Heisaturen 99
Det begynte i de dager da Vålerenga fotball i alle fall prøvde å spille fotball og hadde en "liten" suksess med det. Laget var klar for kvartfinale mot giganten Chelsea. "Og fy faen hvor Vålerenga er bra", tenkte vi. "Vi kommer til å herje i serien i år." Jaja, hvor dumme går det an å bli? Men på Englandstur skulle vi.
Reisefølget denne gangen besto av Ellef "Jeg er TØØØØRST! (Klokken halv syv om morgenen!!), Lars Erik "Litt for mye hhmmm..., blir veldig dårlig når vi reiser", Sveinung "Je e ittje FUDLE!!" og Vegar "Jeg husker ingen ting".
Onsdag 5/3 Ellef, Lars og Vegar trappet opp på Gardemoen som selvfølgelig hadde noen forsinkelser. To timer i flysetet før avgang (Bli godt kjent med hverandre) er det nye reisetilbudet til passasjerene i SAS og Braathens. Den siste personen i reisefølge skulle vi møte på et Ungdomsherberg i London. Men siden flyet vårt var sååååå forsinket traff vi ikke hverandre før den påfølgende dagen. Det var dagen da Vålerenga skulle spille på Stamford Bridge. Vi tok på oss Vålerenga utstyret å dro på byen. På veien til puben oppdaget vi att noe var annerledes. Hele London gikk rundt i Vålerenga drakter. (i alle fall der hvor vi var) Litt overrasket over at det var så mange nordmenn i gatene, bevegde vi oss ned på en Millwall pub hvor vi hadde fått vite at mange enga supportere skulle møtes. Puben var med andre ord full av overlykkelige og etter hvert overberusede nordmenn. Meninga var at vi skulle ned på "Trafalger "Plass"" Hva faen det heter) for og så å gå i tog opp til Stamford Bridge., men det rakk vi ikke. Vi dro i stedet opp ved stadion for å ta noen forfriskninger. Da vi gikk ut av T-Bane stasjonen, fant vi ut at mange hadde tenkt det samme som oss. Fulle, syngende nordmenn løp gatelangs for finne en pub som ikke var overfyllt. Det var også mange Chelsea supportere i område, men vi så ikke noe tegn til bråk, sikkert fordi Chelsea supporterne var jo sikre på å vinne, noe vi la merke til på stadion. De gadd nesten ikke støtte laget under hele kampen. Vi derimot, vi sang for full hals. Vi hadde litt problemer med vaktene som ba oss sette oss, men de ga opp til slutt.
For en stemning. Jeg har aldri og kommer sikkert aldri til å oppleve noe lignende stemning blant supportere (Enga). Kampen derimot, var et begredelig syn, og det vet vel alle. Vi konsentrerte oss derfor om å holde stemninga oppe. Dette førte til at alle var helt utmatta etter kampen. Vi kunne ikke kommunisere med hverandre fordi stemmebåndet var ødelagt. Pubene var stengt så vi tok turen til herberget for å drømme søtt om den fantastiske opplevelsen på Stanford Bridge.
Fredag 5/4 var en ren festdag hvor vi mimret tilbake til gårsdagens kamp, nei stemning mener jeg. Stemmene var fortsatt ikke normale slik at kommunikasjonen med engelskmenn ikke alltid var like enkelt. Vi hadde en skikkelig pub runde og på kvelden dro vi tilbake til herberget hvor det var full fest. Lars hentet wiskey flaska og vi ble med. Etter en stund begynte Sveinung og Vegar å bli litt dårlige og de gikk og la seg, men Lars fortsatte festen.
Lørdag 6/3. Lars var fortsatt på fest. Vi fikk til slutt lokket han med til togstasjonen for vi hadde nemlig tenkt til å dra til Reading for å se Macc spille. Ellef ble ikke med. Ellef skulle se Arsenal spille, noe han må ha vært meget glad over siden han i etter tid, til og med i søvne, snakker om Kanu, Kanu eller var det kanskje Kanon Kanon (Og jeg mener ikke Forsvaret.)
Den harde festinga til Lars Erik hadde tydelig tatt hardt på han. Det var et under at vi ikke ble kastet av toget på vei til Reading. Vi fikk ikke noe særlig inntrykk av byen, siden vi dro rett til Madejski Stadium. Men stadion var et praktfullt syn. Vi var mektig imponert i begynnelsen, men alle forbudene på stadion trakk etter hvert inntrykket langt ned. Stadion praktiserte sitt ned, hold kjeft og ikke lov å røyke regelen. Det var flere vakter en tilskuere, noe jeg godt kan forstår viss de skal greie å gjennomføre det reglementet. Kampen var som vanlig veldig jevn, men motstanderlaget trakk selvfølgelig det lengste strået.
Etter kampen var det bare å sette seg i supporter bussen og kjøre den lange veien opp til Macclesfield.
Søndag 7/3 brukte vi dagen med å vise Sveinung litt rundt i byen. Jeg vet ikke om han husker noe, for etter noen Flaming Lamborghinies som består av tequila, vodka og red bull, var Sveinung ikke helt til å stole på. Etter noen lyktestolpe kræsj og "je e itje Fudle" utsagn, fant vi det best å putte han i seng på hotellet.
Mandag 8/3 var det klart for å dra på trening med gutta. Noen intervjuer ble tatt, omvisning på stadion og selvfølgelig Silkmen Puben som vi ble ganske lenge på. På kveldingen dro vi ned i byen for å treffe noen av de lokale supporterne. På dette stadiet var penge beholdninga for to av de tilreisende meget innskrunket. Den ene hadde "mistet" en del pengene på herberget hvor han hadde glemt igjen jakka i resepsjonen (Vegar) og den andre på grunn av flittig bruk av penger i supporter sjappa (Lars Erik). Men dette ble løst med ett par telefoner til Norge.
Tirsdag 9/3. Klar for en ny kamp. Vi var litt nervøse for det så ut som om kampen skulle bli utsatt. Heldigvis for oss ble den det ikke det. Lars og Sveinung dro for å se på den lette treninga før kampen mens Ellef og Vegar brukte tida til noe mer fornuftig nemlig å forberede seg til kampen på the Silkmen pub. Kampen var knall bra noe dere burde lese et annet sted i bladet. 1-0, faen vi er bra!!!!(Vi mangler en spiss!!!)
Onsdag 10/3 var det på tide å dra hjem. Ellef tok toget mens vi andre tok bussen fordi det er kjempe "billig". Bussturen tok mange timer men når vi sparer £20 per person er ikke dette helt forkastelig. (i alle fall når en ikke har mer penger igjen.) De store overraskelsene uteble, så nå var det bare å se frem til neste tur som forhåpentlig ikke er veldig lenge til.
Hilsen Gutta på tur