REDAKTØREN HAR ORDET!
10 år...

Det var på ettervinteren i 1987 at førsteutgaven av Veiviser´n så dagens lys. Menigheten hadde hatt et tradisjonelt menighetsblad før det, men det fungerte dårlig. Tanken bak Veiviser´n var å lage et kontaktblad, - et blad flere enn menighetens medlemmer ville kunne ha interesse av. Det første året kom det fire utgaver, men siden har det alltid vært seks nummer i året. Det skulle vel bety at denne utgaven er nr.59?

Av de som arbeider med Veiviser´n i dag, har undertegnede og Geir Håkon Eikland vært med hele tiden, og også Tor Åge Hansen begynte i løpet av det første året. De to førstnevnte og Hilde Evensen Holm har hatt redaktøransvaret disse 10 årene. I år ønsker vi to nye medarbeidere velkommen - Tove Holst og Randi Larssen, og samtidig takker vi Morten Flatebø og Magne Hultgren som har sluttet. I tillegg til to nye fjes i redaksjonen, vil dere også se at jubileumsnummeret har en ny spalte, og den er det Ragnhild Aasheim som skal ha ansvaret for.

Ved middagsbordet kan den enes dårlige humør ødelegge et hyggelig måltid. På arbeidsplassen kan én persons måte å opptre på forsure hele arbeidsmiljøet. Det er slitsomt, og i verste fall sykdomsfrembringende å leve og arbeide i en dårlig atmosfære.

I menigheten er det avgjørende for trivsel, sosial kontakt og tjeneste at vi har en god atmosfære. Det skal kjennes godt å komme i kirken. Det skal føles godt å være sammen med de andre. I menigheten skal vi kjenne tilhørighet og trygghet. Vi skal kunne være oss selv, komme med alt som er oss, både sorg og glede, tretthet og inspirasjon.

Når en kommer sammen i menigheten skal den som trenger oppmuntring kunne si det, og få det. Den som er glad skal kunne gi uttrykk for det og spre gleden. Det er så mye godt som kan sies og gjøres, men vi skal huske at den godre verken er avhengig av ord eller handling. Den bare er der. Vi merker den uten at et ord er sagt. Og vi nyter den!

Der mennesker som kjenner kjærligheten til Gud i sitt hjerte er samlet, der er det en god atmosfære. Der er frykten for hverandre borte. Der våger vi åpenhet. Der kjenner vi at vi elsker hverandre, at det er godt å være sammen. Guds rike har gode vekstvilkår der den åndelige atmosfæren er varm og lys.

Det var lenge siden han hadde vært på guds-tjeneste. Kanskje var det 3-4 måneder siden? Han visste ikke riktig. Det samme kunne det være, for nå var han i alle fall på kirkevei!

Noe til ettertanke?

Dernice King er pastor i en baptistmenighet i sør-statene i USA, og hun er som sagt datter av den ikke ukjente Martin Luther King. Hun var riktignok bare et par år gammel da faren ble myrdet, men hun har arvet mye av den samme gløden og kompromissløsheten.

Overskriften krever kanskje en liten ekstra forklaring; Det har seg nemlig slik at ungdomskoret Con Amore møter en god del forskjellige mennesker på sine reiser, og vi synes det er ekstra hyggelig når vi opplever at noen kommer på gjenvisitt. Koret traff ms. King på turen de hadde til Baptistenes verdenskongress i Buenos Aires, Argentina, sommeren 1995. Der var hun taler på et av kveldsmøtene, hvor Con Amore forøvrig sang, og gjorde et sterkt inntrykk; Mange av oss kan fremdeles huske hennes intense, medrivende preken over lignelsen om den barmhjertige samaritan.

Og i sommer vil altså pastor Bernice King tale på et av våre møter, og treffe igjen norske venner. Con Amore vil selvsagt delta, så derfor: gjensynsglede!

Vi håper at så mange som mulig vil trosse vær og vind (sol og sommer), og være sammen med oss da!

Om det å skrive dikt er blitt en besettelse for lyrikeren Tove Baklie Jensen, svarer hun følgende: -Jeg kan knapt kalle det en hobby, til det skriver jeg altfor lite. Jeg skrev mye mer før.

Tove forteller at hun faktisk har skrevet en hel del, men mange av hennes dikt begynner å bli år gamle.
-Du skjønner at det å skrive dikt er den beste måten for meg å få uttrykt mine tanker og følelser på. Jeg har aldri likt å uttrykke meg muntlig.

Samtaler med Gud
-Mange av mine dikt er samtaler med Gud. Samtaler om mine følelser og spørsmål, glede og sorg. Jeg føler jeg får uttrykt det jeg vil, på min egen måte. Jeg opplever ofte at det i løpet av samtalen går opp noen lys for meg.

-Du som skriver henter vel mye inspirasjon fra andre forfattere. Leser du mye selv?
-Nei, faktisk ikke. Det lille jeg leser handler mest om mellommenneskelige ting. Men jeg har stor sans for Haldis Moren Vesaas og diktsamlingene hennes.

-Hvordan ville du ønske at dine egne barn skulle lære å uttrykke seg?
-Jeg skulle ønske at vi om noen år satt i hver vår stress-less mens vi leste og tolket dikt for hverandre! Da tror jeg at jeg ville følt meg veldig nær barna minerikk er jo vårt indres språk, veldig personlig. Mange store og vanskelige sammenhenger får en enkel og mer forståelig form gjennom lyrikken.

-Har du noen gang skrevet noe som små barn kan forstå?
-Noe av det jeg skriver er veldig enkelt å forstå. Det går ofte på det å leve kristenlivet, og da blir det en del billedbruk. Jeg har aldri bevisst skrevet spesielt til for barn, men det hadde kanskje vært en idè i fremtiden.

Skribenten fra Siljan kan fortelle om mange gode tilbakemeldinger på diktene hennes. -Ja, og det føles veldig godt. Jeg har fått formidle, satt ord på noe som har fått bety noe for andre og meg selv, da blir det meningsfylt, avslutter hun.

Vi skal forsøke å pusse det opp skikkelig og få tilbake den gamle stilen, sier dugnadsleder Jarle Stensbøl. -Vi hadde satt opp en dataljert plan på forhånd over hva vi skulle gjøre de ulike ukene, og utrolig nok ligger vi helt i rute nå i begynnelsen av februar.

-Hva skal gjøres?
-I første omgang tar vi de tre stuene i første etasje. Her har vi fjernet gulvbelegget, delt et rom, åpnet en vegg og kledd veggene med gipsplater. Så må det skrapes, sparkles, pusses, males og tapetseres m m. Slikt tar tid... Vi lager også nytt kjøkken, og vi skal fjerne toalettet under trappa. Her skal det bli garderobe. Kanskje vi kan være ferdig med dette til midten av mars? Etterpå blir det generell oppussing av 2. etasje, men her går vi ikke fullt så grundig til verks. Til slutt blir det hallen og vindfanget i 1.etasje (inkludert nye toalett). Det er viktig å få gjort så mye som mulig før sommeren!

-Hvordan har dugnads-innsatsen vært?
- Vi har jo laget 5 grupper á 5 menn. De jobber 3 dager med 2 - 3 ukers mellomrom. Det har vært en del forfall, men de som har vært der har jobbet veldig bra. Flere av damene har også en turnus på levering av mat til dugnadsgjengen. Det har fungert veldig bra, men jeg innrømmer gjerne at jeg ønsker meg flere damer også på de vanlige dugnadslistene. Det har vært damer innom og arbeidet, men jeg tror flere kan bidra.

-Det er viktig å understreke at det er mange ting en kan gjøre uten å være snekker eller maler, sier Jarle. -Du må forresten også skrive at jeg har stor tro på dette huset. Disse stuene i første etasje blir veldig fine og kan sikkert brukes som selskapslokaler. Kanskje vi kan leie ut av og til? avslutter "basen" Stensbøl.

Bladet binder sammen hendelser som har skjedd med det som skjer og skal skje. På den måten får leseren et sammenhengende bilde av noe av menighetens liv. Dette er viktig, spesielt for de som ikke lenger kan være med på så mye.

Menighetsbladet binder generasjonene sammen. I spaltene leser vi om pensjonisttreff og ungdomstreff, om kvinnemisjon og barnearbeid, om sommerleir og kortur. Slik kan de voksne "gå på besøk" hos barna, og omvendt. Vi kan oppleve hverandres aktiviteter uten å ha vært til stede. I løpet av et år finner du alle menighetens virkegrener presentert i Veiviser'n. Du får vite noe om dem som du kanskje ellers ikke ville ha visst. Det er både nyttig og bra for fellesskapet i menigheten. Det hjelper oss til å huske hverandre i bønn og omtanke.

Veiviser'n forteller deg også om spesielle arrangementer, om medlemmer som fyller runde år, om de som fødes og de som dør. Bladet er en hilsen og et håndtrykk til hver enkelt mottager. Forhåpentlig er det også en påminnelse om at det alltid er utfordringer i menigheten som venter på at noen, kanskje du, skal ta tak i dem.

Som pastor når jeg flere gjennom menighetsbladet enn gjennom forkynnelse i kirka. Det tror jeg også er viktig. Jeg ønsker 10-åringen hjertelig til lykke med dagen, og regner med at den i mange år ennå vil besøke mange med sine interessante sider!

Når en har bodd borte i 12 år, tar jeg meg selv i at det er ekstra morsomt å lese hvor gamle folk har blitt (en er liksom fortsatt 16 når en leser fra barndomsmenigheten, og da er det forunderlig at de som gikk i søndagsskolen når jeg var der, nå står frem som ledere både i ungdomsarbeid og barnearbeid. Andre igjen er helt lik seg: "Jaså, hun mener nå akkurat det samme nå som for ti år siden").

Dessuten er det interessant å se hvem som gifter seg og hvem som eventuelt ikke gjør det, og hvem som får barn. ("Nei, har hun giftet seg, da er jo jeg snart potensiell bestemor", eller "hjelpe meg, er Sondre Taranger blitt så stor og kjekk", tenkte jeg da jeg så bilde av ham i et eller annet numn stund tilbake). Veiviser'n vekker minner og gir anledning til gode erindringer.

Inntil nylig har jeg arbeidet deltid i Baptistenes organ Banneret. I den jobben var det vært godt å ha menighetsblad som Veiviser'n som er spekket med småmeldinger om hva som skjer i menigheten, og som følger opp med lengre saker dersom det er nødvendig. Jeg har plukket en del herfra. Jeg kan også si at Veiviser'n har skilt seg ut blant Baptistsamfunnets menighetsblader ved å drive så bra som de gjør, med skikkelige intervjuer og ikke bare referater.

Etter hvert kunne det kanskje være aktuelt å skrive enda mer om nærmiljøet til kirken og utvikle det til et bydelsblad som kan legges i postkassene til husene omkring den nye kirken. Jeg tror et menighetsblad kan være brobygger på denne måten.

Veiviser'n blir fra nå av det eneste bindeledd i tillegg til familie og venner, jeg har til Baptistsamfunnet - og det er jo et kompliment til bladet!

Rammer som "Menighetsalmanakken" og "Vi titter i programmet" gir god, rask og lesevennlig informasjon. Men hvis jeg som ikke har menighetens adressekalender, ville sende en hilsen til en jubilant, må jeg enten ringe 180 (hvilket er dyrt) for å få adressen, eller ringe en i redaksjonen (hvilket sannsynligvis blir enda dyrere!).

Etter å ha kikket raskt igjennom bladet, leser jeg gjerne pastorens spalte. Han har alltid noe vesentlig til ettertanke å komme med. Og så formulerer han seg drivende godt, så det er en fornøyelse å lese det.

Redaksjonsspalten synes jeg har vært av ujevn kvalitet gjennom årene. Av og til gnistrende og utfordrende, andre ganger tydeligvis et pliktløp. Annonsene, dette nødvendige onde, ville jeg helst sett samlet på en eller to annonsesider, og ikke spredt utover på tekstsidene. Men det er en smaksak, hva?

Endel artikler fremstår "med løs snipp", uhøytidelige og avslappet i formen. F. eks. "Skip o hoi, styrmann Larssen" i 5/96. Det er festlig. Og du verden så mye en kan få med på et par små sider!

Jeg har gjennom mange år lest svært mange menighetsblad fra norske baptistmenigheter. Et konstant problem, slik jeg ser det, er at de veldig lett blir bare "til innvortes bruk" for menigheten. Noen forsøker å motvirke dette. Men det er selvsagt ikke lett for en liten baptistmenighet å være interessant for storsamfunnet omkring. Veiviser'n er så avgjort blant de beste menighetsblad til å få med stoff som er interessant utenfor menigheten, og å gi det en vinkling som når ut.

Menighetsblad er, blant flere ting, også en kilde for historikeren. Her synes jeg Veiviser'n er virkelig god. Vi får ikke bare vite

Summa sumarum: Det ble mye go'ord. Gratulererer med jubileet, og lykke til med en viktig oppgave i en spennende og utfordrende tid for Skien Baptistmenighet.

Gledelig har det vært at byggekomiteen i samarbeid med økonomiutvalget har vært enstemmige i sine innstillinger av både byggeleder og arkitekt.

Prosjekt- og byggeleder
Jan H. Rønning (54) er oppvokst i Skien og bor nå på Bakken. Han er ingeniør fra Göteborgs Tekniske Institut fra 1970 og har gjennom sin yrkeskarriere jobbet på forskjellige felter og har bred erfaring fra byggevirksomhet. Fra 1981 har han drevet eget firma med kontor i Porsgrunn.

Rønning vil i prosjekteringsfasen bistå menighetens byggekomite. Han skal også lage anbudsbeskrivelse på bygg og ventilasjon, innhente anbud, kontrollere byggebudsjettet, koordinere HMS-arbeidet i prosjekteringsfasen og lage framdriftsplan for prosjektet. Byggekomiteen tror at den har funnet en god samarbeidspartner for å få planlagt og gjennomført kirkeprosjektet.

Arkitekten
Byggekomiteens valg av arkitekt falt på Jon Seip. Han er en av fem arkitekter i firmaet Arkitektene Engh og Seip, Florea, Knudsen, Wiik, Øverbye A.S Firmaet har tegnet kirker før og har ellers lang erfaring på arkitektoppdrag på en rekke områder. Arkitekten ønsker å skape et kirkeanlegg som blir en integrert del og berikelse for Skien by. Under planleggingen av baptistkirken vil han vektlegge å skape en kirke med et tidløst og tradisjonell form. Han mener at mange kirker som er bygd etter krigen, har fått en for spekulativ utforming slik at menig-mann har vanskelig for å identifisere seg med disse fremmedartede byggverk, og langt mindre forbinde dem med et gudshus.

Arkitekten har allerede løftet litt på sløret overfor byggekomiteen og vi kan allerede nå slå fast at det er svært spennende skisser arkitekten har kommet med; Han foreslår å legge kirken på øvre del av tomta og det betyr at bygningen på Rektor Ørns gate 1B må rives før byggestart. Skissene, som befinner seg i Schweigaars gate, vil bli presentert virkegrenene torsdag 20. februar. Byggekomiteen tror at valget av arkitekt har vært bra og tror på at Seip i samarbeid med menigheten og da særlig byggekomiteen, finner fram til en fin løsningaptistkirke.

Konklusjonen må bli at vi ønsker å være et fellesskap som tar vare på hverandre, hvor vi kan snakke om våre gleder og sorger. Et fellesskap hvor nye damer vil føle seg hjemme. Hvor troen vår styrkes. Og ikke minst, en ansvarsgruppe for f.eks. julemesse, utlodninger og annet som det er naturlig at kvinner tarhånd om i disse byggetider. Og noe helt konkret; vi vil ha utlodning på møtene, og vi vil også ta med oss niste til kaffekosen.

Møtene blir fortsatt i Rektor Ørnsgate, i kjellerstua, og det blir ett i måneden. Den 18.febr. kl.19.30 er vårt neste møte. Vi regner med å holde på i to timer. Det er veldig greit å ta med seg handarbeider på sammenkomstene.

Siden starten i 1972, har vi totalt hatt et pent antall medlemmer i ungdomskoret vårt. Ganske nøyaktig 600 innbydelser er sendt ut, og vi håper selvfølglig på å få se så mange som mulig av disse den 15. februar, i aulaen på Skien videregående skole. Odd Kløverød og Jan Sæthre er konferansierer, og de kan love både multimediashow, underholdning, utstilling, god mat og mange overraskelser.

25 år er ikke snaut, og i løpet av denne tiden har koret blant annet vært med på å spille inn CD, og sunget i 12 forskjellige land, deriblant Argentina. Con Amore er jo kjent for sine årlige utenlandsturer, og kanskje har dette vært med på å tiltrekke så mange unge mennesker. -90% av kormedlemmene opp gjennom årene, har nemlig kommet utenfra menigheten. I tillegg er 110 av de 600 medlemmene døpt og tillagt Skien baptistmenighet. Dermed er det ingen tvil om at de 25 årene med aktivt korarbeid har vært til stor velsignelse for menigheten, og gitt positive resultater også utad.

Veiviser'n benytter anledningen til å takke alle de ivrige sjelene som oppgjennom årene har gjort sitt til at ungdomskoret i Skien Baptistmenighet er det det er i dag. Gratulerer med jub>

Veiviser'n har tatt en prat med dem, for å finne ut hvordan ungdomsarbeidet drives og hvilke tanker og visjoner de har.

Bente Jensen er ei jente som har vokst opp i ungdomsarbeidet. Med en far, som tidligere var ungdomsleder, har hun nok deltatt på mange samlinger og turer i årenes løp. -Jeg føler at jeg får god kontakt med de unge og oppgaven er både spennende og utfordrende, sier Bente. -Det er viktig at de unge føler seg velkommen og at noen bryr seg om dem.

Personlig oppfølging
For at ingen skal føle seg alene, er det etablert primærkontakter. Hver primærkontakt har ansvar for 2-8 unge og passer på at disse har det bra og ikke faller utenfor. Primærkontaktene rekrutteres blant de eldste i ungdomsgruppa. De har egne samlinger hvor problemer av ulik slag blir tatt opp. Bente har ansvar for at dette fungerer. Hun er en omsorgsarbeider i ungdomsgruppa.

"Personalkonsulent"
Anita Solvang Hole er den fødte administrator. Hun har oversikt over hvor mange som er i ungdomsgruppa til en hver tid, hva foreldrene og ungdommene heter. I tillegg ordner hun med det meste av papirarbeidet sånt som statistikker, søknader o.l. Hun er glad at mye av arbeidet kan gjøres hjemme, slik at familielivet også blir ivaretatt.

Sjefen sjøl...
Harald Dønnestad er den som trekker i trådene. Han innkaller til styremøter og har det overordnede ansvaret. Ungdomsgruppa er en stor flokk, bare Con Amore teller ca. 70 medlemmer. En onsdag i måneden er det samtalegrupper, hvor 6 slike grupper er i sving. Her samles ca. 50-60 ungdommer.

Ungdomslederene har mange drømmer og ønsker for ungdomsarbeidet. Men hovedønsket er at de unge blir kristne og tillagt menigheten og at de finner seg et åndelig hjem.

Til slutt spurte vi Harald om hva som gjør han mest glad. -Det er når noen av de yngste reiser seg for å avlegge sitt første vitnesbyrd, noen av dem jeg har bedt mye for, da får jeg drivkraft til å fortsette arbeidet.

Veiviser'n oppfordrer alle til å huske disse 3 lederene i bønn og det viktige arbeidet de står i!

Siesta er en aktivitetskveld. Alle samles i Rektor Ørns gate. Derfra går ferden til forskjellige aktiviteter. Harald Dønnestad kan fortelle om en masse ting som gjøres; Ungdommen reiser for eksempel på skøytebanen, til badeparken, på skiturer, til en gymsal, ut for å grille eller hjem til noen.

Uansett hvor de er, har alltid en av lederne en andakt på ca 10 min. På disse kveldene samles rundt 20 ungdommer til mye moro. Kveldskafeen finner sted i Rektor Ørns gate. 20-30 unge samles og deler vitnesbyrd med hverandre. Flere av de unge deltar også med sang. I tillegg er det selvsagt god "kafe"mat, "kafe"underholdning og andakt. Kveldskafeene er fine sosiale samlinger hvor ungdommen møtes i et kristent miljø og hvor de får med seg gudsord.

Mange av de unge er engasjert i disse samlingen, sier Harald Dønnestad til Veiviser'n. -Faktisk har hele 27 unge ansvar for et eller annet denne våren.

Harald avslutter med en oppfording til alle unge: "Ta veien til Rektor Ørns gate på fredagene. Der kan du få et møte med Jesus, Guds sønn, og mange andre hyggelige ungdommer".

Baptistsamfunnet i Nord-Zaïre (CBZN) er blitt hardt rammet. Deserterte zaïrske regjeringssoldater på flukt vestover fra kamper med opprørerne i øst, har plyndret og tatt seg til rette overfor lokalbefolkningene. Folk flest kom seg i sikkerhet ved å flykte inn i jungelen, men noen ble likevel frarøvet det de hadde eller drept.

Pastor Limongi, som studerte ved Baptistenes teologiske seminar på Stabekk på 80-tallet, hadde også rømt inn i skogen. Da han kom tilbake til Buta stasjon for å registrere ødeleggelsene ble han overrasket av soldatene og skutt. Han etterlater seg kone og fem barn.

Misjonær Synnøve Andersen (79) klarte etter hvert å komme seg til Aketi, en by ca. 12 mil lenger vest fra Buta. En antar at hun oppholder seg der, men direkte kontakt har en ikke hatt til nå.

Liv Kyllingstad Godin (78) som oppholdt seg i Bili, 20 mil nord for Buta, fikk en dramatisk flukt mot grensen til Den Sentral-Afrikanske Republikk, først på motorsykkel og så 60 km til fots på savannen. Hun oppholder seg nå i Bangassou hos de katolske søstrene.

Så langt er det ikke kommet rapporter om plyndring verken i Monga eller Bondo, hvor pastorskolen befinner seg. Pastor Telemitaba, som besøkte Skien i november, kom seg tilbake til Bondo. Han sa at dersom det ble nødvendig ville menigheten flykte til skogs og vende tilbake igjen når det ble rolig igjen. Dette er det som nå har skjedd. Fra Bondo er det kommet melding om at lokalbefolkningen har dannet et borgervern for å holde "soldatene" borte og at foer å vende tilbake.

En kan ikke vente noen rask avklaring på situasjonen i Zaïre. Regjeringen har mobilisert en motoffensiv mot opprørerne i øst, blant annet ved å engasjere grupper av utenlandske leiesoldater som sammen med regjeringssoldatene skal prøve å ta tilbake områdene i Øst-Zaïre. Andre afrikanske land, som Togo, Tchad, Marokko og Egypt, har tilbudt Zaïre soldater og militært utstyr for å slå ned opprørerne. Dette kan bli en langvarig konflikt, fordi opprørerne som har støtte fra Uganda og Rwanda, har som mål å styrte regimet til president Mobutu.

Mer enn noen gang trenger våre trossøsken i Zaïre vår støtte og forbønn.