José Raul Capablanca

Tema - September 2007

Bare navnet har fremdeles en magisk tiltrekningskraft på mange sjakkspillere. Han blir kalt sjakkens Mozart - og er kanskje den største sjakkbegavelsen verden noen gang har sett. Han var et vidunderbarn av en sjakkspiller! Gjennom hele åtte år tapte han ikke ett eneste parti!

José Raul Capablanca ble født 19. noevember 1888 i Havanna. hn lærte seg reglene da han fire år gammel fulgte med da faren spilte mot en offiserskamerat. Da partiet var ferdig, bemerket den unge José at det var gjort et ulogvlig springertrekk. Og det ble forbløffende nok oppklart at barnet faktisk hadde rett!

Capablanca skriver i sin bok My Chess Career at det hele begynte med at han spilte en gang mot faren sin da han var veldig liten. Faren mente det var umulig å vinne mot han for en så liten gutt - slik lille José selv hadde sagt, og regnet med at han ikke engang kunne stille opp brikkene korrekt. Men de forsøkte parti. Og lille José vant!

Da han var 12 år gammel var han nasjonal mester på Cuba. I 1904 ble han sendt til USA, og han studerte engelsk og senere kjemi ved Columbia-universitetet. Faktisk spilte han forbausende lite sjakk i mange av sin ungdomsår, men likevel sjokkerte han hele verden ved å beseire den amerikanske verdensmesteren Frank Marshall med 8-1 i en oppvisningskamp i 1909.

Da det var klart for den store internasjonale turneringen i San Sebastian i 1911, ble den unge kubaneren invitert, til store protester fra velkjente deltagere som Bernstein og Nimzowitsch. De mente at feltet bare skulle romme spillere med seier bak seg i en internasjonal turnering, noe Capablanca ikke hadde. Men tross protestene fikk han delta. Hvordan det gikk? Jo, Capablana beseiret Bernstein i første runde, og senere vant han også over Nimzowitsch. Resultatet overrasket alle, inklusive Capablanca selv, som plutselig ble en svært aktuell utfordrer til verdensmester Lasker!

Forhandlingene om en match mot Lasker strandet imidlertid, fordi Capablanca fant flere av Laskers 17 krav, uakseptable.

I september 1913 ble Capablanca "sjakkdiplomat". Han skulle besøke Europas hovedsteder og ved hjelp av sin berømmelse og sine fantastiske sjakkferdigheter bidra til å gjøre Cuba mer kjent i verden. Den sjarmerende og veldressede sjakkstjernen imponerte med raske simultanoppvisninger, og tiltrakk seg et rekordstort antall tilskure. Det ble også skrevet at han var kvinnenes yndling!

Capablanca lå godt an, men kom til slutt et halvt poeng bak verdensmester Lasker, i turneringen i St. Petersburg i 1914, en prestisjefull turnering som samlet alle tidens store sjakknavn. Men likevel ble det det bli nok en triumf, og viste verden nok en gang at Capablanca var en svært aktuell utfordrer til Lasker.

I løpet av 1. verdenskrig var sjakkscenen relativt stille, men Capablanca vant noen amerikanske turneringer.

Etter krigen, var Capablanca endelig klar for å utfordre til VM-tittelen. Men Lasker var faktisk lite interessert i en tittelkamp. På et tidspunkt tilbød han kubaneren å bli verdensmester uten kamp. Men Capablanca godtok ikke det. Han ville ha kamp. Og i mars 1921, i Havanna, lyktes det endelig - dog etter et lukrativt økonomisk tilbud - å foreta matchen som skulle avgjøre hvem som skulle være verdensmester. Lasker - fortsatt i dag den lengstsittende verdensmesteren - eller Capablanca?

Premiesummen var 25 000 dollar! Etter fire ofrsiktige remiser, vant Capablanca det femte partiet. Etter nye remiser vant han også det tiende partiet - i elegant stil! Etter ytterligere to gevinster oppgav Lasker kampen, angivelig på grunn av sykdom. Saken var klar. Capablanca van 4-0 med ti remiser. Ikke på noe tidspunkt hadde Capablanca vært i alvorlig fare for å tape ett eneste parti. Verden fikk en ny sjakkmester:
José Raul Capbablanca!

Verden regnet med at Capablanca ville komme til å regjere i lang, lang tid. Han levde et ganske behagelig liv, uten å bry seg noe særlig om nye populære åpningsteorier. Høsten 1921 giftet han seg. I sjakken virket han uslåelig! I hele åtte år regjerte han trygt som verdensmester uten å tape ett eneste parti. Reti var den første til å slå han. Det er forøvrig utgitt en ganske tynn bok som inneholder alle Capablancas tapspartier.

I 1927 møtte Capablanca Alexander Aljechin i en VM-match i Buenos Aires. De færreste, og aller minst Capablanca selv, regnet med at Aljechin hadde særlige sjanser i matchen mellom de to. Men Aljechin overrakset både Capablanca, han selv og resten av verden, med å vinne kampen, og å bli verdens nye sjakkmester - til de flestes forbauselse. Han vant 6-3 i avgjorte spill.

Etter at han tapte verdensmestertittelen i 1927, våknet Capablanca. Han ble mer aktiv, og han vant i pen stil i turneringene i Ramsgate, Barcelona og Budapest, mens han i Karlsbad endte på annenplass bak en Nimzowitsch i sin livs beste form. I de tre turneringene han vant dette året var Capablanca ubeseiret!

Capablanca fikk aldri den revansjematchen mot Aljechin som han så sterkt håpet på. Aljechin tillot han ikke å gjenerobre verdensmestertittelen. Det førte til at han i en treårsperiode fra 1931, holdt seg borte fra offisiell sjakkaktivitet. Da han kom tilbake i 1934 og 1935 ble ikke turneringene noen stor suksess for Capablanca, og kritikerne kunne konstantere at storhetens glansperiode var forbi.

Men han skulle slå tilbake. I 1936 vant han turneringen i Moskva, som eneste spiller uten tap.

Senere samme år møttes tre tidligere, en regjerende og en fremtidig verdensmester i den berømte Nottingham-turneringen. Capablanca og Botvinnik delte førsteplassen foran Euwe, Fine, Reshevsky, Aljechin, Flohr og Lasker. Ikke minst gledet det Capablanca å vinne partiet mot sin erkerival Aljechin!
Sjakkverdenen tok av seg hatten for 48-åringen!

Men helsen han begynte ellers å bli dårligere. Han slet med høyt blodtrykk, og fikk et lite slagtilfelle i Nederland i 1938 i under AVRO-turneringen. Men han fullførte.

I 1939 satte Capablanca et meget verdig punktum under sjakk-OL i Buenos Aires. Han ble toppscorer, foran bl.a. Aljechin!

Etter dette levde Capablanca en kort, men lykkelig tid. I 1938 giftet han seg for andre gang, og holdt i amerikans radio en vellykket foredragsserie som senere er utgitt i bokform under navnet Capablancas siste sjakkleksjoner. I 1941 var han hjemme i Havanna igjen, og vant lett i en liten konkurranse der.

Men under et vennskapsparti i Manhatten Chess Club i New York ble han rammet av et slag og døde neste morgen, 8. mars 1942, bare 53 år gammel. Ved et pussig sammentreff døde han på samme sykehus som Lasker ett år tidligere.

Forholdet mellom Capablanca og Aljechin hadde de siste femten årene vært anstrengt. Men da Aljechin selv døde fire år etter, viste det seg at han hadde planlagt en samling av Capablancas beste partier. I innledningen hadde han skrevet: "Med hans død har vi mistet en sjakkbegavelse så stor som vi aldri igjen skal få se."!

Capablanca var aldri noen spesialist i åpningsvarianter, men konsentrerte seg mer om sluttspillet, og mente at sluttspillet var det absolutt viktigste, og at åpningen ikke hadde så mye å si som mange andre sjakkstorheter mente. Det skal han ha rett i! Det er rimelig opplagt at det å vinne en bonde i åpningen eller i midtspillet ikke tjener til noe, hvis man ikke vet hvordan man skal få den frem til dronning i sluttspillet. Capablanca var, er og kommer til å bli, beundret av sine elegante, enkle og stilfulle sluttspill.
"La rolig åpningen være [ikke konsentrer deg så mye om åpninger, og hva en bør svare når motsanderen gjør ditt og datt], men bruk din tid på sluttspillet" sa han. bl.a. i sjakkleksjonene han ga på amerikansk radio (i 1942?).

Capablanca hadde en stor sikkerhet, og var rolig som sjakkspiller. Han hadde en nesten fullstendig frihet for feil og feilvurderinger av posisjoner. Han lærte sjakk kun fire år gammel, og sjakk ble dermed et slags morsmål. Han gjorde ting enkelt, elegant og stilfullt - det er ikke for ingenting at han kalles sjakkens Mozart! Posisjoner og stillinger som for de fleste sjakkstorheter skapte mye tankebry, var for Capablanca selvfølgeligheter. Han hadde en enkel og "lett tilgjengelig" stil, som ofte gjorde han til publikumsfavoritt. Nok en likhet med Mozart. Dessuten spilte han nokså raskt. Han kom aldri i tidsnød. Faktisk var det svært sjeldent at han brukte hele sin betenkningstid.

I sin tid ugta også Cuba en frimerkeserie på sju merker til minne om sin store sønn.

Sjakkmesteren vil aldri bli glemt, Capablanca står fremdeles magisk og tiltrekkende hos de aller fleste sjakkentusiaster og sjakkspillere.

Har du spørsmål eller kommentarer? Kontakt gjerne på mail!

Kontakt: piacere(krøllalfa)start.no

	http://home.no.net/piacere/
	Temaer:
	*José Raul Capablanca*
Hovedsiden Temaer Astronomi Båter Diverse Fotball Helse Kjente personer Musikk Sjakk Temaer Tegneserier Vitenskap Vitser og gåter Aktiviteter Forumer Avstemninger Tester Konkurranser Piacere Oppdateringer Om Piacere Kontakt Gjestebok Diverse Linker	Tema - September 2007 Bare navnet har fremdeles en magisk tiltrekningskraft på mange sjakkspillere. Han blir kalt sjakkens Mozart - og er kanskje den største sjakkbegavelsen verden noen gang har sett. Han var et vidunderbarn av en sjakkspiller! Gjennom hele åtte år tapte han ikke ett eneste parti! José Raul Capablanca ble født 19. noevember 1888 i Havanna. hn lærte seg reglene da han fire år gammel fulgte med da faren spilte mot en offiserskamerat. Da partiet var ferdig, bemerket den unge José at det var gjort et ulogvlig springertrekk. Og det ble forbløffende nok oppklart at barnet faktisk hadde rett! Capablanca skriver i sin bok My Chess Career at det hele begynte med at han spilte en gang mot faren sin da han var veldig liten. Faren mente det var umulig å vinne mot han for en så liten gutt - slik lille José selv hadde sagt, og regnet med at han ikke engang kunne stille opp brikkene korrekt. Men de forsøkte parti. Og lille José vant! Da han var 12 år gammel var han nasjonal mester på Cuba. I 1904 ble han sendt til USA, og han studerte engelsk og senere kjemi ved Columbia-universitetet. Faktisk spilte han forbausende lite sjakk i mange av sin ungdomsår, men likevel sjokkerte han hele verden ved å beseire den amerikanske verdensmesteren Frank Marshall med 8-1 i en oppvisningskamp i 1909. Da det var klart for den store internasjonale turneringen i San Sebastian i 1911, ble den unge kubaneren invitert, til store protester fra velkjente deltagere som Bernstein og Nimzowitsch. De mente at feltet bare skulle romme spillere med seier bak seg i en internasjonal turnering, noe Capablanca ikke hadde. Men tross protestene fikk han delta. Hvordan det gikk? Jo, Capablana beseiret Bernstein i første runde, og senere vant han også over Nimzowitsch. Resultatet overrasket alle, inklusive Capablanca selv, som plutselig ble en svært aktuell utfordrer til verdensmester Lasker! Forhandlingene om en match mot Lasker strandet imidlertid, fordi Capablanca fant flere av Laskers 17 krav, uakseptable. I september 1913 ble Capablanca "sjakkdiplomat". Han skulle besøke Europas hovedsteder og ved hjelp av sin berømmelse og sine fantastiske sjakkferdigheter bidra til å gjøre Cuba mer kjent i verden. Den sjarmerende og veldressede sjakkstjernen imponerte med raske simultanoppvisninger, og tiltrakk seg et rekordstort antall tilskure. Det ble også skrevet at han var kvinnenes yndling! Capablanca lå godt an, men kom til slutt et halvt poeng bak verdensmester Lasker, i turneringen i St. Petersburg i 1914, en prestisjefull turnering som samlet alle tidens store sjakknavn. Men likevel ble det det bli nok en triumf, og viste verden nok en gang at Capablanca var en svært aktuell utfordrer til Lasker. I løpet av 1. verdenskrig var sjakkscenen relativt stille, men Capablanca vant noen amerikanske turneringer. Etter krigen, var Capablanca endelig klar for å utfordre til VM-tittelen. Men Lasker var faktisk lite interessert i en tittelkamp. På et tidspunkt tilbød han kubaneren å bli verdensmester uten kamp. Men Capablanca godtok ikke det. Han ville ha kamp. Og i mars 1921, i Havanna, lyktes det endelig - dog etter et lukrativt økonomisk tilbud - å foreta matchen som skulle avgjøre hvem som skulle være verdensmester. Lasker - fortsatt i dag den lengstsittende verdensmesteren - eller Capablanca? Premiesummen var 25 000 dollar! Etter fire ofrsiktige remiser, vant Capablanca det femte partiet. Etter nye remiser vant han også det tiende partiet - i elegant stil! Etter ytterligere to gevinster oppgav Lasker kampen, angivelig på grunn av sykdom. Saken var klar. Capablanca van 4-0 med ti remiser. Ikke på noe tidspunkt hadde Capablanca vært i alvorlig fare for å tape ett eneste parti. Verden fikk en ny sjakkmester: José Raul Capbablanca! Verden regnet med at Capablanca ville komme til å regjere i lang, lang tid. Han levde et ganske behagelig liv, uten å bry seg noe særlig om nye populære åpningsteorier. Høsten 1921 giftet han seg. I sjakken virket han uslåelig! I hele åtte år regjerte han trygt som verdensmester uten å tape ett eneste parti. Reti var den første til å slå han. Det er forøvrig utgitt en ganske tynn bok som inneholder alle Capablancas tapspartier. I 1927 møtte Capablanca Alexander Aljechin i en VM-match i Buenos Aires. De færreste, og aller minst Capablanca selv, regnet med at Aljechin hadde særlige sjanser i matchen mellom de to. Men Aljechin overrakset både Capablanca, han selv og resten av verden, med å vinne kampen, og å bli verdens nye sjakkmester - til de flestes forbauselse. Han vant 6-3 i avgjorte spill. Etter at han tapte verdensmestertittelen i 1927, våknet Capablanca. Han ble mer aktiv, og han vant i pen stil i turneringene i Ramsgate, Barcelona og Budapest, mens han i Karlsbad endte på annenplass bak en Nimzowitsch i sin livs beste form. I de tre turneringene han vant dette året var Capablanca ubeseiret! Capablanca fikk aldri den revansjematchen mot Aljechin som han så sterkt håpet på. Aljechin tillot han ikke å gjenerobre verdensmestertittelen. Det førte til at han i en treårsperiode fra 1931, holdt seg borte fra offisiell sjakkaktivitet. Da han kom tilbake i 1934 og 1935 ble ikke turneringene noen stor suksess for Capablanca, og kritikerne kunne konstantere at storhetens glansperiode var forbi. Men han skulle slå tilbake. I 1936 vant han turneringen i Moskva, som eneste spiller uten tap. Senere samme år møttes tre tidligere, en regjerende og en fremtidig verdensmester i den berømte Nottingham-turneringen. Capablanca og Botvinnik delte førsteplassen foran Euwe, Fine, Reshevsky, Aljechin, Flohr og Lasker. Ikke minst gledet det Capablanca å vinne partiet mot sin erkerival Aljechin! Sjakkverdenen tok av seg hatten for 48-åringen! Men helsen han begynte ellers å bli dårligere. Han slet med høyt blodtrykk, og fikk et lite slagtilfelle i Nederland i 1938 i under AVRO-turneringen. Men han fullførte. I 1939 satte Capablanca et meget verdig punktum under sjakk-OL i Buenos Aires. Han ble toppscorer, foran bl.a. Aljechin! Etter dette levde Capablanca en kort, men lykkelig tid. I 1938 giftet han seg for andre gang, og holdt i amerikans radio en vellykket foredragsserie som senere er utgitt i bokform under navnet Capablancas siste sjakkleksjoner. I 1941 var han hjemme i Havanna igjen, og vant lett i en liten konkurranse der. Men under et vennskapsparti i Manhatten Chess Club i New York ble han rammet av et slag og døde neste morgen, 8. mars 1942, bare 53 år gammel. Ved et pussig sammentreff døde han på samme sykehus som Lasker ett år tidligere. Forholdet mellom Capablanca og Aljechin hadde de siste femten årene vært anstrengt. Men da Aljechin selv døde fire år etter, viste det seg at han hadde planlagt en samling av Capablancas beste partier. I innledningen hadde han skrevet: "Med hans død har vi mistet en sjakkbegavelse så stor som vi aldri igjen skal få se."! Capablanca var aldri noen spesialist i åpningsvarianter, men konsentrerte seg mer om sluttspillet, og mente at sluttspillet var det absolutt viktigste, og at åpningen ikke hadde så mye å si som mange andre sjakkstorheter mente. Det skal han ha rett i! Det er rimelig opplagt at det å vinne en bonde i åpningen eller i midtspillet ikke tjener til noe, hvis man ikke vet hvordan man skal få den frem til dronning i sluttspillet. Capablanca var, er og kommer til å bli, beundret av sine elegante, enkle og stilfulle sluttspill. "La rolig åpningen være [ikke konsentrer deg så mye om åpninger, og hva en bør svare når motsanderen gjør ditt og datt], men bruk din tid på sluttspillet" sa han. bl.a. i sjakkleksjonene han ga på amerikansk radio (i 1942?). Capablanca hadde en stor sikkerhet, og var rolig som sjakkspiller. Han hadde en nesten fullstendig frihet for feil og feilvurderinger av posisjoner. Han lærte sjakk kun fire år gammel, og sjakk ble dermed et slags morsmål. Han gjorde ting enkelt, elegant og stilfullt - det er ikke for ingenting at han kalles sjakkens Mozart! Posisjoner og stillinger som for de fleste sjakkstorheter skapte mye tankebry, var for Capablanca selvfølgeligheter. Han hadde en enkel og "lett tilgjengelig" stil, som ofte gjorde han til publikumsfavoritt. Nok en likhet med Mozart. Dessuten spilte han nokså raskt. Han kom aldri i tidsnød. Faktisk var det svært sjeldent at han brukte hele sin betenkningstid. I sin tid ugta også Cuba en frimerkeserie på sju merker til minne om sin store sønn. Sjakkmesteren vil aldri bli glemt, Capablanca står fremdeles magisk og tiltrekkende hos de aller fleste sjakkentusiaster og sjakkspillere. Har du spørsmål eller kommentarer? Kontakt gjerne på mail! http://home.no.net/piacere/ Copyright © Alle rettigheter forbeholdt Kontakt: piacere(krøllalfa)start.no