truls røkke:
tyskerarbeidet – eksemplet værnes
Et mørkt kapittel i norsk okkupasjonshistorie
Innledning
Følgende militæranalyse er et studentarbeid. Teknisk måtte rapporten få utmerket karakter. Dens svakeste side er aspektene som bortdefineres. Til tross for at ansvarlige myndigheter stadig minner om at de har lagt krigen bak seg, opplever vil stundom likevel opphetede debatter, for eksempel om svikefulle kollaboratører på Værnes, som da historiker Tor Waaler og h.r.adv. Terje Herrem braket sammen i VG våren 2001 i et stormfullt ordskifte om krigen. Herrem vil helst betrakte landssviket i lys av depresjonstid, mens Tor Waaler mener et skandaløst landssvikoppgjør må granskes på nytt.
Det er ikke rett at tyskerarbeiderne rett og slett bare ble sendt til Værnes på sysselsetting fra arbeidskontoret. ”Festung Norwegen”, Hitlers strategi for å hindre alliert invasjon av Norge, ble bygget av av norske frivillige arbeidssøkere. Herrem overser, kanskje bevisst, at norske tropper i Gudbrandsdalen ble utsatt for flyangrep fra Værnes, likeledes allierte Murmansk-konvoier undervegs med krigsmateriell til Sovjetunionen. Siste flyangrep på Molde skjedde faktisk fra Trøndelag. Utbyggingen ble foretatt på rekordtid, mens nordmenn på Hegra festning kjempet heltemodig noen kilometer unna. Faktisk saboterte mange bunkersbaroner egen mobiliseringsordre for å samarbeide med fienden.
Historikerne er tilbøyelige til å plassere ansvaret hos sentrale styresmakter som lenge ivret for det ”brukne geværs” filosofi. Da Finnlandskrigen og Den spanske borgerkrig varslet om kommende ragnarokk, manglet vi sågar et nøytralitetsforsvar. Tyskerne hånet som kjent vår nasjon for ”Jøssingfjord”-episoden. Heller ikke skal vi glemme at Stortingets presidentskap i 1940 ynkelig anmodet HMS Kongen om å abdisere. AP-politikeren Martin Tranmæl hadde ikke synderlig større respekt for grunnloven enn at han anmodet så vel konge som regjering om å tre tilbake.
Vi kan undres over hvordan stortingsrepresentanter som åpenbarte slik et dårlig politisk skjønn, etter krigen kunne innvilges amnesti og anledning til å beholde sine politiske verv fra før krigen som om intet klanderverdig hadde sett dagens lys. Byråd i Trondheim, O.C. Gundersen, var en hovedmann i arbeidsutskrivingen til utbyggingen på Værnes. Hvordan kunne en slik person kunne gis oppdraget som arbeidsminister i Gerhardsen I-regjeringen etter fredsslutningen? Hvordan kunne dessuten Johs. Andenes som administrerte rettsviksoppgjøret, se mellom fingrene med at en så framtredene politisk operatør kunne unndra seg enhver form for straffeforfølgelse. Var ikke rettsoppgjøret etter krigen mest en gavepakke til alle de stripete og kollaboratørene?
Videre har det kommet fram at ”landsfader” Einar Gerhardsen også hadde skitt på hendene krigsvåren 1940. Desto mer forundrer det da at Jens Christian Hauges ”milorg”-klikk kan framstille seg som de egentlige hjemmestyrkene. Motstandsbevegelsen (les: ”gutta på skauen”) spilte en perifer rolle i alliert krigføring. Molde bys historie bd. 4 gjør seg skyldig i misforståelsen å omtale Milorg (Hauges folk) og XU (SOEs folk) som to sider av samme sak. Nå bør DNA legge lokk på sin framstilling som om det var deres folk som utførte motstandsarbeidet mot okkupasjonsmakten. Forskningsrapportene understreker gang på gang hvor få de egentlige krigsheltene var. Utefronten bestod mest av frivillige som var villige til å ofre livet i kampen mot diktaturet.
Kadetten avslutter rapporten med en del personlige meninger av ”que sera, sera”-slaget, som med fordel burde vært drøftet grundigere. Dermed utstafferer han Nygaardsvold-regjeringen med et blekt forsvar for unnlatelsessyndene. For de færreste av disse ”ubrukelige menn”, sitatet fra C.J. Hambros kommentar, var det mulig å fortsette i etterkrigs-politikken etter Englandsoppholdet. Selv Det norske arbeiderparti (AP) foretrakk på dette tidspunkt nye koster. Den tidligere statsminister snek seg da også ubemerket tilbake til Norge via Kristiansand til en bitter isolert tilværelse. Truls Røkke begrenser seg således til krigens logikk. De politiske aspekter ser han ikke som sin oppgave å utdype. Men mange finner disse vel så interessante i ettertid.
P. G.
(Kilder: Artikkelen er hentet fra: Nord-Trøndelag Historielag 1991, s 6 ff. : Hovedoppgave 1991 av kadett Truls Røkke, Luftkrigsskolens kull 41. Understående henvisninger er dessuten benyttet: Kaare Berg og ulike privatpersoner. Diverse bøker og artikler. Billedmateriale fra Stjørdal Blad)
1: Et historisk overblikk
For å forstå de dramatiske omveltningene som fant sted på Værnes/Stjørdal i forbindelse med det tyske angrepet på Norge i april 1940 og i tiden som fulgte, må vi ta en tur bakover i historiebøkene. Værnes, (fordum Vargnes, Varnes), ble tidlig et viktig knutepunkt i Midt-Norge, og de første kjente beretninger fra stedet finner vi allerede i kongesagaene, mer bestemt under Håkon den godes tid (953-961), men stedet er sannsynligvis eldre enn det.
Værnes gård, senere hovedgård, er helt fra denne tid svært sentral i midtnorsk historie og da første og fremst som høvdingsete for flere konger. Værnes har alt fra sin spede barndom vært preget av stridens menn. Og den første som virkelig gjorde seg bemerket i eldre tid var general Georg Christian von Schultz, som gjorde en strålende karriere under krigen rundt 1650.
Forsvarsdepartementet ønsket i 1890-årene å utvide sitt manøverområde, og etter grundig vurdering ble Værnes valgt. Og Værnes hovedgård ble militært hovedkvarter. Men så begynte store ting å bevege seg i luften. 1. oktober 1911 foretok Baron Cederstrøm den første overflyvning av Trondheim by; og dermed våknet flere av byens mektigste menn; brigaden måtte få et aeroplan!
En innsamlingsaksjon ble iverksatt og en fransk Maurice Farman-maskin ble innkjøpt. Om kvelden den 26. mars 1914 lettet ”Olav Trygvasøn” for første gang fra trøndersk jord, og jubelen brøt løs på Kirkesletta. Den nordenfjeldske flygeavdeling hadde slått sine første, spede, men dog så stolte vingeslag over Værnes. Trøndelag flygeavdeling, eller som det den gang ble kalt, Nordenfjeldske flyveavdeling, ble etablert på Værnes 9. august 1919 med senere generalmajor G. Bull som sjef. Avdelingen hadde 2 Farmand og 1 T.1.c. til disposisjon.
På dette tidspunkt var det to atskilte militærforlegninger på Stjørdal, nemlig Værnesmoen og Øyanmoen. Værnesmoen var der flyvåpenet og infanteriet holdt til, mens artilleriet var installert på Øyanmoen. Utviklingen hadde gått sakte men sikkert fremover på Stjørdalshalsen, og det lille tettstedet bar allerede preg av å være knutepunkt for all kommunikasjon i Midt-Norge. Veinettet var utbedret i alle retninger, og jernbanen hadde ”redusert” avstandene til tettstedene og byene rundt omkring.
På tross av at den militære flyaktiviteten på denne tiden var relativt høy på Værnes, fikk ikke dette noen vesentlig betydning for den sivile sektor. Først i 1933-34 ble det gitt bevilgninger for å utbedre den sivile lufttrafikk på Værnes, og med de 5.000 kronene som ble bevilget, fikk de utrettet en god del. Men det viktigste var at enkelte begynte å se hvilke muligheter som lå i sivil luftfart, og det er interessant å lese i en av lokalavisene fra denne tiden hvor det sto følgende:
- ”Efter hvert som den civile luftfart utvikles, vil der i vårt land ble spørsmål om landningsplasser som er internasjonalt anerkjent ved siden av Kjeller. Men Værnes er som nevnt internasjonalt anerkjent… Dette er en sak av så stor betydning at vi kanskje ikke i dag forstår helt ut den betydning det vil ha for bygden i fremtiden” (Stjørdalens Blad, 30. mars 1933).
På slutten av 30-tallet hadde innbyggertallet steget til 1800, og livet på Halsen var ikke noe annerledes enn dat som var vanlig i et hvilket som helst annet norsk tettsted på den tiden. Næringslivet gikk tålelig bra, og bondegårdene ute i distriktene klarte seg rimelig godt. Litt verre var det for småbrukerne og arbeiderne rundt selve tettstedet, men noen utbredt fattigdom og nød var det ikke. Stjørdal var et lite, stillestående samfunn, hvor det mildt sagt skjedde minimalt av dramatiske hendelser fra dag til dag. Lite ante de hva som var i vente, bare måneder inn i det nye decennium.
2: ”Detmold!
2.1 General Dietls plan
Tyskland innså tidlig at Norge ville bli en viktig flankesikring i kampen mot de allierte styrker i Nord-Atlanteren, og spesielt mot England. Wehrmachts overkommando var alt i februar 1940 godt i gang med invasjonsplanene mot Norge, for ettertiden bedre kjent som operasjon ”Weserübung”. Planens viktigste målsetting var å sikre malmtransporten fra Narvik og som tidligere nevnt å sikre Norge som utgangspunkt i kampen mot England.
- ”Denne operasjonen blir ikke bare en av de mest modige i nyere krigshistorie, men også en av de frekkeste” (Adolf Hitlers avslutningstale til kommandører og generalstab-sjefer i Rikskanselliet. Berlin, 1. april 1940).
Allerede 24. februar fikk General von Falkenhorst ansvaret for å utarbeide planene og lede selv angrepet mot Norge. Operasjonsstaben vurderte tidlig at Trondheimsområdet, og spesielt Værnes flyplass, var av svært stor betydning for den videre krigføring i Nord-Norge. Operasjon ”Weserübung” bestod av i alt 6 landingsgrupper; og den gruppen som var tiltenkt Trondheimsområdet, fikk kodenavnet ”Detmold”. Hovedhensikten med operasjonen var å få kontroll over Trondheim by og besette flyplassen på Værnes.
Foto: General Weiss taler til Trondheims befokning.
General Dietl, som ledet operasjonene mot Narvik, var den som sto ansvarlig for planleggingen av selve operasjonen mot Trøndelag. En faksimile av general Dietls operasjonsordre for angrepet på Værnes, datert 14 mars 1940, har vært til stor hjelp i vurderingen av de tyske planer for for april-dagene i 1940. Operasjon ”Detmold” ble ledet av oberst Weiss, og styrken bestod av krysseren ”Admiral Hipper”, fire torpedojagere og en landingsstyrke på omtrent 1.800 mann.
Den tyske invasjonen var tydeligvis godt planlagt og tysk etterretning må ha vært svært god i tiden før selve angrepet. Senere rapporter har bekreftet at det var tyske etterretningsfly over Trøndelag både 4. og 7. april, slik at de tyske styrkene hadde helt ferske opplysninger om de norske styrkers lokalisering. Tyskerne var spesielt bekymret for de norske kystbefestningene innover Trondheimsfjorden, men de klarte som kjent ikke å stoppe den tyske invasjonsgruppen.
Klokken 05.15 den 9. april kastet den tyske invasjonsstyrken anker utenfor Trondheim havn, og beleiret byen uten at et eneste skudd ble avfyrt. Ved hjelp av general Dietls operasjonsplan mot Værnes kan vi merke soss flere meget interessante faktorer:
- A: Tyskerne var, på tross av meget god etterretning, ikke klar over at det på Værnes eksisterte to separate militærleirer. Wehrmacht betraktet Værnesmoen og Øyanmoen som en enhet.
- B: Det skulle legges vekt på å skåne den norske hærs æresfølelse og unødvendig vold skulle unngås.
- C: Utbedringer av selve flyplassen skulle straks igangsettes.
- D: Av de 1.700 soldatene i invasjonsgruppen, var 900 fra det 138. bergjegerregiment. Østerrikske elitesoldater med erfaringer fra kampene i Polen.
Det faktum at Hitler allerede i mars 1940 hadde detaljerte operasjonsplaner klare mot Værnes, bekrefter bare hvor viktig denne lille gresstripa var for Wehrmachts videre kamper mot de allierte styrker. Også det faktum at elitesoldater fra det 138. bergjegerregiment ble benyttet, bekrefter tyskernes høye prioritering av Tr5ondheimsområdet. Etter at tyskerne hadde fått kontroll over Trondheim by, var det Værnes som sto for tur. Til denne oppgaven hadde tyskerne øremerket 295 bergjegere, nærmere bestemt 1 . bataljon under ledelse av major Buchner.
2.2 Tysk suksess:
Operasjon ”Detmold” var en meget dristig plan som var helt avhengig av at nordmennene ikke rakk å mobilisere til et massivt motangrep. Dette var en tysk bekymring som fort viste seg å være ubegrunnet. Bare fra de trefningene som fant sted ved Brettingen og Hysnes fort, samt kampene rundt Hegra festning, ble hele ”Gebiet Drontheim” okkupert uten noen form for kamp. Hovedgrunnen til at tyskerne møtte liten motstand, var den samme over hele landet; operasjon ”Weserübung” kom som et stort sjokk på kongeriket Norge.
- ”Da vi ankom Værnes, så alt ut til å være et eneste virvar. Befal og menige var i full sving med å evakuere. Stemningen var alt annet enn hyggelig”. (Olav Berg, bruvakt 9. april 1940).
Vi mobiliserte ikke før det var for sent. For Trondheims vedkommende ble det aldri noe spørsmål om å mobilisere, og de styrkene som møtte på Vernes i løpet av 9. og 10. april, kom dit på eget initiativ. De norske flyene ble flyttet fra Værnes til Selbusjøen tidlig om morgenen 9. april. Våpen og ammunisjon som var tiltenkt brukt i forsvaret av Værnes, var lagret henholdsvis på Kongsgården og Kristiansten festning i Trondheim. Dette tok tyskerne selvfølgelig kontroll over, og hadde det faktisk også da de okkuperte Værnes den 10. april. I kampene mot Hegra festning brukte tyskerne blant annet to stk. 12 cm norske kanoner fra Kongsgården i Trondheim.
- ”De (tyskerne) hadde med seg to kanoner som egentlig hørte hjemme på Værnes. Så en kan godt si at Værnes ble tatt med kanoner fra Værnes”. (Kaare Berg).
Tyskland satset på overraskelse og norsk passivitet. Operasjon ”Detmod” ble in ubetinget suksess for Tyskland.
Foto: General von Falkenhorst og general Dietl i Trondheim.
2.3 Hvorfor Værnes?
Foruten å være en naturlig og vesentlig del av selve operasjon ”Weserübung”, er det nærliggende å tro at Wehrmacht hadde helt klare fremtidsplaner for Værnes flyplass. Allerede i general Dietls plan fra 14 mars 1940, ble det lagt vekt på at flyplassen skulle benyttes fra første dag. General Dietls plan var videre:
- ”Der Flugplatz Værnesmoen ist, so weiter förderlich, durch Einsatz von Arbeitskräften benutzbar machen”.-
Dette viser at tyskerne ikke så bort fra at flyplassen trengte sterke utbedringer. Hvem skulle så foreta disse eventuelle forbedinger på flystripa? Til dette hadde oberst Weiss til disposisjon 100 mann fra Luftwaffe som hadde som spesialoppdrag å utføre de mest kritiske og nødvendige utbedringene i krigens aller første fase. For selve utbyggingen av flyplassen var det nødvendig med helt andre ressurser.
Her kommert det ikke klart frem av Dietls ordre, men det vil være nærliggende å tro at de allerede på det tidspunkt, baserte seg på norsk arbeidskraft! Grunnen til dette er at Dietl allerede i sin plan er opptatt av faktorer som, unngå unødvendig vold, skåne den norske hærs ære og nordmennenes holdninger. Dette viser at tyskerne var tidlig opptatt av ikke å provosere den norske befolkning unødvendig. De ønsket å okkupere vårt land for å kunne nyttegjøre det videre mot de større, og mer slagkraftige, allierte nasjoner. Dette måtte da skje gjennom streng disiplin blant tyske soldater og ved å behandle nordmennene med respekt.
- ”Vi måtte nesten beundre dem. De var utrolig disiplinerte”. (Reidar Fordal, befalsutdannet 1940, konsentrasjonsvange til 1945).
Flyplassen Værnes var en vesentlig nøkkelbrikke i det tyske maktspill i den nord-vestre hjørne av Europa. For å kunne bekjempe de allierte i Nord-Atlanteren, var det helt avgjørende for Tyskland å kunne operere fritt fra Værnes. Wehrmacht ønsket derfor å etablere en storflyplass på Værnes, som kunne fungere som utgangspunkt for angrepene på Nord-Norge og de allierte styrker i Nord-Atlanteren. Fra og med 10. april 1940 var Værnes underlagt tysk kommando; og starten på en ny tidsalder var et faktum for det tidligere lille, søvnige tettstedet Stjørdalshalsen. Tiden før og etter ”Detmold”.
3. Okkupasjonstiden
3.1 De første dagene
Foto: Tyske bombefly klargjøres ved tårnet.
Da de første tyske troppene marsjerte inn i Stjørdal sentrum 10.april 1940, var det svært få av sivilbefolkningen som helt ut forstod det som var i ferd med å skje. Alt skjedde så altfor fort; og før noen rakk å få klarhet i situasjonen, hadde tyskerne tatt over hele bygda. Befolkningen fikk en rar følelse av uvirkelighet, som et skuespill som de egentlig ikke var en del av, en krig de ikke skjønte.
De første dagene ble lokalbefolkningen vitne til en storstilt tysk etablering på Værnesmoen, hvor transportfly med tropper og utstyr landet i en jevn strøm, samtidig som tyske bombefly tok av med kurs for Nord-Norge. Værnes var operativ fra første stund. Om ikke dette var nok, så angrep også engelske jagerfly flyplassen jevnlig de første dagene, spesielt den 11. og 12. april.
Den lille trønderbygda hadde i løpet av få dager fått sin vante rolige og stille hverdag snudd fullstendig på hodet. De hadde fått verdenskrigen rett i fanget, den var ikke lenger bare en stemme i radioen eller en artikkel i ”Stjørdalens Blad”. Nå foregikk det rett uten for stuedøra, eller rettere sagt, rett over hodet på dem. Det var ikke uvirkelig, som et show de bare var tilskuere til.
- ”Vi stod ved meieriet og så på dette som et skuespill. Ingen nordmann tenkte på dette som krig og livsfarlig” (Kaare Berg).
Da lokalbefolkningen med ett forstod at Værnes var et fristende bombemål for engelskmennene, evakuerte de aller fleste bygda om natten for så å komme tilbake om dagen. Slik foregikk det til ut på sommeren 1940, inntil de engelske flyangrepene ikke lenger var en trussel. Den første tiden bar preg av stor forvirring og stor uvitenhet blant sivilbefolkningen; hva er det egentlig som skjer!
3.2 Motstandskampen
Tyskerne marsjerte inn i Stjørdal sentrum uten å møte noen form for motstand, av den enkle grunn at Forsvaret hadde delvis evakuert og sivilbefolkningen hadde selvsagt intet å sette inn i kampen mot Wehrmachts soldater. Den eneste ”styrken” som stod på vakt da tyskerne kom, var de sivilistene som tilhørte Bruvakta. Bruvakta var en gruppe sivilister som var øremerket av Forsvaret som bru-sprengere i tilfelle krise eller krig.
De hadde vært på vakt hele natta til 10. april og var klare til å sprenge alle bruer, men sprengningsordre ble aldri gitt. Da dagen grydde, fikk de i oppdrag å stille vakt ved ulike sentrale bygninger i sentrum av Stjørdal, hvorfor vet ingen. Da tyskerne marsjerte inn i sentrum, kunne ikke denne styrken gjøre annet enn å se på. ”Bruvokterene” hadde hverken våpen eller uniform, alt de hadde var et lommetørkle knyttet rundt overarmen som et symbol på uniform.
Sabotasjehandlinger mot tyskerne skjedde bare i beskjeden målestokk. Det var noen spede forsøk på å ødelegge jernbarnelinjen i de første uken, med det stoppet opp. Motstandsbevegelsen begynte først å ta form senere i krigen, og da ble overvåkning av tyskernes aktivitet på Værnes et viktig oppdrag.
3.3 Tyskeranleggene.
Foto: Reichskommisar Josef Terboven avholder sin første appell (Værnes) om sosialistisk forbrødring på norsk jord henvendt til de lokale norske kollaboratører 1. mai 1940.
Værnes var en viktig brikke i det tyske krigsspillet og planene for flyplassens fremtidige rolle var klare fra første stund. Dette skulle bli en av de største og viktigste flyplassene i det nordvestlige hjørne av det ”nye” Europa. Tyskerne satte straks i gang med en storstilt utbygging av flyplassen og de tilhørende etablissementer. For å utføre dette enorme arbeidet, trengte tyskerne store mengder muskelkraft, og nordmennene var en viktig ressurs i så måte.
Arbeidet tok til allerede i april 1940, mens det ennå var kamper i Norge, og vedvarte i varierende intensitet helt fram til freden kom 8. mai 1945. Dette arbeidet fikk store følger for det lille lokalsamfunnet, både økonomisk og sosialt. Plutselig, over natten, var det mulig å få godt betalt arbeid for alle og enhver som ville arbeide for tyskerne på Værnes. Jeg vil ta for meg dette ”fenomenet” i kapittel 4, men jeg menter det er svært viktig å ha dette klart for seg når en skal prøve å danne seg et bilde av det daglige livet på Stjørdal under okkupasjonstiden.
Okkupasjonen forandret Stjørdal totalt. Tyskernes byggevirksomhet førte til at innbyggertallet ble tredoblet i løpet av kort tid; og pengene flommet blant folk. Det kom som et sjokk på det lille trønderske tettstedet med knappe 1.900 innbyggere. Plutselig skulle over 2.000 arbeidere ha både hus og mat. Dette kan til en viss grad sammenliknes med at Trondheim i dag plutselig ble ”invadert” av 200.000 pengesterke arbeidere som skulle både ha noe å spise og en plass å bo. Forandringene for samfunnet var enorme, de satte sine spor på godt og vondt.
Foto: Tyskerne deler ut engelske sigaretter fra krigsbytte.
3.4 Næringslivet.
Den militære struktur har alltid betydd mye for Stjørdal. Selv om ikke militærtjenesten var lengre enn 48 dager i tiden før krigen, var det nok til at det hele tiden var en jevn strøm av kapital til det lokale næringsliv. Befal og soldaters daglige handel gjorde at det hele tiden var en økonomisk ”overrisling” over bygda. Da Tyskerne kom, forsterket dette seg dramatisk. Alle som ville, fikk godt betalte jobber. Tyskerne betalte svimlende høye lønninger, og dette fikk selvfølgelig store konsekvenser for det lokale næringsliv.
- ”Jeg fikk tilbud om å være tolk for den tyske kommandanten på Værnesmoen, men jeg takket nie fordi jeg ville hjelpe min far med butikken. Da tilbød han meg en lønn på 1.000 kroner måneden; det svarer til en årslønn på 1,6 millioner kroner i dagens penger. *Dette skulle jeg få bare for å prate litt tysk!” (Kaare Berg).
Disse vanvittige lønningene førte til et enormt pengeforbruk blant arbeiderne; og dette førte til stor oppblomstring av restauranter, barer og overnattingssteder. Stjørdal ble et eldorado for dem som ønsket å benytte seg av den uvanlige situasjonen som fulgte i tyskerarbeidets kjølvann. Antall prostituerte og forbruket av alkohol økte jevnt i takt med de stadig økende lønningene.
De første månedene av krigen betalte tyskerne med egne okkupasjonspenger, kassakreditt-schein, på folkemunne omtalt kun som ”Schein”. Dette førte til at de kvinnene som tok betalt for sine tjenester under krigen i Stjørdal, fikk stemplet ”scheine-kvins”, et lite trivelig stempel å få. Det største problemet i startfasen, var å skaffe alle arbeiderne et sted å bo. Dette resulterte med at hvert 3. hus i Stjørdal leide ut ett eller flere av sine rom til anleggsarbeiderne. Ofte var det faste spisegjester i huset, slik at mange fikk et sårt tiltrengt tilskudd til en normalt slunken husholdningskasse.
Hele næringslivet fikk en voldsom oppsving i denne tiden, som følge av den kollosale arbeidertilstrømningen. Behovet for mat økte, restaurantene gikk godt, bakeren solgte flere brød, slakterens omsetning økte, bøndene ute i distriktene fikk bedre omsetning på sine produkter, og så videre. Det er vil ingen som betviler at dette er en av årsakene til at bygda har vokst sterkt også i tiden etter krigen.
5.3. Forholdet til tyskerne.
Forholdet til tyskerne og lokalbefolkningen var etter forholdene godt. Det hersket ikke noe utpreget ”tyskerhat”, i alle fall ikke i krigens første fase. En kan vel også si at det i befolkningen var en viss skepsis til engelskmennene og deres politikk. Hvordan var det mulig?
- Norge fryktet aldri noen invasjon fra Tyskland; det var England man ventet angrep fra.
- Når så Tyskland okkuperte Trøndelag, skjedde det uten kamper som krevde store tap.
- Tyskerne skaffet innbyggerne godt betalt arbeid.
- Tyskerne var disiplinerte og behandlet sivilbefolkningen med respekt.
Dette bekrefter igjen at general Dietls plan av 14. mars 1940, inneholdt flere psykologisk smarte faktorer. Det var viktig at sivilbefolkningen ikke ble sjikanert unødvendig, slik at tyskerhatet eksploderte. Etter som tiden gikk, og lokalbefolkningen begynte å forstå hvilken grusom ideolog som lå bak nazismen, ble forholdet til tyskerne etter hvert mer og mer anstrengt.
Det største problemet var ikke forholdet mellom gode nordmenn og tyskerne, det var et rimelig greit forhold med klare skillelinjer. Verre var det for de gode nordmenn å forholde seg til norske medlemmer av Nasjonal Samling (NS), eller de som lå i grenseland, de såkalte ”stripete”. De som var ”stripete”, kunne være gode nordmenn som ønsket å hjelpe sine medborgere, eller de kunne være nazister.
- ”Enkelte valgte å sitte i det nazifiserte Herredstinget fordi de ønsket å hjelpe sine egne. Da må det ha vært bittert å bli mistenkt for å være nazist” (Kaare Berg).
Forholdet mellom nordmennene og NS-medlemmene tilspisset seg etter hvert som krigen skred frem. Det som i krigens første fase ble oversett, ble senere forbudt. Dette gjaldt spesielt propaganda med symboler som kjennetegnet kongemakten, som norske flagg, binders i jakkeslaget, røde nisseluer og slike små symbolske ting.
Etter hvert som NS-medlemmene og ”hirden” ble varmere i trøya, økte også den fysiske sjikaneringen av gode nordmenn. Under unntakstilstanden i Trondheim i oktober 1942, ble 10 nordmenn skutt som sonoffer, med den begrunnelse at de hadde opptrådt opposisjonelt mot tyskerne, men uten at de hadde gjort noe galt. Neste natt ble Kaare Berg og 42 andre stjørdalinger hentet for å gå gisselvakt langs kraftlinjen i Vordalen i Åsen, fordi tyskerne fryktet sabotasjehandlinger.
- ”Dere skal gå to og to, og hvis noe skjer, blir samtlige 43 stilt opp mot muren og skutt. Det gikk bra” (Kaare Berg).
Bruken av trusler, ryktespredning og sonoffer ble etter hvert også en vanlig taktikk blant tyskerne i Trøndelag. Å skape usikkerhet og frykt i befolkningen var viktig. Da tyskerne gikk i land 10. april 1940, var det starten på en ny epoke som skulle forandre tettstedet for all fremtid. I de neste 5 årene ble tyskerne en del av det daglige liv på Stjørdal, og lokalbefolkningen måtte tilpasse seg etter beste evne. Den største forandringen kom som en følge av den enorme utbyggingen som tyskerne utførte på Værnes flyplass.
4. Tyskerarbeidet
Under siste verdenskrig var det mellom 100.00 0-150.000 nordmenn som tok arbeid på tyske anleggsplasser rundt omkring i Norge. Var dette landssvik, eller handlet de fleste ut ifra uvitenhet om arbeidets betydning?
Foto: Norske kollaboratører støper betongdekke.
4.1 ”Skammens periode”?
Da tyskerne kom til Norge og Trøndelag i april 1940, begynte de straks med utbyggingen av flyplassene Lade og Værnes, og senere Ørlandet. Til dette arbeidet trengte de stor arbeidskraft; og Tyskland var avhengig av at norske arbeidere utførte de planlagte utbedringer. Men hvordan skulle tyskerne klare å få nordmenn til å arbeide for sin fiende mens det ennå var krig i landet.
For mange ville en slik tanke være helt absurd; å hjelpe sin fiende ville være galskap og landsforæderi av groveste slag! Men akkurat dette var ikke noe vesentlig problem for tyskerne, for nordmenn strømmet til i tusentall etter bare få dager for å tjene penger på tyske anlegg, og det mest det fremdeles var nordmenn som kjempet både i sør og nord.
For å kunne forstå dette, uten å bli skuffet over sine egne landsmenn, må man prøve å sette seg inn i den situasjon og de sosiale forhold som rådet i landet i tiden før denne ”skammens periode”. Hvorfor valgte så mange å ta opp den tyske spaden mot Norge, i stedet for å løfte geværet mot Tyskland? Før man dømmer, må man vite hva som ligger bak en slik handling, forholdene rundt hendelsen og hva som ble gjort av høyere myndigheter for å forhindre ulykken i å skje. La meg presisere at jeg ikke er ute etter å renvaske eller å dømme de nordmennene som arbeidet for fienden under siste verdenskrig, men heller prøve å forstå hvordan det var mulig, å prøve å finne årsakene til at nasjonalfølelsen nesten fullstendig druknet i tyske mark.
4.2 Arbeidet.
Foto: Det snekres tredekke til tyske jagerfly.
Allerede før den første østerrikske bergjeger satte sin fot på Værnes, var de videre utbyggingsplanene for flyplassen klare. Værnes flyplass skulle forandres fra å være en liten gress-slette, til å bli en topp moderne storflyplass.
Det første tyskerne gjord, var å utbedre selve stripa. Store trerammer ble fylt med sand for så å bli dekket med treplanker. Arbeidet med å snekre disse trerammene ble utført av ulike firmaer rundt i omkring i Trøndelag, og behovet var så enormt at det ble opprettet 23 samleplasser rundt om i Trondheim for å effektivisere transporten ut til Værnes og Lade. Alt 18. juni 1940 hadde tyskerne mer enn nok trerammer og stoppet ordren, men norske firmaer fortsatte å sende nye rammer til Værnes hele sommeren.
Dette arbeidet var fullført allerede den 29. april 1940, men trestripa viste seg fort å være for dårlig. De tyske flyene ble etter hvert for tunge. Allerede i juli satte tyskerne i gang med arbeidet på det som skulle bli den endelige løsningen, en flyplass med tre rullebaner støpt i betong. Alle tre banene ble bygd samtidig ved at halve banebredden ble belagt med trerammer og tok all trafikk, mens den andre halvparten ble støpt, og omvendt. Alle de tre banene var ferdige sommeren 1942, og de var da henholdsvis 82 meter brede og den lengste 1.621 meter lang.
Kvaliteten på flyplassene var viktig for tyskerne, og da freden kom i 1945, var Værnes kategorisert på høyeste nivå , nemlig ”Sclechtwetterlandeklar”. I tillegg til selve flystripa bygde tyskerne en rekke andre bygninger som hangarer, verkseder , lager, bunkere, flykontrolltårn, forlegningsbrakker o.s.v. Dette arbeidet nådde sitt klimaks i 1942 ved avslutningen av den nye rullebanen, men det var likevel anleggsarbeide på Værnes hele tiden frem til freden kom i mai 1945. Det aller meste av arbeidet ble utført av nordmenn, og selv om det på et senere tidspunkt ble benyttet krigsfanger, er det ingen tvil om at det var våre egne landsmenn som utførte hovedtyngden av de godt betalte arbeidet for tyskerne.
4.3 Hva var landsforæderi?
- ”En ting var de fleste enige om, ”bombegjengen”, de som lastet bomber for tyskerne mens kampene ennå pågikk i Norge, måtte straffes når krigen var slutt” (Ola Woldseth).
For å kunne skille mellom vanlig anleggsarbeide og dirkekte tyskerstøtte, var det spesielt fire faktorer som var avgjørende under det store landssvikoppgjøret etter krigen: Hvilken type arbeid det var, skjedde det frivillig? Var firmaet etablert før krigen? Og når skjedde oppdraget? Alt arbeide som var en direkte del av den tyske krigsmakt, ble under hele krigen og i tiden etterpå sett som grovt landsforæderi. Dette gjaldt spesielt de som jobbet med tysk ammunisjon og flybomber som var tiltenkt brukt mot norske styrker.
Foto: Fornøyde høyere offiserer på inspeksjon av flyplassutbyggingen.
- ”Det var bittert å se at det var nordmenn som hjalp til med å frakte bombene bort til de tyske flyene, som senere bombet nordmenn i Snåsa. Det var bittert”. (Kaare Berg).
Det ble videre lagt vekt på om den næringsdrivende hadde påtatt seg oppdraget frivillig, eller hadde handlet under press. Om det var et etablert firma som påtok seg arbeid for å holde sin arbeidsstokk beskjeftiget, eller om det gjaldt nyopprettede firmaer som tok sikte på å utnytte de økonomiske muligheter som krigen ga, var også et vesentlig punkt.
Det ble etter krigen også satt et skille nå når tyskerarbeidet fant sted. Alt arbeid som fant sted før den norske kapitulasjonen 10. juni 1940, ble etter krigen karakterisert som landsforæderi. Dette ble da begrunnet med at det i denne perioden fremdeles var kamper i Norge og at enhver måtte forstå at det var forbudt å hjelpe fienden.
- ”Etter 10. juni var det ikke noe fordømmende syn på tyskerarbeiderne, for alle visste at dette var nødvendig for samfunnets bestående”. (Kaare Berg).
Tidspunktet for gjerningen ble senere vurdert til å bli av mindre betydning i og med den første tiden etter 9. april var preget av kaos, svak motstandsvilje og ingen klare retningslinjer ble gitt av norske myndigheter. Da Hegra festning ble oppgitt av de norske styrkene 5. mai 1940, hadde allerede norske arbeidere rukket å gjøre stripa ferdig for tyskerne.
4.4. Hvem gjorde jobben?
- Vi vet iallfall at det arbeidet 1.600 nordmenn på Værnes allerede etter bare 12 dager”. (Kaare Berg).
Som tidligere nevnt var tyskerne alt ifra den spede begynnelse fullstendig klar over at de var prisgitt å få norsk arbeidskraft til å utføre arbeidet på Værnes. Hvordan skulle de så lokke nordmennene til å jobbe for fienden? Taktikken var klar: Få de lokale myndigheter til å oppfordre befolkningen til å ta arbeid for tyskerne. Og det ble lagt stor vekt på at alle fikk arbeide, og at betalingen var meget god.
Foto: Haben die Norweger noch nix gelernt? So säuft man im Löwenbräukeller!
Og resultatet lot ikke vente på seg. Etter kort tid ble Værnes nærmest invadert av arbeidsvillige nordmenn. Det faktum at det fremdeles var kamper på Hegra festning, bare noen kilometer unna, og at britiske flyangrep var en konstant trussel, syntes ikke å bekymre nordmennene.
- ”Tyskerne etter sigende strødde om seg med sedler,. I fall du var villig til å gi overmakta ei handsrekning. Det var vi”. (Vidar Sandbeck).
I startfasen var det stort sett tilfeldige arbeidere som tok seg jobb på flyplassen, og det ble da bestemt at det hele skulle organiseres gjennom norske entreprenørfirmaer. Entreprenørene skulle organisere arbeidskraften best mulig og lønne arbeiderne med de pengene som de igjen fikk av tyskerne.
De firmaer som etter hvert påtok seg byggearbeider for tyskerne fikk dels henvendelse fra tyskerne med forespørsel om de var villige til å påta seg byggeoppdrag, og dels henvendte firmaene seg til tyskerne for å få arbeid. Det er her interessant å legge merke til at det ved krigens utbrudd i 1940 var kun åtte autoriserte entreprenører registrert i Trondheim, mens det i 1945 var registrert over 150. Det var mange av disse firmaene som fikk de lite tillitsvekkende benevnelsene ”paddehatter”, ”krigsblomster” og ”brakkebaroner”.
Som et eksempel kan det nevnes at det under utbyggingen på Ørlandet, i en periode var 114 firmaer i virksomhet, hvor nesten alle var ufaglærte. Et norsk firma som Erik Wasserhaltung A/S hadde for eksempel som eneste oppgave å skaffe vann til anleggsbrakkene. Til å begynne med var det meste fagfolk som påtok seg oppdrag, men etter hvert meldte det seg imidlertid en rekke folk som ikke hadde de minste faglige forutsetninger. Det var i første rekke anleggsarbeidere, men også folk fra andre yrker, som sjøfolk, forsikringsagenter, hotellportierer og industri-arbeidere. Således var det et grønnsakfirma fra Oslo som begynte med entreprenørvirksomhet på Ørlandet.
De trengte ikke kapital for å komme i gang, idet tyskerne stilte de nødvendig forskudd til disposisjon hvis bare vedkommende kunne skaffe en del arbeidere. Antallet entreprenørfirmaer i Trøndelag ble etter hvert så stort og uoversiktlig at det i 1942 ble opprettet et eget Entreprenørutvalg i Trondheim. Dette utvalget hadde som oppgave å føre kontroll med entreprenørene og gi autorisasjon til disse. Omtrent samtlige entreprenører som var i virksomhet i Trøndelag, både de som hadde drevet før krigen og de nye, søkte Entreprenørutvalget om autorisasjon, idet de ellers ikke fikk tillatelse til å drive byggevirksomhet for tyskerne.
I forbindelse med spørsmålet om forholdets utilbørlighet, er det av betydning å kjenne til en forpliktelseserklæring som en rekke entreprenører måtte gi tyskerne før de kunne begynne byggearbeidene. I 1841 og 1942 kom det etter hvert en rekke tyske byggefirmaer til Trøndelagd, og de begynte anleggsvirksomhet i stor stil. Etter hvert som de tyske firmaer overtok, ble de norske entreprenørene i stor utstrekning redusert til såkalte ”Subunternehmer”, underentreprenører, som fikk en meget begrenset oppgave
- ”På grunnlag av utbetalinger fra Norges Bank og de opplysninger vi har kunnet få tak i om enkelte firmaers omsetning, er jeg kommet til at det i Trondheim og Sør-Trøndelag qav norske og tyske firmaer er utført byggearbeider for tysk regning for rundt 700 millioner kroner”.-
Når en da vet at dette tilsvarer 11,24 milliarder kroner i dagens kroneverdi, forstår en hvilke enorme summer som var i sirkulasjon. For dette beløpet kunne t. d. Luftforsvaret i dag gått il anskaffelse av 112 nye F-16-fly, eller bygd 280 nye skolebygg, maken til Luftkrigsskolens nye, flotte lokaliteter. Det er ingen tvil om at det var mange som tjente enorme summer på dette tyskerarbeidet under siste verdenskrig, og spesielt gjaldt vel det for de store entreprenør-firmaene. En del av disse ble straffet etter krigen., men hvorvidt alle og enhver som hjalp okkupasjonsmakten, fikk sin straff, skal jeg ikke diskutere i denne oppgaven. Men faktum er at mange tusen nordmenn og flere hundre entreprenører deltok i arbeidet på Værnes. Maksimum antall arbeidere ble nådd i september 1940 med 2.809.
Foto: Gemütlichkeit und gute Laune.
Hvilke tanker gjorde de seg med hensyn til konsekvensene for sitt åpenlyse landssvik?
4.5. Krigens betydning for Stjørdal.
- Det gamle Stjørdal døde helt ut og en ny by ble anlagt. Totalt nytt”. (Kaare Berg)
Da major Buchner og hans østerrikske bergjegere marsjerte opp Kjøpmannsgata i Stjørdal 10. april 1940, var det begynnelsen på slutten for den rolige trønderbygda. I løpet av få uker var forholdene snutt fullstendig på hodet. Innbyggertallet ble tredoblet, arbeidsløsheten forsvart, og det lokale næringsliv nærmest eksploderte. Det gamle Stjørdal var borte for all ettertid, og ny tid var kommet med den enorme invasjonen av arbeidere som skulle arbeide på tyskeranleggene.
Mange av de tilreisende arbeiderne slo seg ned i Stjørdal og ble også boende der etter krigens slutt. Dette har ført til at innbyggertallet har steget for hvert eneste år siden krigen og helt frem til i dag. Stjørdal kommune har i dag over 17.000 innbyggere og vil sannsynligvis snart bli Midt-Norges nest største kommune etter Trondheim. Skyldes dette tyskerarbeidet?
Da tyskerne kom i 1940, var Værnesmoen bare ei lita grasstripe, men da tyskerne reiste i 1945, var flyplassen forandret til en topp moderne storflyplass, skreddersydd for både sivil og militær luftfart. Dette var stor betydning da NATO ønsket å etablere seg i Trondheim i midten av 1950-tallet. Valget sto da mellom en flyplass på Værnes eller Heimdal. I og med at Værnes var så godt som klar til bruk og Heimdals-området var ei eneste stor urørt myr, var valget enkelt. Værnes ble Midt-Norges primære lufthavn.
Uten de store utbyggingene på Værnes under krigen, ville det høyst sannsynlig vært en flyplass på Heimdal i dag og ikke på Værnes. Stjørdal ble atter det sentrale kommunikasjonssenter i Midt-Norge med riksvei, jernbane og flyforbindelse i alle retninger. Dette har igjen betydd enormt for det lokale næringsliv og industri.
- ”Man kan like det eller ikke, men det var den tyske okkupasjonen i 1940 som gjorde Stjørdal til hva det er i dag. Utbyggingen av Værnes satte fart å hjulene. Det var den forferdelige krigen, som vi alle snakket om, som la grunnlaget for den utviklingen vi senere fikk. (Kaare Berg).
5: Konklusjon
Operasjon ”Detmold” var et godt planlagt og veloverveid angrep på Trøndelag i 1940. Foruten å være en viktig del av operasjon ”Weserübung”, hadde tyskerne helt klare fremtidsplaner for flyplassen på Værnes. Invasjonsplanen mot *Værnes var utarbeidet i god tid, og da angrepet ble iverksatt, var det elitestyrker med kamperfaring fra Polen som først gikk i land på trøndersk jord. Hitler ønsket Værnes som utgangspunkt for kampene som ville finne sted i Nord-Atlanteren.
Tyskerne var avhengig av å få hjelp fra norske arbeidere i forbindelse med utbyggingen av flyplassene, og de ønsket derfor å opprettholde et godt forhold til lokalbefolkningen. Dette ble understreket allerede i general Dietls plan av 14. mars 1940. Wehrmacht håpet at nordmennene ville ta arbeid på anleggsplassene av egen fri vilje, og dette slo til. Faktum er at over 150.000 nordmenn arbeidet på tyske anlegg i løpet at de 5 årene krigen varte. Hovedårsaken til at så mange nordmenn lot seg lokke, var det faktum at de sosiale og økonomiske forholdene i førkrigs-tiden hadde slitt ned mye av nasjonalfølelsen hos folket. Dette er på ingen måte noen unnskyldning for de som gjorde det, men jeg velger å tro at dersom forholdene hadde vært bedre i tiden før krigen, ville langt færre nordmenn solgt sine tjenester til tyskerne. ”Tyskerarbeidet” var et resultat av dårlige tider, akkurat som nazismen!
De sentrale myndigheter måtte da ha rettet på dette i tiden før krigen; da den kom, var det for sent. De norske myndigheter valgte samarbeidslinjen med fienden, og selv om dette har vært gjenstand for kritikk, velger jeg å tro de handlet riktig. Den tyske krigsmaskinen var på dette stadium av krigen så sterk, at hadde de møtt skikkelig motstand, ville de høyst sannsynlig bare sendt flere forsterkninger. Selv om de norske myndigheter på en måte var med på å utviske grensene mellom det som var tillatt, hindret de at det brøt ut fullstendig kaos i Norge.
Samtidig med at Forsvaret var i så dårlig forfatning, ville det etter min mening vært helt nytteløst å oppfordre befolkningen til væpnet kamp. Det ville endt med et forferdelig blodbad og mange norske enker og barnløse mødre. Jeg håper vi aldri glemmer det som fant sted rundt omkring på tyske anleggsplasser i Norge i perioden 1940-45. La det være en pekefinger som til enhver tid kan minne oss om at vårt verdifulle demokrati og vår frihet ikke er en selvfølge. Tyskerarbeidet er et mørkt kapittel i norsk okkupasjons-histore, og jeg håper det aldri lar seg skje igjen.
Slutt