De første glaspusterne kom til Norge på 1750 tallet. Det var mangel på fagfolk til glaspustinga og dei vart lokka med gode lønninger her.

I 1741 satte det norske kompani i Kiøbenhavn igang med å bygge glashytte på Nøstetangen ved Hokksund. Ved utgangen av året sto Norges første glashytte ferdig.

I tiden 1741-53 var alle glasblåserne tyske. Av disse var "Turingen" med sine folk med fra starten. I 1746 kom Gerner, Wenzel, Deshler, Gunderlach, Banholzer. Seinere kom Sigfred Ledel, Gustav Holm og Henrich C. Køhler sliperimeister og glaskunstner.

Pokaler ble laget ved Ledels og Wenzels verksteder, slepet og forgylt på Nøstetangen.

I "Glassboken" skriver Ada Polak dette "En pokal, datert 1784, er ifølge innskrift slept og gravert av Franz Wenzel, en av verkets betrodde glasblåsere som stammet fra Frauenwald i Turingen."

Aas grønne glass-hytte i Sandsvær. "Ved en liten rivende elv, Kjørstadelven som løper ut i Nummedalslågen, ved gården Volden i Efteløt sogn, sto Aas grønne-hytte."
Fagarbeidere der var Henrich Irrich (Erich), Franz Irrich, Hans Wenzel, Johan Jørgen Wenzel, J. Gunderlach, M. Mejer. Chr. Braun (Bruun), og apotekerglassarbeider Johs. Gøbel.
Stillingen som hyttemester hadde Hans Wenzel. Kontraktene Henrich Irrich, Hans Wenzel og Johan Jørgen Wenzel undertegnet ved ansettelsen i 1751 finnes fremdeles.

Livet i disse glaspusterfamiliene var adskilt fra den norske del av befolkningen. De budde på glasverka, hadde egne skoler, kanskje var de katolikker også. De var jamt over bedre lønna enn vanlig var den tida. De fleste greidde seg godt. Det er eit sikkert tegn når du ser at ungene nesten altid var nr. 1 eller 2 på kirkegulvet ved konfirmasjonen. Det var slik at jo bedre råd foreldra hadde, jo lengre framme på gulvet. Disse glaspusterungene var så godt som uten unntak på ein av de fremste plassene. Ser en i skoleprotokollene vil en finne at det er vanlig at disse barna er borte fra skolen på grunn av at de må hjelpe til i glashytten.

Glasverksarbeiderne hadde ofte ein hage der dei dyrka grønnsaker, kanskje hadde dei ei ku eller to og.

Da glasverkene på Eiker og i Sandsvær vart nedlagt, flytta glaspusterfamiliene til dei nye glasverka i Hurdal, Faaberg, Biri, Jevnaker og Giøvik. Dei flest av disse glasverka var i drift fra ca. 1770 til langt ut i 1800 tallet. Også ved Biri glasverk var lønningene som betaltes glaspusterne meget gode etter datidens forhold og låg langt over lønningene som ble betalt ved tyske fenster og buteljehytter.

Av nye arbeidere ved hytten i Biri kom i årene 1784-1786 Ledel og Wenzel, begge meget dyktige folk som var lenge ved Biri glashytte.

Ved Giøvik glasverk var det Casper Kauffeldt som var verkseier. Faren var fra Mecklenburg og hadde i 1764 kommet til glasverket i Biri. Litt om hva som er skrevet om glasverkssamfunnet på Giøvik. " I bygdefolkets øyne hvilte det noe av eventyrets glans over det fremmedartede sammfunnet som hadde vokst opp ved Hunnselvas utløp. Det skyldtes i første rekke glasarbeidets egenart og yrkets like egenartede utøvere."

Glasarbeiderne skilte seg på mange måter ut fra den stedlige befolkningen - i klesdarakt, i livsstil, i kultur og språk. Særlig gjaldt det dem som stammet fra utlandet, og det vil si de fleste. Det var bereiste karer, og virket deres hadde ofte falt i flere land. De hadde kunnskaper, horisont og vidsyn. Språket de brukte var også usedvanlig, - ikke rent tysk eller engelsk, men en forunderlig blanding med tillsetninger fra land de hadde arbidet i, - et slaks esperanto som ble forstått så noenlunde i glashyttene hvor som helst.

Som de farende geseller de fleste av dem var, hadde de vanskelig for å slå seg til ro for godt på et sted. Om de tjente bra, rakk ikke pengene altid så lenge. Fest måtte det nemlig til en gang i blandt, og fest utartet lett til fyll og stort pengeforbruk. Det fulgte liv og lystighet med dem, samtidig som de var høyt respekterte for den dyktigheten de la for dagen i det eksklusive og krevende yrket sitt. Ofte ble de av sine samtidige betraktet mer som kunstnere enn som vanlige arbeidere. Folketellingen i 1815 titulerer da også glasarbeiderne som "Kunstnere og fabrikanter."

Ved Hadeland glasverk arbeidet Johan Jørgen Wenzel og Hans Wenzel. Det kom i 1769 til diskusjon med bestyreren Chr. Brandt og buteljemaker Hans Wenzel, denne endte med at Wenzel slo istykker en mengde buteljer som lå ferdig i kjøleovnen og forlot arbeidet. Hytteretten bestemte at Wenzel skulle be om tilgivelse og betale med trekk i lønna, Wenzel godtok dette og fikk forlenget arbeidkontrakten med 5 nye år.

I 1812 arbeidet disse ved Hadeland glasverk, buteljemaker Claas Erich, buteljemaker Hans Jørgen Erich, buteljemaker Hans Jacob Tegler, buteljemaker Baltzer Wenzel, buteljemaker og apotekerglaspuster Hans Erich, buteljemaker Jørgen Joachim Wenzel og Nicolai Jochum Wenzel.

I 1779 måtte lærlingene gå med på at de ikke skulle gifte seg i læretiden. Hvis de tross dette løftet allikevel måtte gifte seg, måtte de være forbredt på å måtte forlate verket. Og det spøkte stygt for en av dem, Johan Hagen, som hadde "så nøye engagered sig med sin tilkommende ektefelle Christine, Hendrich Erichs datter, at ingen tid var tilovers, såfremt bryllupet ei skulle skje for sildig". Men i betraktning av "hans hidentil viste edruelige, rolige og strebsomme opførsel" får han bli "på det han ikke skulde bli aldeles forlegen og brødløs ved å miste arbeidet."
Det var også fast regel at alle skulle henvende seg på forvalterens kontor og be om tillatelse til å gifte seg.

Her i Trøndelag var det ikke glasverk før i begynnelsen av 1800 tallet. Den første innvandringa av glasverksfolk til Aasnes glasverk på Namdalseid starta kanskje alt i 1813. I kirkebøkene er det først i 1817 jeg har funnet noen. Det var Lars Larsen med familie som kom fra Biri. I 1818 kom Amund Nilsen fra Faaberg, i 1820 Hans Henrich Stalberg, 23 år gammel, og glaspuster fra Høland. Johan Andreas Stalberg, glaspuster, i 1821 Ole Olsen og Johan Ledel fra Biri glasverk. Det vart etter kvart stor innflytting av fagfolk til Aasnesset.