Da det av hensyn til dyrelivet ble innført utvidet båndtvang i hele Oslo i vinter på grunn av de store snømengdene ble det møtt med stor forståelse blant oss hundeeiere. Men nå er det vår, og snøen er i ferd med å smelte. Likevel går folk folk rundt og tviholder på bikka si i frykt for tilsnakk og bøter. Og noen velger å holde seg hjemme på grunn av det de opplever som mobbing fra politiets side..
Jeg forstår dem godt. Jeg er selv ved et par anledninger blitt tilsnakket av ganske engasjerte politifolk som har visst enda mindre om hunder enn sine foresatte i Justisdepartementet, og som har vært minst like sta. Og snart begynner sykkelpatruljene, som ikke har stort annet å gjøre enn å kjefte på oss….
Politivedtektene for Oslo er nemlig blitt gransket av Justisdepartementets hundeeksperter, som har konkludert med at det gjelder total båndtvang i hele byen. Hunder skal holdes i bånd eller forsvarlig innelåst til enhver tid.
Hvordan skal vi lære hundene våre noe som helst under slike forhold? Skal de tredve-førti tusen hundene som bor her i byen sendes i eksil til det knøttlille Hundejordet? Det er ikke det minste rart at folk er forbanna, for dette er galskap satt i system.
Da den nye Hundeloven ble presentert for tre år siden møtte jeg daværende justisminister Odd Einar Dørum (V) og et par av hans hundepolitiske rådgivere til fjernsynsdebatt. Jeg påviste at loven var bygget på frykt, faktamanipulasjon og misforståelser. Jeg advarte om at dersom den ble vedtatt kom den til å ødelegge livet for tusenvis av hunder og for de menneskene som har knyttet seg til dem. Dette var ikke noen hundelov, men en hevnaksjon, sa jeg. En million TV-seere fikk med seg det.
I stedet for å ta min saklige og velbegrunnede kritikk på alvor gikk departementets rådgivergruppe til personlig motangrep. Da Stortinget vedtok Hundeloven satt jeg i avhør hos politiet og forsvarte meg mot svært alvorlige beskyldninger. Hele debatten druknet i støy, snørr og tårer, akkurat slik som Gruppen ønsket.
Min motpart nekter å diskutere sak med meg, og har trukket seg fra debatten. De brydde seg ikke engang om å stille opp til megling i Konfliktrådet slik som politiet ønsket.
At vi i mellomtiden har fått en ny justisminister er dessverre ikke til noen hjelp. Knut Storberget (AP) var saksordfører for Hundeloven i Stortinget, og har vært akkurat like arrogant og avvisende som Dørum.
Verken departementet eller Oslo kommune svarer for tiden på henvendelser fra undertegnede, enten jeg skriver i avisen eller sender brev. Jeg tilhører ikke menigheten, og er dermed blitt en ikke-person.
Den verste mobbingen er det imidlertid eierne av såkalte ”kamphunder” som blir utsatt for. Å ha noe som ligner på en amstaff her i Oslo er rett og slett blitt helt umulig. Jeg får stadig henvendelser fra folk som ikke orker å gå tur med hunden sin lenger i frykt for mobbing. Og det er politiet som får skylda.
I tradisjonell språkbruk er en kamphund en hvilken som helst hund som brukes i hundekamper. I Det Kongelige Norske Justisdepartement menes imidlertid noe helt annet, nemlig enhver hund med kamphund-egenskaper. Slike hunder ønsker man nemlig å ta livet av.
Og pressen heller bensin på bålet: Dagbladets redaksjon har vedtatt at alle hunder av rasen amstaff (eller andre hunder som Departementet finner spesielt fryktinngytende) skal omtales som ”kamphunder” i avisen. Avisen har altså forpliktet seg til å bruke hundehater-terminologi og -vinkling i sin dekning av norsk hundepolitikk. Vanviddet er totalt.
Justisdepartementets kamphund-teorier har vakt oppsikt verden over. At en norsk politimann skjøt to amstaffer som satt fredelig i en bil er kjent verden rundt. Når han og hans kolleger fremdeles sendes ut i gatene for å fange kamphunder bør de i hvert fall kjenne til departementets ”vitenskapelige” begrunnelse. Den er så absurd at alle burde kjenne til den. Jeg siterer fra Justisdepartementets forskrift som kom for to år siden:
.....Kamphundene er kompromissløse, lettrente og lærevillige. Formen på kjeven og det faktum at de er avlet frem for å holde fast okser i mulen, gjør dem spesielt egnet som kamphunder....
Sitat slutt. Man behøver ikke å være hundeekspert for å forstå at dette er sludder og vev. Norsk hundepolitikk bygger på svindel og bedrag. Det er derfor de ansvarlige ikke vil diskuterer med andre enn seg selv.
Den eneste hunderasen som kan spre sitt opphav tilbake til oksekamper er så vidt jeg vet den populære famililehunden Boxer. Jeg har latt meg fortelle at hvis man krysser en boxer med en labrador blir resultatet en hund som ligner til forveksling på en av Justisdepartementets fryktede ”kamphunder”. Stor og sterk og svær i kjeften, og snill som et lam.
Ingen hund kan låse kjeveleddet, slik som Justisdepartementet hevder. Veterinærer kan kneggende tilføye at det eneste dyret her til lands som kan låse ledd i kroppen er vår venn hesten, som låser kneleddene når den sover. I virkelighetens verden er det dessuten hunder av rasen Cocker Spaniel som oftest biter eieren sin.
De eneste som slipper unna mobbingen er eierne av miniatyrhunder og andre smådyr. Dem har Departementet foreløpig ikke advart mot. Justisdepartementets idealhund veier rundt et halvt kilo og er litt slapp i konsistensen.
Justisdepartementets kamphund-vitenskap er et oppkok av paranoide vrangforestillinger med det formål for øye å spre frykt og skrekk. Vi har fått en repressiv og totalitær hundepolitikk som oppleves som en kollektiv avstraffelse.
Dyreplageri og mobbing i en slik skala som den nye hundepolitikken fører til er ikke noe å spøke med. Det dreier seg om våre firbente familiemedlemmer.
Jeg har fått en eneste tilbakemelding om mine skriverier fra Departementet, og det var fordi jeg hadde skrevet at det var en nær sammenheng sammenhengen mellom overgrep mot barn og overgrep mot dyr. Et medlem av rådgivergruppen var rasende over at jeg kunne skrive noe sånt, og ba om dokumentasjon. Den dokumentasjonen har departementet fått, men valgt å ignorere. Det burde interessere flere enn meg, ettersom å forebygge overgrep mot barn er et erklært satsningsområde for justisministeren.
Norsk hundepolitikk er dessverre blitt befengt med så mye politisk og følelsesmessig prestisje at hele systemet har gått i vranglås. Inntil videre må man derfor betrakte ethvert hunderelatert utspill fra Det kongelige norske justisdepartement med stor skepsis.
Det er galskapen som hersker. I en slik situasjon er det spesielt viktig at politiet holder hodet kaldt.
Oslo, 3. mai 2006
Terje Bolling
-og Frex