Herman Baggers gt. 1-3
N-3717 SKIEN
Tlf +47 3552 9000
Faks +47 3552 9005
Hovedsiden
Hvem er vi
Hvor er vi
Hva skjer ?
- Barn
- Ungdom
- Speider
- Unge voksne
- Alpha
Veiviser'n
Indeks
menighetens kontaktblad
Veiviser'n
Nr. 5/03 - Årgang 17
Redaktøren har
ordet!
Pastorens hjørne
Å vokse i antall
På besøk hos Joakim Løberg
En himmelsk opplevelse
Legenden om den fjerde vismann
Gudstjenester og møter
Fra menighetsrådet
Trovassli - et herligt fristed!
Hilsen fra kirkearkitekten
Nytt år, nye turer!
Mitt sangvers
Ansvarlig redaktør: Kari N. Sæthre
På vei
Hva er du på vei mot? Hva drømmer du om i framtida eller kanskje i
morgen? - Du svarer kanskje at det vil jeg holde for meg selv.
- Ja, det er greit nok det, men like fullt er det med på å prege dine
tanker og dine handlinger.
Er det noe du ønsker veldig sterkt, kan det bli en realitet. Det blir noe
du strekker deg mot, jobber hardt med og satser på. Du er på vei mot noe
du ser er utrolig bra og spennende.
Men veien kan være vanskelig. Du mister motet, du holder på å gi opp, du
lurer på om det nytter i det hele tatt. Så underveis … får du noen puff
... et lite lysglimt av det du lengter etter, en liten bekreftelse på at
du er på rett vei. Dette gir en drivkraft som er gull verdt.
De tre vise menn, som lette etter Kongen, fulgte en stjerne. Mismotet
dukket sikkert opp. Men de var så fast bestemt på at de skulle få se
Kongen, at dette overskygget alt. De var på vei, fulgte stjernen og …
nådde målet.
Vi feirer snart jul. Jesus sin fødselsdag. Hva betyr dette for den veien
du går videre? Er det bare søtt og koselig med en jul, med mye lys, glede,
god familie og masse gaver.
Når hverdagen kommer etter jul er liksom alt borte av stas og glitter.
Du kan få lov til å stole på denne JESUS, at han hjelper deg fremover. Han
vil gjerne vise deg den veien du skal gå. Stol på han.
Med dette ønsker jeg alle lesere av Veiviseren en velsignet julehøytid og
et rikt nyttår.
Kari N. Sæthre
Visjoner og drømmer
Noen har sagt at mennesket kan leve en viss tid uten mat. Det kan leve uten vann i noen dager, men det kan ikke leve uten håp. Som mennesker må vi ha visjoner, drømmer og forhåpninger for å kunne leve. “Uten åpenbaring/visjoner kommer folket på villspor.” Ordspr. 29,18 Å komme på villspor betyr at man virrer omkring og har ingen anelse om hvor man kommer fra eller hvilken vei man skal ta.
En visjon er et bilde av framtida som skaper pasjon. For Martin Luther King var det visjonen om at svarte og hvite skulle leve sammen i fred. For Nelson Mandela handlet det om et fritt Sør-Afrika uten restriksjoner og apartheid. For Billy Graham dreide det seg om å se mennesker bli berørt av evangeliet og overlate sine liv til Jesus.
Din visjon er kanskje ikke så stor som disse, men du bærer på drømmer for framtida som handler om arbeid, familie og planer.
Som menighet trenger vi visjoner. Det har vært fantastisk å sette seg ned sammen med ledere for menighetens ulike virksomheter for å drømme og ha visjoner om framtiden. Det finnes en sterk lengsel etter å vokse, etter å bli flere, etter å prøve nye metoder for å nå vår tids mennesker med verdens beste budskap - evangeliet! Bibelen er en visjonsbok. Den maler et bilde av framtida som er helt fantastisk. En framtid der rett og rettferdighet finnes! En verden der ikke lenger lidelse og ondskap finnes, - men der mennesker lever i harmoni og fred med Gud, med hverandre og med skapelsen!
Bibelens visjon er ikke bare tomme forhåpninger. Bibelens visjon har et bilde i bakgrunnen. Det er bildet av et tomt kors og en tom grav som sier oss at alt det vi drømmer om og lengter etter, allerede har skjedd gjennom Jesu død og oppstandelse. Den avgjørende begivenheten for at framtida skal bli slik bibelen beskriver den, har alt funnet sted. Visjonen er ikke en utopi eller en tom forhåpning. Vi vet at det skal skje,
- for på en måte har det allerede skjedd!
Ingemar Fhager
Vi tror at menighetsvekst handler om vekst på fire forskjellige områder:
Å vokse i Modenhet, Antall, Samhørighet og Tjeneste (MAST). Vår visjon er å vokse på alle disse områder. I dette nummeret av Veiviser’n ser vi på det andre området – Antall.
Å vokse i antall handler om at Gud vil at alle mennesker skal komme til ham. Vi ønsker å bli flere, at alle skal få lære å kjenne Jesus og bli hans disipler.
Bibelen er tydelig når den viser oss Guds kjærlighet til alle mennesker.
“For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.” Joh.3.16.
Vi ser noen viktige ting her:
1. Mennesket er verdifullt
Det finnes ikke et menneske i denne verden som Gud ikke elsker. Hvor enn det finnes, hva enn det har gjort, i hvilken tilstand det enn befinner seg i – Gud elsker alle mennesker!
Noen har sagt: “Vi har aldri møtt blikket til noen som ikke betyr alt for Faderen!”
2. Mennesket har gått seg vill
Menneskets situasjon er alvorlig og kritisk. Det handler ikke om at mennesket er i behov av kunnskap eller visdom. Bibelen viser hvordan mennesket har gått seg vill, at det er i fremmed land. Det trenger å komme hjem igjen fra “et land langt borte”.
3. Mennesket trenger Jesus
Evangeliet handler om at Gud er kommet nær oss i Jesus Kristus. Vi kan komme hjem igjen takket være Jesus. Vi trenger ikke lenger å være på villspor eller leve i mørket! Vår situasjon kan bli helt forandret.
Å vokse i antall er en naturlig del av livet i en menighet. Stagnasjon og tilbakegang viser at noe ikke stemmer. Som menighet ønsker vi å bli flere, at mange flere ska få lære å kjenne Jesus og komme hjem til sin Skaper og Far.
Ingemar Fhager
Joakim er født med cerebral parese. Drømmer har Joakim mange av. Han drømmer om en kjæreste, at alle funksjonshemmede, blir sett på som helt likeverdige, at alle funksjonshemmede får de samme mulighetene som han har fått og at det kan bygges opp flere opptreningssentre med PTØ- metoden.
Joakim Løberg er for tiden innlagt på Kysthospitalet i Stavern. Han har gjennomgått en operasjon, som skal gi han en bedre gangfunksjon.
Jeg var på besøk hos Joakim på sykehuset. Det var ikke noe problem å finne rommet til Joakim. Utenfor rommet satt Joakim blid og munter, en kamerat og moren hans. De satt og spiste ferske rundstykker.
De to guttene ble etter hvert så rastløse, at de entret rommet. Joakim ble plassert i sengen. Han må ligge på en spes. måte med puter som støtter omkring han. Joakim er som gutter flest. På med TV’en, spille Play Station og se på div. DVD’er. Det er livet.
Men Joakim har også omtanke for andre og ønsker å være mest mulig med i det vanlige livet, på tross av sin funksjonshemning.
Han er med i Con Amore og liker godt å synge. Dette synes han at flere funksjonshemmede bør prøve. Han er også elev på kristendomsskolen i år.
Joakim tenker mye på framtiden. Han ønsker at de som er funksjons-hemmede, skal bli bedre ivaretatte. Han drømmer om en jobb innen data / teknologi. Vi som er funksjonshemmede har like mye kunnskap som andre, selv om kroppen vår kanskje ikke fungerer helt topp. Men med intens trening kan han oppnå mye. Og det finnes mye pågangsmot i denne gutten.
Nå er alle krefter satt inn på at hofta og kneet skal få en god funksjon.
Ved juletider, blir han sannsynligvis utskrevet fra sykehuset, men mye trening gjenstår, før alt er greit. Men legene er så langt fornøyde.
Hvorfor greier Joakim seg så godt? Jeg tror hans gode humør hjelper. Han er hele tiden glad og munter og maken til godgutt kjenner ikke jeg. Han har et nettverk rundt seg, med gode venner, en mor som har stått på og ikke minst har han ei tro på fremtida.
Joakim er en ordentlig gla’gutt som sprer lys og gled omkring seg.
Så lykke til med framtida, Joakim.
Du har en menighet som ber for deg og ønsker å ha omsorg for deg.
Steffen Koth og Kari N. Sæthre
Skiens storstue, Ibsen-huset, fylles med mennesker i alle aldere. Det er blitt søndag den 30. november. Hva skal skje i dag? Jo, kirka vår har invitert inn alle… slekt, venner, naboer og alle som synger i kor i kirken. Vi skal ha stor korfest.
Det hele starter med at ”Trall”( de minste barna), kommer inn med hvert sitt tente lys. Dette settes i en sinkbalje. Det gir et nydelig skinn, når alle lysene står sammen. Så er festen i gang. Små dansere fyller scenen, og spør oss i sin dans om vi vil være med på fest og prise Herren. Og det vil vi jo. Barnekoret, Logos overtar og synger så det ljomer utover i salen. Så befriende å se på barna. De har en smittende glede, som varmer hjertet.
Quest, dansegruppa til ungdommen, fortsetter etter hvert. Med sine ansiktsuttrykk peker de på en Gud, en Gud som ønsker å ha felleskap med deg og meg.
Åselill Sæthre og Venke Aasheim dramatiserer det å bo nær hverandre, men allikevel langt unna … det å ha tid for hverandre og vise omsorg. Budskapet er at vi må handle, når Gud minner oss om ting, vi skal gjøre. Vi må stole på at Gud hjelper oss.
Ingemar Fhager, pastoren vår, har en liten andakt, før sangen fortsetter igjen. Ungdomskoret, Con Amore, synger om at de aldri vil stoppe og prise Herren.
Så deilig å se … så flott en ungdom, nå i disse tider som en kan føle at
det er en mangelvare. Aviser og TV prøver å fortelle oss noe helt annet.
Johannes 3. 16… den lille bibel, synges av Basis, unge voksne koret.
Så skjer det store, alle sangerne entrer senen igjen, både små og store.
Det blir en nydelig bukket med ”vakre blomster”, billedlig talt.
Her står de alle og synger velsignelsen. Tenk hvilken velsignelse. Den er
god å ta med seg, på veien ut av Ibsenhuset, og inn i hverdagen som venter.
Kari N. Sæthre
"En av de vakreste beretningene jeg kjenner til er fortellingen om Den Fjerde Vismann!" sier Øyvind Midteide.
"En venn av meg har fritt oversatt og omskrevet legenden. Selv om det er en legende, så er budskapet slik at fortellingen gjerne kunne ha vært hentet ut fra bibelen."
Navnet hans var Artaban. Han drog av gårde for å følge stjernen, og han tok med seg en safir, en rubin og en perle som gaver til Kongen. Alle disse edelstenene var av uvurderlig verdi. - Artaban red hardt for å møte sine tre venner, Kasper, Melkior og Baltasar, på det stedet som var avtalt. De hadde liten tid, og avtalen var at de skulle ri av gårde hvis han var sent ute. Plutselig fikk han se en uklar skikkelse på veien foran seg. Det var en reisende som var syk av feber. Hvis Artaban nå stanset for å hjelpe den syke, ville han ikke treffe sine venner. Han valgte å hjelpe. Og mannen ble frisk.
Men nå var Artaban helt alene. Han trengte kameler og bærere til å hjelpe ham gjennom ørkenen, fordi han var kommet for sent til å følge med sine venner og deres karavane. Derfor måtte han selge safiren for å få det han trengte av utstyr. Han sørget fordi Kongen nå ikke ville kunne få den dyrebare edelstenen hans. Han fortsatte sin reise og kom til Betlehem. Men igjen var han for sent ute. Josef og Maria og det lille barnet var allerede reist derfra.
Da kom det plutselig soldater for å utføre Herodes ordre om at barna skulle myrdes. Artaban var i et hus, hvor det også var et lite barn. Han hørte soldatene komme trampende frem til inngangsdøren. De kunne høre mødre som hulket høyt.
- Artaban stilte seg i døråpningen, stor og kraftig, med rubinen i hånden, og han bestakk offiseren så han ikke gikk inn i huset. Barnet ble reddet. Moren var overlykkelig, men rubinen var borte. Artaban var svært lei seg fordi Kongen aldri ville få hans rubin.
Så vandret han omkring i flere år og lette etter Kongen. Mer enn tretti år senere kom han til Jerusalem. Det skulle foretas en korsfestelse denne dagen. Da Artaban hørte om det som hadde skjedd før den Herre Jesus skulle korsfestes, syntes han det hørtes ut som om han var Kongen.
Og Artaban hastet av sted mot Goldgata. Kanskje perlen hans, som var den vakreste i hele verden, kunne redde livet til Kongen! Da plutselig kom det en ung pike løpende nedover gaten. Hun var på vill flukt fra noen soldater. «Min far er i gjeld!», ropte hun. «Og nå vil de ta meg og selge meg som slave for å betale gjelden! Redd meg! Redd meg!» - Artaban nølte. Bedrøvet tok han frem perlen, gav den til soldatene og kjøpte piken fri fra sin plage.
Plutselig ble himmelen svart. Det kom et jordskjelv, og en taksten kom susende og traff Artaban i hodet. Han sank halvt bevisstløs om på gaten. Piken satte seg ned og løftet hodet hans opp i fanget sitt. Plutselig begynte leppene hans å bevege seg: Det var ikke slik, Herre. Nei, det var ikke slik Herre Jesus kjær! For når så jeg deg sulten, og gav deg mat? Eller tørst og gav deg drikke? Når gav jeg deg husrom, når du var en fremmed? Når så jeg deg naken og kledde deg? Når så jeg deg syk og i fengsel, og besøkte deg? Jeg har lett etter deg i trettitre år, men jeg har aldri sett ditt ansikt, og jeg har heller aldri fått tjent deg, du min Konge!
Da hørtes det en stemme, som en hvisking langt borte fra: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Det du har gjort mot en av disse mine minste brødre, gjorde du mot meg! Og Artaban døde med et smil omkring munnen, for han visste at Kongen hadde fått gavene hans.
.
- Litt om programmet framover...
• Desember
21. kl. 17.00: Vi synger julen inn.
Det blir sang fra alle korene våre i tillegg til fellessanger. Reidun
Johannessen og Harald Edvardsen vil lede denne samlingen. Ingemar Fhager
taler. Offer: Blomstergaver til menighetens eldre og syke.
Julaften kl. 15.00: Familiegudstjeneste.
Odd Kløverød leder samlingen og Logos vil synge. Offer: Skien diakonale
senter (Kontaktsenteret)
28 kl. 17.00: Juletrefest
Se fast ukeprogram
.
Ingrid Eikland
Navn: Ingrid Marie Eidberg Eikland
Alder: 39
Bosted: Fugleleiken på Gulset
Født og oppvokst: Stabekk
Annet: Gift med Geir Håkon, tre barn
Jeg arbeider som sekretær i Siljan kommune innenfor avdelingen for helse og omsorg. Arbeidssted er sykehjemmet der jeg bl.a. arbeider sammen med Kari Sæthre som er sykepleier der. Jeg har vært der i ett og et halv år i ca. 50% stilling. Arbeidsoppgavene består av litt budsjett, internkontroll, ”resepsjonstjenester”, postfordelig samt andre “vanlige” sekretær-oppdrag.
Menighetsrådet
Jeg har blitt spurt før, men da sa jeg nei fordi jeg var gruppeleder i speider´n. Denne gangen sa jeg “ja”, og jeg føler et stort ansvar og at det er en stor utfordring. Jeg tror det er en fordel å kjenne menigheten godt. Jeg aksepterte å bli leder fordi jeg følte de andre i rådet sto sammen med meg, og at vi fikk til en ansvars- og oppgavefordeling.
Hobby
Drosjevirksomhet! Med tre unger er det alltid noen som skal kjøres hit eller dit, så mye av hverdagen går med til å organisere dette! Når jeg får tid, slapper jeg av med å lese. John Grisham er favoritten…. Ellers blir det noen turer i Gulset-marka, og jeg prøver å ta vare på venner.
Akkurat nå
Jeg er opptatt av Amalthea, et rådgivningskontor for gravide. Jeg er med i styret, og her hjelper vi kvinner som er blitt gravide, uten at det er planlagt, slik at disse kan ta selvstendige valg i forhold problematikken rundt abort. I tillegg er jeg akkurat nå veldig opptatt av julefeiringen. Etter en hektisk høst ønsker jeg å finne ro og “få sjelen med” i feiringen…..
Trovassli er en tradisjon med lang fortid og kanskje enda lenger framtid. Oppskriften er lik hver eneste år og resulterer alltid i suksess. - Hvorfor er det slik? Jo, fordi vi tror det vel…
Vi har forhåpninger til en sosial helg, til et møte med andre mennesker og med Gud. Og Trovassli er stedet hvor joggebuksa regjerer, over sminke og klespress.
Helga 21. – 23. november var ungdommen samlet på Trovassli. Et busslass med ungdommer ble hentet ved baptistkirken fredag ettermiddag. Forventningene var store til en helg, som kan gi påfyll og hvile til en sliten skoleungdom. Om disse forventingene ble innfridd hos alle vet jeg ikke, men en strålende helg ble det. Trovassli viste en av sine beste sider. Hvit snø og solskinn er jo bare herlig, når en skal slappe av. Fredag kveld var det, tradisjonen tro – natursti med lommelykt.
Lørdagen gikk med til samling og samtale på formiddagen, tur ut i det fri, morosamling og bønne og vitnemøte på kvelden. Alt dette ble bundet sammen med mat. Når vi ikke gjorde noe annet spiste vi. Søndagen avsluttet vi med en gudstjeneste med nattverd. Dette var en god start på den uka vi gikk i møte.
Lurer du fortsatt på oppskrifta til en slik tur? Her kommer den:
” Du tar ett busslass slitne og skoleleie ungdommer og rører dem sammen med en porsjon forventning. Tilsetter en håndfull ivrige ledere og husk for all del å ikke glemme joggebuksa. Kjøl alt sammen ned i snøen langt hjemmefra, før du tar dem inn i varmen og tilsetter rikelig lovsang og bønn. Spe på med mye hvile underveis. Denne oppskriften kan med hell gjentaes år etter år og ender alltid i et godt resultat. Slitne ungdommer blir som nye og vår herlige skaper og Far, får et etterlengtet møte med sine barn.”
Kristine Stranheim og Kari Sæthre
I anledning av at Skien baptistmenighet fikk en hederlig omtale fra kommunes byggeskikkpriskomite, så oversendte menigheten kopi av diplomet til arkitekten av kirkebygget, Jon Seip. Her følger et utdrag av svaret vi fikk tilbake den 18. nov. 2003:
Takk for et meget hyggelig brev med mye panegyrikk (red.:=ros), som jeg selvsagt liker godt. For meg er det også en stor glede at kirkebygget – hele baptistanlegget – fungerer så godt som det gjør for dere, og at det bidrar til å få antall medlemmer i kirkesamfunnet til å vokse. Det er klart jeg synes det er flott med byggeskikk-diplomet.
Når det gjelder Karsten Isachsens begeistring over det himmelstreb-ende kirkerommet, er det gledelig at han finner en slik positiv og løftende symbolikk fra et teologisk ståsted. Dette har også jeg stor sans for. Det smaker av gotikk.
Fra min side hadde vi denne tanke i bakhodet, selv om vi nok tenker mer nøytralt og pragmatisk.
Jeg tenker tilbake på vårt samarbeid med glede. Dere var positive, utradisjonelle og kreative. For meg var det en opplevelse å møte et kirkesamfunn som fremsto som et positivt og oppofrende fellesskap. Det fikk meg til å tenke på at slik måtte de aller første kristne menigheter ha fungert.
Neste gang jeg er på vei gjennom Skien, vil jeg gjerne komme innom for en prat.
Med vennlig hilsen
Jon Seip
.
Menighetens turkomité har hatt møte og planlagt turer for 2004!
Oppslutningen om turene dette første året har vært variabel, men vi i komitéen tror vi må ha litt lenger tid på å innarbeide tilbudet, og at vi trenger noe erfaring før vi finner fram til “de riktige” turene. For at dere skal se hva de fleste av dere ikke har vært med på i år, oppsummerer jeg raskt: Rustankollen 27.april, Holmefjell 15. juni, Kyststien fra Stavern 24.august og Styggemann 12. okt. Sistnevnte tur i nydelig høstvær; helt perfekt!
I 2004 har vi følgende planer:
* 29. februar Skitur til Luksefjell ( Jonsseter? )
* 25. april Hvitsteintjenn - Piggen - Solmyrås
* 26. sept. Geitebuvarden
Odd Kløverød
"Salmen har fulgt meg helt fra husmøtene med misjonsforeningen på Gravli", sier Heidi Kløverød. Syv år og sang salmer av hjertens lyst for damene der. Så, er det blitt sannhet. Gjennom år: i glede, i savn, sorg, og undring. I alt LIVET kommer med. Det ER makt i de foldede hender.
"Det er makt i de foldede hender. I seg selv er de svake og små.
Men mot allmaktens Gud du dem vender,
Han har lovet at svar skal du få.
Du som ber for ditt barn, dine kjære, er i forbønn fra år og til år,
om du tålmodets lekse må lære,
himmelens bønnesvar engang du får.
Det er makt i de foldede hender når i frelserens navn du får be,
og engang når du livsløpet ender,
hvert et bønnesvar klart skal du se.
Det er svar underveis, engler kommer med bud.
Om det drøyer, det fram dog skal nå.
For det lovet jo løftenes trofaste Gud:
Kall på meg og du hjelpen skal nå."