KJEDELIGE BERGENSDIKT

Ukarismatisk diktsamling med Bergen som kulisse.

Rune Hesjedal (f 1952) er en av årets debutanter på Samlaget, og i diktsamlingen Nesten hegredikt fungerer Bergen som bakteppe for lyriske refleksjoner om livet, døden og selvfølgelig kjærligheten. Hesjedals stemme er av og til hektisk og anmasende, av og til grå og omstendelig. Etter hvert blir det først og fremst kjedelig.

I Hesjedals dikt møter vi personer som tenker fragmenterte tanker og føler fragmenterte følelser, og særlig er det opplevelse av tid og eksistens som betraktes fra ulike hverdagslige situasjoner: En gammel mann i parken ser på en ung mor med barnevogn, noen tar en øl på byen etter å ha vært på ballet, og en kvinnelig statsråd tar tre glass hvitvin på en bergensk uteresturant. Hesjedal strør om seg med halvmorsomheter og haler og drar i de store paralellene, men særlig karismatisk blir han aldri:

Alt er og er

mellom kroppens personellminer

i nattas overskotsføretak. Dørstokken

på langs, Händel vekslar med Vivaldi på

Dyvekes raudvinsbiotop, på Torget

syng natteramnar samtidsmusikk frå

netter for lenge sidan når

isbadaren uroar isfiskaren

Dristige linjeskift og underlig tidsbruk er ikke nok til å samle trådene her. Andre dikt har lett for å snuble i sine egne poenger, særlig de som skal formidle et snev av emosjonell nakenhet:

Sånn er det berre/verre er det ikkje

Dei er tidleg oppe. Kjører til jobben med

piggdekk, lipsylen ligg i hanskerommet. I

vannvare feiljusterer han ein replikk, ho

minner straks om den knekte bonsaien. Han

kjøper beaujolais og honninglys til

kvelden enda januar er lågsesong

for frivillig brunst

Hesjedal forsøker riktignok å variere både grepene og språket, og innimellom dukker det opp språklige kreasjoner med sterkere karakter. Best er Hesjedal når han er på sitt mest tvisynte og utilnærmelige, som her:

.............................Future

man myrdar sin nære familie under

tyttebærturen, trekkjer småpølser

i kaffitraktaren og freistar gripe

den langsiktige hanske medan

han ihuga vatnar ein hudlaus

bjørkefiken

Det er dessverre lite av denslags i Nesten hegredikt, og i lengden blir samlingen både slitsom og trøttende. Alt i alt bærer den preg av at forfatteren ikke helt har funnet formen.