![]() |
![]() |
![]() |
||||||||
|
Kameratstøttegruppe Tlf. 800 48 500 hver dag, døgnåpent. |
||||||||||
|
||||||||||
Dagens værvarsel:
Hønefoss
HUSK
bryggerikjelleren
siste Fredag i mnd
kl 20.30
Gjestebok
|
Dette er en beretning om mine personlige
opplevelser og iakttakelser fra min tid som kaptein og
intendant ved det første norske feltsykehuset i Korea
som senere gikk under navnet NORMASH I. |
![]() |
| Som lovet sender jeg min personlige rapport om Normash I. Den ble nok litt lenger enn jeg hadde i tankene, men ettersom minnene kom, tok det ene ordet det andre, skriver Korea-veteranen Thor Treider (86) i et brev til Sjekkposten. | |
![]() |
Her er han fotografert med amerikanske kapteins distinksjoner, men med norsk flaggskjold på armen. Kaptein, og senere major Thor Treider tjenestegjorde i FNs tjeneste ved NORMASH I i Korea fra april til desember 1951 etter tidligere å ha tjenestegjort i to Tysklandsbrigader. Han er også kjent som opphavsmannen til det norske nasjonalmerket også kalt flaggskjoldet som i så mange år ble brukt av så vel norsk personell som norske kjøretøyer i internasjonal tjeneste. |
| TEKST OG FOTO: THOR TREIDER | |
|
Jeg selv er feltartillerist og
tjenestegjorde som kaptein og batterisjef ved hhv
Brigade 481 og Brigade 492. Selv om jeg ikke skulle ned
til Tyskland igjen, holdt jeg på med oppsetningen av et
nytt artilleriregiment som skulle nedover på slutten av
1950. Under oppsettingen i Fredrikstad fikk vi plutselig
ordre om at regimentet skulle stilles til disposisjon
for Landsskytterstevnet som den gangen ble avholdt på
Østre Skytterlags bane på Grorud utenfor Oslo. Mens vi
lå der kom plutselig nyheten om at det var utbrutt krig
i Det Fjerne Østen. Nord-Korea hadde angrepet Sør-
Korea. Sikkerhetsrådet i FN stemplet Nord-Korea som
angriper og anmodet samtidig medlemsland å komme Sør-
Korea til unnsetning. Det ble imidlertid temmelig snart
klart at Norge ikke ville stille tropper til
FN-tjeneste. Flere yngre offiserer av oss søkte om
permisjon for å gå i utenlands tjeneste, men dette ble
avslått.
Ut på høsten engang kom det en liten notis i avisene om at røde Kors skulle sende et team til Korea. Jeg sendte øyeblikkelig inn en søknad, men hørte ingen ting. Senere så jeg i avisene at teamet hadde reist. Det besto så vidt jeg husker av en lege, en ingeniør og et par andre spesialister. Vel, det var det. Jeg slo Korea ut av tankene, og i mellomtiden var jeg beordret som adjutant, riktignok bare midlertidig, ved A.R.2 som den gang hadde kontor i en gammel tyskerbrakke i sørkanten av Frognerparken i Oslo vis a vis Vigelandsmuseet. Det satt jeg på kontoret og kjedet meg en dag i mars 1951 da telefonen plutselig ringte. En stemme presenterte seg som major Hans Sollie. Han fortalte at han hadde fått i oppdrag av Røde Kors om å sette opp et feltsykehus som skulle sendes til Korea. Han hadde tatt min søknad, og spurte om jeg fremdeles var interessert. Jeg svarte ja, og vi avtalte at jeg allerede neste dag skulle møte på hans kontor som holdt til i en gammel patrisiervilla i Parkveien som Røde Kors hadde fatt i gave. Huset ligger der fortsatt, det er i dag kjøpt av den japanske ambassade. Det blir alvor Norges Røde Kors hadde fått i oppdrag av regjeringen å sette opp et feltsykehus som skulle sendes til Korea så fort som mulig. Vi fikk oss forelagt noen planer og rapporter om de feltsykehus som Røde Kors hadde hatt i Etiopia og Finland, men ellers hadde vi ikke mye å gå på. I mellomtiden var overlege Herman Fr. Ramstad utnevnt til sjef for sykehuset og likeledes hadde man fått med et par kirurger, dr. B. Paus og Christian Eger. Major Sollie og jeg skulle ikke ha noe med det medisinske fagpersonellet å gjøre, men skulle konsentrere oss om alt annet nødvendig ikke-medisinsk personell. Så skjedde det at før vi hadde begynt å ta ut personellet, kom det beskjed om at amerikanerne ikke var interessert i noe feltsykehus, men ville ha et MASH dvs. et Mobile Army Surgical Hospital. Det viste seg fort at dette var noe helt nytt her hjemme. Ingen hadde det minste kjennskap til hva slags oppsetning dette var. Men vi fikk oppsetningsplanene, og så for første gang hva et MASH virkelig var. Det viste seg fort at dette var et atskillig større apparat enn det feltsykehuset man her hjemme hadde i tankene. Vi gjorde imidlertid så godt vi kunne, og fikk underhånden vite at amerikanerne ville tre støttende til med personell. Det var kommet inn hundrevis av søknader fra folk som ville med. Mange gikk rett i papirkurven, mange ble kalt inn til intervju og vi fikk da tatt ut dem vi mente ville passe til de oppgavene som vi regnet med lå foran oss. Tiden som fulgte ble en hektisk tid. Midt under det hele kom det som en bombe at regjeringen hadde bestemt at vi likevel ikke skulle få reise som en norsk militær avdeling. Ikke skulle vi få bære norske militære distinksjoner, og ikke skulle vi få føre splittflagget. Riktignok skulle vi få uniformer fra Hærens depoter, men heller ikke mer. Grunnen til dette ble aldri klarlagt for oss, men det var vel den gamle norske nøytralitetstanken som hang igjen. Noen praktisk betydning hadde det ikke, men vi syntes at det var litt kjedelig. Det ble fort bestemt at vi skulle bruke de distinksjonene som ble brukt av Norges Røde Kors Hjelpekorps, og slik dro vi da av sted. |
|