|
Kommentarer
:
Tears for Fears hadde
hatt bra suksess med albumet "The Hurting" noen år i
forveien. Både hos platekjøperne og kritikerne. Det var derfor
stilt store forventninger til deres nye låter da denne ble gitt ut
som singel fra "Songs from the Big Chair". Husker jeg
kjøpte et engelsk musikkblad som gjorde et stort nummer av
innspillingen av videoen til "Shout". Og kalte reportasjen
"Shout to the Top". Så forventingene var det ikke noe i
veien med. Og de må sies å ha innfridd.
"Shout"
gikk til 4. plass i England, og nr. 1 i U.S.A., mens albumet gikk
til 2. plass i England, og 1. plass i U.S.A. Ikke dårlig. Denne
låten og oppfølgeren "Everybody wants to rule the world"
blir nok stående som noe av den mest typiske 80 - talls musikken,
og mest populære.
Og hvorfor liker jeg
låta så godt? Husker at jeg faktisk var kritisk til den i starten.
Syntes den var for pop`ete. Men etter å ha hørt den en del ganger,
var jeg solgt. Den var utrolig fengende med sitt "Shout, shout,
let it all out...". Tror også jeg liker den for noe av det
samme som jeg liker "In a Big Country" med Big Country. Det
er noe "urengelsk" over det. Synthen høres ut som luftpiper,
noe som
kan gi assosiasjoner til en forblåst plass. Den har også et pent
mellomparti hvor det høres ut som de slår på noe metallgreier,
før et hammond orgel tar over. Det gjør inntrykk på meg.
Låta er også
spesiell på den måten at den ikke har noen skikkelig intro. Den
går rett på refrenget. Derfra og inn bygger den seg opp med flere
og flere lydelementer. Til en grand finale. Mange har sammenlignet
låta med Beatles` "Hey Jude", som også gikk rett på
refrenget og ble mer og mer kompleks mot slutten. En hyggelig
sammenligning forøvrig.
"Shout"
hadde faktisk en periode hvor jeg anså den som den for å være
favorittlåta mi.
Jeg spilte den virkelig mye. Et fint minne fra 80 - tallet for meg.
|
