|
|
ARC 99 Pre - ARC - events Vi ankom Las Palmas etter flott seilas fra Madeira ca tre uker før ARC
start (21.11.99). Eneste aber var at spinnakeren røk på vei ned (visste det
var kun et tidsspm., men håpet den skulle tåle mer enn 6 - 8 m/s), samt at
turen nærmet seg slutten for Tor & Rob. Kanariøyene var vårt første
ordentlige møte med sol og varme, og de første dagene gikk med til å ligge på
stranden, beachfotball, blading og bading, samt, naturligvis, en god porsjon
festing. Vi traff Trond fra Farrahdiba - han passet båt, hadde allerede
oientert seg i byens natteliv, og presenterte oss for Wilson (som noen lokale
jenter senere fortalte oss var "Dangerous Wilson”), der alle de svenske
flyvertinnene hang. Thank you Trond!! Tok
alltid helt av der, men med forholdsvis mye turister i motsetning til en del
andre steder vi senere frekventerte. Så den første tiden var en typisk dag
preget av blading rundt i byen,
bading og fotball på stranden, et eller annet vorspiel før vi havnet på
Wilson eller et eller annet annet sted utover i de små nattetimer. Etter nesten
en uke fant vi ut at vi måtte ta en tur på Playa’n (Playa de Ingles) –
hadde hørt mye bra om det, samt at PwC hadde kurs der. Til tross for gjentatte
forsøk fikk Rune aldri tak i noen av dem, men de var selvsagt de første vi
vandret inn i på beach’en. It’s a small world! Litt
om Gran Canaria (GC) GC er en ganske gold øy (i hvert fall for oss som
kom rett fra Madeira, som er nesten tropisk grønn), med masse strender og mange
små og større byer. Miljøet i de forskjellige byene er imidlertid som natt og
dag. Start ARC er fra Las Palmas (nesten helt på nordspissen), en ganske stor
by, med en flott strand (og tilhørende promenade), rolig atmosfære, utrolige
blademuligheter (hele byen er flislagt) og stort sett etablerte turister (jamnfør
rolig atmosfære samt masse shoppingmuligheter). Dette gjorde at vi stort sett
traff lokale ute (noe de blonde gutta satt stor pris på), og noen av dem
snakket til og med engelsk (en luksus vi fant ut at svært få på Madeira
behersket). Vi haltet rundt på en dårlig blanding av engelsk, portugisisk
(thanks to Rob’s frase book) og spansk. Rob kjøpte spansk frasebook as well,
og han og Wøllo beviste senere at man kan ”sjekke” damer utstyrt kun med
denne og sine sjarmerende smil!! Det er et par rolige byer til på GC, men de fleste
andre er vannhull for skandinaviske og andre turister – og utrolig preget av
det!! Hele byer er bygget opp av hoteller, restauranter og nattklubber. Det er
ikke ett vanlig hus der, alt er bygget opp rundt turisme. I Playa jobbet det 200
svenske jenter som innkastere for forskjellige utesteder, og det var bare de
svenske!! Vi var der et døgn, og hadde det utrolig gøy (sov på stranda etter
at de siste nattklubbene stengte), men alle satt igjen med inntrykket av at en
dag til hadde blitt for slitsomt. PwC’erne dro dagen etter, og gjorde en mer
enn hedelig innsats utover i de sene nattetimer. En meget sliten gjeng tok
bussen tilbake til Las Palmas og picnique (Nei til Norsk Språkråd!!). Trond
hadde fortalt oss mye om dette, og
vi hadde skyhøye forventninger. Picnique i LP funker så her: Man tager et par
tusen ungdom – fra 15 – 35 I guess – disse kjøper seg en tilhørende kurv
(altså type picnique). De aller enkleste koster en hundrelapp og består av
plastglass, 2 l Coca Cola og en flaske sprit. De avanserte koster opp til 7.000
norske, og inneholder alt fra luksuriøs mat & vin, evnt. engangsgrill,
service & bestikk, champagneglass, cognac and you name it. Alle møtes i en
park (alle kaller den det, men det er en flislagt greie midt i byen!!), og denne
er stappfull. Her vorser/fester man til man går ut sånn i 01 - 02-tiden. Mange
kommer ikke lenger, og det er fremdeles mennekser der når man vandrer hjem fire
timer senere. La Marquesa (Paviljongen) ligger rett ved siden av – stappfullt
av lokale ”pene” mennesker, svømmebasseng, party både ute og inne, og på
mange måter det lokale Barock. Tar absolutt heeeeelt av, og vi hadde mang en
fest her (sånn omtrent i to-tiden hver tor-lør). Vi skulle jo tross alt krysse
et verdenshav, og hadde tre ukers festing å forskuttere!! I tillegg til den
vanlige festingen var det en del ARC-parties, vi fikk ikke med oss såå mange,
men nest siste kvelden fikk vi i hvert fall med oss haugevis av kanapeer og div.
drikke, før igjen havnet på byen. Møtte mange norske (og andre selvf.) båter her
nede, som vi har truffet, og kommer til å treffe videre i Karibien og forhåpentligvis
andre steder i verden. Et par skal rundt jorden samtidig med oss, så sjansen er
jo der. Vi var på nydelig middag på Abeline en av de første dagene, pilset
mye sammen med den senere så kjente Hildring, den senere enda mer kjente Petter
Noreng og var mye sammen med Farrahdiba gjengen, som senere gikk hen og vant
ARC’en overall. I tillegg til en haug med andre. Norge var fjerde største
nasjon i ARC’en , så det var en stor koloni både i LP og senere i Rodney
Bay, St. Lucia. All festing og annet gjorde at vi (Ø og R) kom litt
sent i gang med forberedelsene til overfarten (PA tjuvstartet), så det ble en
hektisk siste uke, med jobbing fra 09 til 21 hver dag (sånn ca.!) – gikk til
og med glipp av Jaegermeisters sponsorparty, som etter sigende tok brukbart av.
De plasserte en del vekt i form av bagger o.l. i andre båter (ble delt ut under
partyet), og da vi møtte dem på andre siden av dammen var de på iherdig jakt
etter tingene sine. Det var mye som skulle gjøres – vi har alltid lange
lister, der vi jobber ut i fra prioritering!! Etter hard jobbing var imidlertid
båten pretty ship shape da vi stevnet mot startlinjen søndag 21.11.99. Tor dro
hjem etter en uke i paradis, for å skrive diplomoppgave og med det ende sitt
studie på NTNU – var nok ikke det som sto øverst på ønskelisten etter en
ganske strabasiøs tur ned til Kanariøyene. Var kjipt at han dro – han lærte
oss masse om seiling, og en haug med andre ting. Det at han jo nesten var
siv.ing, og vi kun hadde akademisk utdannelse førte til at han overøste oss
med praktiske råd – jada!! Vi visste jo hele tiden at han skulle hjem fra GC
(skulle egentlig dratt hjem enda tidligere, men vi vet jo alt om å utsette
diplomen, så han fikk noen råd der!!). Mulig at han dukker opp igjen senere,
time will show, og han har sikkert fremdeles en del å lære oss om
medvindsseiling – vi hadde bare to-tre dager med medvind med Tor ombord!! Rob
lekte lenge med tanken på å bli med over, men fant til slutt ut at han ikke
hadde nok penger, og dro tilbake til England for å jobbe livet av seg i jula,
for så kanskje å joine oss senere i Karibien. Med litt tid og stunder drar han
tilbake til NZ, så hvis vi kommer oss til de kanter skal han vise oss alle
perlene som er verdt å se der. Han bodde to år på seilbåt, så jeg regner
med at han er rette mann å kjenne der! Rob var en stemningsskaper + kokk av de
sjeldne, alltid klar med gitaren når en anledning bød seg. Spesielt å sitte
oppe på nattevakt å høre gitaren lyde opp fra båtens indre, og han
lærte, og spilte, på request. Da vi nærmet oss Funchal etter 15 dager
i sjøen begynte det å skrante på ferskmat, og Rob fant frem en pose med
gularsj. Den var innkjøp i Nederland, og vi skjønte ikke bæret av hva som sto
på den, så alt ble sporenstraks oversatt til det vi faktisk hadde igjen –
ble en god, men ganske spesiell middag. SeilturenEn knapp uke før start kom Elisabeth og Vibeke ned. De kom til en båt
der det meste sto på hodet, men fikk i hvert fall med seg litt beachlife og
shopping før vi la ut på vårt livs lengste seilas - so far! Det var et
spektakulert syn da 250 deltagende (+ masse tilskuer-) båter samlet seg
før start. Litt småkaotisk og et par kollisjoner. Skywalker (med Luke I som
jolle), en norsk J105 som kom på 4. plass overall, ble kræsjet av en
amerikaner som typisk siktet på den billigste båten da han ble skviset.
Jaegermeister måtte på land i to dager i Porto Rico (partyby på sørenden av
GAC) for å fikse noen lekasjer. De var nektet å stille til start i ARC, men
startet samtidig. Hildring begynte å ta inn vann ved roret mens vi fremdeles
hadde VHF kontakt - (synsrekkevidde), og gjorde klar grab-baggen, men alt gikk
heldigvis bra! Vi holdt igjen litt i starten – fant ut at det var
morsommere å ta igjen båter enn å bli forbiseilet. Tok igjen en del båter,
deriblant Askeladden og Abeline – morsomt å seile forbi dem og ønske
hverandre god tur. Standardavtalen var at førstemann i mål skulle holde øl’en
kald for de andre, og det ble holdt!! Første døgn gikk vi omtrent rett sør,
hadde fin–fin vind, og satt ny 24-timers rekord med 169 NM mot målet. Vi
regnet ut at vi da ville være over på 15 dager. Slik ble det jo ikke. Vinden døde
hen, passaten uteble (den kom, men ble ødelagt av et lavtrykk). De båtene som
var langt nok W (W of 50°W)
fikk ”passaten” helt i mål, og sparte minst tre dager på det. Vi fulgte
alle ARC’s værmeldinger, ingen stemte noen gang, men det var det eneste vi
hadde. Eneste var at vi fikk posisjonert oss i forhold til lavtrykket, men kom
ikke helt gjennom, fikk en 20 minutters squall på 40 knop(liten storm),
etterfulgt av vindstille i 3-4 dager. Spennende!! Den spake vinden gjorde at vi
kunne eksperimentere mye med seilene, og det meste ble prøvet – fra spridd
genoa og storseil, to spridde genoaer, med og uten storseil og med og uten rev.
Savnet til tider spinnaker – jada! Fant ut at twin headsails (to like sore
genoaer) var det mest behagelige for oss – rett på kurs, ingen fare for
ufrivillig jibb, og relativ god fart (8-9 knop når det blåste litt). Det ble
litt rulling, men vi hadde hverken bølger eller swells, så det var ikke noe
problem, + litt begrenset manøvrerbarhet, men det er ikke egentlig noe problem
midt i Atlanteren. Hørt av andre som har seilet over at man ser to, tre båter
på veien. Vi så båter hver dag, med unntak av tre-fire, pratet med noen
tyskere midt utpå (de var ikke med i ARC, så det var ikke så interessant), og
de siste dagene før mål så vi en haug med båter. En og en halv time før målpassering
hørte vi Abeline kalle opp Målbåten – vi speidet rundt oss for å finne ut
om de var foran eller bak oss, men kunne ikke finne dem. Kjipt å bli slått av
en båt vi egentlig burde slått
med et par dager (Najad 361). Heldigvis var de bak oss, og vi slo dem med en
snau halvtime (og overall) – deilig!! Kjempeparty på brygga, og de fleste
syntes det var helt greit med fast grunn under føttene. Iskald rumpunsj var
heller ikke å forakte!!! Ferden
over Vi delte inn i rullerende vaktsystem, slik at jentene aldri var alene på nattevakt, og sammen med forskjellige gutter hele tiden (hørtes ut som om vi var en haug ombord, men vi var altså fem!). Om dagen er stort sett alle oppe uansett, men det er greit at en har ansvaret. De store høydepunktene ombord besto stort sett av mat! Alle spiste middag sammen på kvelden, og det var alltid spennede og se hva kokken Tor hadde stellet i stand (selv om Wøllo som regel satt og drømte om hva som skulle lages til middag mens vi spiste lunsj!!). Øyvind var stort sett kokk, men alle bidro – Vibeke med banankake, Elisabeth med sjokoladekake og pannekaker (både frokost og middag), PA med omeletter til lunsj og Rune med kanelsnurrer (litt brente!!) og nybakte brød. Øyvind overgikk seg selv med sjokoladekake både titt og ofte, samt fremtrylling av geniale lunsjer og middager, utifra et etterhvert stadig skrumpende ferskmat forråd. Vi hadde gjort alt etter boka, vasket alt som ble tatt ombord (folk lo av oss, og lurte på hva vi holdt på med, og Yachting World’s stjernefotograf tok bilder av Rune med all maten utover brygga!), hengte all frukt og grønt i nett, skrelte all løk, hang bananene opp ned osv. – allikevel, bananene var modne etter to dager, det samme gjaldt tomater, paprika, broccoli og champignong. Det som holdt seg var egg, purre, løk (både skrellet og ”hel”), auberginer, meloner, epler, gulerøtter og ost! Øyvind, selvutnevnt fiskekrokknutebinder, så våre to nyinnkjøpte blekkspruter forsvinne de to første dagene vi fisket – altså ble det en del boksmat på slutten, men vi levde fremdeles meget bra!! Den dårlige vinden gjorde at vi kunne bade nesten daglig, og med litt godvilje kunne man slå ihjel et par timer i hengekøya (takk for den Fredrik!!). Ellers gikk dagene med til å lese, sole seg, sløve (in general), diskutere kurs og strategi, et og annet seilskift (manhana gjalt her ute, som på GC). Av og til så vi svære delfinflokker, de kom gjerne bort og hilste på, vi tok igjen en og annen båt, hørte hval puste om natten, så et uttall flyvefisk (fikk bare tre ombord), gjorde en occational work-out, tok en saltvannsdusj og spiste – dagene fløy!! Alle var innstilte på at dette kunne ta tre uker, og alle var rimelig tålmodige. Et par var imidlertid litt mer keene på å kjøre motor de siste dagene enn andre. Det ble diskutert, og vi fant ut at vi ville vente litt til, så vi tok en fest i steden. 24 Irish Coffee senere kom vinden, og vi jublet over laber bris og hadde et aldri så lite haraball!! Moren og faren til PA hadde sendt med gaver som skulle åpnes på forskjellige datoer (type julekalender), og gleden var stor da det ble en marsipangris pr hode. Smakte utrolig digg!! Ellers kan det nevnes at Vibekes bursdag ble behørig feiret 2. desember, at vi var ca 250NM fra Petter da han tok en dukkert (16 timer), og satte kursen dithen, men nådde ikke en gang frem før han heldigvis ble funnet i relativt god behold (han har senere skrevet en artikkel om det å søke etter MOB, som har blitt meget godt mottatt - står i Yachting World’s januarnummer!!), vi var også på vei for å bistå en båt med en passajer med hjerteproblemer (hadde kontakt med den franske redningsstasjonen en stund, men de fant en annen båt med lege isteden (lurer på om det ikke var Hagen’s Canica!), og PA hadde utdeling av priser da vi nærmet oss land. Det viktigst, og etterhvert deilige, var å ha vind det siste stykket inn til mål. Utrolig kjipt å kunne se land, og så ikke ha vind til å komme helt frem (ofte motoren ikke kan benyttes pga bølger osv.). Vi hadde rundt 25-30 knop vind da vi krysset mållinjen – tok ned seilene og motret gjennom kanalen inn til Rodney Bay Marina, utrolig deilig, kl tre om natten, men alle 100% våkne. Det å se hus, og lys, og andre mennesker, og at det fremdeles var fest borte på brygga og velkomstkommiteen (som i retrospekt ikke var så veldig imponerende) osv. Deilig! Vet ikke om jeg ville brukt en tre ukers sommerferie på å krysse Atlanteren, men det er ganske deilig også, og ikke bare det å komme frem. Atlanteren er på 2700NM, og vi seilte 2900. Vårt lengste strekk blir antagligvis Galapagos til Marquesas på 3200 NM. Det skremmer ikke lenger!! Hilsen
Millennium |