Tema - Januar 2007

På det meste hadde Romerriket 60-80 millioner innbyggere, dvs. nesten en tredel av Jordas befolkning den gang. Både Romerrikets vei til storhet, dets høydepunkt, og dets overraskende undergang skaper en interessant historie. Lenge stod romerne i skyggen av naboene i nord: etruskerne. Men da de rev seg løs ca. 500 f.Kr. og innførte en aristokratisk republikk startet veien til det romerske verdensriket. Mange borgerkriger, forsvarskriger og angrepskriger sørget for mange urolige perioder. Cæsar ble diktator 49 f.Kr., men ble drept i år 44 f.Kr., og rundt Jesus fødsel stod Herodes den store for et massedrap på alle barn under 2 år i Betlehem. Det var urolige tider. Men forholdene bedret seg da keiserdømmet ble innført av Augustus. Det var imidlertid ikke alle keisere som var gode keisere. Borgerkriger, pest, forfølgelser av kristne og jøder, slaver, sykdommer, invasjoner utenfra og angrepskriger var vanlig. Roma ble tidlig en millionby, verdens første. Senere ble kristendommen innført, og delingen av Romerriket i år 395 vitet om at problemene tårnet seg opp. I 476
avsettes den siste vestromerske keiser, men Østromerriket består i ca. 1000 år til, inntil de blir erobret av tyrkerne i år 1453.
Senere har Romerriket fått enorm påvirkning på både språk, kultur og styresett i Europa. I denne artikkelen kan du fordype deg i det interessante Romerriket.
God fornøyelse!


Romerrikets største utbredelse under keiser Trajan år 116

Grunnleggelsen av Roma
Ifølge legenden ble Roma grunnlagt av tvillingbrødrene Romulus og Remus 21. april 753 f.Kr. I prosessen skal Remus ha blitt drept av Romulus, som senere ble Romas første konge (fra 753-716 f.Kr.). Ifølge sagnet, ble Romulus og Remus satt ut for å dø, men en ulvinne tok vare på de. Året 753 ble derfor utgangspunktet for romernes tidsregning og den julianske kalenderen som Cæsar innførte i år 47 f.Kr.
Men først omkring 600 f.Kr. kan vi snakke om en egentlig by.

Romerne og etruskerne
Den første befolkningen i Roma bestod av både sabinere og etruskere, samt romere selv. Til å begynne med var romerne en gjeter- og bondebefolkning som bodde i noen landsbyer på høydedragene ved elva Tiber.

Etruskerne var et folk som bodde nord for Roma i regionen Toscana og nordlige Latium. Deres kongedømme hadde også herredømme over romerne lenger sør. Etruskerne var dyktige håndverkere, byggmestere og smeder og de lagde både veier og vannledninger - som ble forbilder for romernes lignende utførelser. De skulle også få sterk betydning for romerkulturen andre steder. Både alfabetet (som stammet fra grekerne) og religionen (som også stammet fra grekerne) ble videreført av romerne.

Løsrivelsen fra etruskerne
I år 510 f.Kr. gjorde romerne opprør mot etruskerne i nord, og det endte med at romerne innførte aristokratisk republikk i år 509 f.Kr. Romerne hatet etruskernes styreform, kongedømme. Da de rev seg løs, så de på etruskerne som fiender som truet romernes selvstyre. Dette førte til at romerne regelrett utryddet etruskerne, og erobringen og den totale ødeleggelsen av byen Veii i 396 f.Kr. er et velkjent eksempel på romernes kaldblodige og brutale fremgangsmåte for å utslette sine fiender og sikre sin egen eksistens.

Dannelsen av Romerriket
Etter å ha gjort opprør mot Etruria i 510 - 509 f.Kr. sikret Romerriket seg selvstendigheten og løsrev seg fra etruskernes forhatte kongedømme. De innførte i stedet en slags aristokratisk slektsallianse med aristokrater som overhoder og innleder en lang romersk periode med republikk som styreform. Samfunnet var svært patriarkalsk og preget av farens (pater familias) fulle eiendomsrett over familiemedlemmene. Han kunne bestemme om familiemedlemmene skulle selges som slaver, at nyfødte skulle bæres ut for å dø, og kunne dessuten felle dødsdom over de. Denne strenge disiplinen, underordningen og den patriarkalske tenkemåten og autoriteten skulle ha stor betydning for romernes syn på staten og statens maktutøvelse.

Etter at romerne var blitt selvstendige, oppdaget de mange fiender rundt seg. De følte seg truet både fra nord og fra sør. Derfor gjennomførte de en rekke forsvarskriger mot fiendene. I 396 f.Kr. erobret de den etruskiske byen Veii og ødela den totalt. Innbyggerne ble kaldblodig slaktet ned eller solgt som slaver, en umåtelig viktig inntektskilde for Romerriket. Etruskerne ble tilintetgjort. I 387 f.Kr. ble romerne imidlertid plyndret av gallerne. Senere gikk de til angrep på latinerne, folk som bodde i mange småstater i Latium. Romerne følte at deres eksistens, selvstendighet og selvstyre var truet, noe som innledet en rekke kriger mot områder rundt. Først samnittkrigene, latinerkrigen som i 338 f.Kr. endte med romersk seier, pyrrhoskrigen og punerkrigene. I år 265 f.Kr. var også de greske koloniene i sør nedkjempet, noe som samlet hele det italienske fastlandet under romernes barske ledelse. Etter seieren over Karthago i år 146 f.Kr. fikk romerne blod på tann. Da ble det ikke lenger kun utløst forsvarskriger, men også angrepskriger. Romerne forstod at måten å sikre seg politisk makt og økonomisk vinning var å erobre nye landområder og få nye slaver. Erobringer og slaver var den viktigste inntektskilden. Hele Romerriket bygde på slaver og nye erobringer, noe som kanskje er den største årsaken til dets undergang på 400-tallet e.Kr. Først erobret de Makedonia og Illyria i 168 f.Kr., senere Hellas og Pergamon, og under keiserdømmet ble England, Dakia (dagens Romania) og Mespoptamia (for en kort periode) erobret. Under keiser Trajan ca. år 100 e.Kr. nådde Romerriket sin største utstrekning.

Selv om etruskerne mer eller mindre ble tilintetgjort, gjorde romerne som oftest forsøk på å innlemme det erobrede folket i romerstaten og gi dem romersk borgerrett, dvs. samme rettigheter som innbyggerne i Roma hadde. I Italia ble de erobrede landområdene gjort til forbundsfeller, men områder utenfor Italias fastland ble som regel gjort til provinser, med guvernører som øverste makthaver.

Da det senere ble lenger og lenger ut til grensene, og vanskeligere å skaffe forsyninger til grensene, måtte erobringene etter hvert avta og stoppe helt opp. Siden Romerriket var et slavesamfunn og krigssamfunn, betydde dette nedgang. Inntektene stoppet opp. Pestepidemier reduserte befokningen drastisk, og folket begynte å miste tillitt til makthaverne da de ble pålagt enda tyngre skatter for å dekke statsutgiftene, siden inntektene fra slaver og nye erobrede landområder stoppet fullstendig opp. Dessuten ble det stadig større invasjonsproblemer i nord, først og fremst mot ulike germanske stammer som kanskje hadde lært seg romersk krigstaktikk, og sakte men sikkert ventet romerne på sin skjebne. I 476 e.Kr. ble den siste vestromerske keiser avsatt og årstallet regnes som tidspunktet for vestromerrikets endelige undergang.

Senere skal jeg skrive om begivenhetene som både førte til Romerrikets storhetstid og dets påfølgende undergang.

Styreformen i romerriket
Romerne innførte aristokratisk republikk i år 509 f.Kr, året de løsrev seg fra etruskerne. Den ledende romerske herskerklassen bestod av aristokrater (et fåtallig rikmenn) og såkalte patrisiere (en overklasse på ca. 1000 rike menn med sine familier).Vanligvis var det to konsuler som styrte. De satt kun i 1 år og som oftest styrte de annenhver måned (dvs. 6 måneder hver). Konsuler ble valgt av senatet. Gjenvalg var forbudt (med noen unntak senere i historien), evt. måtte man gjenvelges etter at det var gått ti år. Etter endt tjeneste som konsul måtte de altså tre tilbake i rekkene av vanlige senatorer. Dersom en konsul døde i løpet av embetsåret ble det valgt en erstatter, en consul suffectus. Man måtte være minst 42 år for å bli valgt som konsul. Alle konsuler måtte være medlem av senatet, og kun aristokratiske menn kunne være med i senatet. De to konsulene hadde vetorett mot hverandre. I krigstid eller andre krisesituasjoner ble det imidlertid valgt ut en diktator som skulle styre alene for et halvt år. Han hadde uinskrenket makt. Romerne hatet kongedømmet, som de hadde hatt under etruskerne, og var dessuten redd for at herskerklassen skulle få for mye makt. Dette ville true fellesskapets politiske innflytelse. Dette er grunnen til at konsulene (og diktatorene) kun kunne sitte svært kort tid som ledere. Romernes styresett var altså svært patriarkalsk og mannsdominert.

Etter en langvarig politisk strid fikk også plebeierne ta del i maktapparatet, mye takket være brødrene Tiberius og Gaius Gracchus. Dermed kunne de også bli valgt inn i senatet, og også være konsuler. Dvs. i teorien. I praksis var det som oftest som før, dvs. aristokratiske rikmenn (eller evt. rike plebeiere) som både satt i senatet og som ble valgt som konsuler. Senatet bestod av 100, og senere 300 medlemmer. I senatet satt man på livstid. Resultatet av striden ble reformen Lex Licinia Sextia som kom i 367 f.Kr. og kom fattigfolket og plebeierne til gode. Det førte til at både plebeierne og patrisierne ble betraktet som nobiliteten (nobilitas) i staten. Dessuten hadde romerne behov for å kunne mobilisere flere menn til tapper krigstjenste. Dermed ble plebeiernes rettigheter viktig for militærets utvikling og løsningen på romernes enorme rekrutteringsbehov. Denne reformen demokratiserte dessuten romernes moderne styresett og sikret flere folk maktinnflytelse.

Etter denne politiske striden, fikk man også en folkeforsamling. Gjennom folkeforsamlingen kunne folket utøve politisk innflytelse. Senatet lagde forslag til vedtak til folkeforsamlingen, som kunne svare ja/nei på spørsmålene. Alle frie menn over 17 år var med i folkeforsamlingen. Slik sett kan man si at romerriket var en halvdemokratisk republikk.
Folkeforsamlingen bestod av fire underordnede forsamlinger: Centurieforsamlingen (Comitia Centuriata), tribusforsamlingen (Comitia Tributa), Comitia Curiata og Cimitia Calata. Centurieforsamlingen var den desidert viktigste. Den erklærte både krig og fred, dømte folk og utnevnte senatorer til å bli konsuler. I tillegg til å være den lovgivende og juridiske makten, fungerte folkeforsamlingen også som domstol.

Styringsmyndighetene i Roma (kalt imperium) hadde som oppgave å lede staten i krig, tolke og håndheve lover, samt undersøke gudenes vilje og konrollere administrasjonen. Dessuten skulle de styre de viktigste provinsene.

Romerfolkets representanter ble kalt magistrater og kunne være konsul, pretor, kvestor, promagistrat, aedil, tribun, sensor, guvernør m.fl.
En pretor hadde først og fremst juridiske oppgaver. Ofte omtales de som "den tredje konsul". Man måtte være minst 39 år gammel.
En kvestor var en lovkyndig person som fungerte som rådgivere til konsulene. Han var også en slags dommer, og innkrevde bøter som innbyggerne ble dømt til å betale. Ofte regnes han derfor som en slags regnskapsfører for staten, og hadde ansvaret for den økonomiske administrasjonen. Kvestor kunne også fungere som nestkommanderende for guvernør. Man måtte være minst 30 år gammel.
En aedil hadde diverse administrative oppgaver og man måtte være minst 36 år gammel.
En sensor hadde ansvar for de mange folketellingene, som Romerriket senere er blitt kjent for. Bl.a. fortellingene om manntallsinnskrivingen ved Jesu fødsel. Dette var først og fremst grunnlaget for skatteinnkrevingen og dermed en særdeles viktig inntektskilde for Romerriket. Dessuten kunne en sensor ha oppgaver som å starte på bygningsprosjekter, heve de romerske byenes moral, og å utnevne folk til senatorer. En sensor satt i 18 måneder og ble valgt hvert 5. år, noe som viser at det ikke var ansatt noen sensor til en hver tid.

Systemet kalles ofte for cursus honorum, som betegner politiske embeter i antikkens Romerrike og som beskriver den politiske rangstigen. Øverst var altså konsuler, nest øverst pretorer, og deretter kvestorer og aediler (ediler). Alle måtte utføre ti års militærtjeneste, men dette ble ikke alltid overholdt. Bl.a. er Romerriket kjent for sin nepotisme, også på dette området.
I utgangspunket kunne man, som tidligere nevnt, ikke gjenvelges. Men av og til ble det gjort unnakt. Det mest kjente eksempelet er den berømte konsulen Gaius Marius som satt i hele 5 år på rad. Senere innførte Sulla en reform som tillot gjenvelgelse, men det måtte gå minst to år mellom hver gang man kunne bli gjenvalgt i samme embete.

I tillegg hadde man også guvernører, som var øverste styringsmyndighet i en romersk provins. Julius Cæsar ble f.eks. utnevnt til guvernør i Spania.
En pontifex maximus var såkalt høyesteprest (yppersteprest) i Romerriket. Senere overtok ofte keiserne denne tittelen.
Princeps Senatus var senatspresident, dvs. at han var den viktigste og med størst autoritet i senatet. Under keiserdømmet, tok keiserne alltid denne tittelen. Dvs. at senatet fortsatt bestod under keiserdømmet, men dets betydning ble langt mindre enn under republikkens tid.
En tribun var en tillitsvalgt fra folkeforsamlingene som skulle passe på at alt gikk rett for seg ved senatet, eller det kunne være en militærtribun. Folketribunene ble valgt hvert år, og det ble valgt mellom to og ti stykker, tallet varierer gjennom historien. Disse folkets tillitsvalgte kunne nedlegge veto mot senatets avgjørelser.

Senere skulle man få erfare at feltherrene av naturlige årskaer fikk stadig større makt og at hærens betydning ble stadig større. Dette ga grobunn for militære kupp. Sulla utnevnte seg til diktator i 82 f.Kr, men senere ble konsulene igjen øverste maktapparat, før Julius Cæsar først dannet et triumvirat for senere å erklære seg som eneveldig diktator i 49 f.Kr., som igjen førte til keiserdømmets oppståelse 27 f.Kr. med keiser Augustus som første og lengstsittende keiser.
Prinsipatet er den første perioden (27 f.Kr - 284 e.Kr), og preges av lange fredelige perioder.
Dominatet er den andre perioden (284 - 476 e.Kr) og den siste av de to fasene av Romerrikets tid som keiserdømme. Dominatet fikk en sentral rolle i utviklingen av europeisk rettshistorie.
Romernes keiserdømme og utviklingen av Romerrikets styresett omtales mer senere.

Patron-klient forhold
Selv om det romerske styresettet på mange måter var halvdemokratisk, spesielt sammenlignet med datidens andre styreformer, var det korrupt tvers igjennom. Bl.a. er Romerrikets tid som republikk kjent for sitt såkalte patron-klient-forhold. Det går ut på at de vanlige borgerne (klientene) stilte seg under mektige familiers (patronenes) vern og beskyttelse. Samfunnet var preget av stor sosial og økonomisk utrygghet, og bondefamilienes liv og helse ble svært ofte truet ved uår og dårlige avlinger. Da fikk de hjelp fra aristokratiske rikmenn, som rett og slett "kjøpte" seg stemmer for å beskytte de vanlige borgerne. De aristokratiske slektene påtok seg altså gjerne slikt verneansvar, fordi de ønsket så mange som mulig stemmer ved valgene. De ambiøse politikerne kunne også f.eks. holde folkefester der de betalte for gladiatorkamper samt mat og vin til folk som ville stemme på dem. Det poltiske systemet var korrupt fra ende til annen.

Provinsstyret
De nyerobrede områdene utenfor Italia ble delt inn i provinser, og hver provins ble styrt av en guvernør eller stattholder. Stattholderen (guvernøren) hadde ubegrenset makt og hadde ledelse over administrasjonen og en hærstyrke - såkalte legioner. En legion var en romersk militær enhet som bestod av 4200 - 6000 mann. Stattholderen skulle også ordne økonomisk utbytte. Skattebeløpene var en viktig inntektskilde. Mye av det ble sendt til Roma, en del gikk til å opprettholde den sivile og militære provinsadministrasjonen, og en god del havnet uunngåelig i stattholderens egen lomme. Denne utplyndringen førte til dårlige kår i provinsene, og varte helt til Julius Cæsar stanset det.

Samnitterkrigene
Samnittkrigene ble ført mot befolkningen i Samnium, sør ved Apeninnene.
Det var tre kriger: 1. samnitterkrig (344-341 f.Kr.), 2. samnitterkrig (326-304 f.Kr.) og 3. samnitterkrig (298-290 f.Kr.).

Med Campania som stor bidragsyter var det full romersk dominans under 1. samnitterkrig, og samnittene ble villige til å inngå fred. Det mest bemerkelsesverdige slaget var Slaget ved Mount Gaurus i 342 f.Kr. som endte med romersk seier under den fornemme diktatoren Marcus Valerius Corvus.

Freden med samnittene varte imidlertid ikke lenge. I 326 f.Kr. ble en langvarig krig innledet med flere slag. Krigen ble innledet da campanianerne ba om romersk assistanse mot de truende samnittene. I krigens åpningsfase var romerne overlegne og i 321 f.Kr. ba samnittene om fred. Men fredsbetingelsene var for store til at romerne kunne godta det, og krigen fortsatte. Etter hvert snudde imidlertid situasjonen. Frem til 314 virket det som om krigen var på samnittenes side. Bl.a. beseiret samnittene romerne ved et stort og kjent slag ved Lautulae i 316 f.Kr. Romerne viste etter hvert sin overlegne dominans og samnittene måtte akseptere fred på harde vilkår i 304 f.Kr. Romerne hadde for alvor begynt sin militarisering. De bygde store og mange veier, bl.a. berømte Via Appia som ble påbegynt i 312 f.Kr. og som bandt Roma og Capua sammen, og Via Valeria i 306 f.Kr. Men disse veiene hadde som øverste formål å frakte romerske soldater og krigsforsyninger raskt frem til krigområdene. Dessuten begynte romerne å organisere en marine.

I den 3. samnitterkrig (298-290 f.Kr.) bekrefter romerne nok en gang sin styrke og bekjemper samnittene. Samnittene kjempet imidlertid tappert helt til et knusende nederlag i 291 f.Kr. da den samnittiske byen Venusia ble stormet. Året etter ble det inngått fred, på relativt gode vilkår for samnittene, som ikke lenger utgjorde noen trussel mot Roma.

Latinerkrigen
Latinerne var et folk i Latium som bodde i mange småstater. De var egentlig Romas allierte, men var fornærmet over deres avhengighet til Roma. Derfor gjorde de oppgjør, noe som utløste latinerkrigen fra 340-338 f.Kr. Det endte med romersk seier. Det latinske forbundet ble oppløst og latinerne oppnådde delvis romersk borgerskap.

Pyrrhoskrigen
Pyrrhoskrigen varte fra 280-275 f.Kr. og ble kjempet mellom romerne og feltherren Pyrrhos av Epirus. Epirus var et historisk hellenistisk område som i dag omfatter sørlige Albania og nordlige Hellas. krigen foregikk ved den greske kolonien Tarentum i Sør-Italia, som forsøkte å beskytte seg mot de romerske hærene. Den greske kolonien leide en hær av Pyrrhos av Epirus, som bl.a. er kjent for å ha brukt elefanter i hæren sin. Han vant to store slag mot romerne i 280 og 279 f.Kr. I slaget ved Asculum 279 f.Kr. uttalte han: "en slik seier til, og jeg er fortapt". Derav har vi fått uttrykket pyrrhosseier (dvs. en svært dyrkjøpt seier).

Krigen endte til slutt med romers seier og i 272 f.Kr. ble Tarentum endelig innlemmet i Italia. I år 265 f.Kr. var alle de greske koloniene i sør nedkjempet og hele fastlandet i Italia var under romersk herredømme. Dette ble en viktig forløper til punerkrigene.

Punerkrigene
Punerkrigene (tidl: de puniske krigene) var tre kriger som ble kjempet mellom romerne og karthagerne (som romerne kalte punere), et fønisk folk. Byen Kartago ligger i dagens Tunisia, litt nordøst for Tunis og var en betydelig sjømakt. Africa er faktisk det romerske navnet på Tunisia!

1. punerkrig (264 - 241 f.Kr.) ble kjempet mot Sicilia. Karthago hadde nemlig fått sterkt fotfeste på Sicilia (samt Sardinia og Korsika) og romerne fryktet at karthagerne kunne bruke sine posisjoner til erobringer i Sør-Italia. Krigen er kjent for mange slag, spesielt sjøslag.I begynnelsen led romerne flere nederlag, og var utrolig blodig og kostbar. Kartago hadde den beste flåten og de mest erfarne sjøfolkene. Men som så ofte før lærte romerne av sine nederlag, og de endte opp med å vinne i slaget ved Aegatsøyene 241 f.Kr. Sicilia, Sardinia og Korsika ble gjort til romerske provinser (ikke forbundsfeller) hvor romerske stattholdere i ett år om gangen stod for styret og sørget for å inndrive skatter. Dette mønsteret fortsatte de med i sine senere erobringer.

2. punerkrig (218 - 202 f.Kr.) er nok den mest kjente av punerkrigene. Etter at Kartago hadde mistet Sicilia, Sardinia og Korsika til romerne, erobret de Spania (den gang: Hispania), som var rikt på sølv og som også hadde kobber, tinn og jern. Kartago var nemlig langt ifra knekt av tapene sine i 1. punerkrig. Tvert imot. Hamilcar Barca førte en offensiv karthagensk poltikk. Mens romerne forberedte et nytt angrep, kom kartagerne dem i forkjøpet. Den unge generalen Hannibal, en usedvanlig dyktig felhterre, førte hær og 37 krigselefanter opp fra Spania gjennom sørlige Frankrike og over Alpene og ned til Po-slettene og det sentrale Italia. Underveis på den anstrengende marsjen mistet han mange av sine menn. Det var imidlertid ikke noe stort problem. Gallere som holdt til i Po-dalen hatet nemlig romerne, og det var ikke vanskelig å få med seg dem i hæren.


Hannibals rute

I 217 f.Kr. vant Hannibal overlegent over en stor romersk hær i det berømte slaget ved Trasimenersjøen, ca. 150 km nord for Roma. Veien stod nå åpen til Roma, men siden han ikke hadde beleiringsmaskiner, ga han opp å angripe den sterkt befestede hovedstaden. Han dro i stedet til det sørlige Italia i håp om å få allierte blant Italias mange forbundsfeller. Han beseiret romerne nok en gang i slaget ved Cannae i 216 f.Kr., et av historiens største og mest berømte slag. Romerne var tallmessig overlegne, men igjen viste Hannibal sin militære dyktighet. De historiske detaljene er ukare og vanskelige å bekrefte, men man antar at kanskje så mye som 50 000 (og kanskje mer) romere falt, av ca. 80 000 mann i begynnelsen.

Etter disse to store slagene var Hannibals triumfer for det meste over. Romerne benyttet seg av brent-jords taktikk og prøvde å sulte ut Hannibals hær. De foretok også flere mindre angrep på Hannibals forsyninger, samt at de gjenerobret Capua (sør for Roma) og Syrakus (på Sicilia) som hadde alliert seg med Hannibal, som ennå i flere år hadde styrkene sine i Italia. Men han ble ikke lenger sett på som noen stor trussel. Da den romerske konsulen Publius Cornelius Scipio i år 204 f.Kr. gikk i land i nærheten av Kartago med en styrke på hele 30 000 mann, ble Hannibal kalt hjem for å forsvare byen. I 202 f.Kr. stod det nok et stort slag. Denne gang ved Zama. Her beseiret Scipio Hannibal. Hannibal flyktet til Lilleasia og begikk senere selvmord. Kartago måtte akseptere fred på svært harde betingelser, og deres spanske besittelser ble gitt til romerne.

"Præterea censeo Carthaginem esse delendam!" lød deg gang på gang i det romerske senatet. Hver eneste gang etter at senatoren Marcus Porcius Cato hadde holdt talene sine. Oversatt betyr det "forøvrig mener jeg at Kartago bør ødelegges!". Cato ble sendt til Kartago for å sikre at byen overholdt fredsavtalen som var inngått ved slutten av 2. punerkrig, men han hadde liten forståelse for Kartago. Mange mener at Catos press var årsaken til 3. punerkrig. Romerne kriget med Makedonerne (se lenger ned i artikkelen) som hadde alliert seg med Hannibal. Dessuten erobret de Lilleasia og det seleukidiske riket (som også omfattet deler av Syria). Makedonerne ble knust og i år 146 f.Kr. falt det utplyndrede makedonske riket fullstendig sammen.

3. punerkrig (149 - 146 f.Kr.) var en krig mot selve byen Kartago. Selv om de ikke lenger utgjorde noen trussel, ble byen totalt ødelagt i år 146 f.Kr. Romerne mente nemlig at de hadde forsvart seg mot en nordafrikansk høvding som var alliert med Roma. Romerne viste ingen nåde, og ødeleggelsen var hard og urimelig. I likhet med den greske byen Korint (som ble ødelagt samme år) ble byen plyndret og innbyggerne brutalt drept eller gjort til slaver. Kartago ble brent ned, murer og bygninger revet, og visstnok skal de ha strødd salt for at ingenting skulle kunne gro der igjen. Historikerne bestrides imidlertid om hvor omfattende ødeleggelsene var og om de faktisk fant til stede i det hele tatt.

Den libyske krig
Den libyske krig, ofte kalt "leiesoldatenes krig" varte fra 240 - 238 f.Kr. Dette var et opprør mot Kartago av tidligere kartagenske leiesoldater fra 1. punerkrig med støtte fra Libya. Det endte med at Kartago vant, bl.a. under ledelse av de berømte lederne Hanno den store (rik karthagensk aristokrat) og Hamilcar Barca. Krigen førte til store tap. Man antar at hele 50 000 ble drept kun i slaget i "Sagdalen". Krigen startet da Hanno den store (som var motstander av krigene mot Roma, men heller ville fortsette å erobre afrikanske fiender) nektet å betale leiesoldatene fra 1. punerkrig penger og belønning, slik de var blitt lovet av Hamilcar Barca.

Illyrerkrigene
Pirater og sjøvøveri var et stort og økende problem i Middelhavet, noe som stadig plaget romerne. I to kriger, kalt Illyrerkrigene 229-228 f.Kr. og 220-219 f.Kr., bekjempet romerne illyriske bosetninger ved elva Neretva (dagens Bosnia-Hercegovina) og slo ned sjørøveriet og de uttallige piratene i Adriaterhavet. Illyrerne ble i begge "krigskampanjene" ledet av Demetrios og Pharos. Etter disse to krigene ble det periodisk kriging, og det endte med at Illyria i år 168 f.Kr. ble innlemmet i sterkt ekspanderende Romerriket.

Makedonerkrigene
1. Makedonerkrig 215 - 205 f.Kr.
Da Hannibal var på stadig fremgang i Italia sent på 200-tallet f.Kr. fikk han stadig flere allierte. Ikke bare blant Italias forbundsfeller (som Capua og Syrakus), men også Makedonia (nord for Hellas), der kong Filip 5. regjerte. Han inngikk et forbund med Hannibal i år 215 f.Kr. Forbundet ble imidlertid raskt oppdaget av romerne, noe som skapte uro og misnøye. Kong Filip 5. hadde akkurat bygget opp en skipsflåte og angrep Illyria to ganger, bl.a. etter oppfordring fra Demetrios (fra Illyrerkrigene). Begge angrepene ble misslykket. De prøvde også å angripe Hellas, og å støtte Hannibals herjinger i Italia. Imens lette Roma etter allierte i Hellas, og de fikk bl.a. støtte hos aetolierne. Krigen endte i stillstand ved freden i Phoenice 205 f.Kr., uten avgjørende slag eller hendelser.

2. Makedonerkrig 200 - 196 f.Kr.
Senere ville Makedonerne få politisk kontroll over Hellas og greske bystater, noe romerne likte dårlig. Dessuten prøvde de seg stadig på Illyria. Romerne allierte seg med Pergamon og Rhodos. Etter hvert stilte romerne et krav om at Makedonerne skulle bli romersk provins, et krav makedonerne naturlig nok avslo. Dette førte til krig og ved et avgjørende slag i Cynosephalae 197 f.Kr. ble kong Filip 5.'s og Makedonernes falanks knust og romerne vant.

3. Makedonerkrig 171 - 168 f.Kr.
Tredje makedonerkrig ble utkjempet mellom romerne og kong Perseus av Makedonia, som skulle bli den siste kongen i Makedonia. Romerne var redd for Perseus' politiske herjinger i Hellas. Han vant ved slaget i Larissa og slo en romersk legion i Illyria, men 22. juni 168 f.Kr. måtte hans makedonske falanks gi tapt for de romerske legionene i det berømte slaget ved Pydna. Krigen endte med at Perseus ble tatt til fange og Makedonia ble delt inn i fire marionettrepublikker.

4. Makedonerkrig 150 - 148 f.Kr
Den fjerde og siste makedonerkrigen var mer ett opprør enn en egentlig krig. En mann ved navn Andriscus hevdet å være Perseus' sønn og makedonsk konge. I begynnelsen hadde Andriscus en del suksess, men ble endelig slått av den romerske generalen Caecilius Metellus 148 f.Kr.

Slavekrigene
Slavene var en uhyre viktig del av romernes liv, og en av Romerrikets aller største inntektskilde. Overalt tok romerne slaver, som som oftest ender i Italia der hver tredje innbygger (!) er slave. På keiser Augustus' tid utgjorde slavene 3,5 millioner av en befolkning på 7,5 millioner! Slavene var et utbytte av de verdifulle krigene og erobringene av nytt land, og var en slags "produksjonsmåte" i Romerriket. Hele samfunnet bygde på slaver og slavehold. Slavene ble tvunget til å arbeide på store gods, der de dyrket jorden, eller de arbeidet som kveg- og sauegjetere. Andre slaver var for eksempel tjenestefolk, gladiatorer eller gruvearbeidere. Slavetilværelsen var ikke enkel, selv om romerne som regel tok godt vare på dem. Romerne ønsket naturligvis å holde slavene i live og i god form, av økonomiske årsaker. Slavene ble trolig ikke så veldig dårlig behandlet alle steder, men mange led likevel under harde avstraffelser og strenge eiere. Dette førte til i alt tre slavekriger i Romerriket.

Første slavekrig varte fra 135 - 132 f.Kr. og fant sted på Sicilia, der sicilianske slaver gjorde opprør under ledelse av Eunus, en slave som hevdet å være profet, og Cleon. Opprøret var mislykket. Etter noen mindre slag som ble vunnet av slavene, slo romerne tilbake og beseiret opprørene.

Den andre slavekrig varte fra 104 - 103 f.Kr. Også denne gangen var det sicilianske slaver som gjorde opprør, denne gangen forent under Athenion og Tryphon. Den romerske konsulen M. Aquilius slo raskt ned opprøret.

Det brøt egentlig sjelden ut opprør i Romerriket. Både i provinsene og blant slavene var det forholdsvis få opprør. Brøt det ut opprør, var legionene raskt på marsj og satte skrekkens eksempler.

Spartacusopprøret (ofte kalt gladiatorkrigen) står utvilsomt igjen som det desidert største og mest alvorlige slaveopprøret i Romerriket. Dette var den siste slavekrigen og varte fra 73 f.Kr. til 71 f.Kr. Den franske filosofen Francois Voltaire kalte slaveopprøret for "den mest rettferdige krigen i historien. Kanskje den eneste rettferdige krigen i historien". Av mange ble altså Spartacus sett på som en frihetshelt. Men slavene vant ikke friheten. Dessuten vil de også bli husket for alle plyndringene, voldtektene og drepingen de drev på med på sin ferdi i Italia.

Krigen startet da ca. 200 gladiatorer på en gladiatorskole i Capua (sør for Roma) drevet av Lentulus Batiatus, gjorde opprør mot skolen og de fengselslignende forholdene som regjerte blant gladiatorene - som for det meste var kriminelle, krigsfanger og slaver. Ifølge den greskromerske historikeren Plutark klarte 72 av dem å kjempe seg ut av skolen med kniver og andre våpen fra skolens kjøkken. Ifølge Plutark hadde de også hell med seg; de møtte nemlig noen kjerrer med gladiatorvåpen som skulle fraktes til en annen by. De bevæpnet seg med disse våpnene og klarte å komme seg ut av Capua. På sin ferd sørlige Italia fikk de mange andre slaver med seg, og valgte thrakeren (Thrakia er dagens Bulgaria og Nord-Hellas) Spartacus som leder. De dro først sørover. Ønsket var egentlig å få friheten, og ta hevn over gårdeiere og slavepiskere, noe som fikk mange usedvanlig mange slaver til å slutte seg til opprørsbanden. Det var definitivt ikke kun friheten de var ute etter, men også plyndringer og hevn over romerne. De røvet, voldtok og drepte flere romere på sin vei. Etter hvert fikk slavehæren en enorm styrke. Hele 70 000 slaver sluttet seg til gladiatoren og militærgeniet Spartacus og var klar til kamp mot Romerriket. Spartacus' hær vant over flere legioner i Italia. Bl.a. satte en romersk hær på 3000 mann etter han, og de prøvde å sulte ut slavehæren ved foten av Vesuv. Spartacus ledet da sine menn over vulkanen og tok så sine soldater rundt Vesuv og foretok et imponerende vellykket angrep på den overraskende romerske leiren bakfra. Senere slo han en legion på ca. 10 000 mann ledet av kommandør Varinius. Romerne forstod nok faren ved opprøret litt for sent mener mange historikere. Senatorene og konsulene så på opprørerne som en ussel gjeng gladiatorer og slaver som ikke var verdige motstandere. De tok derfor ikke opprøret særlig alvorlig, og de kunne dermed ferdes uhindret rundt i det sørlige Italia mens de fikk med seg flere og flere slaver. Som nevnt tidligere bestod slavehæren på sitt største av hele 70 000 mann.

Etter hvert dro Spartacus og gjengen nordover og planen var å flykte over Alpene og gi friheten tilbake til slavene. En stor del av slavene kom nemlig fra nåværende Tyskland og Frankrike. Men slavene klarte å overtale Spartacus til å fortsette plyndringene i Italia, og å dra sørover. De mange seierne hadde dessverre gått til hodet på dem og de ble etter hvert overmodige. Det førte til at slaveopprørerne vendte om, og satte kursen sørover igjen. De kom helt til sydspissen av Italia og mange historikere mener at Spartacus ville skape en fristat for slaver i Sicilia. Han hadde nemlig planer om å ta sjøveien over til Sicilia. Middelhavet var imidlertid stappfull av sjørøvere og pirater. Spartacus prøvde å inngå en økonomisk transportavtale med piratene, men piratene snøt han. Da forsøkte de å krysse stredet til Sicilia ved hjelp av tømmerflåter, men strømmen var for sterk. Spartacus måtte gi opp.

I mens hadde imidlertid den romerske politikeren og feltherren Lucinius Crassus mobilisert sine styrker. Crassus, som senere inngikk i triumvirat med Cæsar og Pompeius, var en av Romerrikets desidert rikeste og mektigste menn. Han klarte å samle en hær på 50 000 mann som skulle forfølge slavehæren, og gjøre slutt på opprøret som nå hadde vart i over to år. Han bygget en enorm voll tvers over Italias sydspiss og sperrer slavehæren inne på "tåen" av Italias sørlige fastland. Etter mange mislykkede forsøk klarer slavehæren å bryte seg gjennom vollen og flykte mot Brundisium der de håpet å ta noen skip. Men romerske hærstyrker fra Hellas hadde gått i land i byen. Da de var på vei nordover innhentet Crassus dem, og Crassus' styrker slo Spartacus' hovedstyrke i det berømte slaget ved Nares Lucaniae 71 f.Kr. Dette blir det siste og avgjørende slaget etter to års krig. Spartacus selv kjempet til døden i det veldige slaget. 5000 slaver greide visstnok å flykte, ifølge historikeren Plutark, men de ble senere regelrett slaktet ned da de støtte på de spanske legionene. 6000 andre slaver ble korsfestet langs den berømte romerske veien Via Appia mellom Roma og Capua, til skrekk og advarsel for andre slaver, og til glede og betryggelse for alle slaveeiere. Slavene gjorde aldri oppgjør igjen.

Kimbrerkrigen
Kimbrerkrigen 113 - 101 f.Kr. ble utkjempet mellom den romerske reputlikk og de to migrerende urgermanske stammene kimbrerne og teutonerne. De to germanske stammene beseiret romerne i hele fem slag, og ved det siste, som stod ved Arausio (dagens Orange) i Sør-Frankrike, ble det drept nesten like mange romerske soldater som i slaget ved Cannae. Romerne var for alvor truet og stod ovenfor en alvorlig trussel. Det hadde i realiteten kun skjedd én gang før, ved andre punerkrig. Krigen, som markerer første konfrontasjon med germanere, førte til fundamentale reformer i hæren og staten, noe som senere faktisk var delaktig årsak til republikkens fall og keiserrikets opprettelse. Med støtte fra plebeierne ble Gaius Marius valgt til konsul, trolig den mest kjente av alle de romerske konsulene. Han var en fremdragende hærfører og beseiret bl.a. Jugurtha (se lenger ned i artikkelen). I 102 f.Kr. beseiret han teutonerne ved Aquae Sextiae i det sørlige Frankrike. Teutonerne ble brutalt slaktet, kanskje så mange som 100 000 germanske teutonere ble drept. Senere kom turen til kimbrerne, som hadde krysset Alpene og trengt inn i Po-dalen. De ble i 101 f.Kr. beseiret ved Vercellae vest for Milano. Av 100 000 kimbrere ble 65 000 drept. Resten ble gjort til slaver.

Gaius Marius
Den farlige situasjonen med de germanske stammene kimbrerne og teutonerne, førte til at Gaius Marius ble valgt til konsul for hele tre år. Han benyttet anledningen til å foreta omfattende endringer av den romerske hæren. Han begynte å verve soldater blant de mange jordløse mennene i byene, som følte seg tiltrukket av løftene om god betaling og jordstykker ved endt tjeneste (dvs. etter et antall år). Tidligere bestod hæren kun av vernepliktige bønder som motvillig utførte soldattjenesten fordi det gikk utover arbeidet deres med jorden. Gaius Marius ble berømt for sine militærreformer.

Marius skapte en effektiv hær, men også politiske problemer. Med en stående hær fikk man også kommandanter med stor makt. Disse kunne true makthaverne og det kunne oppstå borgerkrig. Dette fikk vi eksempel på da Sulla gjorde seg til diktator i 82 f.Kr. (Les mer om Gaius Marius' strid mot Sulla lenger ned i artikkelen.)

Gaius Marius bemerket seg også ved å bli valgt (og gjenvalgt selv om det stred mot romersk lov) hele 7 ganger!

Jugurthakrigen
Jugurthakrigen 112 - 105 f.Kr. var en krig mellom den romerske republikk og den nordafrikanske berberhøvdingen Jugurtha, en frafallen konge av den afrikanske klientstaten Numidia. Etter en lengre konflikt ble Jugurtha tatt av Bocchus I av Mauritania, som ga Jugurtha over til Lucius Cornelius Sulla, kvestor i den romerske hæren (senere diktator). Sulla var romersk kommandant sammen med Gaius Marius.

Forbundsfellekrigen
Forbundsfellekrigen 91 - 88 f.Kr. blir ofte kalt "den sosiale krigen" (Social War) og ble utløst av mordet på Marcus Livius Drusus den yngre, som ville gjennomføre fundamentale politiske reformer som ville gi romerske allierte romersk borgerskap. Mordet førte til frustrasjon hos de allierte. Roma ga til slutt etter, og innførte stemmerett til alle i Italia sør for Po-dalen. Lucius Cornelius Sulla sto frem som en utmerket kommandant og slo ned en del av opprørene.

I 212 e.Kr. ga den romerske keiseren Caracalla alle innbyggerne i riket borgerrettigheter. Dette ga økte skatteinntekter (i en vanskelig økonomisk periode), men fjernet samtidig de fordelene som det hadde vært å være romersk borger, og som hadde sikret at ledende folk i de erobrede områdene hadde vært lojale overfor Roma.

Sulla
I Roma var det to politiske retninger og partier. Det ene var popularene som bestod av overklassefolk som ville hjelpe vanlige folk til bedre vilkår. De ville bl.a. ha lavere skatter og en mer rimelig fordeling av jord mellom rike og fattige. Gaius Marius tilhørte popularene. Optimatene ville derimot bevare overklassens makt og privilegier og ville slett ikke dele rikdom og makt med folket. Lucius Cornelius Sulla var optimat.

I 88 f.Kr. oppstod den en farlig situasjon. Kong Mithridates fra det østlige Lilleasia hadde erobret hele Lilleasia og foretok nå et angrep på Hellas. Det førte til strid mellom Gaius Marius (og hans medkonsul Lucius Cinna) og Sulla. Begge ønsket nemlig å lede kampen mot Mithridates. Sulla vant og popularene ble forfulgt. En ung mann ved navn Gaius Julius Cæsar hadde siden han var 16 år vært gift med Lucius Cinnas datter Cornelia Cinna. Dermed ble også Julius Cæsar satt i en farlig posisjon, siden Sulla ga ordre om at alle giftermål som knyttet bånd til popularene skulle oppløses, noe unge Cæsar nektet (han flyktet til vestlige Lilleasia der han utmerket seg som offiser og ble hedret fordi han reddet en soldats liv ved å sette sitt eget på spill). Sulla tvang Gaius Marius til å flykte til Nord-Afrika. Men da Sulla var dratt av gårde med hæren sin, vendte Marius tilbake og foretok en omfattende utrenskning av fiendene sine i Roma, og mange av dem ble drept. Marius døde imidlertid i 86 f.Kr. og da Sulla tre år senere kom tilbake etter å ha seiret over Mithridates, tok han en fryktelig hevn. Tilhengerne av Marius ble i tusentall erklært fredløse og ble regelrett slaktet ned. I 82 f.Kr. utnevnte Sulla seg selv til diktator. Han døde i 78 f.Kr., men det var ikke ensbetydende med fred. Nye trusler mot riket kom til, og det ga makt til de hærførerne som gikk i krig mot dem. Blant annet oppstod det et alvorlig opprør i Capua, gladiatorkrigen, det tredje og siste slaveopprøret i Romerriket. Spartacus som ledet slavehæren ble slått i 71 f.Kr. av en av Sullas støttespillere, Crassus - en av Romerrikets rikeste og mektigste menn. Senere allierte Crassus seg sammen med Pompeius som hadde utryddet sjørøveriet i Middelhavet og erobret hele Lilleasia og Syria, og Gaius Julius Cæsar som hadde erobret Gallia.

Gallerkrigene
Gallerkrigene varte fra 58-51 f.Kr. og deles gjerne inn i tre faser:
1. fase 58-57 f.Kr. (slaget ved Satis/Sambre 57 f.Kr. og slaget ved Axon - begge endte med romersk seier)
2. fase 56-55 f.Kr.
3. fase 54-51 f.Kr.
I tredje og avgjørende fase vant den kjente galliske krigerhøvdingen Vercingetorix (som brukte brente jords taktikk flittig mot de overlegne romerske legionene) over romerne i slaget ved Gergovia. På grunn av overbefolkning overga han byens kvinner og barn til Cæsar og trodde Cæsar ville spare dem. Men Cæsar drepte dem alle: 40 000 kvinner og barn ble regelrett slaktet ned av de romerske styrkene. Senere vant romerne et endelig og avgjørende slag ved Alesia september 52 f.Kr.

Gallerne var i bunn og grunn svært gode krigere. Årsaken til deres tap mot romerne var bl.a. deres store mangel på disiplin og fleksibilitet. Romernes legioner bestod forøvrig ikke kun av romere, men også av germanere, numidiere, kretanere, spanjoler og til og med gallere selv. Ved krigens slutt fikk hver romersk soldat en gallisk slave.

Gaius Julius Cæsar ledet de romerske hærene under hele krigen, og foretok bl.a. romernes første angrep på Britannia i 55 f.Kr. Dessuten utnyttet Cæsar skrivetalentet sitt mens han erobret Gallia ved å skrive "Commentarii de Bello Gallico", et berømt verk i flere bind om begivenhetene. Det var velskrevet latin og enkel og elegant stil, noe som har ført til at det ofte har vært den første boka latinelever har gitt seg i kast med. Senere har historikerne blitt enige om at verket i realiteten er politisk propaganda og inneholder sterke overdrivelser av f.eks. tall (antall fiender i slag), slik at seierene skulle virke mer imponerende. Cæsar skrev forøvrig også flere dikt.

Tegneserien Asterix foregår under Gallerkrigene.

Julius Cæsar, triumviratet og hans vei mot makten
Julius Cæsar kom fra en overklassefamilie, men hans familie var ikke spesielt rik. Faren hans var pretor (tok seg av rettsspørsmål), det nest høyeste embetet i den halvdemokratiske politiske rangstigen - cursur honorum. Cæsar knyttet seg nærmere makten ved å gifte seg med Cornelia Cinna, datter til Lucius Cinna som var medkonsul med Gaius Marius, da han var 16 år gamme. Hans tante var forøvrig gift med Gaius Marius. Da optimatene med Lucius Cornelius Sulla i spissen vant borgerkrigen mot Marius og Cinna, ble popularene forfulgt, også Cæsar. Cæsar nektet, tross Sullas ordre, å skille seg fra Cornelia Cinna. Han flyktet til Tyrkia der han utmerket seg som offiser og ble hendret fordi han reddet en soldats liv ved å sete sitt eget på spill. Sulla utnevnte seg selv til diktator i 82 f.Kr., men døde i 78 f.Kr. Da kunne Cæsar vende hjem til Roma. Han ble advokat og hadde politisk karriere som mål, f.eks. senator eller embestmann. For å få politisk makt måtte man ha mye penger for å få menget seg med de mektige. Selskapsliv var bl.a. viktig. Derfor fikk Cæsar med tiden en enorm gjeld.

I år 69 f.Kr. ble Cæsar kvestor - 31 år gammel. Dvs. at han var embestmann som hadde ansvar for rikets finanser, og kom inn i første embetet i den politiske rangstigen. Han arbeidet for den romerske provinsguvernøren i Vest-Spania med å kreve inn skatter og skaffe rekrutter til hæren. Etter en stund bestemte Cæsar seg for å vende hjem til Roma. I årene 68-62 f.Kr. ble Cæsar valgt til pretor, neste nivå på karrierestigen. Deretter fikk han embetet som provinsguvernør i Vest-Spania. Som provinsguvernør fulgte han en vanlig fremgangsmåte. Av byttet fra plyndringene av nordspanjolene, betalte han noe til den romerske statskassen, og beholdt mye selv slik at han kunne bli kvitt gjelda si.

Etter en stund vendte Cæsar hjem til maktens sentrum i Roma. Som seierrik general ble han populær hos folket, men blant politiske rivaler regjerte kun misunnelse og skepsis. Han ble valgt inn i senatet og fikk senere konsulembetet sammen med Bibulus, det høyeste embetet og den høyeste stillingen man kunne få i Romerriket - romersk "statsminister". Bibulus var imidlertid en av Cæsars politiske motstandere, noe senatet hadde sørget for. Da inngikk Cæsar en hemmelig politisk allianse med Pompeius (som forøvrig ble gift med Cæsars datter) og med Crassus. Crassus var mannen som hadde slått ned Spartacus' slaveopprør, mens Pompeius hadde utryddet det plagsomme sjørøveriet i Middelhavet og erobret hele Lilleasia og Syria. Cæsar lovet bl.a. rikmannen Crassus' forretningsimperium en rekke økonomiske fordeler. Crassus hadde pengene, Pompeius hadde soldatene, og Cæsar hadde embetet som konsul samt populariteten blant folket. I år 60 f.Kr. tok de makten i romerstaten, noe vi i dag ville kalt et statskupp, og Bibulus ble i realiteten satt på sidelinjen. Det ble nå et slags tremannstyret, kalt triumvirat, en total nyskapning i det romerske maktsystemet. Blant senatorene, som nå mistet politisk innflytelse, rådet det hat mot Cæsar.

Men triumviratet var ikke bare bygd på vennskap. De delte riket mellom seg slik at Pompeius fikk makten over Spania, Crassus over den østlige delen av riket, mens Cæsar regjerte over Sør-Gallia og Illyricum (Illyria). Selve Italia skulle være et fellesområde, der senatet fremdeles spilte en sentral rolle. Men delingen stoppet ikke maktkampen.

I år 58 f.Kr. så Cæsar muligheten for å vinne heder og ære ved å drap på felttog i Gallia, og innledet Gallerkrigen 58-51 f.Kr. Cæsar tok tusenvis av krigsfanger som ble solgt til slavehandlere, og krigen var en enorm inntektskilde. Cæsar hadde nå en hær på ca. 50 000 romerske soldater under sin kommando da erobringen var over. Cæsar vant ikke bare store rikdommer og uttallige slaver, men også enorm berømelse og popularitet hos det romerske folk.

Cæsars suksess gjorde Crassus, Pompeius og senatet til misunnelige tilskuere. Crassus prøvde å kopiere Cæsarsa felttog i den østlige delen av riket, nærmere bestemt parhernes rike (nåværende Irak og Iran). Det endte med fiasko og Crassus ble henrettet. Nå hadde Pompeius alliert seg med senatorene mot Cæsar. De forlanget at Cæsar skulle legge ned sitt verv som konsul, samt legge ned kommandoen over legionene i Gallia og vende tilbake til Roma som en privat borger. Cæsar svarte med å krysse elva Rubicon (en grense som var en klar krigserklæring mot Roma) med sin 13. kampklare legion 10. januar 49 f.Kr. Her skal han ha sagt "Jacta est alea" (terningen er kastet). Pompeius flyktet til Hellas, der han i 48 f.Kr. ble slått av Cæsar i slaget ved Farsalos nord for Theben. Enda en gang lyktes det Pompeius å flykte, men kort tid etter ble han myrdet av den egyptiske kongen. Denne fikk imidlertid ingen takk av Cæsar, som tvert imot benyttet anledningen til å innlemme Egypt i Romerriket. Julius Cæsar ble eneveldig hersker over det romerske imperiet i årene 49-44 f.Kr. Han utropte seg til diktator på livstid i 44 f.Kr. Samme år, 15. mars, ble han stukket ned under et senatsmøte av en stormende flokk med Cassius Longinus og Markus Brutus, som ryktene skulle ha det til at var Cæsars egen sønn, i spissen. Cæsars popularitet blant folket var imidlertid større enn morderne hadde forestilt seg. Etter mordet gikk en folkemengde amok og brente ned husene til attentatsmennene. Cassius Longinus ga en av sine menn ordre om å stikke han i hjel, mens Markus Brutus begikk selvmord.

En kuriositet som også er verd å nevne er da han 25 år gammel (i år 75 f.Kr.) ble tatt til fange av sjørøvere på vei fra Roma til Rhodos, der han skulle undervises i retorikk. Sjørøverne krevde 20 såkalte talenter for løslatelse av Cæsar, som ble meget forarget og mente han selv var verd minst 50 talenter. Sjørøverne tok Cæsar på ordet og etter 40 dager i fangenskap ble Cæsar og følget satt fri. Cæsar skaffet imidlertid umiddelbart skip og leiesoldater i nærmeste havn for å fange og korsfeste sjørøverne. Cæsar reiste deretter videre til undervisningen i talekunst på Rhodos.

Julius Cæsar som diktator
Cæsar er en myteomspunnet person. Hvor god han var som enehersker er et svært omdiskutert tema. Historikerne har hatt et begrenset materiale til å bedømme Cæsar som enehersker. Man vet rett og slett ikke om han var en maktsyk despot eller folkets beskytter.

Julius Cæsar satte i hvert fall spor etter seg. Han innførte en rekke reformer. Han forbød hestevognene å kjøre i Roma på dagtid, han stanset utplyndringen av Romas provinser, han utnevnte embetsmenn som ikke fkk beholde en del av skatttene for seg selv (i motsetning til de tidligere stattholderne), og han gjennomførte en generell nedskrivning av folks gjeld og fordelte jord til fattige og tidligere soldater. Dessuten gjennomførte han den julianske kalenderen, som i Danmark og Norge var gyldig helt til 1700 (i Russland helt til 1917!).


Byste av Julius Cæsar

Cæsars navn lever fortsatt. På Romerrikets tid uttalte man navnet Cæsar "kæsar", et ord som senere ble til "keiser". Augustus, den første keiseren, tok nemlig tilnavnet "Cæsar" slik at han ble hetende Cæsar Augustus. Cæsars fornavn er også blitt bevart for ettertiden i form av månedsnavnet juli. (Den påfølgende måneden august fikk navn etter hans etterfølger Augustus.)

Keiserdømmet innføres
Det er viktig å være klar over at det ikke var Julius Cæsar som innførte keiserdømmet. Cæsar var slett ingen keiser, men en eneveldig hersker av det romerske imperiet i årene 49-44 f.Kr. Han var heller ikke konge, noe som ville vært for utfordrende for det romerske folk, som tradisjonelt sett hatet kongedømme. Etter mordet på Cæsar oppstod det store uroligheter angående hvem som skal ta over makten.

Først gikk makten til Cæsars medkonsul Antonius, som også overtok den store hæren som Cæsar hadde samlet for å bekjempe det partiske riket mo øst. Men han fikk straks uventet konkurranse av den unge Octavian på 19 år - Cæsars egen grandnevø og adopterte sønn. Han hadde vært i Hellas og studert gresk, men etter Cæsars død skyndte han seg til Roma der han bl.a. fikk støtte fra berømte Cicero. Etter et års kamper ble imidlertid OCtavian og Antonius enige om å danne et forbund og å utrydde alle motstandere i Roma. Over 2000 kjente romere ble drept, deriblant Cicero!

Senere ble riket delt mellom Octavian, som fikk den vestlige delen, og Antonius, som fikk den østlige. Striden var imidlertid ikke over. I 31 f.Kr. beseiret Octavian Antonius' styrker i et enormt sjøslag ved Actium utenfor det vestlige Hellas. Antonius og Kleopatra, som han hadde alliert seg med, flyktet til Alexandria og tok senere selvmord.

Octavian tok snart tillnavnet Augustus (som betyr "den opphøyde") og kalte seg Cæsar Augustus. I 27 f.Kr. ble han keiser, og året regnes som tidspunktet for det romerske keiserrikets opprettelse.

En kort presentasjon av alle Romerrikets keisere:

Augustus (27 f.Kr. - 14 e. Kr.)
Første og lengstsittende keiser. Satt i hele 45 år! Sikret seg støtte ved å respektere nedarvede tradisjoner. Gav senatet sine gamle rettigheter, men likevel lot han senatet gi han uinnskrenket makt. Dvs. at selv om senatet bestod var det i realiteten sterkt svekket, og ble overkjørt av eneveldige keisere.
Skapte stabilitet og ro i det store romerske riket. Regnes som en god keiser. Opprettet bl.a. politi-, vekter-, og brannkorps som reduserte de mange forbrytelsene og brannene.
Led et stort nederlag i slaget ved Teutoburgerskogen år 9 e.Kr. da Varus med sin hær ble knust av germanerne under ledelse av Hermann (som romerne kalte Arminius). Augustus oppfordret etterkommerne til å avstå fra nye erobringer, en oppfordring som stort sett ble forfulgt, med unnakt av Claudius (som erobret England) og Trajan (som erobret Dakia og Mesopotamia).

Tiberius (14 - 37)
En mystisk og omdiskutert keiser. Sett på som en likegyldig keiser som helst ikke ville bli keiser. Ville ikke bli guddommeliggjort. Kontroverser ang. maktspill fra moren. Mørk og innesluttet. Befolkningen led under tyrannisk styre med terror og henrettelser. Ble upopulær, også fordi han bl.a. styrte fra øya Capri.

Caligula (37 - 41)
Nevnes ofte sammen med Nero, som eksempel på det romerske keiserrikets galskap og absurdisme. Skal visstnok ha utnevnt sin egen hest til konsul for å vise sin forakt ovenfor senatet. Opptrådte selv som gladiator og sanger. Hadde storhetsforestillinger, og ble stukket ned av pretorianergarden (keisernes livgarde).

Claudius (41 - 54)
Første keiser som ikke var født i Italia. Erobret England.

Nero (54 - 68)
Hans fulle navn var Nero Claudius Cæsar Augustus Drusus Germanicus. Keiser under den store brannen i år 64. Ryktene skal ha det til at han spilte fiolin mens han så flammene ødelegge Roma. Problemet var at fiolinen ikke var funnet opp på dette tidspunktet. Om han spilte lutt eller sang kan man ikke bekrefte. Var svært forfengelig. Bygget Domus Aurea ("det gylne palass") ved ruinene etter brannen. Noen skulle ha det til at Nero selv startet brannen for å få plass til det enorme luksuspalasset sitt. Nero selv skyldte på de kristne, og startet omfattende kristenforfølgelser, som bl.a. kostet Paulus og Peter livet. Under keiser Nero opptrådte også kvinner og barn under gladiatorarrangementene. Tok selvmord i år 68. Dette utløste en kortvarig borgerkrig.

Galba (68 - 69)
En av de fire keiserne på samme år. Tok makten i borgerkrig. Ble drept.

Otho (69)
Tok makten i borgerkrig. Tok senere selvmord.

Vitellius (69)
Vanskelig periode med borgerkrig og uroligheter. Ble senere torturert og drept.

Vespasian (69 - 79)
En rasjonell leder. La vekt på orden, disiplin og stabilitet. En god keiser, spesielt i sammenligning med de foregående. Erobret og ødela Jerusalem i år 70 e.Kr. Utbyttet gikk bl.a. til byggingen av Colosseum som ble påbegynt i år 72.

Titus (79 - 81)
Sønn av Vespasian. Knuste jødeopprøret fra 66 og var med på å erobre Jerusalem i august 70. Åpningen av Colosseum i år 80 ble innviet med 100 dagers leker dag og natt, som i bunn og grunn var rene slakteriet og kostet flere tusen dyr livet.

Domitian ( 81 - 96)
Yngre bror til Titus. Var tyrann og undertrykte ytringsfriheten. Ble derfor ikke populær. Ble myrdet.

Nerva (96 - 98)
En god keiser. Fanger ble satt fri og undertrykkelser opphevet. Fikk hjerneslag og døde i januar 98.

Trajan (98 - 117)
Ofte regnet som Romerrikets beste keiser sammen med Augustus. Erobret Dakia 101-106, og innlemmet Mesopotamia i riket. Riket nådde sin største utstrekning (se kart helt i begynnelsen). Rettferdig keiser.

Hadrian (117 - 138)
God keiser. Trakk seg ut av Mesopotamia med en gang. Bygde Hadrians mur nord i England.

Antonius Pius (138 - 161)
Hans fulle navn var Titus Aurelius Fulvius Boionius Arrius Antoninus Pius. Insisterte på at senatet skulle guddommeligjøre hans adoptivfar Hadrian. Ledet Romerriket gjennom fredelige tider.

Marcus Aurelius (161 - 180)
En god keiser men en vanskelig periode. Filosof og svært religiøs. Dyktig kriger. I krig mot Parthia og germanere. Perioden preget av invasjonsproblemer, oversvømmelser, jordskjelv, branner, pest, opprør, uro og krig.

Commodus (180 - 192)
En beryktet og mistenksom keiser. Deltok i gladiatorkamper. Etter hvert uberegnelig. Skapte uro og ble senere drept.

Pertinax (193)
En beskjeden (!) keiser som bl.a. ville bedre økonomien. Kom på kant med pretorianergarden angående deres lønn, og ble senere myrdet.

Didius Julianus (193)
Ble keiser ved auksjon!! Keierposten ble altså solgt til høystbydende av pretorianergarden som hadde drept Pertinax pga. økonomiske uenigheter, og dermed ble Marcus Severus Didius Julianus keiser. Ble senere henrettet.

Septimius Severus (193 - 211)
Kjent for militariseringer. Var av afrikansk opprinnelse. Gjeninnførte ro og orden.

Geta (211)
Sønn av Septimius Severus og bror til Caracalla. Etter Septimius Severus' død overtok både Geta og Caracalla som keisere. Det ble et ytterst spent forhold og Caracalla prøvde å drepe Geta, men mislykdes første gang. Andre gang klarte noen soldater som Caracalla hadde sendt, å drepe Geta.

Caracalla (211 - 217)
Drepte sin bror Geta. Prøvde å rettferdiggjøre det ved å hevde at broren planla komplott mot han. Innførte Ga i 212 alle innbyggerne i riket borgerrettigheter.

Macrinus (217 - 218)
Kom fra Afrika. Styrte fra sitt senter i Syria. Ble svært upopulær og senere henrettet.

Heliogabalus (218 - 222)
Mer eller mindre gal keiser fra Syria. Fulgte i stor grad syriske skikker. Ifølge ryktene drev han med seksuelle (og homoseksuelle) orgier. Ønsket visstnok medisinsk behandling for å endre sitt kjønnsorgan. Familien hans sørget for at han ble myrdet.

Alexander Severus (222 - 235)
Svak styresmann som var keiser i en urolig krigstid. Politikken mye preget av hans mor og bestemor. Tolerant ovenfor kristne. Ble myrdet. Markerer slutten på de såkalte "gode keisere" eller "adoptivkeisere".

Maximinus Thrax (235 - 238)
Den første av de såkalte "soldatkeiserne", og ble derfor nokså berømt. Kom fra Thrakia. Han var også første keiser som overholde ikke var i Roma i det hele tatt. Forfulgte kristne.

Gordian I (238)
Hans fulle navn var intet mindre enn Marcus Antonius Gordianus Sempronianus Romanus Africanus. Styrte kun i tre uker sammen med sin sønn Gordian II. Brøt ut krig i Numidia der Gordian II ble drept og Gordian tok selvmord.

Gordian II (238)
Sønn av Gordian I, styrte i tre uker med sin far. Ble drept i krigen i Numidia.

Balbinus (238)
Styrte sammen med Pupienus. Ble valgt av senatet etter krigen mot Maximinius Thrax. Pretorianergarden, som holdt med Maximinius, drepte senere både Balbinus og Pupienus.

Pupienus (238)
Fikk makten sammen med Balbinus etter krigen mot Thrax. Balbinus og Pupienus hadde antakeligvis et nokså anstrengt og dårlig forhold. Ble senere drept av pretorianergarden, som var lystne på hevn fordi de holdt med Maximinus Thrax.

Gordian III (238 - 244)

Philippus I Arabs (244 - 249)

Decius (249 - 251)
Forsøkte å gjenoppbygge landet. Forfulgte de kristne. Som første keiser, falt han i et slag pga. ytre fiender. Goterne invaderte nemlig Moesia i år 251.

Gallus (251 - 253)

Aemilian (253)

Valerian I (253 - 260)

Gallienus (253 - 268)

Claudius II "Gothicus" (268 - 270)
Hadde et vellykket, men kort, styre. Ble senere gitt gudommelig status.

Quintillus (270)

Aurelian (270 - 275)
Gjorde svært mye for å gjenoppbygge Romerriket og gjeninnføre ro, orden og stabilitet. Han gjennomførte en rekke reformer, og klarte å forsvare seg mot germanerne. Ble drept da han planla felttog mot Persia.

Marcus Claudius Tacitus (275 - 276)
Siste keiser som ble valgt av senatet. Beseiret flere germanske stammer og førte en rekke andre kriger. Hevdet å være etterkommer av den berømte historikeren Tacitus. Ble senere myrdet.

Florian (276)

Probus (276 - 282)

Carus (282 - 283)

Carinus (283 - 285)
Hans regjeringstid markerer slutten på principatet (27 f.Kr. - 284 e.Kr.).

Diokletian (284 - 305)
Da keiser Diokletian tok over hadde Romerrikets eksistens vært truet i mange år, dets undergang lå og ventet og kaos hadde regjert i 50 år. Diokletian strammet inn og gjennomførte mange reformer som trolig er en stor årsak til at Romerriket overlevde knappe to århundrer til.

Reformerte økonomien for å redusere hyperinflasjonen. Han gjennomførte også andre militære, religiøse og politiske reformer som fikk stor betydning for Romerriket. Han ble spesielt husket for å dele riket i to: en vestlig og en østlig del. Diokletian var sønn av en frigitt slave fra Illyria og følte derfor ingen tilknytning til Roma. Han styrte landet fra Nicomedia (dagens Ismid) i det vestlige Lilleasia. I 305 gikk han enda et skritt videre og delte riket i hele fire deler. Både østlige og vestlige del ble nå delt opp i nord og sør. Den vestlige og østlige delen fikk en overkeiser kalt augustus, mens hver av de fire delene fikk hver sin visekeiser kalt cæsar.

I store deler av den siste tiden før Diokletian kunne de kristne leve fredelig og hadde muligheten til å etablere seg. Men i år 300 ble den lange freden avløst av de største forfølgelsene noensinne. De skulle vare i hele 11 år, før keiser Galerius rett før han døde i 311 ga de kristne full frihet til å dyrke troen sin.

Diokletian økte også militærstyrken til hele 68 legioner - mer enn det dobbelte av hva det hadde vært i fredelige år. I hans regjeringstid lyktes romerne med å stanse de mange fiendlige angrepene.

Konstantin I den store (324 - 337)
Diokletians oppdeling av det romerske riket fungerte ikke særlig godt. Snart ble det krig mellom de mange forskjellige keiserne og det endte med at Konstantin den store kom til mkaten. Under han skjedde det store forandringer.

Konstantin I ble født i Moesia (dagens Serbia). I 306 ble han visekeiser i den nordvestlige delen av Romerriket og fikk senere tilnavnet den store. Han kom imidlertid snart i krig med Maxentius, som hersket over rikets sørvestlige del. I år 312 møttes hærene deres ved Den milvinske bro nord for Roma. Her seiret Konstantin, mens Maxentius ble drept.

Senere måtte Konstantin hanskes opp med Lucinius. De delte riket mellom seg. Konstantin fikk den vestlige delen. Forholdet mellom de to var imildertid svært anstrengt, og i 324 beseiret Konstantin Lucinius, og Konstantin den store ble keiser over hele det romerske riket. Lucinius ble hengt i full offentlighet.

Under keiser Konstantin fikk kristendommen for første gang en aktiv støtte. Han innkalte til et konsil i Nikea i 325 der arianismen ble forkastet og ansett som villfarelse. I 381 ble det innkalt nok et kirkemøte, denne gang i Konstantinopel. Her kom man mer imøtekommende med arianerne, og senere har vi fått den kjente nikenske trosbekjennelsen.

Konstantin den store bygde en helt ny by som han kalte Konstantinopel (Bysants). Her regjerte han. Konstantinopel ble rikets hovedstad frem til 395, da riket ble delt i to. Konstantinopel hadde en svært god strategisk og militær beliggenhet. Mot vest reiste Konstantin en forsvarsmur som var så effektiv at byen kun ble inntatt to ganger - i 1204 og i 1453.

Julian den frafalne (361 - 363)

Jovian (363 - 364)

Valentinian (364 - 375)

Valens (375 - 378)

Gratian (378 - 383)

Valentinian II (383 - 392)

Theodosius I den store (392 - 395)
Gjorde kristendommen til offisiell og eneste tillatte religion - statsreligion. Fra nå av ble de andre religionene (som tidligere hadde vært vanlig i Romerriket) forfulgt. Etter Theodosius den store, ble riket delt i to for godt.


Delingen av romerriket, og romerrikets hovedsteder
Diokletian var den første som delte riket i to: en vestlig og en østlig del. Senere delte han det opp i fire deler, der han også delte nord-sør. Det ble to overkeisere (augustus) og fire visekeisere (cæsar).

Etter Diokletians død var det kamp og uro om makten i Romerriket. Det endte med at hele Romerriket kom under keiser Konstantin den stores ledelse. Etter Konstantins død, ble riket på nytt delt, og det var bare i korte perioder forent under samme hersker.

Da Theodosius den store døde i 395 ble riket endelig delt i en østlig del med Konstantinopel som hovedstad, og en vestlig del der Roma ble hovedstad. Roma fikk ikke være hovedstad særlig lenge i den vestlige delen. Honorius (første vestromerske keiser) valgte for en kort tid å flytte hovedstaden til Milano. Situasjonen og forholdene ble etter hvert så urolige at hovedstaden ble flyttet til Ravenna, som lå ved Adriaterhavet, og som var langt lettere å forsvare mot angrep. Vest-Romerrikets hovedstad ble flyttet til Ravenna i år 402, da visigoterne innvaderte Italia, sju år etter delingen av riket.

Den vestlige delen av Romerriket fikk først Honorius som keiser. Honorius regjerte fra 395 - 423, med andre ord svært lenge. Under han ble bl.a. romerne inntat av vestgoterne (visigoterne) i år 410. Konstantius III for en kort tid medkeiser til Honorius (i året 423), før Johannes tok over. Johannes regjerte fra 423 - 425. Hans etterfølger, Valentinian III regjerte i hele 30 år, fra 425 - 455. Han hadde bl.a. store problemer med hunnerne og deres leder Attila. Etter Valentinian III fikk Vest-Romerriket mange keisere: Petronius Maximus (455), Avitus (455-456), Majorian (457-461), Litius Severus (461-465), Anthemicus (467-472), Olybrius (472), Glycerius (473-474), Julius Nepos (474-475) og Romulus Augustus (475-476). Romulus Augustus var siste vestromerske keiser og ble avsatt av germanerkongen (vestgoter/visigoter) Odovakar i år 476. Dette året regnes for å være tidspunktet for Vest-Romerrikets fatale undergang.

Øst-Romerriket får Arcadius som første keiser 395 - 408. Etter han overtok Theodosius II (408 - 450), som styrte i hele 42 år! Senere ble Marcian keiser 450 - 457 og Leo den store 457 - 474. Det østromerske riket besto nesten 1000 år etter Vest-Romerrikets undergang. I 1453 ble Konstantinopel erobret av tyrkerne (osmanere).

Jødeopprørene
Romerriket bestod av mange forskjellige folkeslag, men ingen avvek så mye fra de andre som jødene. Siden det var en monoteistisk religion, nektet de å betrakte keiseren som en guddom, noe som satte jødene i en farlig situasjon.

Jødene, som stammer fra Abraham, hadde utvandret fra byen Ur i Mesopotamia til Hebron i Palestina. Etter å ha oppholdt seg en periode i Egypt, dro de under ledelse av Moses tilbake til Palestina og bosatte seg i landet på nytt. Under kongene David og Salomon hadde jødene et stort rike med hovedstad i Jerusalem, men i 586 f.Kr. ble de erobret av velkjente kong Nebukadnesar II (den store). Han var konge i Babylonia og erobret Judea, Jerusalem, Assyrerriket og Syria. Nebukadnesar ødela tempelet i Jerusalem. Jødene satt i 47 års fangenskap i Babylon. Først i 539 f.Kr., da perserkongen Kyros erobret Babylon, fikk jødene lov til å dra hjem til palestina. I år 331 f.Kr. ble Jerusalem erobret av Alexander den store, og helt til 168 f.Kr. levde jødene under etterfølgerne hans, først ptolemaierne og senere seleukidene. Et opprør i 168 f.Kr. førte til nesten hundre års selvstendighet, inntil den romerske hærføreren Pompeius erobret landet i 63 f.Kr.

Da Julius Cæsar begynte å få makt i Romerriket, og kom i strid med Pompeius, hjalp jødene Cæsar i 47 f.Kr. mot Pompeius, som jo hadde erobret landet deres. Som takk fikk jødene lov til å fritt utøve religionen sin og jødene i Romerriket fikk lov til å betale tempelskatt til tempelet i Jersualem. Jødene hadde altså et godt forhold til Julius Cæsar og omvendt.

Men de fleste senere keiserne hadde et dårlig forhold til jødene. I 66 e.Kr. gjorde en romersk stattholder krav på tempelskatten, noe som førte til jødisk opprør. De drepte både stattholderen og mennene hans. Roma svarte med krig, og i år 70 e.Kr. erobret keiser Vespasians sønn Titus Jerusalem etter et halvt års beleiring. Byen og tempelet brant ned til grunnen, og 30 000 jødiske fanger ble solgt som slaver! Opprøret holdt imidlertid på en stund til, og er senere blitt kalt 1. jødeopprør (66 - 73 e.Kr.).

2. jødeopprør (115 - 117 e.Kr) blir på engelsk ofte kalt "Kitos war" og var et opprør i Mesopotamia. Navnet "Kitos war" kommer av den romerske generalen Quietus som slo ned opprøret.

3. jødeopprør (132 - 135) ble ledet av Simon Bar Kochba ("stjernesønnen") som anså seg selv som den Messias som skulle frelse Israel. Opprøret kom da den ellers måteholdne keiser Hadrian begynte å bygge et tempel for Jupiter på tempelplassen i Jerusalem, og samtidig forbød jødene å omskjære guttebarn. Opprøret endte nok en gang med romersk seier og førte til at alle jødiske innbyggere i Jerusalem ble fordrevet. Utenfor byen fikk mange av jødene fortsatt lov til å bli værende, men da kristendommen ble romersk statsreligion, ble de kristne.

Kristendommens seier
Det var keiser Nero som startet de første kristenforfølgelsene, som blant annet kostet Paulus og Peter livet. Nero skyldte på de kristne etter den store brannen i Roma i år 64. Det ble typisk i senere tid at de kristne fikk skylden da Romerriket gjennomgikk dårlige tider, med pest, befolkningsnedgang, hungersnødd og invasjonsproblemer.

Biskopen av Roma var fra begynnelsen en viktig person for alle kristne, selv de utenfor Roma. Han ble betraktet som en slags krikefar, og fikk navnet pave (som kommer av latinske "papa" som betyr far). Peter ble den første paven i år 32 e.Kr., etterfulgt av Linus. De fleste og største kristenforfølgelsene foregikk i de østlige delene av Romerriket, der det også var flest kristne. Det er nok en stor årsak til at biskopene av Roma (altså pavene) stort sett fikk være i fred og slapp unna forfølgelser. Roma forble hovedsete for pavene, bortsett fra årene 1307-1377 da pavene ble tvunget til å søke opphold i Avignon i Frankrike.

De kristne var ca. 10-20 000 rundt år 100. I år 200 var de ca. 100 000, og deretter økte religionen sterkt i omfang. Kristendommen var i begynnelsen mest utbredt i den østlige delen. Da forholdene i Romerriket ble forverret midt på 200-tallet, startet omfattende kristenforfølgelser 249 - 259. De ble stoppet under Gallienus i 260 og ga dem ro og fred til for alvor å etablere seg.

Den lange freden ble imidlertid avløst i år 300 av de største forfølgelsene noensinne. De ble innledet av keiser Diokletian og videreført av Galerius. Galerius stoppet forfølgelsene like før sin død i 311.

Da Konstantin kom delvis til makten i 312, og fikk makten i hele riket i 324, fikk kristendommen aktiv støtte. I 325 ble det første kirkemøtet (konsil) holdt i Nikea der arianerne ble fordømt. I 381 ble det andre kirkemøtet holdt, denne gang i Konstantinopel. Her vedtar man den nikenske trosbekjennelsen - grunnlaget for den kristne kirken. Konstantin den store bygde også Romas to viktigste kriker - Laterankriken og den første Peterskirken, som stod inntil oppføringen av dagens Peterskirke på 1500-tallet.

I år 391 ble kristendommen gjort til statsreligion, eneste tillatte og offisielle religion. Dette skjedde under keiser Theodosius I den store. Denne beslutningen var bl.a. ødeleggende for templene. Den enorme rikdommen som var der, ble overtatt av keiseren, og derler av selve bygningene - og særlig de praktfulle søylene - ble brukt som byggemateriale til de kristne kirkene.

Vestromerriket og dets undergang
Problemene begynte å balle på seg allerede i år 235 e.Kr. Alexander Severus var siste såkalte "adoptivkeiser", og Maximinus Thrax innleder en urolig og krigsfylt periode ledet av de såkalte "soldatkeiserne". Romerriket var nær ved å gå i oppløsning, selv om Aurelian (270-275) prøvde å bedre forholdene. I år 284 ble Diokletian valgt til keiser, og innleder dominatet (284 - 476) som avløste det tidligere principatet (27 f.Kr. - 284 e.Kr.). Under Diokletian blir riket delt. Senere ble det samlet under Konstantin den store, men igjen delt i store deler etter hans regjeringstid. I 395 ble riket endelig delt. Alle delingene og alt kaoset vitner om urolighetene i Romerriket. Delingen i 395 ble begrunnet med at det skulle være lettere å forsvare seg mot ytre fiender. Man prøvde å redusere invasjonsproblemene så godt man kunne.

Etter hvert synes Romerrikets tragiske skjebne uungåelig. Hunnere, vandaler, gotere og germanere utøvde stadig større press på Romerriket. Bl.a. ble disse folkeslagene fortrengt vestover (og sørover) av andre folkeslag som bl.a. kom fra asia og øst. Vestgoterne (som var germanere), som ofte ble kalt visigoterne, var først frempå. De ble bl.a. fortrengt av det asiatiske nomadefolket hunnerne. Vestgoterne tilintetgjorde en stor østromersk hær og drepte den østromerske keiseren Valens i år 378 i slaget ed Adrianopel (dagens Edirne) 200 km vest for Konstantinopel.

I 410 oppstod det nok en farlig situasjon for romerne. Den vestgotiske kongen Alarik besatte Roma, som dermed for første gang på hele 800 år måtte overgi seg til en fremmed makt. Alarik behanldet riktig nok de som han hadde beseiret mildt, og snart forlot soldatene hans byen. Hendelsen ble likevel sett på som en forferdelig ulykke, og snart var det vestromerske riket i full oppløsning.

På dette tidspunket hadde angelskaksere erobret England, etter at de romerske soldatene ble trukket ut av landet for å kjempe mot germanerne i Gallia. Romerne hadde også store problemer med hunnerne og deres leder Attila. De mistet imidlertid sin betydning etter Attilas død i 453. Da kom vandalene frempå. To år etter Attilas død gikk vandalene i land i Italia og inntok og plyndret Rom apå en måte som senere gjorde ordet "vandal" til betegnelse for en som ødelegger.

Det endelige dødsstøtet kom da lederen av hæren i Italia, den vestgoterske (germanske) kongen Odovakar i 476 avsatte den siste vestromerkse keiser Flavius Romulus Augustus. Odovakar tok selv makten i det som var igjen av det vestromerkske riket. Året 467 er årstallet for Vest-Romerrikets undergang.

Årsaker til vestromerrikets undergang
Hvordan kunne egentlig et så stort imperium med så god teknologi og militær utrustning gå under? Hvordan kunne egentlig germanske mer eller mindre primitive krigere (som kanskje også besto av norske vikinger) gi det endelige dødsstøtet mot det tidligere gigantiske Romerriket? Germanerne hadde riktig nok lært seg romerske kampteknikker og fått hjelp fra forskjellige romerske soldater. Men likevel kan Vest-Romerrikets undergang synes uforståelig.

Romerrikets samfunn og økonomi bygget på slaver og nye erobringer. Dette førte med seg enorme inntekter. Det var en slags produksjonsmåte som holdt hele det romerske imperiet i live. Etter hvert ble Romerriket så stort at det ble vanskelig å forsvare grensene, og å erobre nytt land og nytt folk. Slavene uteble og inntektene fra krig stoppet opp. På den måten kan man si at Romerrikets undergang var "innprogramert" i sammfunnsoppbyggingen. Når et slavesamfunn og krigsttat ikke får flere slaver og inntekter fra erobrede land, bryter det rett og slett sammen.

Dessuten førte dette til at Romerriket ble delt i to: Vestromerriket og Østromerriket (ofte kalt det bysantinske riket). Dette gjorde man for å lettere organisere mottiltak mot invasjoner. Men det førte også til at Romerriket fikk færre ressurser, og kan ha vært en medvirkende årsak til Vestromerrikets undergang.

En annen svært viktig årsak var at det var sterk befolkningsnedgang. Grunnen var bl.a. pestepidemier (som kanskje kom fra den enorme kornimporten fra Nord-Afrika og Egypt). Dette førte naturlig nok til mindre skatteinntekter og færre rekrutteringer til de romerske legionene. For å febrilsk øke statsinntektene ble skatten større. Dessuten ble det gjennomført økonomiske reformer som bl.a. skulle redusere hyperinflasjonen. Den økte skatten førte til sterk misnøye hos folket, og befolkningens lojalitet ovenfor romerstaten ble svekket.

Etterhvert ble også invasjonsproblemene større og større. Germanerne i nord hadde lært seg romerske kampteknikker og la sterkt press på Romerrikets grenser. Hunere og vandaler var også delaktige. (NB! goterne er et germansk folk.) Vestromerriket gikk stadig i oppløsning på 400-tallet. I 476 ble altså den siste vestromerske keiseren Romulus Augustus avsatt av germanerkongen Odovakar (Odoacer). Vest-Romerriket var blitt historie.

Europa etter Romerriket
Det vestromerske riket fikk ikke beholde makten særlig lenge i Italia. Alt i 493 ble Odovakar styrtet og drept av den østgotiske kongen Theoderik, som i løpet av de neste 33 årene ikke bare erobret hele Italia, men også området sør for Donau, øst for Adriaterhavet, samt storeparten av Spania og sørøstlige Gallia. Frankerne måtte han imidlertid gi opp for. Frankerne under ledelse av Klodevig slo vestgoterne i 507 og hans riket fikk senere navnet Frankrike.

Senere oppstår det krig mellom goterne og Østromerriket. Den østromerkse keiseren Justinian startet krigen. Han ønsket nemlig å gjenreise det gamle romerske riket. Krigen ble blodig og gikk hardt ut over Italia, spesielt Roma, der bl.a. flere akvedukter ble ødelagt. Roma ble likevel hovedsete for pavene (unntak: 1307-1377 da pavene ble tvunget til å søke opphold i Avignon i Frankrike). Østromerne får makten i Italia i 553, og Roma mister sin betydning.

Det østromerske herredømmet over Italia varer bare en kort stund. I 568 erobrer de germanske langobardene Italia. De hadde hovedsete i Pavia sør for Milano, og de har forøvrig gitt navn til regionen Lombardia i det nordlige Italia. Deres herredømme varte til 774 da de ble beseiret av Karl den store (frankisk konge - senere keiser). Det var paven i Roma godt fornøyd med, og paven utnvente i år 800 Karl den store til keiser. Karl den stores rike brøt sammen i 843 og ble senere delt i Vestriket (senere Frankrike), Østriket (senere Tyskland) og Midtriket som ble årsak til krig og konflikt mellom Vestriket og Østriket.

Østromerriket
Østromerriket, også kalt "det bysantinske riket", besto nesten 1000 år etter Vestromerrikets undergang. Konstantinopel ble erobret av tyrkerne, nærmere bestemt det ottomanske riket, i år 1453, og året regnes som regel som tidspunktet for det østromerske rikets oppløsning.

I Østromerriket ble gresk hovedspråk. Under keiser Justinian I som regjerte 527-565, tok Østromerriket tilbake mye av det gamle Romerriket, blant annet Italia. Men etter hvert fikk de store problemer med det ekspanderende arabiske islamske riket som feide over Nord-Afrika og var på vei inn Lilleasia. Det bysantinske riket klarte å stanse araberne foran portene til Konstantinopel.

Delingen av de kristne
De kristne hadde nå delt seg i to leirer; den ene under paven i Roma og den andre under patriarken i Konstantinopel. Paven i Roma samlet stor makt på sin hånd og insisterte på latin som kirkespråk. Men kriken i Bysants sto under keiseren og kunne bruke de lokale språkene. De to tradisjonene skiltes i år 1054, og ble til den romersk-katolske kirken og den østlige ortodokse kirken.

---

Annet om Romerriket:

Gladiatorkampene
Gladiatorkampene var en viktig del av Romerrikets kultur og underholdningsliv. Gladiatorer var som regel kriminelle, krigsfanger eller slaver, men av og til kunne også frivillige frie menn melde seg til å bli gladiatorer. De mistet dermed retten til å stemme, søke arbeid i det offentlige, og i visse tilfeller mistet de også retten til å bli begrav dpå tradisjonelt romersk vis. Gladiatorkampene var veldig populære, og det var nærmets en plikt at keiserne var blant tilskuerne. Som regel var det såkalte gladiatorskoler der gladiatorene trente og kjempet mot hverandre, før de ble sendt ut på arenaen til jubel og begeistring til alle de tusen tilskuerne som hver gang møtte opp på de populære arrangementene. På slike gladiatorarenaer kunne man se både gladiatorer kjempe mot hverandre og dyr kjempe mot hverandre. Ofte kjempet gladiatorer mot dyr. Dyrene ble brakt til Roma, Capua og andre storbyer, fra hele Romerriket, og det kunne være både sjiraffer, løver, elefanter, bjørner, ulver og neshorn og mye mer. Henrettelser av dødsdømte forbrytere foregikk også på slike arenaer. Menneskekamper ble ofte kjempet mellom en tungt bevæpnet gladiator og en som kanskje bare var utstyrt med et nett og en tregaffel. Det gjorde risikoen for gladiatorene stor. Man risikerte ikke bare å bli drept i selve kampen, men også publikum kunne bestemme skjebnen til en gladiator ved å rope og gjøre tegn med tommelen. Hadde en gladiator kjempet tappert ville han som regel få lov til å leve, bl.a. også fordi det var dyrt å trene de opp. I gjennomsnitt regner man med at gladiatorene overlevde 10-12 kamper hver.

Gladiatorkampene foregikk ikke bare i Roma og Capua, men over hele Romerriket - i alle Romerrikets større byer, fra London til Jerusalem. Det var en del av keisernes politiske lokkemidler. Gladiatorkamper, underholdning og korn, brød og mat til befolkningen sikret keiserens popularitet. Makthaverne ga "brød og sirkus" for å bruke den romerske satirikeren Juvenals egne ord.

Gladiatorkampene begynte ganske tidlig i Romerriket, men utviklingen og viktigheten av disse arrangementene var først og fremst under keiserdømmets spede begynnelse. Keiser Caligula, Romerrikets tredje keiser, opptrådte selv som gladiator (!), sanger og danser på arrangementene. Under keiser Nero ble også kvinner og barn gjort til kjempende gladiatorer. Kvinnene fikk ofte elegante navn som Amazon og Achilla og opptrådte ofte med naken overkropp og bare ben, akkurat som mennene. Kvinnene kjempet ofte om kvelden, i månelys. Da var det flest tilskuere på tribunen. En kvinnelig gladiator kalles gladiatrix. Kvinnelige gladiatriser var årsak til stor debatt og heftige kritikker. Mange mente at kvinner som dyrker vold var forrædere mot sitt eget kjønn og at de ydmyket og fornedret seg selv ved å kjempe som menn på arenaen. Alle kvinnelige gladiatorer var frivillige. Hvorfor de valgte et liv på dødens arena vites ikke, men de var muligens utstøtt, hadde rømt hjemmefra eller var fortapt av andre grunner. I år 19 e.Kr. hadde senatet, som ikke hadde noe sans for kvinnelige gladiatorkamper, vedtatt et dekret som forbød kvinner av høy rang å delta i kampene, men Nero brøt snart senatets lover. Nero syntes tilsynelatendet at det faktisk var ekstra interessant når kvinner av høy byrd kjempet mot hverandre. Kvinner fungerte også som komiske innslag under gladiatorshow'ene. Omkring år 200 e.Kr. stoppet keiser Septimius Severus alle kvinnelige gladiatorkamper, og sørget dermed for at kvinner ikke lenger fikk delta i blodbadet, en av Romerrikets mest populære sport og største underholdning.

En gladiators liv var et stort paradoks i Romerriket. Han kunne bli feiret som en sportshelt og bli svært populær, og han ble samtidig betraktet som det laveste av det alle - det absoluttet bunnsjiktet i den romerske befolkningen. Det skyldtes bl.a. at han ikke var herre over sin egen kropp. Den kunne selges for mye penger, og dermed ble gladiatorene satt i samme sosiale bunnklasse som prostituerte og slaver.

Ikke alle gladiatorene fikk en tragisk skjebne. Mange gladiatorer ble velstående og fikk en normal tilværelse etter gladiatorkarrieren. Enkelte frigitte gladiatorer tjente tilsynelatende så godt i løpet av karrieren at de kunne trekke seg tilbake og leve komfortabelt. Andre kunne for eksempel få arbeid som trenere på en gladiatorskole.


Colosseum i Roma

Colosseum var en enorm arena med plass til 50 000 tilskuere og var Romas stolhet. Her ble det arrangert populære leker som det var gratis å komme inn på. Slik ble keiserne mer populære blant folket. Publikum kunne komme inn gjennom 80 innganger. Nederst satt keiseren og hans nærmeste medarbeidere. Ved siden av satt senatorene. Vanlige borgere fikk best utsikt, mens de fattige og de med lavere sosial klasse fikk sitte lenger oppe på den som regel fullstappede tribunen. Den gigantiske arenaen er formet som en ellipse og er 188 meter lang, 156 meter bred og 48 meter høy. Det skal ha vært flere heiser og heisesystemer som har fraktet dyrene rundt om i bygningen. Lekene begynte ofte med morsomme skupespill og visning av eksotiske dyr, før de rundet det hele av med blodige gladiatorkamper som ofte endte med døden. Som nevnt tidligere, var det i høy grad tilskuerne som bestemte gladiatorenes skjebne. Lekene varte som regel en dag eller en uke, men da Colosseum ble åpnet varte lekene i hele 100 dager og 100 netter. Colosseum ble påbegynt av keiser Vespasian i år 72, som hadde fått inntekter av erobringen av Jerusalem. Han rev keiser Neros enorme Domus Aurea ("det gylne palass") og bygget i stedet en enorm kamparena som skulle sikre hans popularitet hos folket. Det var hans etterfølger, keiser Titus, som også var hans egen sønn, som fikk æren av å åpne Colosseum i år 80. Det ble da innledet leker på 100 dager som var rene slakteriet. Blodbadet krevde tusenvis av dyreliv. Man regner med at i alt 300 000 gladiatorer har mistet livet på denne dødsens arena. I år 847 og 1349 var det to jordskjelv som også reduserte Colosseum kraftig, noe vi kan se i dag. Senere, spesielt etter at kristendommen ble innført, ble det tatt byggemateriale fra Colosseum til å bygge andre bygninger, f.eks. kirker (keiser Konstantins Peterskirke).

Pompeii
Vulkanen Vesuv, som i dag rager 1281 meter over havet, og som truer dagens Napoli med et nytt voldsomt utbrudd som kan bety katastrofe for de ca. 1 mill innbyggerne som bor der. Vesuv har lenge vært en akvit vulkan og er i dag en av de mest berømte vulkanene på Jorda, ikke minst pga. dens utbrudd i år 79 e.Kr. som gravla romerbyene Pompeii og Herculaneum henholdsvis sør og nord for Vesuv, med et opp til 20 m høyt askelag. Senere ble det hulrom der menneskene ble begravd, og man kunne fylle gips der, slik at en av romernes mest velstående byer kunne bevares slik den var sekunder før utbruddet. Omkring 2000-3000 mennesker regner man med omkom i det pliniske utbruddet som fant sted formiddagen 24. august. Pompeii var en velstående by med et befolkningstall estimert til ca. 50 000. Etter utbruddet ble over 25 000 hjemløse. Romeren Gaius Plinius, som bodde på en øy i nærheten og som mistet sin onkel under katastrofen, beskrev utbruddet i to brev han sendte til den berømte romerske historikeren Tacitus. Fra Plinius har vi derfor mye kunnskap om det enorme vulkanutbruddet som fant sted for snart 2000 år siden.

Men Vesuv hadde hatt utbrudd før år 79 også. Både i 5960 f.Kr. og 3580 f.Kr. var det voldsomme pliniske utbrudd. Og ca. 1700 f.Kr. ble byen Nola ("bronsealder-Pompeii") nord for Vesuv gravlagt av nok et plinisk utbrudd, før Pompeii og Herculaneum ble begravd i år 79 e.Kr. Utbrudd har også forekommet i 172 e.Kr., i 485 e.Kr., og et stort plinisk utbrudd i år 1631 der 4000 omkom og over 20 000 ble hjemløpse. I både 1767 og 1779 hadde Vesuv utbrudd, samt i 1872 da et nyetablert forskningsteam observerte vulkanutbruddet. I 1906 var det nok et kraftig utburdd der 100 mennesker omkom. Det siste utbruddet fant sted i 1944, da de allierte styrkene var i Italia. 50 mennesker omkom, selv om dette utbruddet var langt mildere enn de fleste foregående. I dag er det nøye overvåkelser av vulkanen. Både seismologisk aktivitet og observasjoner fra verdensrommet studeres nøye slik at man kan unngå en ny katastrofe der Napoli med sine over 1 million innbyggere trues å bli skylt over av voldsomme lavastrømmer.


(Fra BBCs Pompeii: The last day)

Pompeii var en idyll romersk by ved sørenden av Vesuv med ca. 50 000 innbyggere. Sin nabo i nord (nord for Vesuv) hadde et lavere innbyggertall, kanskje bare 5000 innbyggere. Pompeii og Herculaneum var imidlertid ikke helt typiske romerske byer. Begge var preget av en overklasse (spesielt Herculaneum) som ønsket å nyte den vakre og - skulle det vise seg - farlige utsikten over Napolibukta. Dette skulle koste 2-3000 mennesker livet og over 25 000 mennesker på flukt uten hjem. I dag har vulkanen Vesuv gitt oss en enestående mulighet for å se hvordan dagliglivet i en romersk by virkelig var. Mange av menneskene rakk ikke å flykte fra vulkanutbruddet. Dermed kan man fylle gips i hulrom og få avstøpninger som viser menneskenes (og dyrenes) situasjoner og deres dagligliv i de romerske byene. Takket være at byen fikk aske, og ikke lava over seg, ble byene ikke ødelagt. Pompeii var en velstående by med både templer, teatre, torg, badeanlegg og gladiatorvirksomhet, samt butikker, bordeller, diverse verksteder og naturlig nok flust av boliger.

Byene Pompeii og Herculaneum ble dekket så grundig av akse at de faktisk ikke ble gjenoppdaget før i 1748. Seriøse, varsomme og systematiske utgravninger startet ikke før på 1800-tallet, nærmere bestemt 1861. I 1997 ble utgravningsområdene satt på UNESCOs prestisjefylte verdensarv-liste.

Livet i Roma
Roma ble millionby alt i 133 f.Kr., som den første byen i verden. (Senere kom London i 1810 og New York i 1875, mens det i dag er langt over 100 millionbyer.)
Roma hadde mange akvedukter - vannledninger og vannsystemer. Kunst og arkitektur var langt fremme. Men på tross av Augustus innføring av politi-, vekter- og brannkorps, var det ikke sjelden at byen ble rammet av branner og forbrytelser var slett ingen sjeldenhet. Dessuten var det bråk hele døgnet etter at Cæsar bestemte at hestekjøretøyene kun fikk lov å kjøre om natten.


Akvedukter var det mange av i Romerriket.

For å sikre populariteten, ga keiserne "brød og sirkus" til folket. Store mengder korn importert hovedsakelig fra Nord-Afrika og Egypt til den store og berømte havnen i Ostia. Dessuten arrangerte keiserne populære gladiatorarrangementer og leker til underholdning for folket.

Kvinnene i Romerriket
Kvinnene hadde en noe friere stilling hos romerne enn hos grekerne, noe som sannsynligvis skyldtes påvirkningen fra etruskerne, som i stor grad likestile menn og kvinner.

Da kritsendommen ekspanderte for alvor i Romerriket, fikk den mange kvinnelige tilhengere. Og mange martyerer var kvinner (like mange som menn), og vi fikk mange helgener. Kvinnene følte seg sterkt tiltrukket av kristendommen, som jo stilte kvinner og menn likt. Derfor spilte kvinnene en stor og viktig rolle for religionens utbredelse.

Under Konstantin den store