensen kan skaffe deg program.

I et lite krypinn ikke så langt fra Børsesjø, nord i Skien, holder Wenche Kowalski Solvang hus. Samboeren Kiro, en åtte år gammel voherster, ser ut til å trives i kunstnerens selskap. For det er kunst om preger denne lille heimen; malerier og kunstgjenstander hvor enn en snur seg. Det meste har Wenche laget selv. Ikke skulpturene da, dem har hun kjøpt. -Skulpturene gir meg inspirasjon til å male, sier hun.

-Maler Wenche på oppdrag eller etter fantasi?
-Jeg maler av og til på oppdrag. Store og små bilder. Det største jeg har laget er et veggmaleri på en restaurant i Kristiansand, på 2 ganger 3 meter. Men som oftest maler jeg bilder ut ifra fantasi og inspirasjon. 25-åringen forteller at hun alltid har tegnet og malt. Men etter ungdomsskolen tok det av for alvor, og det hele ble mer seriøst.

-Hvordan blir en kunstner inspirert?
-Jeg henter inspirasjon og idèer fra andre kunstnere som bl.a. Franz Wideberg og Jens Johannessen. Men det kommer mye an på sinnsstemning. Når jeg hører en spesiell type musikk får jeg veldig lyst til å gå til staffeliet. Da ser jeg for meg ulike farger og mønster. Jeg er veldig fascinert av afrikansk kultur, og det bærer også bildene mine ofte preg av.

-Noen favorittfarger?
-Det går mye i rødt, turkis og okergult for tiden...

Allsidig kompetanse
Hun kan vise til studier fra tegning form/farge og visuell kommunikasjon i Porsgrunn og har studert tre år på lærerskolen på Notodden (formingslære). Fram til i sommer har hun undervist på musikkskolen i Porsgrunn.

-Hvilken sammenheng har dette?
-Musikkskolen i Porsgrunn har hatt et spesielt tilbud gjennom billedkunst og dans i tillegg til musikk. Dette har jeg undervist i samtidig som jeg har jobbet som miljøterapeut ved Marensro. Dette stedet har et aktivitetstilbud for "brukere" (psyk. og fys. funksjonshemmede). Tilbudet er tilpasset eldre ungdom, eldre enn videregående skole. Der har jeg hatt ansvaret for organisering av disse tilbudene.

Litt om drømmene...
-Fortell litt om hva som skal til for å realisere drømmene dine...
-Jeg mangler noe vesentlig for å bli betraktet som anerkjent kunstner; Kunst- og håndverksskolen. Veien for oss "ufaglærte" er nemlig noe lengre og mer kronglete enn for de med formell kompetanse. Men jeg har da noen utstillinger av og til. Jeg hadde en på Cafe Osebro i Porsgrunn for en tid tilbake. Der bidro jeg med åtte bilder som alle ble solgt. Jeg har ambisjoner omrre utstillinger, kanskje allerede til sommeren. Vi får se.

-Men den store drømmen handler om å sitte på en musikkbar med gitar på fanget og underholde en liten gruppe musikk- og kunstinteresserte mennesker. Veggene i lokalet er selvsagt fulle av min kunst - som er til salgs. Men å få muligheten til å stille ut noen av mine arbeider i et profesjonelt galleri hadde vært perfekt...

Wenche forteller også at hun er på utkikk etter et egnet sted hvor hun kan arbeide enda mer funksjonelt og konsentrert, et eget atelièr. Vår kunstnervenn forteller at hun gjerne skulle brukt enda mer tid til lidenskap. Men to jobber krever sitt. I tillegg synger hun i det kjente koret "Basis".

Helt siden februar 1993 har Magne Våga tellet antall frammøtte på praktisk talt alle våre offentlige gudstjenester, møter og fester. I tillegg har han tellet antall frammøtte på de aller fleste menighetsmøtene, men disse tallene er holdt utenom våre beregninger. Statistikken er sirlig ført - med antall møtebesøkende, hvem som talte og hvem som sang. På de fleste samlingene er det også notert antall barn. For alle årene har jeg kuttet ut juli måned, da den har vært temmelig "uberegnelig". Noen år har det ikke vært møter i denne måneden i det hele tatt, andre år har vi hatt enkelte fellesarrangement med Porsgrunn.

Stabil oppslutning
Det har vært liten variasjon på årsbasis i løpet av disse 5 årene. Gjennomsnittstallene varierer fra 91 til 104 pr. gudstjeneste/møte

Et snitt for hele perioden er 99 personer pr. møte. Nå er det selvsagt enkelte samlinger som drar snittet godt opp, mens andre "drar ned". Gjennomsnittlig frammøte på årsfesten er 173 og på samlingsfesten 214. Ellers er naturlig nok møtebesøket ekstra høyt når Con Amore eller Logos synger. Våre to "dårligste" måneder er juni (snitt: 69) og august (snitt: 61). Den samlingen som samlet flest mennesker i løpet av perioden, var den kombinerte høst- og samlingsfesten den 7. september 1997, da både Con Amore og Logos sang. Da telte Magne til 314 frammøtte! Samlingen med færrest til stede, var gudQuickMark">stjenesten den 7. august 1994 med 14 frammøtte.

Fordeling på alder
Nå foreligger det naturlig nok ingen statistikk over fordeling på alder, men vi som jevnlig går på gudstjenestene, har registrert en gledelig oppslutning fra barnefamilienes side. Et betydelig antall barn er også et utrolig aktivum for en menighet. I tillegg er det alltid en stabil gruppe av våre eldre som trofast møter fram. Det vi ikke har lykkes helt med, er å gjøre den "vanlige" gudstjenesten attraktiv nok for våre tenåringer. Svært mange av våre unge kommer fra hjem og miljøer som ikke har tradisjon for å gå på gudstjenester, så der har vi som menighet en stor utfordring i tida som ligger foran.

Gjør tallene noe med oss?
Jeg vil nok tro at de fleste av oss vil være positivt overrasket over det relativt høye gjennomsnittstallet (99) for gudstjeneste-/møtebesøket. Og gledelig er det - både for pastor, menighetsråd, møteledere og alle andre som er engasjert i virksomheten vår. Likevel må vi ikke slå oss til ro. Det er alltid altfor mange av våre medlemmer og venner for hvem det er mer vanlig å være fraværende enn til stede på våre møter. Hva kan vi gjøre for disse? Det er gledelig å se en rekke "kirkefremmede" på en del av våre samlinger, men hva gjør den enkelte av oss for å vinne dem for Kristus og menigheten? Det finnes mennesker i vår midte som på grunn av problemer eller en vanskelig livssituasjon trekker seg tilbake fra fellesskapet. Hva gjør vi for å komme disse i møte og dele deres smerte? Vi skulle gjerne opplevd at flere får del i den velsignelsen det er å la seg begrave ved dåpen til Kristus. Uansett - utfordringene er legio, og vi har alle som en et ansvar for menighetens trivsel, vekst og åndelige klima.

Spørsmålet er for så vidt ikke hvor mange gudstjenester eller møter jeg er på i løpet av måneden eller året, - selv om det kan være en indikasjon på Jesusbegeistring, et ønske om å ære og takke Gud og et levende engasjement i menigheten. Det viktigste spørsmålet er hvordan vi - hver for oss - kan være en levende og varm Kristusrepresentant både i kirken og i hverdagslivet. Og skal vi kunne leve slik Gud ønsker, tror jeg gudstjenesten og fellesskapet der vil være en uunnværlig næringskilde og oase i et ellers hektisk liv. Da blir i og for seg tallene mindre vesentlige. Det viktigste målet for de neste årene i ny kirke blir ikke å få opp gjennomsnittstallet for møtebesøket.

Er du engasjert...?
Det viktigste målet må bli at hver enkelt av oss gir våre medmennesker, Gud, menigheten og dens utfordringer første prioritet i våre liv. Da behøver vi ikke bry oss så mye om statistikken. Den vil alltid være et resultat av vårt engasjement - og ikke omvendt.

Statistikk vil aldri kunne overbevise verken om synd, likegyldighet eller mangel på engasjement. Det er det ene og alene Gud ved sitt ord og sin Ånd som kan gjøre. Må Gud hjelpe oss til å takke for hverandre, for menigheten og fellesskapet! Måtte takken også gi seg konkret utslag i at vi møter opp når vi inviteres til gudstjeneste og fellesskap!