Ansvarlig redaktør: Odd Kløverød

De fleste kjenner Trygve Hegnar. Han utgir "Finansavisa" og skriver ledere her hver dag. I tillegg er han også redaktør av "Kapital", og her skriver han både en leder og en kommentarspalte hver 14.dag. Det er nesten beundringsverdig å klare å mene noe hele tiden!

I litt mindre målestokk kommer "Banneret", baptistenes organ som utgis hver 14.dag. Her har Terje Engmo i flere år skrevet ledere som har sagt noe om hvordan Banneret og/eller Engmo vurderer saker som har betydning for baptistene. I Bannerets siste nummer, som forøvrig var Engmos siste som redaktør, viste en undersøkelse at mange var godt fornøyd med Engmos lederartikler.

At det nytter kan alle som stikker innom se. Når det hele er ferdig, har alle de som jobbet dugnad noe helt konkret å vise til; dette har jeg gjort. Men, hva med de som når denne bygningen er ferdig restaurert, og kirka på plass, ikke kan peke på noe og si: Dette har jeg gjort!? Har ikke de gjort noe nyttig? Selvsagt har de det!

Ut fra egen erfaring vet jeg at dersom mitt arbeid bare skulle vurderes ut fra det som er synlig, så ble det ikke rare greiene. Men jeg vet med meg selv at noe av det viktigste jeg gjør aldri kommer på utstilling eller blir kjent for andre. Noen ganger synes vi at det kunne det være greit at andre så mer av vår innsats, så ville de skjønte hvor verdifull den er, men det er egentlig ikke så viktig. Det som er viktig, er at vi tjener Gud og vår menighet med oppriktighet og god samvittighet.

En av tidenes største predikanter, baptisten Charles Spurgeon, hadde alltid med seg et bønneteam under møtene. De satt i et rom under plattformen, usynlig for alle. Før, og under møtene ba de til Gud, både for han som talte og for de som lyttet. Gjorde de nyttig arbeid? Utvilsomt! Tusener ble frelst. Men de var usynlig for forsamlingen.

Det var søndag ettermiddag. Familien var samlet foran TV-apparatet, der det var overføring av kunstløp for kvinner. Storesøster, en aktiv og spretten 6-åring, var fascinert.

Øynene glitret, hun hadde begeistrede kommentarer, og var "helt med". Plutselig hoppet hun opp fra stolen, og laget noen kunstløpslignende sprett på stuegolvet.

Noen sekunder var dette et festlig syn for de tre andre i stua. Men plutselig skjedde det: Hun falt i golvet, og det ble et svært hardt slag for hodet. Resultatet var en hjernerystelse. (Historien er sann, hovedpersonen var min datter, og jeg var en av tilskuerne.)

De fleste mennesker (forhåpentligvis alle...) har noe ved seg selv som en ønsker å forbedre. For ingen ser vel på seg selv som fullkomne? Det er viktig for egen selvutvikling at en er bevisst på egne svakheter - og prøver å gjøre noe med dem.

Det handler imidlertid om noe helt annet når en prøver å tilegne seg andres egenskaper. Legge seg til en atferd som en kopierer fra andre. Da blir det "kunstløpslignende sprett", og slike vil før eller senere ende med fall. Og det gjør vondt - både for hovedpersonen og for tilskuerne.

Er det ikke befriende å være sammen med mennesker som er seg selv? Det er slike som ikke gir seg ut for å være noen annen enn den de er. Som ikke prøver å være "blåkopier" av andre, men som viser ekthet i ord og handling. Og som ikke er engstelige for å blottlegge sine svakheter og begrensninger.

"Våg å være den du i Kristus er" - slik oppfordrer en sangforfatter.

Noe til ettertanke?

Og så ser jeg kirken fylt av de samme menneskene. Deres sang fyller kirkerommet, de takker og lovpriser Gud, de sitter med åpne bibler, de lytter til forkynnelse, de kommer med sine takkeemner og bønnebegjær, de deler sine vitnesbyrd. Jeg ser en menighet som feirer gudstjeneste i et åpent åndelig fellesskap, som kommer til kirke for å takke og tilbe vår Gud og Far og vår Frelser, Jesus Krikommer for å gjøre alt dette sammen. Sammen med alle de andre som søker Gud og det kristne fellesskap.

Jeg kan ikke tenke meg noen som ikke deler mitt "syn", som ikke ønsker at gudstjenestene skal være slike samlinger. Kan det skje? Javisst! Det kommer helt an på oss selv. Vi snakker jo om et arbeidsmål. Vi kan nå målet hvis vi vil, men det skal arbeid til, for hver enkelt av oss.

For de fleste har det med valg å gjøre. Vi må for egen del velge å være sammen med andre om gudstjenesten. Det betyr at gudstjenesten har førsteprioritet, og at det skal ganske mye til før jeg av en eller annen grunn holder meg hjemme eller gjør andre ting. Man kan komme med mange gode argumenter for å få de å komme til gudstjeneste som helst gjør noe annet, men de biter som oftest ikke på. Det som derimot alltid virker, er når vi kjenner en slik kjærlighet til Jesus og en slik takknemlighet for frelsen, at vi må samles med andre kristne for å takke og lovprise. Gud har alltid møtt sitt folk i sitt hus, det gjør han fortsatt. Jeg ber til Gud om at vi skal være en menighet som samles fordi vårt hjerte driver oss til det.

De kristne har fra første stund, og under alle forhold kommet sammen til gudstjeneste. Det skjer over hele verden også idag. I fellesskapet har de delt gleder og sorger, bedt for og med hverandre og hjulpet hverandre praktisk. Troens vekst finner sted i dette fellesskapet. Barna får oppleve den atmosfære av tro og tilbedelse som er så viktig de første år. De unge får veiledning i en utfordrende og ofte vanskelig tid av livet. Utfordringene til praktisk og åndelig engasjement møter manndommen. Alderdommen utfordres til forbønn og omtanke. Gudstjenesten blir en smeltedigel hvor mennesker kommer til Gud og hverandre med seg selv, og hvor Gud deler ut sin velsignelse og kjærlighet.

Både det å komme sammen, og alt vi gjør i gudstjenesten dreier seg til sist om dette ene: å ære Gud. Det er ham vi skal opphøye, tilbe og takke. La oss være sammen om det!

Thorbjørn trives i jobben sin og det hjelper seg nå også for Simen og Birgit som er hjemmeværende. Vi har kommet i kontakt med en "newcomers-club" som har lekegrupper for mor/barn rundt i hjemmene, og det er en fin måte å komme i kontakt med folk på. Vi har også endelig funnet en baptistkirke som virker veldig bra. Det har ikke vært lett å besøke kirke etter kirke for å prøve å finne den plassen vi tror vi kan trives, og en må virkelig stå på selv i en slik situasjon. (Vi er kanskje litt kresne siden vi kommer fra Skien baptistmenighet?)

"Hva har det betydd for meg å vokse opp i ungdomsgruppa i Skien baptistmenighet?" Det var det spørsmålet jeg, Birgit, fikk da vi var så privilegert å bli ringt opp under ungdomsgruppas 25-års jubileum. Telefonlinja var dessverre veldig dårlig og vi ble brutt, derfor bruker jeg anledningen til å svare på spørsmålet nå.

Vi lar Aagot Amalie fortelle: Jeg ble født på Ødegården i Kilebygda den 7. juli 1899. Jeg ble den midterste av etter hvert syv søsken. Vi fikk tidlig plikter på gården. Jeg husker jeg var med og gjette kuer og sauer i skogen fra jeg var 4-5 år. Jeg var nå mest med for at søstera mi skulle slippe å være alea jeg var 10 år fikk jeg ansvaret. Jeg husker tydelig en spesiell gang jeg ba til Gud om styrke der i skogen og fikk en opplevelse av å bli bønnhørt.

Jeg vokste opp i et kristelig hjem. Det var tradisjon med husmøter hjemme. Kan huske en som het Per Andresen som talte hos oss. Han var baptist fra Kragerø. Pastor Milde var også godt likt av alle troende i Kilebygda. Mine foreldre var baptister. Flere i slekta ble døpt i Kalstadvannet. På skolen lærte vi at troendes dåp var vranglære, men jeg ville nå finne ut av det selv. Da jeg var 15 år, i august 1914, var jeg på et møte i Solum. Der talte en emmisær fra Indremisjonen som het Anders Ålbo. Jeg husker han sang:
"Jeg er en ropende røst i ørkenen. Kom synder, kom, i din Frelsers navn. Enn er der rom uti bryllupssalen, enn finns det frelse i Jesu navn." Så leste han fra Jesaja 1,18: " Kom, la oss gjøre opp vår sak, sier Herren. Om dine synder er som purpur, skal de bli som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull."
Den kvelden bøyde jeg meg og overga mitt liv til Gud.

Jeg bodde hjemme og stelte for mine foreldre til de døde. Da jeg var 37 år flyttet jeg til Porsgrunn. Der gikk jeg på møter både i Pinsemenigheten og Metodistkirken. I 1931 ble jeg døpt av pastor Stabell i baptistkirken, som da var ny. Vi var 7 som ble døpt den dagen. Det var fullt hus og vekkelsestider. Jeg opplevde ikke motstand fordi jeg var baptist, følte jeg ble respektert.

Nå har jeg vært pensjonist i mange år. I 26 år har jeg bodd i Gamlegrensa. Jeg synes jeg har det godt, får penger hver måned, og mat er det nok av i butikkene.

Liker du møtene idag?
-Jeg setter stor pris på en god tale og liker godt når forsamlingen synger, sier Amalie.

Tenker du mye på menigheten?
-Jeg ber for menigheten hver dag. Ber om at Gud skal rense den, svarer Amalie og fortsetter: Jeg er redd for at det skal komme inn for mye verdslighet. Ber om at vi skal eie et hellig alvor og en hellig ærefrykt for Guds ord. Dette tenker jeg mye på.

Hva med den nye kirken, Amalie?
-Jeg tror menigheten greier å få opp kirken.

Er det noen ord fra Bibelen du setter spesielt pris på?
-Ja, Salme 119 og 72. 12-14.

Har du lyst til å leve til år 2000?
-Ikke spesielt. Hvis det behager Gud kan jeg reise når som helst. Men oldebarnet til søstera mi sier at "tante skal leva til hu blir 100 år!". Vi får nå se. Hovedsaken er å være rede når Jesus kommer, om det blir på den ene eller andre måten, avslutter Amalie.

Veiviser'n sier takk for praten og ønsker vårt eldste medlem Guds fred og velsignelse.

De fleste av oss har en eller annen form for interesse, enten det dreier seg om idretuft, frimerker og fotballkort eller en eller annen form for praktisk håndarbeide. Men de færreste driver i en slik skala som Ivar Langerud. Det tok nemlig ikke særlig lang tid før jeg satt med en følelse av å delta på en hvilken som helst hobbymesse.

Hardangersøm
-Det begynte helt tilfeldig, sier Ivar. Mor hadde begynt på noen spesielle gaver til mine barn da hun fikk slag i 1983. Hun ble satt så tilbake at eneste mulighet til å få disse arbeidene ferdige, var å overta syinga selv. Mor var veldig flink til alt praktisk arbeid - jeg har vel kanskje arvet noen av hennes egenskaper, fortsetter han beskjedent.

Innramming
Ivar fortsatte å sy hardangersøm. Duker, store og små, løpere og annet veggpryd. Menighetens egen nattverdsduk er Ivars verk. Da han skulle levere noen av sine arbeider til innramming fikk han nok en idè: det skal vel være mulig å ramme inn sine egne bilder mye billigere enn i butikkene! Det tok ikke lang tid før kunsteren hadde utstyret i hus. I dag driver han eget innrammingsverksted i kjelleren. - Jeg kaller det fortsatt en hobby. For det er ikke noe å livnære seg av. Jeg har riktignok en del oppdrag, men noe stort overskudd blir det aldri. Til det er jeg altfor billig. Utstyret har jeg skaffet fordi jeg er opptatt av det perfekte resultat. Jeg har problemer med å se gjennom fingrene.

Keramikk
I et tilstøtende kjellerrom dukker det plutselig fram flotte figurer i keramikk. Ender i ulike størrelser, griser, katter, hunder og bamser. Lysestaker og andre pyntegjenstander pryder nesten hele rommet. Hva i alle...?

-Det var vel egentlig Kari som fant på dette. Det begynte med et keramikk-kurs og idag har vi installert egen ovn, og vi former, brenner, maler og glaserer og brenner igjen våre egne figurer. Vi har det fryktelig morsomt, Kari og jeg, forstår du. Ivar smiler og viser at han mener det. Han viser meg rundt og setter meg raskt inn i prosedyrene for dette nitidige arbeide.

Kunstner
Det virker som det blir liv i det meste av det Ivar holder i sine hender. En leirklump, litt stoff eller et trestykke. Alt lar seg forme. Og selvsagt har han egen snekkerbu. Altfor liten, ifølge ham selv. Her finnes fres og avretter, limpresse og dreibenk og alt annet en hobbysnekker måtte ønske seg. Her lages kopper, krakker, pyntegjenstander og helt fantastiske vogger. Alt etter egne tegninger og maler. Det kan ei forklares - det må blott erfares, synger vi. Og den samme setningen sitter igjen etter to timers omvisning.

-Jeg er vel en litt rastløs type som ikke klarer å sitte lenge i ro. Jeg fikk en alvorlig ryggskade for en del år tilbake, og hadde jeg ikke hatt hobbyene mine dengang hadde jeg vel sittet og sett på prøvebildet på TV den dag i dag, forteller Ivar.

Den tidligere søndagsskolebestyreren og troppsleder for speidergruppa følger godt med i "prosjekt ny kirke".

Restaureringen
Dugnadsgjengene er i full gang med restaureringen av Schweigaards gate 12. Stuene er på det nærmeste ferdig. Her er vi igang med dekoren som det er bestemt å ha på veggene, ut fra det vi fant da det ble skrapet til bunns på de gamle malingslagene; det hadde vært en slags malt innramming rundt veggene.

Golvet i vindfang var det gått råte i og dette er nå fjernet. Nå legges det nytt golv med varmekabler og installasjoner for to nye toalett. I tillegg arbeides med å pusse opp hallen og å klargjøre rommene i 2. etasje. Dugnadsgjengene er flinke og står på. Byggekomiteen har opprette en liten komite for innkjøp av gardiner og møbler. I tillegg har den opprettet en komite for å se på ulike platformløsninger i den nye kirkesalen.

Riving
Rektor Ørns gate 1B er avertert til salgs for riving. Det er mange som er interessert og det har vært mange befaringer. Ut fra anbudene som forligger, får vi fjernet alt inkl. grunnmur og kjellergolv uten utgifter for menigheten. Så i løpte av sommeren er forhåpentligvis alt borte.

"Påskeevangeliet"
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra ØBU om at 180 sør-øst-baptister i Norge skulle dra på påskeleir. Dette var den første påskeleir, i den tid Magnar Mæland var leirprest i Gausdal. Og alle gikk for å la seg påmelde, hver fra sin by.

Selv om Jan Sæthre nå har sluttet som ungdomsleder har han fortsatt ansvaret for korets utenlandsturer, og også i år har han gjort en fremragende jobb med å legge opp vårens reiserute.

Avreisedatoen er satt til onsdag 7. mai, og denne ettermiddagen går turen til Kristiansand. Ankomsten i sørlandsperlen er beregnet til utpå kvelden, og innlosjeringen blir i byens baptistkirke.

Tidlig neste morgen er det ombordstigning på en av Color Lines båter, og seilasen bringer sangfuglene til Hirtshals og Danmark. Herfra går turen videre til Hjørring med buss. Om kvelden deltar koret på et felleskirkelig møte, og det ventes at ca 14 av byens menigheter kommer sammen denne kvelden.

Fredag 9. mai fortsetter bussferden gjennom Danmark umiddelbart etter frokost. Formiddagstimene vil bli brukt til å følge reiseruten til Odense, og senere på kvelden har Con Amore turens første konsert.

Lørdag morgen reiser koret med ferge over Store Belt, og utpå dagen ankommer det København. Her i hovedstaden er det avsatt noen timer til handling og sightseeing, og programmet for kvelden er nok en konsert. - Denne gang i Nyrup, en by som ligger ca 1 time utenfor København.

Søndag 11. mai går turen hjemover igjen, og kursen legges mot Skien og Norge. Ferden vil gå oppover langs kysten av Sverige, og først tidlig på kvelden er Con Amore tilbake i hjemlige trakter.

For første gang på 25 år skal ungdomskoret reise med Dobbeldekker, og sannsynligvis vil dette gjøre bussreisen ennå mer sosial enn vanlig. De fleste årene har det jo blitt benyttet to busser. Men reiseleder Jan Sæthre kan fortelle at timene i buss blir atskillig færre i år, for reisemålet ligger i en mer overkommelig avstand fra Skien. Av samme grunn har man også valgt å korte ned turen med et døgn. Tidligere har det jo vært vanlig å reise på en tirsdag og komme tilbake på søndag.

Menighetene som skal besøkes gleder seg allerede til å motta Con Amore, og hvis alt går etter planen blir det helt sikkert en kjempefin tur. Det er jo deilig å være norsk i Danmark!

Denne begeistringen for menigheten var det pastor Bill Hybels fra Willow Creek i Chicago klarte å smitte over på ca. 800 ledere 24.-25. februar på Oslo Plaza. Alt han formidlet disse to dagene begrunnet han med bibelsitater og egne erfaringer. Hans mål var fra begynnelsen i 1975 å bygge en menighet etter forbilde av Ap.g.2. Menigheten skulle i første rekke være en kirke for kirkefremmede.

Denne målsettingen holder de fortsatt ved, noe som preger deres virksomhet og det innhold de gir møtene. Midt i uka samles de kristne til gudstjeneste, mens det er fire samlinger for "søkere" i helgene. Fra å være ca. 125 personer som startet opp i et teater, teller i dag ca. 15 000. "Seekers service", som de kaller helgemøtene, inneholder blant annet drama, moderne musikk og sang og forkynnelse.

Hele menighetens motto er: "Å gjøre ateister til misjonærer!". For at dette skal lykkes er det viktig at menigheten er kulturell relevant. Han appellerte til å yte vårt beste i menighetsfellesskapet, - uansett oppgave. Det ærer Gud og inspirerer mennesker! Hans overbevisning er at menigheten kan bedre, - på alle områder.

Skal en menighet fungere er den avhengig av inspirerte og trofaste medarbeidere. Og alt som sies og gjøres må skje i kjærlighet. Uten kjærligheten kan vi intet gjøre!

Vår menighet kan aldri kopiere modellen til en slik menighet som Willow Creek, men hvis vi bygger på noen av de samme visjonene vet ingen hvor det vil føre...