Herman Baggers gt. 1-3
N-3717 SKIEN
Tlf +47 3552 9000
Faks +47 3552 9005
Hovedsiden
Hvem er vi ?
Hvor er vi ?
Hva skjer ?
- Barn
- Ungdom
- Speider
- Unge voksne
- Alpha
Veiviser'n - Indeks
menighetens kontaktblad
Veiviser'n
Nr. 5/00 - Årgang 14
Redaktøren har
ordet!
Andakt
Til ettertanke...
Aksjon håp
Gudstjenester og møter
Glimt fra menighetsrådet
Loppemarkedet gav ny rekord
Diakonalt lånefond...
Førjulskveld
Per Midteide: Å få en livstruende sykdom...
Busstur, konsert og kjærester og sånn
Ansvarlig redaktør: Odd Kløverød
Solidaritet utover kommunegrensa!
Denne høsten har vi to store innsamlingsaksjoner. Den ene var den årlige innsamlingen på TV som denne gangen gikk til SOS - barnebyer. Den neste ligger fortsatt foran oss, - nemlig «Aksjon Håp» søndag 10. desember. I bladet vårt denne gangen kan du lese om at dette er en aksjon som «hele kristen - Norge» står sammen om, og at også vår menighet må stille med mange bøssebærere denne dagen.
Jeg har merket meg enkelte som har ringt til avisene i forbindelse med TV - aksjonen (og når pengene i neste innsamling skal gå til misjonen, er det vel grunn til å regne med enda flere telefoner!) klager over at pengene går til prosjekter i utlandet. Hvorfor i all verden er det nødvendig å gi penger til barn i andre land når våre egne barns leikeplass ikke er i orden? Eller hva med alle de gamle menneskene i Skien? Og hva med alle som er sjuke?
Jeg skal villig vekk innrømme at jeg ikke står i fremste rekke for å være med for å gi til misjonen eller støtte andre internasjonale prosjekter, men en kan ikke bli annet enn oppgitt når en leser enkelte av disse leserinnleggene som i beste fall kan karakteriseres som navlebeskuende. Det er «meg, vårt og oss» som står i sentrum, og hva som skjer ellers i verden er egentlig uinteressant så lenge ikke alle behov og ønsker er dekket i vårt eget land. Ofte strekker dessverre ikke solidariteten seg særlig lenger enn kommunegrensa. Herved har jeg vel også gitt en skikkelig oppfordring til å være med både som bøssebærer og giver i Aksjon Håp 10. desember!
Odd Kløverød
Begeistring, glede og engasjement
Dette er noe som hører med i en menighet og i livet til hver enkelt kristen. Noen ganger skulle en gjerne sett mer til det og opplevd mer av det i sitt eget liv. Men gleden og begeistringen er der, selv om den ikke alltid er like synlig og sprudlende.
Engasjementet er der, selv om den ikke alltid er like levende. I vår menighet har vi så avgjort opplevd det på det praktiske planet.
Det er mange som har stilt opp på dugnad og opplevd gleden av å være med
å gjennomføre bygging av ny kirke, selv om det har vært slitsomt. Kjempeinnsatsen i forbindelse med avviklingen av loppemarkedet har også skapt glede og samhold.
Og en kunne nevne mye annet som gjøres for at menigheten skal være et åpent og trivelig fellesskap hvor mennesker får møte Kristus.
Når vi leser lignelsene som Jesus fortalte , spesielt de som vi finner i Lukas evangeliet kap.15 og utover, blir vi klar over at det å kunne glede seg og bli begeistret er en viktig side ved Gud.
Lignelsen om sauen som hadde gått seg vill og sølvmynten som ble borte, men ble funnet igjen hører sammen. De forteller om en mann og en kvinne som ikke gir seg før de har funnet det som er kommet på avveier. Når mannen finner sauen blir han så glad at han legger den på skulderen og straks han kommer hjem kaller han sammen naboer og venner og roper ut: ”Gled dere sammen med meg !” Når kvinnen, etter iherdig leting, finner sølvmynten hun hadde mistet kaller hun sammen venninner og nabokoner for å kunne glede seg sammen med dem.
Slik er også Gud. Han er ikke mindre utholdende og iherdig i sin leting etter oss når vi går oss vill og jubler desto mer når han finner oss.
Lignelsen om den bortkomne sønnen forsikrer oss om Guds grenseløse nåde og kjærlighet som overgår alt det en kunne ha forventet. Den yngste sønnen som hadde sløst bort alt det han hadde fått av faren ble tatt imot med åpne armer og det ble laget til en skikkelig velkomstfest. Det er et viktig poeng ved denne fortellingen. Den yngste sønnen kunne ha valgt å forbli i sin elendighet og gått til grunne. Han kunne ha vært fristet til bare å beklage seg over sin situasjon og dermed forbli i en hengemyr av mismot og nedtrykthet. Han kunne ha sagt ”Bare alt hadde vært annerledes så ville jeg ikke ha havnet i denne situasjonen”.
Men vi får vite at han kom til seg selv, erkjente at han hadde vært en tosk, la stoltheten tilside og sa : ”Jeg vil bryte opp og gå til min far.” Dermed var muligheten for en ny begynnelse tilstede.
Arne J. Holthe
Hun var trøtt til ben, slik som mange andre i 60-årene blir når de har gått en del skritt i løpet av dagen. Så hun følte behov for å sette seg ned og hvile.
Hun så seg rundt for å finne en ledig sitteplass, men alt var opptatt. Så øynet hun en stol som ingen satt på, men som det lå mange klær og leker oppå. Hun ryddet sakene noe til side, slik at hun fikk en aldri så liten plass til seg selv på stolsetet.
Der og da oppdaget hun 4-åringen. Først sto han stille og betraktet hennes arbeid med å få bort det som hindret henne i å få en god hvileplass. Og så, uten å si et ord, tok han fatt på sin jobb: Ett for ett av plaggene bar han vekk fra stolen, og la dem på et annet sted. Det samme gjorde han med lekene. Da han var ferdig og alt var ryddet bort, stilte han seg igjen opp foran henne og sa med klar røst: «Nå er det lettere for deg å sitte her!»
Han spurte ikke om hun trengte hjelp. Det var jo så unødvendig, for han registrerte hennes problem - ved å se - og så handlet han ...
4-åringens handlingsmønster var så annerledes enn det som er tilfelle for oss voksne. For vi kommuniserer med hverandre oftere med ord enn med handling. Men når et medmenneske har et krystallklart behov for nærhet og kontakt, da er ord overflødige. Da handler det om dette å være sammen med den andre, og lytte: «Dele noens savn og smerte».
Når en med all tydelighet ser at en medvandrer sliter med tunge byrder, så er det ikke så viktig å si så mye. Da handler det om å finne praktiske løsninger i fellesskap med den andre: «Byrden blir jo mindre svar når brødre (og søstre) deler de».
Så takk, Henrik, for at jeg fikk en hvileplass ved kirkekaffen! Og takk for påminnelsen du ga meg: En velgjerning har større effekt enn mange fine ord ...
Ragnhild Aasheim
«Aksjon Håp»
- Store deler av «kristen - Norge» har gått sammen om et krafttak for misjonen, og 10. desember skal alle husstander i Skien besøkes. Vi i Baptistkirken kommer til å få vårt område, så denne dagen må du holde av allerede nå!
Det er Else Holte som sier dette til Veiviser´n. Hun er menighetens representant i den lokale
komiteen som har ansvaret for Aksjon Håp. Thor Inge Rødseth er for øvrig leder for kommunekomiteen, og det var han også da Aksjon Håp hadde TV - innsamlingsaksjon i 1982! Alle Misjonsrådets 28 misjonsorganisasjoner, inklusive Det Norske Baptistsamfunn, står sammen om dette, og en forventer at 70.000 bøssebærere er i sving denne søndagen. Aksjon Håp har flere ganger søkt om en ny TV - aksjon, men da dette ikke har lykkes, har man nå blitt enig om å ha en innsamling likevel.
Ulike mål
Hovedformålet med aksjonen er å samle inn penger til ulike misjonsprosjekter. Det vil bli fokusert på noen få prosjekter, men alle organisasjoner som deltar vil få en andel av de innsamlede midler. Håpet er å få inn 60 millioner kroner. Til sammenligning kom det inn ca. 130 millioner til SOS - barnebyer under årets TV - aksjon.
Foruten pengene er det også et mål at betydningen av norsk misjonsarbeid blir mer synliggjort. Økt misjonsinteresse blant unge kristne er også viktig. Samtidig er det av stor betydning at Norges befolkning kan se at de kristne i alle kirkesamfunn kan stå sammen om et slikt
krafttak.
Ut og gå!
I vår menighet blir det bæring av bøsser som blir det sentrale, fortsetter Else Holte. - På aksjonsdagen, søndag 10. desember, må vi være så mange som mulig.
- Vi kommer enten til å få ansvaret for området i sentrum der kirken vår ligger, eller vi kommer til å få et ansvar der hver enkelt bor. Om det blir den siste varianten, vil vi ha Statskirkens roder for utdeling av menighetsblader som utgangspunkt, og alle fra andre menigheter vil hjelpe til.
- Dere kan allerede nå melde dere på til meg, avslutter Else Holte.
Odd Kløverød
•
November
Søn. 5. 10.30: Gudstjeneste. Arne Holte
Fre. 10. - søn. 12: Aksjonshelg
Søn. 12. 17.00: Søndagskveld i kirken. Bente Sandtorp
Søn. 19. 10.30: Gudstjeneste. Peder Eidberg
19.00: Temasamling. Øyvind Askjem:
«Når familien går i oppløsning».
Søn. 26. 10.30: Gudstjeneste m/nattverd. Bjørn Egeland.
19.30: Menighetsmøte.
•
Desember
Fre. 1. 17.30: Julemessekveld. (Se egen omtale).
Søn. 3. 17.00: Adventskveld m/ettermiddagskaffe. Harald Edvardsen.
Søn. 10. 18.00: Førjulskonsert
med Langesund Mannssangforening og Damekor.
Søn. 17. 17.00: Vi synger julen inn. Jan A. Larssen
Julaften 15.00: Familiegudstjeneste. Logos.
2. juledag 10.30: Høytidsgudstjeneste. Tor Rønneberg
4. juledag 17.00: Julefest.
Alle er hjertelig velkommen!
Se forøvrig fast ukeprogram
.
Det er tydelig at menigheten er på riktig vei og satser på å nå de målene vi har satt for år 2000! På våre to siste menighetsmøter ( 24. sept. og 29. okt.) samtalte vi om hva som har bidratt til vekst og styrket omsorgsfellesskap - og hva som ytterligere kan gjøres for å oppleve dette. Se for øvrig en detaljert liste over disse punktene på oppslagstavla i foajéen. Selv om mye er oppnådd, står utfordringene fortsatt i kø!
Mye kan gjøres - og blir gjort - i regi av virkegrener og utvalg, men det er til syvende og sist den enkelte av oss som er ansvarlig for hvor langt vi skal komme! Gud hjelpe hver enkelt til å være sitt ansvar bevisst! Og velsignelsene lar ikke vente på seg! Blant annet takker vi Gud for 12 nye medlemmer så langt i år!
Arbeidsmålene
I tillegg til våre to hovedmål - en vekst på 5 % og styrket omsorgsfellesskap - har vi en lang liste med mer detaljerte delmål for virksomheten vår. Og de aller fleste punktene på denne er oppfylt, - takket være en enorm innsats og et varmt engasjement fra mange av våre medlemmer og venner. Det aller fineste er de nye menneskene som kommer til kirken vår og gir uttrykk for at de føler seg hjemme og inkludert i fellesskapet. Vi er også glade for at vi har kunnet gi bl.a. kr. 70.000,- til misjon og evangelisasjon i Vietnam, Kongo og i Honningsvåg (våre løfte-offer)! Ett av delmålene er å få 10 nye givere med faste trekk til menigheten. Slike faste trekk gjør den økonomiske situasjonen mer
oversiktelig og stabil, både for menigheten og de fleste givere. Ta kontakt og få den hjelp du trenger!
Utfordringene
Noen av de utfordingene som er blitt nevnt for å nå våre to hovedmål - og som gjelder oss alle - er følgende:
¤ Bli flinkere til å invitere venner til kirken
¤ Bedre inkludering av nye mennesker utenom møtefellesskapet
¤ Bli flinkere til å kontakte nye mennesker under kirkekaffen
¤ Sterkere prioritering av samlinger i kirken blant medlemmene
¤ Et personlig tettere og nærere Gudsforhold
¤ Flere på bønnesamlingene hver torsdag kveld kl. 20.00
¤ Bevisstgjøring: Hva kan og vil jeg gjøre for at arbeidsmålene kan nås?
¤ Ikke møte passive med «stikk», men med oppmuntringer
Ellers er bl.a. lederne for de ulike virkegrener og utvalg tilskrevet angående saker som de kan hjelpe til med å virkeliggjøre.
Samtalegrupper
Vi er glad for initiativ som er tatt for å få i stand samtale-/cellegrupper i menigheten! I tillegg til Alpha-kurset og ungdommens grupper er for tiden minst fire grupper i gang eller i ferd med å starte. Et fint utgangspunkt er vennegupper som setter i gang, og som innbyr andre til å være med. Dersom du ikke er med og har lyst til å være med på en slik gruppe, så ta kontakt med en av oss i menighetsrådet.
Pastorspørsmålet
Vi er i gang med å kalle ny pastor for menigheten ifølge vedtak på
menighetsmøtet i september, men i skrivende stund har vi ikke fått noe positivt svar. La oss holde saken varm, ikke minst i bønn til Gud! Kom også gjerne med forslag til menighetsrådet.
Kristendomsskolen
Vi har dessverre ikke lykkes i å finne en lærer til kristendomsskolen i høst, men vi setter i gang et «intensivkurs» fra januar til april/mai med Magne Hultgren som lærer. To ungdommer har alt meldt seg på. Og flere er velkommen! Dersom du ønsker å bli med, eller dersom du kjenner noen som kan være aktuelle, så ta kontakt med undertegnede snarest.
Nytt datautstyr
På bakgrunn av et enstemmig menighetsvedtak er det nå kjøpt inn nytt og tidsmessig datautstyr til menighetens kontor.
Revisjon av vedtektene
En del gode og interessante reaksjoner på høringsutkastet er mottatt, og Jan Sæthre og undertegnede vil gjennomgå disse og fremme forslag til nye, reviderte vedtekter for menigheten så snart vi har dette klart.
Musikkarbeideren
Vår nye musikkarbeider, Rune Petersen, er kommet meget godt i gang med arbeidet sitt og gir utrykk for at han trives i sin nye jobb. Og vi er strålende fornøyd over å ha fått både han og Jenny til menigheten. Tilbakemeldingene fra bl.a. barne- og ungdomskoret er kjempepositive! Rune har fast kontortid på kontoret sitt i 2. etasje i «Villa Brekkeby» hver onsdag og fredag fra kl. 14.00 til 19.00, og han er glad for alle besøk og alle telefoner (direkte linje: 35 52 90 01).
Hans Otto Dønnestad
Kr. 220.762,50 !!
De fleste utenforstående himler med øynene når vi sier hva vi fikk inn på årets loppemarked, men for oss som så hvor mye vi hadde lagret på låven, var det kanskje ikke så uventet at det ble ny omsetningsrekord, - igjen! Av ulike grunner får vi flere og flere lopper, og når det i tillegg kommer flere og flere for å handle, blir det mye penger av det. Men tenk, 220.762,50 da…. Det er mye, det!
Strevsom uke
For flere av oss er dette årets mest slitsomme uke, - men samtidig en av de morsomste. Mange er på Stevneplassen hver dag, og det blir ofte seint før en kommer seg hjem. Det er gledelig å se at flere og flere er med på dugnaden denne uka, og svært mange kommer de fleste dagene. Da vi startet med loppemarkeder for 10 år siden, meldte vi oss som disponible fra 2 til 3 dager. Nå har stort sett alle skjønt at vi må gjøre alt vi kan for å være med alle dager. Hvile kan vi gjøre uka etterpå……
Også utgifter!
Ungdommene, speider´n og menigheten står sammen som arrangører av loppemarkedet, og noen tror muligens at det meste av de 220.000 kronene er overskudd. Fullt så vel er det ikke. Utgifter til leie av lager, hall på Stevneplassen, annonsering, containere ++, kommer fort opp i 50.000, men 170.000 er da heller ikke å kimse av! I år måtte vi for eksempel ha 3 containere for å få bort alt skrot vi kastet i løpet av de 5 første dagene, og siste dagen fylte vi hele 6 containere! Heldigvis fikk vi sendt mye av klærne til Estland……
Mange mennesker!
Det er en skikkelig underdrivelse å si at det er mange mennesker på våre loppemarkeder. Det kryr!! På åpningsdagen mellom 5 og 7 er «trykket» så voldsomt at det egentlig burde vært forbudt for barn under 12 år, gravide lenger enn 6. måned, alle med tendenser til klaustrofobi, hjertefeil og løs mage (Ingen sjanse for å rekke fram til do i tide!) Vi bør kanskje også vurdere utdeling av verneutstyr (i alle fall til oss som jobber der), for eksempel vernesko og hjelm, ved inngangen. Når dørene åpnes (les: dyttes opp) på torsdag kl. 17.00, kan det også være en idé med en sikkerhetssone på 20 meter. Dette for å unngå å bli tråkket ned og for ikke å bli slått til jorden av trykkbølgen! I år hadde vi for øvrig veldig mange inne også på fredag. Kanskje auksjonen, bra vær, innslag på NRK og mange nye lopper kan være årsaken?
Mange bra lopper
«For å få så mange penger, må dere ha mye bra,» sier noen, og det er nok sant. Når det er slike mengder, blir det også mange godbiter. Mye av dette tas på auksjonene på fredag og lørdag, og disse innbrakte alene ca. 50.000. Ellers var det en god del brukbare møbler denne gangen, haugevis med sykler, mange TV-er og andre elektriske/elektroniske innretninger, men det er den enorme mengden av jevnt brukbare gjenstander (blant en god del skrot!) som drar oss opp til 220.000. Ut fra hva som gikk i containeren virker det som senger ikke er så lett å selge. Dører er problematiske, og buadekar, hvite varer som ikke virker, samt parafinovner, kan en gi opp med en gang! Dessuten ble det vel litt klær og noen par sko igjen…..
Nytt loppemarked!
Neste års loppemarked blir samme uke som i år, - uke 42. Dette vil si at vi begynner mandag 15. oktober og slutter lørdag 21. Roger Andresen, som er ansvarlig på Stevneplassen, mener vi har så stort loppemarked at vi bør ha to haller, - en egen møbelhall! Vi får se... Nytt neste år er at vi ikke setter opp noen gruppe til å hente på sommeren. Mellom 15. juni og 15. august tar vi ikke imot noe. Første annonse i avisa kommer i alle fall ikke før vi har gått over i 2001…
Odd Kløverød
Diakonalt lånefond
- med tro på de fattige
På El Alto i Bolivia finner vi en bank som ser på utlåns-virksomhet som god diakoni. Banken gir lån til de fattigste og ønsker å være i tjeneste for folket.
Emilio Suco Blanco begynner å bli garvet i gamet og er inne for å søke om sitt femte lån.
- Jeg har til sammen lånt rundt 32.000 kroner, forteller han.
- Hva har du brukt pengene til?
- Først kjøpte jeg en jordlapp på El Alto, og etterhvert har jeg kunnet starte både skomakerverksted og gartneri. Banken har forandret livet mitt. Tidligere hadde jeg bare tilfeldige jobber. Nå har jeg faste inntekter. Det betyr enormt for meg og familien min. Jeg har til og med ansatt en person, sier han stolt.
Banken jobber for de fattigste. Men det betyr ikke at snillismen råder.
- Vi har ikke de samme lånebetingelsene som andre banker, men vi stiller høye krav til kundene våre. Vi krever renter og avdrag som alle andre banker, forteller direktør Carlos Ross. Resultatene viser at det lønner seg. «Banco Noruego» har tilbakebetalingsprosent på nesten hundre prosent. Ingen andre bolivianske banker kan skilte med det!
Fredag 1. desember fra kl.17.30 til 20.30 inviteres store og små til en «utlodningskveld» i kirken. Det blir åresalg med mange gevinster, salg av kaker og trekning av høstlotteriet. I tillegg blir det kafeteria. Logos blir med og synger, og det blir aktiviteter for barna. Inntektene denne kvelden går til nedbetaling av gjeld på kirken vår.
Å få en livstruende sykdom...
Per Midteide og hans kone Anne Lise var i flere år bosatt i Botswana, Sør Afrika, hvor Midteide hadde et oppdrag for Kirkens Nødhjelp. Sommeren -99 hadde de besøk av Midteides sønn, Stefan, og hans kone Ella, som er lege. Etter en hyggelig aften våknet Per av at han følte seg dårlig. Familien vurderte at han måtte til sykehuset. Prøver ble tatt men avslørte ingen fare. Men så stanset hjertet. Svigerdatter fikk ordnet med hjertemassasje, kunstig åndetrett og elektrosjokk. Det var kritisk.
Per måtte flys til Pretoria for å overleve. Formalitetene tok tid. Etter 12 t. var han på sykehuset i Pretoria med et veldig alvorlig hjerteinfarkt. Livet «hang i en tynn tråd». Vitale organer svikter. Per måtte i respirator. Han havnet i koma. Etter en uke kom han til bevissthet, men da fikk han lungebetennelse og ble dopet ned igjen. Det ble en ny uke i koma. Omsider våknet han opp og skjønte at situasjonen var veldig alvorlig. Han kunne ikke snakke. Anne Lise måtte lese på munnen, eller Per forsøkte å skrive på dyna. I 40 dager lå han i respirator. Leger og sykepleiere gjorde en flott innsats for å hjelpe Per. Han opplevde mye forbønn fra de også. Men det som styrket han mest, var at Anne Lise innførte et ritual hver kveld kl. 20. Da sang hun nemlig salmen «Velt alle dine veie…» , ba Fader Vår, lyste velsignelsen og tegnet korsets tegn på Pers panne. Dette betydde uendelig mye for Per. Etter hvert kom han seg, og det ble mulig å reise hjem til Norge. Ullevål sykehus ble nå det nye ankerfestet. Her ble det konstatert at årene var grodd igjen og det ble bestemt operasjon. Og selv om hjertet ble mindre, var operasjonen vellykket, og livet vendte langsomt tilbake. Og Per takker nå Gud hver dag for livet. Uansett om det blir kort eller langt, føler han seg privilegert og er et meget takknemlig menneske.
- Hva er blitt mindre viktig, og hva setter du mer pris på etter denne krisen?
- Det er ganske artig å leve! Gleden over livet, familie og venner er større enn før. Før fartet jeg verden rundt, møtte nye mennesker, følte behov for innflytelse. Nå ser jeg at det skal så lite til før livet forandres totalt. Nå er jeg opptatt av hva jeg skal bruke dagen til, hva jeg skal gjøre med resten av livet. Hva Gud vil jeg skal gjøre.
- Hvordan har denne opplevelsen innvirket på din holdning til familie og venner?
- Jeg ser enkeltmennesket mer enn før. Jeg har i sterk grad opplevd hva det betyr at mennesker synes om at jeg lever. Familien besøkte meg i Pretoria. En Anglikansk prest salvet og ba for meg. Jeg ser Gud i menneskene og er takknemlig for å stå i et fellesskap.
- Du opplevde tross alt mye positivt. Var det noe som overrasket deg, som du minnes veldig godt?
- Et afrikansk ektepar jeg kjenner kom en lang vei for å se meg. Han er pastor i en «Blikkskurmenighet». Hun lærer de fattigste kvinnene å bake, sy og utdanner mange til hjelpepleiere. Når disse to fattige, svarte menneskene holdt meg i handa og ba til Gud, da var det godt å leve.
- Er det sider ved deg selv som overrasket?
- At jeg er en utålmodig sjel! Et helt alminnelig menneske. Jeg har lest om sykdom og depresjon og kjenner meg igjen. Jeg kan ikke verge meg mot det. Selvforståelsen er blitt mer realistisk.
- Har du fått behov for å gjøre henvendelser til mennesker?
- Jeg planla å skrive en bok om å være syk. Men først måtte jeg jo lære å skrive igjen. Fikk behov for å fortelle barna om hvem jeg er. Om livet, troen, holdningene.
- Hvordan skal vi møte mennesker i en livskrise?
- Så naturlig som det går an. Vet man ikke hva man skal si, holder det med «Gud velsigne deg. Det er sårt å bli unngått.
- Er du blitt glad i et sangvers, skriftsted eller lignende?
- Bare «Velt alle dine veie».
- Hva med troen?
- Noen opplever troen veldig sterk i krise. Ikke jeg, tvert om. Andre trodde for meg. Jeg stred med de grunnleggende spørsmål mer enn noen gang. Jeg var som den lamme som ble firet ned til Jesus. Jesus spurte ikke om den sykes tro, men 4 gutter trodde.
- Har du endret syn på helbredelse?
- Nei, jeg har hatt et syn på helbredelse som har vært ganske trygt. Jeg har sett helbredelse. Ingen gjør seg fortjent til det. Mange dør etter mye forbønn. Hvorfor? En må gjerne spørre, rase, anklage Gud og rope ut sin fortvilelse, sitt sinne. Men vi forstår like lite. Det er ikke noe svar. Vi må bare bøye oss for Gud og takke for livet.
- Hvordan forklare Guds kjærlighet til de som er i en håpløs situasjon?
- Om jeg kunne det, ville jeg være den eneste i verden. Men Gud er der, midt i lidelsen. Være med å formidle tro på evig liv. Jeg makter ikke å tenke på alle de som har lidt, som ikke fikk leve, at de ikke skal få oppreisning en dag. Uretten skal gjøres opp av Ham som kjenner og ser hvert menneske. Ingen har levd forgjeves. Gud skal gjenreise rettferdigheten. Lidelsen er slutt. Deri Guds kjærlighet for meg.
Randi Larssen
Å være på kortur må være en av de bedre tingene i verden. Til de av dere som bare leser om Con Amores Polentur; dere gikk glipp av noe! Det å oppleve nye deler av Europa, være sammen med venner, shoppe, synge på konserter, kjøre buss, ferje, møte nye mennesker og å se andre kulturer er topp!
Vi var ca. femti ungdommer, pluss ledere som først dro til Lübeck i Tyskland, for så å nå målet; Wrocklaw i Polen.
I Lübeck gjorde vi nesten som fanten; vi spiste, sang, sov og reiste igjen! Vi fikk ikke sett så mye til byen, men sånn måtte det være, vi skulle jo fortsatt reise et stykke før vi kom til Wroclaw.
Vi hadde to konserter, og konserten i Wroclaw, lørdag, var virkelig et av høydepunktene. Følelsen av å stå foran en fullsatt sal og se at publikum liker det de hører, er herlig. Dette ga mersmak!!
Betydning for mange
Det er flott å se at det vi synger om og det vi gjør virkelig setter spor etter seg. At summen av sang, dans, andakt og vitnesbyrd mellom sangene, får betydning både for publikum og oss andre. Det er tross alt ikke hvem som helst vi synger om heller! Et bevis for dette fikk vi da vi var ferdige med konserten I Polen. En liten gutt kom i følge med mammaen sin bort til en av lederne i koret og sa han ville bli kristen, -jippi!
Mye prat…
Det er et godt stykke mellom Skien og Wroclaw, med andre ord; mye buss. Busstur blir hva du gjør det til, og noen hadde vært mer kreative enn andre. Radio Polen var et forhåndsinnspilt radioshow, med hilsener fra tidligere kor-medlemmer og foreldre, musikk, vitser og parodieringer. Ruben, Marika og Magnus, stod for produksjonen - enda et av høydepunktene på turen!
Det sosiale fellesskapet har godt av noen bussturer, ettersom vi sitter, nesten bokstavlig talt, oppå hverandre og prater. ....prater?!? Det er vel ikke helt sant å si at det bare var prat. Ettersom uka gikk ble det flere og flere kjærestepar, og det virket vel ikke helt som om de hadde noe imot å sitte noen timer i buss hver dag og ...... prate?
En av de som var så heldige få seg kjæreste, var Lars Storstein Hansen. Han var en av konfirmantene i år, og fikk derfor tilbudet om å være med, selv om han ikke er med i Con Amore til vanlig, og hvem vet, kanskje han blir det? Jeg tok en prat med ham for å høre hva han syntes om turen:
- Du har fortalt meg før at du hadde det bra på tur, men hva var høyde-punket?
- Det vet du! Maria, selvfølgelig!
Dere skjønte det sikkert, men Maria er Lars’ nye kjæreste, - selvfølgelig!
- Kan du beskrive turen med fem ord?
- Jo da, det var jo fryktelig koselig i alle fall! morsomt, musikalsk, busstur, lang! Er ikke det fem ord da?
- Du sang jo ikke på konsertene, men hvordan var det å være publikum? Låt det bra?
- Når dere først kom ordentlig i gang, tok det skikkelig av! Publikummet i Tyskland var nok litt eldre enn de i Polen, men det ble da futt
i dem også til slutt! I Polen var det mer liv helt fra begynnelsen og publikum var tydelig glad for at vi var der. Det gjorde nok at det ble en bedre konsert enn i Tyskland.
Jeg er i alle fall enig med Lars, dette var en fantastisk tur. Alt gikk etter planen, og det er ikke dårlig bare det. Organiseringen blir viktig, og heldigvis hadde vi med oss Jan Sæthre som reiseleder, takk for det, Jan! Vi trenger noen som kan holde oss litt i fletta noen ganger, noen som har kontrollen!!
For å si det enkelt; dette tok helt av!
Kristine Stranheim