Livsfarlig båndtvangshysteri

Åpent brev til politimester Anstein Gjengedal, Oslo

Om kvelden fredag 8. juli d.å. var min syv år gamle blandingshund Frex og jeg på en av våre mange lange spaserturer. Vi hadde gått en times tid, og var på vei nedover langs Akerselva. Her gikk han fri ved foten.
Fri ved foten er slett ikke noen skummel løshundaktivitet, men tvert imot en grunnleggende dressurøvelse som styrker båndet mellom hund og eier.

Jeg understreker dette fordi Kommunen og Justisdepartementet ikke opererer med noe slikt skille. Og for å understreke at vi ikke trenger å avvente etableringen av de kommunale dressurområder for å trene hverdagslydighet. Elementær dressur kan og bør man bedrive nær sagt hvor og når som helst.

Noen meter til venstre for gangveien satt en liten gruppe menn. Den minste og tynneste av dem hadde en diger rottweiler.

I dette strøket er det mye dop og drikking, og mye dårlig hundehold. Hunder har ikke godt av å sitte på rumpa hele dagen, og blir frustrerte og ampre. De har en lei tendens til å slite seg fra eieren når han blir dopa nok, og de er ofte udresserte og dårlig sosialiserte.

Det er tilfeldigvis bare noen uker siden jeg fortalte om dette problemet i lokalavisen: En offisiell hundepolitikk som går ut på å drive en hemningsløs hetskampanje mot løshundaktiviteter (og deres talsmenn, må jeg få tilføye) gjør at stadig flere hunder ikke får tilstrekkelig opplæring i å oppføre seg når båndet glipper. Og det gjør det rett som det er, nå som folk kan drikke og dope så mye de lyster i byens parker.

Og ganske riktig: Idet vi passerte rottweileren slet den seg og kom løpende mot oss, med kobbelet på slep. Den jaget Frex rundt meg, knurrende, stivbeint og med stående bust langs hele ryggen, fra nakken til halen.

Beknager! Snøvlet eieren.

Han greide imidlertid ikke å komme seg på bena, så ruset som han var. Han og de andre ble bare sittende og se på.

Naglehalsbånd og dårlige manerer

Frex er en lettbent liten blanding av husky og schäfer, og veier rundt 25 kilo. Han går til daglig med et smalt, rundsydd dressurhalsbånd.

Denne rusken av en rottis veide over det dobbelte, antagelig nærmere seksti kilo. Dessuten var den utstyrt med et tre tommer bredt hundekampbånd med farlige nagler. Hvis den fikk tak i lille Frex ville ikke Frex ha en sjanse. Den eneste fordelen Frex hadde var farta, og den fysiske barrieren som jeg utgjorde der de sirkulert rundt meg. Hvis de som satt der og glante ikke var oppegående nok til å foreta seg noe ville min strategi være å forsøke å få fatt i båndet til rottisen mens den var opptatt med Frex. Det har fungert bra i lignende situasjoner før. Jeg har levert noen løshunder til politiet i årenes løp.

Men dette var, som de fleste kan forstå, svært farlig både for Frex og meg. Det skjer mange ulykker når folk skal skille hunder som sloss. Jeg ropte derfor til de andre som bare satt der og glodde: Få fanget den gærne bikkja!

Da spratt endelig en av de andre på bena.

Nå kommer pol`ti! Da blir det bråk!

Men han hadde ingen planer om å hjelpe til. Han viste meg legitimasjon, sa at han var politimann, og at han aktet å gi meg et forelegg for brudd på båndtvangsbestemmelsene!

Mens den sinte rottisen fremdeles løp rund meg og forsøkte å få tak i Frex forklarte jeg så rolig som jeg kunne at jeg umulig kunne sette bånd på hunden min så lenge det digre beistet var ute etter ham.

Kunne ikke politimanne ta en prat med rottweiler-eieren i stedet, som åpenbart ikke hadde kontroll på verken seg selv eller hunden sin?

Politimanne var ikke enig: Kontroll har ikke noe med saken å gjøre. Han gjør det helt riktig, han, sa politimannen. Han bruker bånd!

Det var ikke til å tro. Men den dopede hundeieren forsto forsto heldigvis mer enn politimannen. Han kom seg på bena, og fikk tak i båndet. Han greide til og med å slepe hunden noen meter unna før han ble dratt overende. Hadde ikke situasjonen vært så farlig hadde den vært komisk.

Rottweileren var nemlig ikke fornøyd, og greide å slite seg. Den satte etter Frex, og de løp rundt meg igjen. Det ble rett og slett for mye for hundeeieren å holde seg oppreist og holde på hunden samtidig.

Politimannen foretok seg ingen ting for å stanse den. Det virket tvert imot som om politimanne ønsket at Frex skulle bli skadet, som straff for at han gikk "løs".

Farvel til lovlydigheten

Mens politimannen var opptatt med å notere mine personalia lå rottweilermannen på gangveien og tviholdt på båndet med begge hender. Han klarte ikke å reise seg opp uten å miste bikkja igjen, så dopa som han var. Men han prøvde i hvert fall.

Hunden var imidlertid så stor og sterk, og eieren så liten og kraftløs, at den til og med greide å slepe den halvt bevisstløse eieren sin bortover den asfalterte gangveien, i retning Frex. Politimannen og undertegnede måtte forflytte oss noen skritt av og til så vi ikke skulle bli innhentet og spist.

Frex var i bånd på dette tidspunktet, men jeg var selvsagt klar til å frikoble ham igjen hvis rottismannen ble svimmel igjen og dyret slet seg. Så fikk jeg heller ta sjansen på et forelegg til.

En skam

Dette holder ikke mål.

Jeg har tidligere skrevet til Politimesteren og bedt om at politiet må øke sin hundekompetanse og ikke ta alle departementale og kommunale åpenbaringer for god fisk. Hysteri er farlig, det burde politiet vite.

Det skader politiets anseelse når tjenestemenn viser en slik mangel på hundekunnskap. Man kan ikke lenger stole på at politifolk handler rasjonelt.

For enhver som vet foran og bak på en chihuahua kan forså at å sette bånd på Frex i den situasjonen som jeg har beskrevet ville ha utløst et blodig slagsmål. Det ville være det absolutt dummeste og farligste jeg kunne gjøre.

Uansett burde en person som har gått politiskolen kjenne sitt eget tjenestereglement, og vite at en politimanns første plikt i en farlig situasjon er å bringe den farlige situasjonen til opphør, og ikke finne på andre ting. Når folk blir antastet av farlige hunder som sliter seg skal politiet hjelpe til, og ikke fly i veien.

For neste gang denne forbilledlig lovlydige hundeeieren får for mye innabords og mister grepet er det kanskje en litt gretnere og treigere hund enn Frex rottweileren hans antaster. Da blir det garantert slåsskamp.

Eller kanskje den støter på en ihuga båndtvangstilhenger som snur det andre kinnet til og står rolig og ser på mens beistet spiser opp bikkja hans. Eller en av de mange ungene som lufter hunden sin……

Livsfarlig udugelighet

At politiet aksepterer et neddopa og ansvarsløst hundehold er ille nok i seg selv. Å bruke det som eksempel til etterfølgelse for andre er ikke i tråd med politiets samfunnsbyggende rolle.

Det er noe sånt som femti tusen hunder som bor, arbeider og leker her i byen. De er en del av byens identitet. Segregasjons- og hetspolitikken som føres er farlig og ulovlig, og truer med å gjøre til femti tusen asosiale angstbitere.

Vi vil ha blide hunder som kommer når eieren roper, hundeeiere som er stand til å stå på bena, og politifolk som er opplært til å gjøre nytte for seg i farlige situasjoner.

Send aspirantene på opplæring.

Manglende erfaring er ingen unnskyldning. På Hundejordet i Frognerparken har det vært bedrevet sosialisering av hunder i over femti år. En masse kunnskap og fornuft er samlet der, og miljøet utgjør en stor ressurs for kommunen og politiet. Det er en tragedie at dette miljøet ikke engang har fått et møte med kommunen, og at de ikke er blitt hørt i noen sammenheng. Det har muligens en sammenheng med at deres mest kjente talsmann er falt i unåde hos Justisdepartementet og Den Hellige Trefaderlighet.

Send politifolk dit før det er for sent. Ikke for å foreta seg noe som helst, fri og bevare meg vel, men for å lære om hundeadferd og konfliktløsning i praksis, av folk som har vært ute en sommerkveld før. Det trengs åpenbart.

Når galt er skjedd

Nevnte forelegg skulle etter min mening aldri ha vært skrevet ut. Men når så galt først er skjedd er jeg innstilt på å gjøre det beste ut av det.

Jeg tror at jeg skal klare å overbevise retten om at ikke er innført noe dressurforbud her i byen, i alle fall foreløpig. I så fall er det fint å få det stadfestet og begrunnet av retten.

Hvis politivedtekter og andre relevante bestemmelser kan tolkes dit hen at det er straffbart å bruke hodet må det regelendringer til. Jeg har allerede foreslått et par.

Arbeidstittelen på boka mi er " Idioti og galskap i norsk hundepolitikk". Det blir stadig mer å skrive om. Dersom myndighetene fortsetter å tvangsfôre meg med materiale på denne måten blir jeg aldri ferdig. Eventuelt blir det et flerbindverk av det.

Jeg vil i alle fall gjøre mitt ytterste for at den forestående rettslige gjennomgang vil bli både underholdene og lærerik.

Jeg begynner å tro at dette kan bli en av årets mest pressevennlige rettssaker.

Og det, hr. politimester, er jeg ikke helt alene om.

Oslo, 12. juni 2007
Med vennlig hilsen
Terje Bolling
-og Frex