*Telefonkatalogen*FNVLF*

Kameratstøttegruppe Tlf. 800 48 500 hver dag, døgnåpent.

Ut på høsten engang kom det en liten notis i avisene om at røde Kors skulle sende et team til Korea. Jeg sendte øyeblikkelig inn en søknad, men hørte ingen ting. Senere så jeg i avisene at teamet hadde reist. Det besto så vidt jeg husker av en lege, en ingeniør og et par andre spesialister. Vel, det var det. Jeg slo Korea ut av tankene, og i mellomtiden var jeg beordret som adjutant, riktignok bare midlertidig, ved A.R.2 som den gang hadde kontor i en gammel tyskerbrakke i sørkanten av Frognerparken i Oslo vis a vis Vigelandsmuseet. Det satt jeg på kontoret og kjedet meg en dag i mars 1951 da telefonen plutselig ringte. En stemme presenterte seg som major Hans Sollie. Han fortalte at han hadde fått i oppdrag av Røde Kors om å sette opp et feltsykehus som skulle sendes til Korea. Han hadde tatt min søknad, og spurte om jeg fremdeles var interessert. Jeg svarte ja, og vi avtalte at jeg allerede neste dag skulle møte på hans kontor som holdt til i en gammel patrisiervilla i Parkveien som Røde Kors hadde fatt i gave. Huset ligger der fortsatt, det er i dag kjøpt av den japanske ambassade.

Det blir alvor
Da jeg møtte neste dag ble major Sollie og jeg fort enige, og jeg ble ansatt som intendant og kaptein med tiltredelse 1. april 1951. Så vidt jeg kan forstå så må jeg være norsk FN soldat nr 2, Sollie nr 1. Det hadde vært norske offiserer i FN tjeneste også tidligere, men da som observatører i Kashmir og Midt Østen. Sollie og jeg var imidlertid de første ved en oppsatt avdeling.

Norges Røde Kors hadde fått i oppdrag av regjeringen å sette opp et feltsykehus som skulle sendes til Korea så fort som mulig. Vi fikk oss forelagt noen planer og rapporter om de feltsykehus som Røde Kors hadde hatt i Etiopia og Finland, men ellers hadde vi ikke mye å gå på. 

I mellomtiden var overlege Herman Fr. Ramstad utnevnt til sjef for sykehuset og likeledes hadde man fått med et par kirurger, dr. B. Paus og Christian Eger. Major Sollie og jeg skulle ikke ha noe med det medisinske fagpersonellet å gjøre, men skulle konsentrere oss om alt annet nødvendig ikke-medisinsk personell. Så skjedde det at før vi hadde begynt å ta ut personellet, kom det beskjed om at amerikanerne ikke var interessert i noe feltsykehus, men ville ha et MASH dvs. et Mobile Army Surgical Hospital. Det viste seg fort at dette var noe helt nytt her hjemme. Ingen hadde det minste kjennskap til hva slags oppsetning dette var. Men vi fikk oppsetningsplanene, og så for første gang hva et MASH virkelig var. Det viste seg fort at dette var et atskillig større apparat enn det feltsykehuset man her hjemme hadde i tankene. Vi gjorde imidlertid så godt vi kunne, og fikk underhånden vite at amerikanerne ville tre støttende til med personell.

Det var kommet inn hundrevis av søknader fra folk som ville med. Mange gikk rett i papirkurven, mange ble kalt inn til intervju og vi fikk da tatt ut dem vi mente ville passe til de oppgavene som vi regnet med lå foran oss. Tiden som fulgte ble en hektisk tid. Midt under det hele kom det som en bombe at regjeringen hadde bestemt at vi likevel ikke skulle få reise som en norsk militær avdeling. Ikke skulle vi få bære norske militære distinksjoner, og ikke skulle vi få føre splittflagget. Riktignok skulle vi få uniformer fra Hærens depoter, men heller ikke mer. Grunnen til dette ble aldri klarlagt for oss, men det var vel den gamle norske nøytralitetstanken som hang igjen. Noen praktisk betydning hadde det ikke, men vi syntes at det var litt kjedelig. Det ble fort bestemt at vi skulle bruke de distinksjonene som ble brukt av Norges Røde Kors Hjelpekorps, og slik dro vi da av sted.

Del 2