.

REX

Min lille superhund

Tekst og bilder: Terje Bolling,
webmaster FFHO

Her er Rex, som har vært hos meg i fire måneder nå.

Moren til Rex er schäferhund, det er det eneste som er helt sikkert hva hans familiebakgrunn angår. Faren er antagelig en siberian husky , etter utseendet og ikke minst den koselige brumlingen (pratingen) å dømme. Han skravler i vei, og bruker labbene til å understreke viktige poenger, omtrent som en italiener.

Han var nok litt for lite schäfer og litt for mye husky til å kunne brukes av politiet. Rex går gjerne sine gne veier, selv om han er veldig gløgg og lærenem. Man kan jo ikke ha en politihund som er så sosial og kontaktsjuk at han kan finne på å slå av en prat med arrestantene. Dessuten har han en tendens til danne seg sine egne oppfatninger, og til å holde med den svake part ; )



Noe så kjedelig som å sitte stille og bli fotografert....

Nei, der borte var det noe mer spennende...

En liten dame!!
Rex er veldig sosial, og sjarmerer alle.

Ingen grunn til å tro at Rex tilhører en utdøende slekt....

 

Fra asken til ilden

Rex skulle egentlig bli politihund, men levde ikke helt opp til den tidligere eierens forventninger.

Oppgaven med å fylle skoene etter digre Bamse kunne vel også synes umulig for bare 25 kilo tunge Rex.

Men det er ikke bare størrelsen det kommer an på!

 

Et nytt liv

Han har blomstret opp noe helt utrolig på under et halvt år. Dette er vel akkurat hva omplassering dreier seg om.

Rex er den sprekeste hunden jeg har hatt, inkludert en turboladet vorsteher og to nærmest hyperaktive schäfere. I tillegg er han snill, våken, oppmerksom, og han er blitt veldig glad i "far".

Et eksempel:

Han la merke til at jeg tar av meg inneskoene og skifter fottøy før vi går tur. Nå gidder han ikke vente på at jeg skal finne dem frem selv, så når han synes det er på tide å gå en luftetur kommer han med de riktige skoene til meg.


Se det lure blikket!

 

 

 

 

 


Norges sprekeste dyr


Opplæring og stell

Rex var ganske forvirra da jeg overtok ham, og hadde vært nokså understimulert. Store deler av livet hans var tilbragt i bur.
Han ante for eksempel ikke hva en ball kunne brukes til, og han hadde aldri sett et kjøleskap i bruk. På mange måter var han liksom helt blank.

Han hadde alt for lange klør, og bare to år gammel hadde han langt mer tannsten enn tolv år gamle Bamse noengang fikk lov til å samle opp.

Men han hadde skjulte egenskaper, skulle det vise seg. Det gjaldt bare å gi ham litt selvtillit.

Resepten var enkel: Masse oppmerksomhet, lange turer og konsekvent behandling.

.



Skrape og elektrisk tannpuss avslørte en hvit og fin tanngard, sånn som en frisk unghund skal ha.

Noe å sette i rumpa på en journalist i Dagbladet...


Her er han i gang med å inspisere et rør.

Kanskje han blir ingeniør en dag : )

 

Flere bilder kommer !

10. mars 2003
Terje Bolling