Ula-klassen
Allerede i 1969 begynte sjøforsvaret å
planlegge en ny generasjon ubåter. Men undersøkelser viste at det
ikke ble bygget eller prosjektert ubåter som ville kunne møte de
krav som vårt forsvars- konsept med dype fjorder og store havområder
forutsatte.
Det ble derfor bestemt at vi skulle utarbeide spesielle norske
operative krav til et ubåtprosjekt. Disse kravene ble fastsatt i
1972. Dette dannet utgangspunktet for et samarbeid mellom vesttyske
og norske myndigheter vedrørende konstruksjon og utvikling av nye
ubåter til begge lands mariner.
To år senere forelå de første relativt detaljerte planutkastene.
Konstruksjonen ble fra tysk side betegnet 'Type 210' mens den norske
offisielle betegnelsen var 'Prosjekt 6071' i 1974. Selv om tanken om
en felles ubåttype var bra i 1974 kom det senere til en skillevei.
Hovedårsaken til skillet synes å ha vært et vesttysk ønske om
utvikling av et fremdriftsmaskineri uavhengig av lufttilførsel, mens
en på norsk side holdt seg til de opprinnelige planene om en
konvensjonell ubåttype.
Dette førte til at tyskerne trakk seg fra utviklingssamarbeidet
tidlig i 1977. Prosjekt 6071 kunne nå planlegges optimalt etter
norske behov. Blant annet kunne det oppnås økt fart og større
dykkedybde.
Ved behandling av statsbudsjettet for 1982 sluttet Stortinget seg
til forslaget om anskaffelse av nye ubåter. Den 30. september 1982
kunne SFK underskrive byggekontrakt med Thyssen Nordseewerke i Emden
om kjøp av 6 ubåter for levering i perioden 1989-93. Kontraktsummen
for de 6 båtene var ca. 800 millioner D-mark eller ca. 2,1
milliarder norske 1980-kroner.
Total pris for hele prosjektet
var ca. 3,1 milliarder 1980-kroner.
|
