Ringenes Herre har vel alle fått med seg etterhvert, tenker da på filmen. Det flere burde kaste seg uti er Reiner Knizias brettspill over samme bok. Vi kjørte full pakke, så filmen først, og så mannet oss opp for spillet med tilleggsmodulen "Friends and Foes".  Grunnspillet er glimrende som det er, men faktisk synes jeg tilleggsmodulen med 2 nye scenario-brett og 30 "fiender" gjør spillet enda bedre. Det er mange variabler ute å går, slik at veivalgene i spillet blir enda mer vriene. Og det er vel hele poenget, du verden så mange komiske og vidløftige diskusjoner som oppstår underveis. Og vi klarte brasene, kvittet oss med alle 30 skrømt, og kunne spasere opp på Dommedagsberg og slenge ringen uti! (Riktignok startet vi med Sauron på felt 15, så det var vel ikke så imponerende). Spillet imponerer meg fortsatt, etter et 10-talls omganger.



Førjulstreff med den faste gjengen, med mange spill på bordet. Først ute var Vinci, en slags light variant av Civilazation. Styrken til Vinci er at en har muligheter til å skifte sivilisasjon og strategi underveis, og sånn sett bygge seg opp hvis en kommer i bakevja. Spesielt med revideringen av reglene fra 1. utgaven  har dette spillet vist seg å være et solid strategispill med mange ulike veier fram til målet. Uten at det hjalp meg det minste, solid sisteplass.

Neste spill var Africa, av Reiner Knizia. Spillet har fått blandede mottagelser av spillverdenen, men jeg har en mistanke om at mange forventet et storstrategisk spill på linje med Eufrat &Tigris, og det er Africa ikke! Derimot er det et raskt, spennende og middels komplekst oppdagelses-spill med høyeste produksjons-standard. Selv om reglene sier at en kan være 5 spillere bekreftet vår runde mitt inntrykk at Africa passer aller best for 3. Da blir spillet enda mer taktisk, og faller mer inn i kategorien "voksen-spill". Vi var som sagt 5, og ble fort ferdige med runden. Den som vant derimot var en som stødig sanket poeng i hver runde, og ikke hang seg med på kampene om gull og diamanter, noe som kan peke mot at det finnes faktisk ulike strategier i dette spillet også, alt er ikke opplagt.

Siste spill vi rakk for kvelden var Attila, som gikk aldeles utmerket for undertegnede. Attila er presentert i spilloversikten, så jeg nøyer meg med å registrere at spillet fortsatt er fornøyelig, og at timing er stikkordet.


To spillekvelder med to forskjellige spill; Tikal og Don - det nye abstrakte kortspillet fra Michael Schacht. Først ute var Tikal for to spillere, noe som fungerer utmerket, selv om det blir mer intenst og trangt med flere. Faktisk synes jeg Tikal for to mer får frem langsiktige strategier, hvor en ofte oppdager hva man "egentlig" skulle gjort for noen runder siden. Denne gangen ble en nabo introdusert for spillet, og selv om det var nytt og ukjent, tok naboen likesågodt ledelsen etter første poengskår. En ledelse han beholdt helt til slutt. Og dette var ikke noe introduksjonsspill hvor en tar hensyn til nybegynnerne, han posisjonerte seg rett og slett bedre hele veien. Men til tross for kjempetap, utrolig artig spill. Bonus er at det nå finnes enda en som tar et slag Tikal ved ny og ne.

Neste kveld, flere runder med Don, et enkelt kortspill med snodig tema og smart scoringssystem. Etter at Don ble utgitt begynte nesten bare positive anmeldelser å komme på trykk. Et spill som har som tema kontroll over bydeler i Chicago, hvor den sentrale mekanisme er auksjon over 1-3 bydeler, hvor da poeng scores for flest kort, dvs. bydeler av samme farge. Det snedige med spillet er at du ikke kan gi bud som har samme sum som tall trykt på bydeler du har skaffet deg tidligere. Det gjør at det åpner seg muligheter for taktiske budrunder, siden en alltid må høyne eller passe. Etter hvert vil det bli vanskelig å gi et bud rett og slett, fordi en har mange bydeler med stigende tall, og hvor penge-beholdningen begrenser resten. Kunsten er å satse på noen bydels-serier, heller by mye når disse kortene kommer opp, og så heller vrake andre. En annen ting; de andre spillerne mottar pengene du betaler for bydeler og vis a´versa, noe som ikke akkurat gjør det lettere. Don er et glimrende eksempel på at gode spill ikke trenger være så komplekse med mange regler. Anbefales som en lett og underholdende aperitif!