I redaksjonen har vi fått en ny medarbeider, Per Christian Holm. Vi ønsker han velkommen samtidig med at vi takker Øyvind Rogstad og Tove Holst for den jobben de gjorde med vårt kontaktblad i året som gikk. Veiviser´n vil dette året hovedsaklig bli trykket på en kopimaskin vi har fått fra Kontorautomasjon! En brukt maskin, men vi tror den vil være til stor nytte for oss.

Kontorautomasjon er forøvrig også en av våre annonsører. Legg merke til de som annonserer i vårt blad! Det betyr mye for oss rent økonomisk at vi har stabile annonsører. I år vil du kunne se tre nye annonser. Det er Låshuset, Kjellsen Malerforretning og Sparebanken NOR. Vi ønsker disse tre spesielt velkommen, og nøler ikke med å anbefale våre annonsører til Veiviser´ns lesere.

Vel, egentlig ikke. Saken er nemlig den at omtrent halvparten av de som ringer kommer med følgende reaksjon når jeg sier: Baptistkirken, værsågod. "- Å..., nei da er jeg kommet feil. Beklager."

Det er jo trist at vår menigheten er feil sted for så mange, men slik er det. Hvor skal de så, nesten alle som ringer feil? Til Trygdekontoret, som tidligere hadde nummeret 3552 9001. De gjør ikke store feilen, men kommer til et helt annet sted enn de skulle. Heldigvis er det mulig å gjør et nytt forsøk.

Det er nok ikke bare små feiltrykk på telefontastaturet som fører oss andre steder enn dit vi hadde tenkt oss. I året som gikk hadde vi bestemt oss for både det ene og det andre, men det ble aldri noe av, for vi feilberegnet litt her og der. Vi nådde ikke de mål vi satte oss fordi vi prioriterte feil. Uferdige gjøremål møter oss med et lett foraktelig flir hver gang vi ser dem. Det er som de sier: Skulle ikke du ha vært ferdig med meg forlengst? Jo, vi skulle det. Men, tiden gikk til noe annet, kreftene gikk til noe annet. Det gjorde pengene også. De havnet på feil sted.

For deg som gjennom enkelte små tastefeil på livets telefon har havnet på feil sted i ditt kristenliv, er det heldigvis mulig å rette dette opp. Gjør et nytt forsøk! Du som ønsket å komme til troens hviln havnet i tvilens sump, prøv igjen! Du som ville til gledens kilde, men havnet i mismotets brønn, prøv igjen! Du som ville til senteret for et ansvarlig liv, men havnet hos forbundet av giddesløse, prøv igjen. Du som tenkte deg til kristent fellesskap, men endte opp i hjemmesitterklubben, prøv igjen!

Irriterende var det, veldig irriterende også, at det ikke var strødd utenfor kirken, så glatt som det var i dag. Idet hun satte seg ned på stolen, på sin vante plass, var forsamlingen ferdig med å synge den første sangen: "Tell velsignelsene Gud har gitt!"

Hun var stolt av kirken, vår venninne i forsamlingen. Det var en vakker og praktisk kirke. Og så var de også mange i menigheten nå som visste å ta vel vare på den ved renhold og vedlikehold. Om bare den kommende generasjon hadde hatt den samme ansvarsfølelse! Hun hadde observert ved flere anledninger at barn klatret på stolene. Og hun hadde sett at ungdommer labbet inn i kirkesalen uten først å tørke av de skitne støvlene sine. Sannelig var hun blitt irritert!

Nei, her sitter hun i egne tanker og er mer opptatt av det som irriterer henne enn det som foregår i gudstjenesten! Og hun innrømmer en dumhet hun har gjort i dag: Hun har tatt med seg inn i kirken en irritasjon over to bagateller, og latt irritasjonen vokse ved å plukke fram en del annet som også har irritert henne...

Anne Synnøve Hansen ønsker og håper at flere i menigheten ser det som en oppgave å være med i besøkstjenesten. Vi ønsker å få til en besøkstjeneste som omfatter både unge og eldre i menighetee minst at vi skal få til en besøkstjeneste for de vi som menighet har kontakt med.

Dette er et krevende og ambisiøst mål, og avhenger av at vi får flere av menighetens medlemmer engasjert i som besøkere. Vi burde alle ha noen vi fulgte opp som besøksvenner. Det er viktig å kunne gi hverandre oppmuntringer i hverdagen.

Omsorgsutvalget har også en viktig oppgave i å huske på og følge opp når medlemmer markerer jubileer og spesielle anledninger.

Ett av høydepunktene denne våren er Eldrefesten. Dato er ikke endelig fastsatt, men arrangementet blir trolig gjennomført i mai 1998, sier Anne Synnøve Hansen til Veiviser'n.

Det er koselig å komme på besøk til Svend og Alice Hansen. Datteren, Anne Synnøve, som bor i 2. etg., er også hjemme. Svend tar imot meg på trappa, og vel plassert i sofaen i stua, bidrar også Alice i samtalen. Damene forsvinner imidlertid etter ei stund. Gjestfriheten har alltid vært på topp på Skotfoss, og nå skal det etter hvert bli mat. Jeg har vel ikke dårlig tid?!?

- En norsk predikant kom til menigheten vår i Danmark i 1946 og reklamerte for et femukers bibelkurs på Oppdal, begynner Svend. - Mot slutten av kurset fikk jeg tilbud om å reise en stund som evangelist. Gjennom arbeid i ungdommens regi grodde jeg mer og mer fast, og etter ei stund begynte jeg på pastorutdanningen i Oslo.

- Men der traff du ikke kona di...?
- Nei, men utdanningen krevde jo at jeg måtte ut i praksis, og i en slik periode havnet jeg i Skien. Jeg sang av og til på møtene, og i baptistmenigheten i Skien fikk jeg tilbud om å bli akkompagnert av en ung dame. Det var Alice, og siden har vi holdt kontakten.

- Og etter studiene var du forstander flere steder?
- Ja, jeg begynte i Rørvik i -51. Siden ble det Porsgrunn, Rjukan, Porsgrunn for 2. gang, Skien i 70-årene og Kragerø. I tillegg har vi vært flere perioder som vikar eller "vakanse", og det har blitt noen måneder i både Oppdal, Sandnes, Bergen og Hvittingfoss. Det har vært en utrolig rik tid. Kanskje glemmer en noen av vanskelighetene, for det som står igjen er de gode minnene.

- Hva er det som kan være vanskelig i ditt yrke?
- Det må være at en av og til føler en kommer til kort. Mange sliter med prekentekster, men det har ikke vært det vanskeligste for meg. Innholdet i prekenene er jo en annen sak, humrer Svend. - Med Guds hjelp har jeg fått emner å tale over, men det er så mange andre oppgaver i en menighet, og ofte har jeg følt at jeg burde ha gjort mer.

-Hvordan var det å være forstander i Skien?
-Det var en veldig interessant tid. Vi bygd etasje, og ungdomsgruppa fikk virkelig vind i seilene. Det var nok større tilstrømming til vårt ungdomsarbeid enn til byens øvrige menigheter. Et av høydepunktene var kanskje da vi overført TV - gudstjeneste i 1975. Det var den første gudstjenesten i farger, og den fikk vi veldig god respons på.

Alice sitter i nærheten og utfyller Svend der han kanskje hopper over noe. Jeg spør henne om hun har hatt en finger med i det meste opp gjennom årene.
- Jeg har vel forsøkt å støtte opp så godt jeg har kunnet. Jeg har jo spilt piano i alle år når han har sunget. Dessuten har jeg vært med i speideren og søndagsskolen og ellers forsøkt å bidra til et åpent hus slik at alle som ville kunne komme hjem til oss.

-Og hvordan arter hverdagen seg for en som nærmer seg 75, Svend?
- Senest i kveld ringte Nuland fra Porsgrunn og spurte om jeg kunne tale der. Jeg har slitt med migrene i veldig mange år, og har bl.a. på grunn av dette trappet ned på talene. Jeg er imidlertid på kvinnemisjonen i Skien et par ganger i måneden. Tidligere brukte jeg en del av dagene til treskjæring, men nå blir det mer turer til fots, gjerne sammen med Anne Synnøve, lesing, handling og noe husarbeid, avslutter jubilanten.

Her ser vi noen som er på barneparkeringen. Og det morsomme er at Anette og Annette tar sin tørn sammen denne søndagen. -Hvordan oppleves det å gå til gudstjeneste for så å sitte på et rom og passe sine egne og andres barn?

Annette Kløverød: Det oppleves faktisk ganske greit, bare det ikke blir for mange søndager. Da kunne jeg jo like godt vært hjemme og hørt på gudstjenesten i radioen. Men ikke alle barn er fortrolig med fremmede mennesker, derfor må vi følge våre egne. Men jeg opplever likevel et positivt fellesskap, og det er meningsfullt å gå til gudstjeneste. Det er stort en gang iblant å kunne sitte i ro og få med seg hele gudstjenesten!

Anette Stensbøl: Jeg synes det er positivt å gå i kirken selv om jeg havner i barneparkeringen. Men kanskje det kunne gå an at noen i besteforeldre- generasjonen tok sin tørn sammen med foreldrene. Så er det et dilemma at barna ofte blir sendt bort så altfor tidlig i gudstjenesten. Men jeg skjønner jo hensynet til søndagsskolen som skal rekke sin undervisning. Men, som sagt, ofte ønsker jeg at vi kunne drøye til talen med å gå hver til vårt.

Så er vi så heldige å få en liten prat med Sindre.
-Hvor gammel er du blitt nå?
-Jeg er 3½ år, ikke 4 år ennå.
-Går du på søndagsskolen?
-Ja.
-Er det greit?
-Nei.
ner du noen i klassen din?
-Ja, Anne Rebekka.
-Leker du med henne?
-Ja, det er gøy. Og så kjenner jeg en gutt på søndagsskolen som er liten og ikke så stor som meg, sier Sindre.

Charlotte er nettopp fylt 5 år. Hun sier at hun fortsatt går på søndagsskolen. Der tegner hun, maler og lager ting. Hun lærer om Gud også, og en gang fikk hun være den som passet på Jesusbarnet. Og så leker hun med Sindre, Sigrid og Malin.

Enkelte kan nok bli fristet til å uttrykke både det ene og det andre når en forstår omfanget av interesser, hobbyer og laster hos denne fortsatt unge familiefaren. Han burde ha vært med i de kjente "Vis meg ditt kjøleskap"-serien. Under en annen tittel kanskje; "Vis meg ditt hobbyrom..."?

Det er ikke rent lite som opptar Bjørn Tore Gurholt. Han er gift med Lene og sammen har de ikke mindre enn tre barn. Han har en krevende jobb hvor han ofte er på reisefot, et lite firma på si og er aktiv i menighetssammenheng. I tillegg driver han med modellfly, driver jakt og trener jevnlig både på landeveien og i skisporene.

I dag har jeg ca. 8-10 ferdigbygde radiostyrte motorfly og et seilfly med et vingespenn på 250 cm under bygging. Opplevelsen av å holde et seilfly (uten motor) i lufta i flere timer er en fantastisk opplevelse.

-Beskriv ditt møte med storoksen!
-Jeg rekognoserte en kveld og forsøkte meg for moro skyld med lokking. Til min store overraskelse fikk jeg etter kort tid napp på en okse. Det begynte med at oksen svarte med noen små grynt. Jeg hørte den komog nærmere. Gryntene gikk over til brøling. Og da det knakk i kvister og brølene opplevdes truende, fant jeg ut at forsiktig tilbaketrekking nok var det smarteste. Du kan si jeg hadde en "nær-elgen-opplevelse..."

-Det kreves litt trening for å fullføre, ja. Men det er så gøy! En helt spesiell atmosfære og stemning ute i sporet får meg til å gjennomføre denne styrkeprøven fra år til år.

-Hva er en ekte "hardhaus"?
-Hvis du gjennomfører Birkebeineren, sykler Trondheim-Oslo og løper Oslo marathon i løpet av et år kan du kalle deg selv en ekte hardhaus. Det får være et mål langt der framme å prøve seg en gang. Også er det noe som heter superhardhaus, men det kan vi snakke om en annen gang.

Det er nå gått over et år siden byggekomiteen ble valgt og selve planleggingsprossessen ble satt igang. De fleste av oss synes det når har gått lang tid - vi er utålmodige etter å komme igang.

Imidlertid har vi ikke sittet med hendene i fanget det siste året. Arbeidet med Schweigaards gate 12 har vært arbeidskrevende og mange har gjort en formidabel arbeidsinnsats. Men så vil det, når huset endelig blir ferdig, framstå som et flott byggverk som vi virkelig kan være stolte av. Det vil også være et godt tilskudd av møtelokaler for vår virksomhet også når den nye kirken står ferdig. Når våren kommer vil vi ta en sjau utvendig.

Den siste forsinkelsen kom av at byggekomiteen fant på dette tidspunkt å ansette bygningsteknisk konsulent. Dette var først beregnet at entreprenøren skulle ha ansvaret for. Sivilingniør Tore Mathisen er nå engasjert og det nødvendige materialet som skulle være med i anbudsutsendelsen var klart den 26. januar. Dette forenkler anbudsprosessen og vi håper nå at alt skal gå greit.

Vinteren er snart over og dette vil være en fordel for byggearbeidene - vi sparer også vintertillegget. Byggetiden må kortes ned til åtte måneder og dermed tror vi det skal være klart for julefeiring i 1998 i ny kirke.

Rørleggerarbeidene er sendt ut på anbud. Vår egen elektrikerstab planlegger og utfører nødvendig elektrikerarbeid. Ventilasjonsanlegget vil også snarlig gå ut på anbud. Da gjenstår maling og det vi har påtom dugnadsarbeid.

I hvertfall går vi inn i en ny fase av kirkebyggingen og det vil kreves mye av oss - både økonomisk og av arbeidsinnsats. La oss ønske hverandre lykke til.

Navn: Trine Henriksen

-Hva synes du om å være på Mix?
-Det er ganske gøy egentlig, men noen ganger blir det litt masete. Ihvertfall med de små ungene.
-Hva synes du er morsomst?
-Det morsomste er egentlig å synge og danse.
-Hva synes dere om lederne?
-De er kule de. Spesielt Live for hun heter det samme som søstra mi. Heidi er kul fordi hun er bare kul. Stian er kul fordi han er bare rå.
-Hvorfor kommer du på Mix?
Fordi jeg vil treffe de andre på min alder, og fordi lederne er litt kule de og.

Navn: Trine R. Bassebo

-Hva synes du om å være på Mix?
-Det er gøy fordi da får jeg vært ute litt, for jeg er så mye inne. Også er det ganske gøy å synge.
-Hva syns du er morsomst?
-Turene, for da kan vi være litt uten foreldre. Turen til Vatnar var veldig gøy.
-Hva synes du om lederne?
Heidi er grei og flink leder. Stian er kuuul når han spiller piano for han hopper for å holde takten, med beina.
-Hvorfor kommer du på Mix?
Søstra mi går her og da blir ikke hun alene her det første året. Og fordi da treffer jeg venner.

Impact Tour ble planlagt for ca. et år siden. Dette er et tverrkirkelig kristent arrangement, som flere menigheter i Skien har gått sammen om. (Skien Baptistmenighet er ikke med i opplegget, på grunn av at arrangementet er tidskrevende og dyrt. Med våre planer om nytt kirkebygg og ellers stor ungdomsaktivitet, syntes vi ikke at vi kunne prioritere denne kampanjen).

Veiledere er blitt lært opp, slik at nyfrelste eller folk som søker etter en Gud, skal få den beste støtte og undervisning. Møtene vil være svært utradisjonelle; Det vil være artister, idrettsfolk o.l. med i møtene. Men selv om disse utfører mange oppsiktsvekkende ting, vil ikke dette overskygge det kristne .

Kampanjen starter torsdag 5. mars hvor "Island Breeze" vil delta. De neste dagene kommer "GX-jam" og "Team Extreem", mens "Global Link" avslutter på søndag 8. mars.

Før og etter kampanjen er det lagt opp til flere ungdomssamlinger under mottoet "It's your planet". På samlingene før kampanjen er det blitt utført "Operasjon Andreas"; Hver deltaker får en lapp, hvor de skriver navn på 5 ufrelste, som de ønsker å be for. Dette er gjort for å bevisstgjøre ungdommen og til å be med seg ikke-kristne til kampanjen.