Norge i middelalderen

Tema - Juni 2007

Vikingferdene er akkurat avsluttet, og Norge har under en lang prosess klart å bli samlet. Den norske riksdannelsen er et resultat av samvirket mellom konge og folk for å skape fredelige og trygge forhold i landet. Folk ønsket trygghet og vern mot fiendtlige krigerflokker, allment respekterte løsninger på private tviser og forbrytelser - altså et rettssystem, og behandling av fellessaker som utbedring av veier, gårdsgrenser osv. Da vikingenes herjinger i Europa var over, var også den hedenske tro forbi. Kristendommen seiret i slaget ved Stiklestad 1030. Med det kom også nye holdninger og verdier. Middelalderens katolske kirke skulle også ha mye å si for Norges historie i middelalderen. Her skal jeg ta for meg Norges historie fra 1100-tallet til reformasjonen i 1536, da Norge ble dansk provins. God fornøyelse!

Middelalderen i Norge
Norsk middelalderhistorie blir delt i to:
- Høymiddelalderen (1050 - 1349)
- Seinmiddelalderen (1349 - 1536)

Av og til regnes vikingtida som tidlig middelalder (750 - 1050). Denne artikkelen vil ikke ta for seg denne tiden særlig grundig.

Vikingtida er slutt
Norske, danske og svenske vikinger var brutale folk som gikk på voldsomme plyndringstokter og var gjenstand for skrekk og gru for store deler av Europas føydale befolkning. Men etterhvert fikk bl.a. Europas føydale system en langt bedre forsvarsmetode og de europeiske fyrstene fikk rustet opp festningsanleggene sine. Dermed tvang de vikingene til å leve som kolonister og kjøpmenn. Dessuten ville Norges befolkning og bøndene stadig få et tryggere forhold. De ønsket trygghet mot fiendtlige angrep, samt et rettssystem og behandling og samarbeid om fellessaker. Med andre ord vokste det opp et sterkt ønske om en norsk stat blant det norske folk. I år 1066 faller Harald Hardråde ved Stamford Bridge; med det er vikingtida slutt. En ny epoke i norsk historie har begynt.

Rikssamling
Som nevnt, ønsket altså den norske befolkningen en egen samlet norsk stat. Denne prosessen skulle ta lang tid. På slutten av vikingtida hadde man klart å få en samlet stat, men den norske rettsstaten (statsbyggingsfasen) - altså oppbyggingen av politiske og administrative organer - vokste opp først senere, i høymiddelalderen.

Det er en myte at samlingen av Norge ble gjennomført av en mann: Harald Hårfagre, eller fullført i slaget i Hafrsfjord (Rogaland) på slutten av 800-tallet. Rikssamlingen var definitivt ikke én manns verk eller fullført i én enkelt begivenhet. Det var en lengre historisk utvikling som hadde sine gjennombruddsfaser (som under Harald Hårfagre, som erobret større deler av Sørvestlandet og Hordaland) og sine tilbakeslag. Harald Hårfagres gjerning som konge var altså bare et ledd i utviklingen til et samlet Norge.

Etter Harald hårfagrs død gikk nemlig mye av samlingsverket i oppløsning. Først under kong Olav Haraldsson (den hellige) som regjerte fra 1015 - 1028 maktet man å etablere et håndfast poltisk og militært grep over hele landet.

Etter hvert ble de gamle høvdingættene og småkongedømmene avløst av et samlet rikskongedømme. Kirken hadde fått et godt grep om befolkningen, noe som også bidro til å samle landet. Man hadde også fått til en sjøforsvarsorganisasjon, leidangen. Kysten ble inndelt i skipreder. Kongen dro rundt på veitsle, der bondebefolkningen bevertet kongen og hans menn med mat og drikke når de reiste rundt i bygdene og demonstrerte sin militære verneevne.

Høymiddelalderen

Lagting
På slutten av vikingtiden hadde det dessuten vokst frem flere tingfellesskap og større rettskretser. Vi fikk fire lagting: Frostating (Trøndelag), Gulating (Vestlandet), Eidsivating (indre Østlandet) og Borgarting (Oslofjord-område). Lagtingene var landets øverste domstol og kunne vedta lover og regler som kunne ha stor betydning for bondefolket.

Disse lagtingene ble styrket av kongen. På lagtinget deltok bl.a. årmenn (forvaltere til kongsgårdene - skulle kreve inn kongens inntekter) og lendmenn (tvangsmakt, stod under kongen og var en av kongens viktigste medhjelper, hadde rang under kongen (!) ).

Kirkeorganisasjonen
I høymiddelalderen ble også kirken godt organisert. Den hadde i begynnelsen stått under erkebiskopen av Bremen-Hamburg, men tidlig på 1100-tallet ble den underlagt den danske erkebiskopen i Lund. I 1152-1153 ble Norge sammen med Island, Grønsland og vesterhavsøyene (Shetland, Orknøyene, Færøyne) omgjort til en egen kirkeprovins. Erkebiskopen holdt til i Nidaros og hadde ti biskoper under seg. I Norge var det fem bispedømmer: Nidaros, Bergen, Oslo, Stavanger og Hamar. De øvrige fem biskopene holdt til på Orknøyene, Færøyene og Man, samt to på Island (senere også Grønland). I hvert bispedømme var det en domkirke eller katedral (hovedkirke). Her virket biskopen og hans rådgiverkrets, geistlige korbrødre eller kanniker.

Byer
Kaupang i Skiringsdal skal ha vært det første bylignende stedet i Norge, rundt 800-tallet. Men så forsvant den. Under vikingtida var det altså et stort brudd i byutviklingen. Men i høymiddelalderen vokste det frem flere byer. Det var sterk befolkningsvekst og rikskongedømmet og trygge og stabile forhold la grunnlag for fremvekst av byer. Dessuten ble det stadig større handel. Bergen, Oslo, Tønsberg og Nidaros (samt Skien og Borg (Saprsborg) ) var tidlige byer i Norge.

Borgerkrig 1130 - 1230
I årene 1130 - 1230 var det uttallige borgerkriger i Norge. Borgerkrigene innledes med Sigurd Jorsalfares død i 1130. Det var uenighet om hvem som skulle styre landet - man visste rett og slett ikke helt hvem som var kongens arvinger. Når kongene dro ut på veitsle kunne de få mange barn med ulike kvinner - utenlands så vel som innenlands. Det strømmet derfor folk til som hevdet å være kongssønn, og det var vanskelig for folk å vite hvem som var arving til riket. Av og til beviste man at man var kongens rettsmessige arving ved å gå jernbyrd - gå barbeint over ni glødende plogjern, leid av to biskoper, og dersom føttene tre dager etter er like hele var det avgjort.

Kirken får mer makt
Snart brøt det ut kamper mellom Magnus Erlingsson og Sverre Sigurdsson. Det munner ut i at Sverre erobrer kongedømmet og etablerer sin kongeslekt. Dessuten ble det innført kroning. Også etterfølgende kongsemner ville trenge erkebiskopens og kirkeledelsens samtykke og medvirkning. Kirken fikk med andre ord enda større makt enn det de allerede hadde. Dessuten kom en tronfølgelov som avskaffet det tidligere samkongedømmet, og som gjorde den eldste ektefødte sønn til enearving. Alle uektefødte kongsemner av tidligere konger og andre kongsemner var dermed utelukket fra arverett til tronen.

Befolkningsvekst og nyrydding
På 1200-tallet ble utbyggingen av den norske middelalderstaten i hovedtrekk fullført. I Håkon 4. Håkonssons kongetid fra 1217 - 1263 visnet borgerkrigen bort, og vi får nå en politisk og kulturell norsk storhetstid. Det blir stor nyrydding av gårder. Trellene avskaffes og blir heller småbønder (mye takket være kristendommen). Handelen vokser frem - og med handel også et veinettverk. Og ikke minst: befolkningen vokser som aldri før. Ved utgangen av 1000-tallet var befolkningen på ca. 185 000 mennesker, mens den før svartedauden i 1349 teller hele 350 000 mennesker. Det har altså skjedd en fordobling av folketallet!

Svært mange av Norges befolkning var leilendinger, dvs. en bonde som leide et gårsbruk av andre mot å betale en leieavgift til jordeieren, såkalt landskyld. Landskylda var altså en slags "husleie", og utgjorde omtrent 1/6 av gårdsproduksjonen. Det var altså ikke bøndene selv som eide mesteparten av jorda. 40 % av jorda i Norge var eid av kirken, 20 % av adelen, 7 % av kongedømmet, mens 33 % (en tredel) var eid av bønder og borgere selv.

Årsakene til at det var så mange leilendinger er bl.a. at de store godseierne hadde til rådighet ubrukte jordressurser, at bøndene ofte måtte gjøre opp med deler av jorda si når de på en eller anne måte hadde forbrutt seg, og at bøndene ofte var nødt til å være leilending under en godseier da deres eget gådrsbruk ofte var dårlige.

Poltisk administrasjon i middelalderens Norge
Det var definitivt ikke bare kongen som hadde makt. Faktisk hadde de norske kongene ikke lov til å verken gi lover eller lede rettsforhandlinger. De kunne gi særlover - såkalte retterbøter, men disse kunne ikke forverre innbyggernes stilling eller frata deres rettigheter på noen som helst måte. Ønsket kongen at det skulle gjennomføres nye lover, var han etter loven forpliktet til å legge lovforslagene fram for lagtingene til vedtak der. Kongen fikk med andre ord aldri vedtatt lovforslag som ikke var i bonde- eller byfolkets interesse.

Kongen hadde et riksråd under seg. Disse fungerte bl.a. som høyesterett, og skulle ta seg av utenrikspolitikken, samt gi råd til kongen. Dersom kongen var mindreårig eller ikke i stand til å styre selv, tok riksrådet denne oppgaven. Lederen ble da kalt for drottsete. Biskopene var alltid med i riksrådene, og erkebiskopen var selvskreven formann i riksrådet. Lendmenn, hirdmenn og andre betrodde stormenn hadde også plass i riksrådet, som holdt stand helt til det ble avskaffet av danskekongen Christian 3. i 1536. På mange måter kan riksrådet anses som et slags "mini-Storting".

Dessuten hadde kongen en husholdadministrasjon, et såkalt kanselli (et slags "regjeringskontor"). Kanselliet hadde som oppgave å føre oversikt over kongens skatteinntekter, organisere arkivene, samt regjeringens korrespondanse. Denne husholdadministrasjonen bestod av en kansler (en slags rådgiver/minister/statsråd) og en eller to skrivere. De hadde ikke faste lokaler.

Her ser vi også et interessant faktum: at den norske middelalderstaten ble administrert sentralt av et personale som var mindre enn ledelsen ved en vanlig videregående skole i dag!

På 1200-tallet ble det opprettet 50 såkalte sysler. Dette var administrasjons- eller embetsdistrikter. Det var sammenhengende områder og ble ikke arvet, i motsetning til slik det var i det føydale Europa. Syslene, som etterhvert ble kalt len, ble ledet av en syslemann. Dette var en adelsmann fra kongens hird. Han hadde oppgaver relatert til politi og rettsvesen, ham skulle organisere leidangen samt kreve inn landskyld fra krongods, skatter og bøter. Hans viktigste inntekt var faktisk bøter (som avhang av de bøtelagtes betalingsevne). Syslemennene hadde et følge av sveiner, elitetropper i landets forsvar, som senere kunne bli medlem i hirden. Disse ble oftest rekruttert blant stormannsslektene. På slutten av 1200-tallet fikk man også bondelensmenn (lensmenn). De ble valgt blant gode bønder i lokalsamfunnet og skulle utføre mange av syslemannens oppgaver, bl.a. skulle han kreve inn kongens inntekter.

Leidangen, den store sjøforsvarsorganisasjonen som var inndelt i mange skipreder langs kysten, ble sterkt svekket på slutten av 1200-tallet. Hansekoggene fra Tyskland viste demonstrerte sin militære overlegenhet, og nabolandenes forsvar ble utviklet til et godt kavaleri etter føydalt mønster, som var det norske forsvaret overlegent. Man satte derfor i gang med å bygge flere festningsanlegg.

Leidangsskatten utgjorde 1/6 av landskylda (altså 1/36 av gårdsproduksjonen). Dette var små inntekter til å kunne organisere et forsvar. Dessuten var eidsivating-området (altså indre Østlandet) ikke med i leidangsordningen - leidangen var jo en sjøforsvarsorganisasjon, og statsmakten hadde vanskeligheter med å heve seg over befolkningen, særlig der leidangsskipene ikke kom til, som f.eks. nettopp indre deler av Østlandet. Her innførte man i stedet en liten skatt - vissøre. Den utgjorde vanligvis 1/4 av leidangsskatten.

Magnus Lagabøte er kjent for å ha utarbeidet lover og regler. Lovene skulle komme det norske folk til gode. I 1274-1276 kom Landsloven, skrevet på norrønt (oversatt til dansk i 1604 av Kristian IV). Dette var et frivillig samarbeid med folket, og var en demokratisk lov på denne tiden. Som eneste land i middelalderesn Europa, var alle innbyggerne like for loven. Unntak var geistlige og hirdmenn som som regel forholdte seg til kirkeloven og hirdloven. Landsloven gjaldt, med kun små endringer, helt til 1600-tallet, da den ble erstattet av Kristian V's Norske Lov.

I høymiddelalderen ble antallet lagting økt fra 4 til 13. Man fikk fire nye bylagting (Oslo, Bergen, Tønsberg og Nidaros) og fem nye landsdelslagting. Årsaken var at man ville korte ned avstandene og dermed også transportkostnadene disse avstandene førte med seg, samt at man opplevde stadig flere forbrytelser og rettstvister som skulle behandles på lagtingene. Dette skyldtes igjen den sterke befolkningsveksten i Norge i høymiddelalderen.

Lagmennene var juridiske ledere for retten i lagtingene. Det var en lavadel fra et jusinteressert intellektuelt miljø i hirden og ble lønnet med veitsler, dokumentavgifter og lagmannstoll. Dessuten var det også flere bygdeting der lokale saker som f.eks. angikk allmenning, veier, seterferd, bro-, vei- og kirkeutbygging, ble behandlet. Bygdetingene kunne i utgangspunktet ikke behandle straffeskaer.

Vi ser altså at det på 1200-1300-tallet ble utviklet en stadig bedre statsorganisasjon med rettsvesen, forsvar og finansorganer. Det norske samfunnet var, sammenlignet med andre land på denne tiden, et svært demokratisk land. Staten var til bøndenes eget beste.

Kirken
Kirken hadde svært stor makt over befolkningen i Norge. Jordeiendom strømmet til kirkene fra alle samfunnslag, som betaling for bønnehold og sjelemesser. Den katolske kirken eide hele 40 % av jorda i Norge og mottok derfor store landskyldinntekter fra leilendingene sine. Dessuten hadde man en kirkeskatt. Den viktigste var tienden, som opprinnelig skulle utgjøre en tiendel av den økonomiske produksjonen. Den ble senere innskrenket. Tiendeskatten skulle deles i fire like deler: en del gikk til biskopen, en til sogneprestens underhold, en til vedlikehold av sognekirkene, og den siste delen gikk tilbake til bøndene i form av hjelp til de fattige og syke i sognet.

Livet i middelalderen
Kvinnene ble gift tidlig, vanligvis i tenårene. Faren eller nærmeste slektning, såkalt giftingsmann, hadde vetorett mot kvinnens valg av ektemann. Men det hadde også kvinnen selv. Begge parter måtte altså være fornøyd. Døtrene hadde opprinnelig ikke arverett, men fikk medgift (av giftingsmannen) og motgave (av ektemannen - som sikkerhet hvis hun skulle bli enke). Men i kong Magnus Lagabøtes landslov fikk døtre halv arverett i forhold til brødre, medgiften medberegnet. Dette førte til at kvinnene fikk en bedre og tryggere økonomisk stilling.

Store deler av middelalderens befolkning var barn og unge. Gjennomsnittlig levealder var 20-25 år, dette er mye takket være den høye spedbarnsdødeligheten, men om man ble 20 år var det nesten bare halvparten som ville bli 50 år. Kun 1,5 % av befolkningen var 60 år eller eldre. Forskning viser at kvinner generelt levde 2-4 år kortere enn menn. Dette henger sammen med at de i store deler av livet sitt var gravide. Mange døde under barsel og dessuten kunne de, fordi de tidlig ble gift, bli gravide selv om de kroppslig ikke var klar og moden for det. Gravide har også nedsatt immunforsvar, dessuten tok kvinnene seg av arbeidet innendørs og stellet av syke, og ble derfor oftere smittet.

Hanseatene
Med utgangspunkt i Bergen, bedrev nordmenn (fiskere) handel med tyske kjøpmenn, kalt hanseater. Av nordmenn ble de imidlertid kalt for garper (skrikhalser/skrytepaver). Store mengder tørrfisk ble eksportert i bytte med kornvarer til den norske fiskerbefolkningen. Dermed fikk nordmennene flere kalorier, og handelen var svært nyttig og viktig for fiskerne.

Seinmiddelalderen

Svartedauden
Svartedauden kom til Norge sommeren/våren 1349. Nyere forskning viser at den først kom til Oslo, ikke til Bergen (Bjørgvin). Pesten sprer seg relativt langsomt over land, ca. 1 km per dag. 80 % av de smittede døde. Rottesykdomen, som spres med rottenes lopper, ga hovne lymfeknuter (derav byllepest) og blodig hoste. Tidlig i 1350 var pesten trolig dødd ut, men det var flere pestepidemier etter dette. Både i 1360, 1370-71, 1379, 1390 og muligens 1392 (altså tilsammen 6 pestepidemier) hjemsøkte Norge. Befolkningen raste nedover. 60%, kanskje så mye som 2/3, av Norges befolkning døde. Da folketallet stabiliserte seg igjen utover på 1400-tallet, stod kun 40 % av befolkningen tilbake, dvs. en beskjeden befolkning på 130 000 - 135 000 mennesker. Dette var mindre enn Norges innbyggertall ved slutten av vikingtid.

Pestepidemiene fikk store føgler. Det ble enormt manko på arbeidskraft. De fattige bøndene som før hadde stått med lua i hånda og bedt tynt om arbeid, tok triumferende i bruk de største og beste gårdene i landene. Sånn sett kan svartedauden sees på som "den katastrofale velgjører". Folket som var igjen hadde bedre vilkår enn før pestepidemiene. Mengdevis av gårdsbruk ble stående øde - såkalte ødegårder. Faktisk var flesteparten av Norges gårder ødegårder på denne tiden. Både landskylda og leidangsskatten falt dramatisk. Jordeierne konkurrete om leilendinger, noe som førte til at landskylda (jordleieavgigften) ble presset nedover til 20-25 % av det den opprinnelig var. Dessuten gikk man i Norge, som i mange andre land, over til mer husdyrhold og februk til fordel for kornbruk. Å dyrke korn var nemlig mer arbeidskrevende. På denne tiden var det altså mangel på arbeidskraft, og bøndene begynte derfor med selvbergingsjordbruk og naturalhusholdning der de ikke produserte mer korn enn det de trengte til mat og øl. Det førte igjen til at utkant-Norge (fjell- og fiskerbefolkningen) ble avfolket. Utkant-Norge var nemlig avhengig av byttehandelen med sentralbygdene, der de byttet bort tørrfiske og og februks- og villmarksprodukter, og fikk korn tilbake. Denne handelen stoppet opp da man gikk mer over til husdyrhold, også på de områdene der betingelsene for jordbruksdrift var gode. Utkant-Norge ble tvunget til å flytte, og de flyttet til sentralbygdene. Her var det, i motsetning til tidligere, stor likhet, og stor velstand sammenlignet med før svartedauden.

I tillegg til at utkant-Norge forsvant, ble også bybefolkningen sterkt redusert. En stor årsak var at handelen forsvant, pga. den økte naturalhusholdningen i gårdsdriften. Dessuten hadde de geistlige og statlige institusjonene mistet store deler av inntektene sine.

Norges politiske situasjon
Det hadde skjedd store politiske begivenheter allerede før svartedauden i 1349. Allerede våren 1319 begynte bekymringene for den norske selvstendige staten å hope seg opp. Håkon 5. Magnusson hadde kun en datter, Ingebjørg. Hun var gift med Erik Magnusson av Sødermannland. De hadde fått sønnen Magnus. Kong Erik ble brutalt drept av sin bror kong Birger, som nå ble hatet av store opprørsstyrker i Sverige. Da Håkon 5. døde, ble Magnus konge i både Norge og Sverige. Norge hadde ikke noe annet alternativ, og Sverige ville heller ha Magnus enn Birger. Slik oppstod det en personalunion mellom Norge og Sverige, dvs. at de i utgangspunktet var selvstendige stater som beholdt statsinntektene for seg selv. Det var altså en union som var en tilfeldig følge av tronfølgeloven, ikke en politisk overenskomst, i motsetning til realunion. Stormennene i Norge var ikke særlig grad for denne personalunionen med Sverige. De ville at det skulle være et kortvarig engangstilfelle. De stilte krav til Magnus og mobiliserte store elitetropper og militære styrker mot kong Magnus. Kong Magnus ga etter, og man ble enig om at Magnus' yngste sønn, Håkon 6. Magnusson, skulle overta Norge når han ble myndig i 1355.

Men problemene kom tilbake. Håkon 6. Magnusson hadde kun én sønn med sin dronning Margrete Valdemarsdotter, nemlig Olav 4. Håkonsson. Lille prins Olav måtte altså alene forsvare det norske kongedømmet. Denne gangen lå trusselen i Danmark. Dronning Margrete var nemlig dater av danske kong Valdemar Atterdag. Valdemar Atterdag hadde to døtre: Margrete og Ingeborg. Ingeborg ble gift med en sønn av hertugen av Mecklenburg. Da Valdemar Atterdag døde, ble derfor Olav 4. Håkonsson tatt til konge i Danmark i 1376, fordi danskene ikke ønsket å ha noe å gjøre med mecklenburgerne. Verken Norge, Sverige eller Danmark ville komme i union med fyrstehuset i Mecklenburg. Man fryktet at mecklenburgske adelsmenn kom til å få len, festninger og rådgiverposisjoner.

Slik ble en dansk-norsk union uungåelig. I 1380 døde Håkon 6. Magnusson, og Olav 4. Håkonsson ble også konge i Danmark. I begynnelsen taler vi om en personalunion med Danmark. Men snart skal nye tragiske begivenheter forandre på situasjonen.

I 1387, bare 17 år gammel, døde nemlig kong Olav 4. Da ble dronning Margrete regjerende dronning i både Danmark og Norge. Dette skjedde i 1388, og dette årstallet er det vi virkelig kommer under Danmark og dansk styre. Hun valgte en fjern slektning, Erik av Pommern, som etterfølger. I 1397 ble Kalmarunionen dannet, mellom Norge, Sverige og Danmark. Unionen skulle stå imot mecklenburgerne i Tyskland. Unionen varte helt til 1523, da Sverige klarte å rive seg løs og Gustav Vasa ble konge i Sverige. Dette hadde Norge ikke ressurser til.

Som akkurat nevnt, hadde altså Norge ikke ressurser til å rive seg løs og å bli selvstendig. Det var nå aldri snakk om å være selvstendig. Svartedauden hadde ført til sterk befolkningsnedgang og inntektene til kirken og staten ble altfor små til å kunne finansiere en statsadministrasjon. Selv før svartedauden, var inntektene kun så vidt store nok til å kunne finansiere en norsk stat og et forsvar. På mange måter tok svartedauden og pestepidemiene knekken på den norske selvstendige staten. I seinmiddelalderen gikk mange hundreårs hardt rydningsarbeid og norsk statsbygging tapt. Folk protesterte ikke mot å være i union, for det var ikke noe annet alternativ for fattige Norge. Både Danmark og Sverige hadde større befolkning og større og flere ressurser til å klare seg selv. Blant annet var skattesatsene mye høyere både i Danmark og Sverige. Men forestillingen om at nordmenn var et eget folk med en egen statshistorie levde videre og dannet grunnlaget for ny norsk statsbygging senere.

Både Sverige og Danmark var valgkongedømmer der stormennene kunne velge hvilken kongssønn som skulle bli den neste kongen, bl.a. ved å stille en rekke betingelser uttrykt i håndfestninger, dokumenter som bl.a. skal sikre befolkningens interesser og stormenns privilegier. I Norge var det annerledes. Norske konger måtte forholde seg til tronfølgeloven, som sa at eldste sønn skulle bli konge. Stormennene hadde ingenting å si. Dette ble snart endret. Da Kristoffer av Bayern døde uten tronfarving i 1448 var kongefølgen i Danmark helt åpen. Da Kristian 1. ble konge i Danmark måtte han gi tilbud med en svært lokkende håndfestning for Norges del, for å unngå at Norge heller skulle velge å komme i union med Sverige. I 1449 ble altså valgkongedømmet og håndfestningene innført i Norge. Håndfestningene garanterte bl.a. innbyggernes rettigheter og interesser, samt normdmennenes alene rettigheter til å få len og festninger.

I 1536 bestemte danske kong Kristian 3. at Norge skulle gjøres til dansk provins, med lik linje med Jylland, Sjælland og Fyn. Ingen i Norge reiste opprørsfanen. Dessuten ble den protestantiske kirken innført - reformasjonen fra Luther hadde endelig kommet til Skandinavia. Også denne radikale reformen av religionen vant snart folkets hjerter.

Med dette tok middelalderen i Norge slutt, og en ny og lang epoke under dansk herredømme var begynt.

Har du spørsmål eller kommentarer? Kontakt gjerne på mail!

Kontakt: piacere(krøllalfa)start.no

	http://home.no.net/piacere/
	Temaer:
	*Norge i middelalderen*
Hovedsiden Temaer Astronomi Båter Diverse Fotball Helse Kjente personer Musikk Sjakk Temaer Tegneserier Vitenskap Vitser og gåter Aktiviteter Forumer Avstemninger Tester Konkurranser Piacere Oppdateringer Om Piacere Kontakt Gjestebok Diverse Linker	Tema - Juni 2007 Vikingferdene er akkurat avsluttet, og Norge har under en lang prosess klart å bli samlet. Den norske riksdannelsen er et resultat av samvirket mellom konge og folk for å skape fredelige og trygge forhold i landet. Folk ønsket trygghet og vern mot fiendtlige krigerflokker, allment respekterte løsninger på private tviser og forbrytelser - altså et rettssystem, og behandling av fellessaker som utbedring av veier, gårdsgrenser osv. Da vikingenes herjinger i Europa var over, var også den hedenske tro forbi. Kristendommen seiret i slaget ved Stiklestad 1030. Med det kom også nye holdninger og verdier. Middelalderens katolske kirke skulle også ha mye å si for Norges historie i middelalderen. Her skal jeg ta for meg Norges historie fra 1100-tallet til reformasjonen i 1536, da Norge ble dansk provins. God fornøyelse! Middelalderen i Norge Norsk middelalderhistorie blir delt i to: - Høymiddelalderen (1050 - 1349) - Seinmiddelalderen (1349 - 1536) Av og til regnes vikingtida som tidlig middelalder (750 - 1050). Denne artikkelen vil ikke ta for seg denne tiden særlig grundig. Vikingtida er slutt Norske, danske og svenske vikinger var brutale folk som gikk på voldsomme plyndringstokter og var gjenstand for skrekk og gru for store deler av Europas føydale befolkning. Men etterhvert fikk bl.a. Europas føydale system en langt bedre forsvarsmetode og de europeiske fyrstene fikk rustet opp festningsanleggene sine. Dermed tvang de vikingene til å leve som kolonister og kjøpmenn. Dessuten ville Norges befolkning og bøndene stadig få et tryggere forhold. De ønsket trygghet mot fiendtlige angrep, samt et rettssystem og behandling og samarbeid om fellessaker. Med andre ord vokste det opp et sterkt ønske om en norsk stat blant det norske folk. I år 1066 faller Harald Hardråde ved Stamford Bridge; med det er vikingtida slutt. En ny epoke i norsk historie har begynt. Rikssamling Som nevnt, ønsket altså den norske befolkningen en egen samlet norsk stat. Denne prosessen skulle ta lang tid. På slutten av vikingtida hadde man klart å få en samlet stat, men den norske rettsstaten (statsbyggingsfasen) - altså oppbyggingen av politiske og administrative organer - vokste opp først senere, i høymiddelalderen. Det er en myte at samlingen av Norge ble gjennomført av en mann: Harald Hårfagre, eller fullført i slaget i Hafrsfjord (Rogaland) på slutten av 800-tallet. Rikssamlingen var definitivt ikke én manns verk eller fullført i én enkelt begivenhet. Det var en lengre historisk utvikling som hadde sine gjennombruddsfaser (som under Harald Hårfagre, som erobret større deler av Sørvestlandet og Hordaland) og sine tilbakeslag. Harald Hårfagres gjerning som konge var altså bare et ledd i utviklingen til et samlet Norge. Etter Harald hårfagrs død gikk nemlig mye av samlingsverket i oppløsning. Først under kong Olav Haraldsson (den hellige) som regjerte fra 1015 - 1028 maktet man å etablere et håndfast poltisk og militært grep over hele landet. Etter hvert ble de gamle høvdingættene og småkongedømmene avløst av et samlet rikskongedømme. Kirken hadde fått et godt grep om befolkningen, noe som også bidro til å samle landet. Man hadde også fått til en sjøforsvarsorganisasjon, leidangen. Kysten ble inndelt i skipreder. Kongen dro rundt på veitsle, der bondebefolkningen bevertet kongen og hans menn med mat og drikke når de reiste rundt i bygdene og demonstrerte sin militære verneevne. Høymiddelalderen Lagting På slutten av vikingtiden hadde det dessuten vokst frem flere tingfellesskap og større rettskretser. Vi fikk fire lagting: Frostating (Trøndelag), Gulating (Vestlandet), Eidsivating (indre Østlandet) og Borgarting (Oslofjord-område). Lagtingene var landets øverste domstol og kunne vedta lover og regler som kunne ha stor betydning for bondefolket. Disse lagtingene ble styrket av kongen. På lagtinget deltok bl.a. årmenn (forvaltere til kongsgårdene - skulle kreve inn kongens inntekter) og lendmenn (tvangsmakt, stod under kongen og var en av kongens viktigste medhjelper, hadde rang under kongen (!) ). Kirkeorganisasjonen I høymiddelalderen ble også kirken godt organisert. Den hadde i begynnelsen stått under erkebiskopen av Bremen-Hamburg, men tidlig på 1100-tallet ble den underlagt den danske erkebiskopen i Lund. I 1152-1153 ble Norge sammen med Island, Grønsland og vesterhavsøyene (Shetland, Orknøyene, Færøyne) omgjort til en egen kirkeprovins. Erkebiskopen holdt til i Nidaros og hadde ti biskoper under seg. I Norge var det fem bispedømmer: Nidaros, Bergen, Oslo, Stavanger og Hamar. De øvrige fem biskopene holdt til på Orknøyene, Færøyene og Man, samt to på Island (senere også Grønland). I hvert bispedømme var det en domkirke eller katedral (hovedkirke). Her virket biskopen og hans rådgiverkrets, geistlige korbrødre eller kanniker. Byer Kaupang i Skiringsdal skal ha vært det første bylignende stedet i Norge, rundt 800-tallet. Men så forsvant den. Under vikingtida var det altså et stort brudd i byutviklingen. Men i høymiddelalderen vokste det frem flere byer. Det var sterk befolkningsvekst og rikskongedømmet og trygge og stabile forhold la grunnlag for fremvekst av byer. Dessuten ble det stadig større handel. Bergen, Oslo, Tønsberg og Nidaros (samt Skien og Borg (Saprsborg) ) var tidlige byer i Norge. Borgerkrig 1130 - 1230 I årene 1130 - 1230 var det uttallige borgerkriger i Norge. Borgerkrigene innledes med Sigurd Jorsalfares død i 1130. Det var uenighet om hvem som skulle styre landet - man visste rett og slett ikke helt hvem som var kongens arvinger. Når kongene dro ut på veitsle kunne de få mange barn med ulike kvinner - utenlands så vel som innenlands. Det strømmet derfor folk til som hevdet å være kongssønn, og det var vanskelig for folk å vite hvem som var arving til riket. Av og til beviste man at man var kongens rettsmessige arving ved å gå jernbyrd - gå barbeint over ni glødende plogjern, leid av to biskoper, og dersom føttene tre dager etter er like hele var det avgjort. Kirken får mer makt Snart brøt det ut kamper mellom Magnus Erlingsson og Sverre Sigurdsson. Det munner ut i at Sverre erobrer kongedømmet og etablerer sin kongeslekt. Dessuten ble det innført kroning. Også etterfølgende kongsemner ville trenge erkebiskopens og kirkeledelsens samtykke og medvirkning. Kirken fikk med andre ord enda større makt enn det de allerede hadde. Dessuten kom en tronfølgelov som avskaffet det tidligere samkongedømmet, og som gjorde den eldste ektefødte sønn til enearving. Alle uektefødte kongsemner av tidligere konger og andre kongsemner var dermed utelukket fra arverett til tronen. Befolkningsvekst og nyrydding På 1200-tallet ble utbyggingen av den norske middelalderstaten i hovedtrekk fullført. I Håkon 4. Håkonssons kongetid fra 1217 - 1263 visnet borgerkrigen bort, og vi får nå en politisk og kulturell norsk storhetstid. Det blir stor nyrydding av gårder. Trellene avskaffes og blir heller småbønder (mye takket være kristendommen). Handelen vokser frem - og med handel også et veinettverk. Og ikke minst: befolkningen vokser som aldri før. Ved utgangen av 1000-tallet var befolkningen på ca. 185 000 mennesker, mens den før svartedauden i 1349 teller hele 350 000 mennesker. Det har altså skjedd en fordobling av folketallet! Svært mange av Norges befolkning var leilendinger, dvs. en bonde som leide et gårsbruk av andre mot å betale en leieavgift til jordeieren, såkalt landskyld. Landskylda var altså en slags "husleie", og utgjorde omtrent 1/6 av gårdsproduksjonen. Det var altså ikke bøndene selv som eide mesteparten av jorda. 40 % av jorda i Norge var eid av kirken, 20 % av adelen, 7 % av kongedømmet, mens 33 % (en tredel) var eid av bønder og borgere selv. Årsakene til at det var så mange leilendinger er bl.a. at de store godseierne hadde til rådighet ubrukte jordressurser, at bøndene ofte måtte gjøre opp med deler av jorda si når de på en eller anne måte hadde forbrutt seg, og at bøndene ofte var nødt til å være leilending under en godseier da deres eget gådrsbruk ofte var dårlige. Poltisk administrasjon i middelalderens Norge Det var definitivt ikke bare kongen som hadde makt. Faktisk hadde de norske kongene ikke lov til å verken gi lover eller lede rettsforhandlinger. De kunne gi særlover - såkalte retterbøter, men disse kunne ikke forverre innbyggernes stilling eller frata deres rettigheter på noen som helst måte. Ønsket kongen at det skulle gjennomføres nye lover, var han etter loven forpliktet til å legge lovforslagene fram for lagtingene til vedtak der. Kongen fikk med andre ord aldri vedtatt lovforslag som ikke var i bonde- eller byfolkets interesse. Kongen hadde et riksråd under seg. Disse fungerte bl.a. som høyesterett, og skulle ta seg av utenrikspolitikken, samt gi råd til kongen. Dersom kongen var mindreårig eller ikke i stand til å styre selv, tok riksrådet denne oppgaven. Lederen ble da kalt for drottsete. Biskopene var alltid med i riksrådene, og erkebiskopen var selvskreven formann i riksrådet. Lendmenn, hirdmenn og andre betrodde stormenn hadde også plass i riksrådet, som holdt stand helt til det ble avskaffet av danskekongen Christian 3. i 1536. På mange måter kan riksrådet anses som et slags "mini-Storting". Dessuten hadde kongen en husholdadministrasjon, et såkalt kanselli (et slags "regjeringskontor"). Kanselliet hadde som oppgave å føre oversikt over kongens skatteinntekter, organisere arkivene, samt regjeringens korrespondanse. Denne husholdadministrasjonen bestod av en kansler (en slags rådgiver/minister/statsråd) og en eller to skrivere. De hadde ikke faste lokaler. Her ser vi også et interessant faktum: at den norske middelalderstaten ble administrert sentralt av et personale som var mindre enn ledelsen ved en vanlig videregående skole i dag! På 1200-tallet ble det opprettet 50 såkalte sysler. Dette var administrasjons- eller embetsdistrikter. Det var sammenhengende områder og ble ikke arvet, i motsetning til slik det var i det føydale Europa. Syslene, som etterhvert ble kalt len, ble ledet av en syslemann. Dette var en adelsmann fra kongens hird. Han hadde oppgaver relatert til politi og rettsvesen, ham skulle organisere leidangen samt kreve inn landskyld fra krongods, skatter og bøter. Hans viktigste inntekt var faktisk bøter (som avhang av de bøtelagtes betalingsevne). Syslemennene hadde et følge av sveiner, elitetropper i landets forsvar, som senere kunne bli medlem i hirden. Disse ble oftest rekruttert blant stormannsslektene. På slutten av 1200-tallet fikk man også bondelensmenn (lensmenn). De ble valgt blant gode bønder i lokalsamfunnet og skulle utføre mange av syslemannens oppgaver, bl.a. skulle han kreve inn kongens inntekter. Leidangen, den store sjøforsvarsorganisasjonen som var inndelt i mange skipreder langs kysten, ble sterkt svekket på slutten av 1200-tallet. Hansekoggene fra Tyskland viste demonstrerte sin militære overlegenhet, og nabolandenes forsvar ble utviklet til et godt kavaleri etter føydalt mønster, som var det norske forsvaret overlegent. Man satte derfor i gang med å bygge flere festningsanlegg. Leidangsskatten utgjorde 1/6 av landskylda (altså 1/36 av gårdsproduksjonen). Dette var små inntekter til å kunne organisere et forsvar. Dessuten var eidsivating-området (altså indre Østlandet) ikke med i leidangsordningen - leidangen var jo en sjøforsvarsorganisasjon, og statsmakten hadde vanskeligheter med å heve seg over befolkningen, særlig der leidangsskipene ikke kom til, som f.eks. nettopp indre deler av Østlandet. Her innførte man i stedet en liten skatt - vissøre. Den utgjorde vanligvis 1/4 av leidangsskatten. Magnus Lagabøte er kjent for å ha utarbeidet lover og regler. Lovene skulle komme det norske folk til gode. I 1274-1276 kom Landsloven, skrevet på norrønt (oversatt til dansk i 1604 av Kristian IV). Dette var et frivillig samarbeid med folket, og var en demokratisk lov på denne tiden. Som eneste land i middelalderesn Europa, var alle innbyggerne like for loven. Unntak var geistlige og hirdmenn som som regel forholdte seg til kirkeloven og hirdloven. Landsloven gjaldt, med kun små endringer, helt til 1600-tallet, da den ble erstattet av Kristian V's Norske Lov. I høymiddelalderen ble antallet lagting økt fra 4 til 13. Man fikk fire nye bylagting (Oslo, Bergen, Tønsberg og Nidaros) og fem nye landsdelslagting. Årsaken var at man ville korte ned avstandene og dermed også transportkostnadene disse avstandene førte med seg, samt at man opplevde stadig flere forbrytelser og rettstvister som skulle behandles på lagtingene. Dette skyldtes igjen den sterke befolkningsveksten i Norge i høymiddelalderen. Lagmennene var juridiske ledere for retten i lagtingene. Det var en lavadel fra et jusinteressert intellektuelt miljø i hirden og ble lønnet med veitsler, dokumentavgifter og lagmannstoll. Dessuten var det også flere bygdeting der lokale saker som f.eks. angikk allmenning, veier, seterferd, bro-, vei- og kirkeutbygging, ble behandlet. Bygdetingene kunne i utgangspunktet ikke behandle straffeskaer. Vi ser altså at det på 1200-1300-tallet ble utviklet en stadig bedre statsorganisasjon med rettsvesen, forsvar og finansorganer. Det norske samfunnet var, sammenlignet med andre land på denne tiden, et svært demokratisk land. Staten var til bøndenes eget beste. Kirken Kirken hadde svært stor makt over befolkningen i Norge. Jordeiendom strømmet til kirkene fra alle samfunnslag, som betaling for bønnehold og sjelemesser. Den katolske kirken eide hele 40 % av jorda i Norge og mottok derfor store landskyldinntekter fra leilendingene sine. Dessuten hadde man en kirkeskatt. Den viktigste var tienden, som opprinnelig skulle utgjøre en tiendel av den økonomiske produksjonen. Den ble senere innskrenket. Tiendeskatten skulle deles i fire like deler: en del gikk til biskopen, en til sogneprestens underhold, en til vedlikehold av sognekirkene, og den siste delen gikk tilbake til bøndene i form av hjelp til de fattige og syke i sognet. Livet i middelalderen Kvinnene ble gift tidlig, vanligvis i tenårene. Faren eller nærmeste slektning, såkalt giftingsmann, hadde vetorett mot kvinnens valg av ektemann. Men det hadde også kvinnen selv. Begge parter måtte altså være fornøyd. Døtrene hadde opprinnelig ikke arverett, men fikk medgift (av giftingsmannen) og motgave (av ektemannen - som sikkerhet hvis hun skulle bli enke). Men i kong Magnus Lagabøtes landslov fikk døtre halv arverett i forhold til brødre, medgiften medberegnet. Dette førte til at kvinnene fikk en bedre og tryggere økonomisk stilling. Store deler av middelalderens befolkning var barn og unge. Gjennomsnittlig levealder var 20-25 år, dette er mye takket være den høye spedbarnsdødeligheten, men om man ble 20 år var det nesten bare halvparten som ville bli 50 år. Kun 1,5 % av befolkningen var 60 år eller eldre. Forskning viser at kvinner generelt levde 2-4 år kortere enn menn. Dette henger sammen med at de i store deler av livet sitt var gravide. Mange døde under barsel og dessuten kunne de, fordi de tidlig ble gift, bli gravide selv om de kroppslig ikke var klar og moden for det. Gravide har også nedsatt immunforsvar, dessuten tok kvinnene seg av arbeidet innendørs og stellet av syke, og ble derfor oftere smittet. Hanseatene Med utgangspunkt i Bergen, bedrev nordmenn (fiskere) handel med tyske kjøpmenn, kalt hanseater. Av nordmenn ble de imidlertid kalt for garper (skrikhalser/skrytepaver). Store mengder tørrfisk ble eksportert i bytte med kornvarer til den norske fiskerbefolkningen. Dermed fikk nordmennene flere kalorier, og handelen var svært nyttig og viktig for fiskerne. Seinmiddelalderen Svartedauden Svartedauden kom til Norge sommeren/våren 1349. Nyere forskning viser at den først kom til Oslo, ikke til Bergen (Bjørgvin). Pesten sprer seg relativt langsomt over land, ca. 1 km per dag. 80 % av de smittede døde. Rottesykdomen, som spres med rottenes lopper, ga hovne lymfeknuter (derav byllepest) og blodig hoste. Tidlig i 1350 var pesten trolig dødd ut, men det var flere pestepidemier etter dette. Både i 1360, 1370-71, 1379, 1390 og muligens 1392 (altså tilsammen 6 pestepidemier) hjemsøkte Norge. Befolkningen raste nedover. 60%, kanskje så mye som 2/3, av Norges befolkning døde. Da folketallet stabiliserte seg igjen utover på 1400-tallet, stod kun 40 % av befolkningen tilbake, dvs. en beskjeden befolkning på 130 000 - 135 000 mennesker. Dette var mindre enn Norges innbyggertall ved slutten av vikingtid. Pestepidemiene fikk store føgler. Det ble enormt manko på arbeidskraft. De fattige bøndene som før hadde stått med lua i hånda og bedt tynt om arbeid, tok triumferende i bruk de største og beste gårdene i landene. Sånn sett kan svartedauden sees på som "den katastrofale velgjører". Folket som var igjen hadde bedre vilkår enn før pestepidemiene. Mengdevis av gårdsbruk ble stående øde - såkalte ødegårder. Faktisk var flesteparten av Norges gårder ødegårder på denne tiden. Både landskylda og leidangsskatten falt dramatisk. Jordeierne konkurrete om leilendinger, noe som førte til at landskylda (jordleieavgigften) ble presset nedover til 20-25 % av det den opprinnelig var. Dessuten gikk man i Norge, som i mange andre land, over til mer husdyrhold og februk til fordel for kornbruk. Å dyrke korn var nemlig mer arbeidskrevende. På denne tiden var det altså mangel på arbeidskraft, og bøndene begynte derfor med selvbergingsjordbruk og naturalhusholdning der de ikke produserte mer korn enn det de trengte til mat og øl. Det førte igjen til at utkant-Norge (fjell- og fiskerbefolkningen) ble avfolket. Utkant-Norge var nemlig avhengig av byttehandelen med sentralbygdene, der de byttet bort tørrfiske og og februks- og villmarksprodukter, og fikk korn tilbake. Denne handelen stoppet opp da man gikk mer over til husdyrhold, også på de områdene der betingelsene for jordbruksdrift var gode. Utkant-Norge ble tvunget til å flytte, og de flyttet til sentralbygdene. Her var det, i motsetning til tidligere, stor likhet, og stor velstand sammenlignet med før svartedauden. I tillegg til at utkant-Norge forsvant, ble også bybefolkningen sterkt redusert. En stor årsak var at handelen forsvant, pga. den økte naturalhusholdningen i gårdsdriften. Dessuten hadde de geistlige og statlige institusjonene mistet store deler av inntektene sine. Norges politiske situasjon Det hadde skjedd store politiske begivenheter allerede før svartedauden i 1349. Allerede våren 1319 begynte bekymringene for den norske selvstendige staten å hope seg opp. Håkon 5. Magnusson hadde kun en datter, Ingebjørg. Hun var gift med Erik Magnusson av Sødermannland. De hadde fått sønnen Magnus. Kong Erik ble brutalt drept av sin bror kong Birger, som nå ble hatet av store opprørsstyrker i Sverige. Da Håkon 5. døde, ble Magnus konge i både Norge og Sverige. Norge hadde ikke noe annet alternativ, og Sverige ville heller ha Magnus enn Birger. Slik oppstod det en personalunion mellom Norge og Sverige, dvs. at de i utgangspunktet var selvstendige stater som beholdt statsinntektene for seg selv. Det var altså en union som var en tilfeldig følge av tronfølgeloven, ikke en politisk overenskomst, i motsetning til realunion. Stormennene i Norge var ikke særlig grad for denne personalunionen med Sverige. De ville at det skulle være et kortvarig engangstilfelle. De stilte krav til Magnus og mobiliserte store elitetropper og militære styrker mot kong Magnus. Kong Magnus ga etter, og man ble enig om at Magnus' yngste sønn, Håkon 6. Magnusson, skulle overta Norge når han ble myndig i 1355. Men problemene kom tilbake. Håkon 6. Magnusson hadde kun én sønn med sin dronning Margrete Valdemarsdotter, nemlig Olav 4. Håkonsson. Lille prins Olav måtte altså alene forsvare det norske kongedømmet. Denne gangen lå trusselen i Danmark. Dronning Margrete var nemlig dater av danske kong Valdemar Atterdag. Valdemar Atterdag hadde to døtre: Margrete og Ingeborg. Ingeborg ble gift med en sønn av hertugen av Mecklenburg. Da Valdemar Atterdag døde, ble derfor Olav 4. Håkonsson tatt til konge i Danmark i 1376, fordi danskene ikke ønsket å ha noe å gjøre med mecklenburgerne. Verken Norge, Sverige eller Danmark ville komme i union med fyrstehuset i Mecklenburg. Man fryktet at mecklenburgske adelsmenn kom til å få len, festninger og rådgiverposisjoner. Slik ble en dansk-norsk union uungåelig. I 1380 døde Håkon 6. Magnusson, og Olav 4. Håkonsson ble også konge i Danmark. I begynnelsen taler vi om en personalunion med Danmark. Men snart skal nye tragiske begivenheter forandre på situasjonen. I 1387, bare 17 år gammel, døde nemlig kong Olav 4. Da ble dronning Margrete regjerende dronning i både Danmark og Norge. Dette skjedde i 1388, og dette årstallet er det vi virkelig kommer under Danmark og dansk styre. Hun valgte en fjern slektning, Erik av Pommern, som etterfølger. I 1397 ble Kalmarunionen dannet, mellom Norge, Sverige og Danmark. Unionen skulle stå imot mecklenburgerne i Tyskland. Unionen varte helt til 1523, da Sverige klarte å rive seg løs og Gustav Vasa ble konge i Sverige. Dette hadde Norge ikke ressurser til. Som akkurat nevnt, hadde altså Norge ikke ressurser til å rive seg løs og å bli selvstendig. Det var nå aldri snakk om å være selvstendig. Svartedauden hadde ført til sterk befolkningsnedgang og inntektene til kirken og staten ble altfor små til å kunne finansiere en statsadministrasjon. Selv før svartedauden, var inntektene kun så vidt store nok til å kunne finansiere en norsk stat og et forsvar. På mange måter tok svartedauden og pestepidemiene knekken på den norske selvstendige staten. I seinmiddelalderen gikk mange hundreårs hardt rydningsarbeid og norsk statsbygging tapt. Folk protesterte ikke mot å være i union, for det var ikke noe annet alternativ for fattige Norge. Både Danmark og Sverige hadde større befolkning og større og flere ressurser til å klare seg selv. Blant annet var skattesatsene mye høyere både i Danmark og Sverige. Men forestillingen om at nordmenn var et eget folk med en egen statshistorie levde videre og dannet grunnlaget for ny norsk statsbygging senere. Både Sverige og Danmark var valgkongedømmer der stormennene kunne velge hvilken kongssønn som skulle bli den neste kongen, bl.a. ved å stille en rekke betingelser uttrykt i håndfestninger, dokumenter som bl.a. skal sikre befolkningens interesser og stormenns privilegier. I Norge var det annerledes. Norske konger måtte forholde seg til tronfølgeloven, som sa at eldste sønn skulle bli konge. Stormennene hadde ingenting å si. Dette ble snart endret. Da Kristoffer av Bayern døde uten tronfarving i 1448 var kongefølgen i Danmark helt åpen. Da Kristian 1. ble konge i Danmark måtte han gi tilbud med en svært lokkende håndfestning for Norges del, for å unngå at Norge heller skulle velge å komme i union med Sverige. I 1449 ble altså valgkongedømmet og håndfestningene innført i Norge. Håndfestningene garanterte bl.a. innbyggernes rettigheter og interesser, samt normdmennenes alene rettigheter til å få len og festninger. I 1536 bestemte danske kong Kristian 3. at Norge skulle gjøres til dansk provins, med lik linje med Jylland, Sjælland og Fyn. Ingen i Norge reiste opprørsfanen. Dessuten ble den protestantiske kirken innført - reformasjonen fra Luther hadde endelig kommet til Skandinavia. Også denne radikale reformen av religionen vant snart folkets hjerter. Med dette tok middelalderen i Norge slutt, og en ny og lang epoke under dansk herredømme var begynt. Har du spørsmål eller kommentarer? Kontakt gjerne på mail! http://home.no.net/piacere/ Copyright © Alle rettigheter forbeholdt Kontakt: piacere(krøllalfa)start.no