Søknad om erstatning

[Svar fra Innsynsutvalget nederst]

Til Innsynsutvalget

Jeg, Gerd Grønvold Saue, søkte og ble innvilget innsyn i 12 dokumenter fra overvåkingspolitiets arkiver og registre, fra 1959 frem til 1985. Selv om det ikke fremgår av innsynsutvalgets funn om meg i overvåkingspolitiets arkiver og registre, har jeg en klar formening om at min telefon i perioder har vært avlyttet. De seneste registreringene, dokument nr 11 og nr 12 (fra 1985) er å anse som instruksstridige og dermed ulovlige.

På bakgrunn av ovennevnte dokumentasjon, søker jeg om erstatning. Den informasjonen som er innhentet om meg, lagret i nærmere tretti år og formidlet videre, er i all hovedsak uriktig og ulovlig og har ført til alvorlig skade så vel økonomisk som sosialt.

Min sak fra overvåkingspolitiet har fylt meg med undring, nærmest vantro, men har også bekreftet en viss mistanke om hvorfor jeg i hele mitt yrkesaktive liv hadde så vanskelig for å få journaliststillinger jeg var kvalifisert for. Med hvilken utrolig letthet totalt uriktig informasjon er nedskrevet om meg, basert på kilder jeg ikke har noen anelse om hvem kan være, og uten ytterligere undersøkelser for å bekrefte eller avkrefte opplysningene.

Jeg er utdannet journalist, blant annet fra Holly Royde, Manchester 1954 (tilknyttet University of Manchester) og jeg er cand.mag (filolog) fra Universitetet i Oslo. Mitt engasjement i fredsbevegelsen har vært religiøst og etisk begrunnet. For meg var pasifisme den eneste logiske konsekvens av den kristne tro. Mine idealer var pasifistene Leo Tolstoi, Bertha von Suttner og Jane Addams (som jeg også har skrevet bøker om). Det var dette livssyn som i unge år førte meg til Kristent Fredslag, et økumenisk og tverrpolitisk fellesskap som jeg har vært medlem av i flere tiår. I nærmere tjue år var jeg leder av dette laget og i én periode (1983-84) også leder av paraplyorganisasjonen for norske fredsorganisasjoner, Norges Fredsråd. I 1984-86 var jeg executiv-medlem i International Peace Bureau i Geneve, også dette en tverrpolitisk organisasjon, den første organisasjonen som ble tildelt Nobels Fredspris (1910). I 1970-årene meldte jeg meg inn i en fredsorganisasjon som spesielt vektlegger kvinnenes innsats for fred, Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, hvor tre av lederne også mottok Nobels Fredspris (Jane Addams 1931, Emily Greene Balch 1946, Alva Myrdal 1982).

All min organisasjonsmessige virksomhet har skjedd i full åpenhet, i lovlige tverrpolitiske NGOs, som alle er blitt økonomisk støttet av Utenriksdepartementet (ved bidrag til reisevirksomhet, konferanser etc).

Det var engasjementet i Kristent Fredslag som brakte meg til Moskva i 1959 og som foranlediget etableringen av min sak hos overvåkingspolitiet. Jeg husker selv jeg hentet mitt pass ved politikammeret i Lillestrøm og fortalte gledesstrålende at jeg skulle reise til Moskva. Jeg var stolt over å være innbudt og hadde intet å skjule. Jeg skulle møte kristne i Sovjet, undertrykte mennesker som ennå gikk i de kirker som var åpne (mest bestemødre som ikke hadde intellektuell kapasitet til å slutte seg til undergrunnskirkene). Jeg skulle skrive om dette i det upolitiske ukeblader Kristen Ungdom (i dag Familien) hvor jeg var ansatt som journalist og senere som redaksjonssekretær (1955-66).

I dokumentene nr 4 og nr 5 opplyses det at jeg har sterke kommunistiske sympatier. I dokument nr 4 (fra oktober 1959) betviles det også hvorvidt jeg faktisk var journalist. Begge opplysningene er ukorrekte. Jeg har aldri hatt sterke kommunistiske sympatier, og jeg var journalist. I dokument nr 5 fortelles det at jeg har vært ansatt som journalist i Akershus Arbeiderblad. Det er like ukorrekt som de øvrige informasjoner. Jeg har aldri vært ansatt i Akershus Arbeiderblad.

Både i dokument nr 4 og nr 5 sies det at jeg aldri offentlig har deltatt i det politiske liv. Denne uttrykksmåte sammen med ovenstående feilinformasjon kan lett tolkes til at jeg var en "politisk infiltrant" som utga meg for å være noe jeg faktisk ikke var. Hvis en slik oppfatning er videreformidlet i forbindelse med en ansettelsesvurdering, må den opplagt ha medført alvorlige skadevirkninger for meg. Problemet med registreringen av meg i 1959, er ikke at jeg reiste til Sovjet, men alle de spekulasjoner som knyttes til denne reisen og bakgrunnen for den. Dette til tross for at min virksomhet i fredsbevegelsen ikke ble betraktet som offentlig politisk virksomhet, jf dok 4 og 5. Det fremgår av disse dokumentene at jeg har vært omgitt av en type "autoriserte angivere" i mitt nærmiljø, som har gitt opplysninger som overvåkingspolitiet ikke har undersøkt holdbarheten i.

Dokument nr 6 gir et indirekte referat av en tale jeg har holdt under reportasjeturen til Sovjet i 1959. Her hevdes det at jeg er overbevist om at "det eksisterer religionsfrihet i USSR". Dette har jeg aldri uttalt, men jeg har derimot sagt at det var mange som fant vei til de kirker vi besøkte.

Opplysningene i dokument nr 8 om at jeg har hatt forbindelse med funksjonærer ved SSSRs ambassade i Oslo i tiden 1957-1960 er også egnet til misforståelse. Gjennom Kristent Fredslag ble jeg kjent med en prest i Oslo Domkirke, res.kap Ragnar Forbech. Da jeg var deltidsstudent og bodde utenbys, fikk jeg i disse årene lov til å benytte hans kontor i Grubbegaten 1 i Oslo. Til gjengjeld hjalp jeg ham litt med hans private korrespondanse, blant annet til hans geistlige venner i Den russiskortodokse kirke og i Baptistkirken i Moskva. Noen prelater kom også på besøk og det ble holdt åpne møter/gudstjenester i Oslo. I den forbindelse hadde han iblant kontakt med ambassaden og det hendte jeg var med, også på et par større mottagelser hvor forøvrig også kjente politikere fra høyresiden i norsk politikk deltok. For egen del har jeg aldri vekslet et ord med en funksjonær fra USSRs ambassade i Oslo. Den eneste jeg hadde kontakt med et par ganger etter delegasjonsreisen i 1959, var tolken Xenia Alexandrova, som var halvt norsk og på min egen alder. Jeg fikk gratulasjonstelegram fra henne til min 30-års dag og jeg drakk kaffe sammen med henne da hun besøkte Oslo i 1961.

Hver enkelt opplysning som er registrert om meg, vil medføre alvorlig skade ved bruk i en ansettelsessak. Samlet representerer disse uriktige opplysningene et ytterligere skadepotensiale. Bare informasjon om at det eksisterer en sak på meg som sovjetsympatisør over lang tid kan ha store skadevirkninger. En urettmessig spredning av uriktig registrert informasjon om meg kan ha vært direkte årsak til at jeg aldri kom i betraktning verken i Arbeiderbladet, Morgenposten, Aftenposten eller Vårt Land hvor jeg i 1960-årene søkte stillinger jeg var vel kvalifisert for. Før turen til Moskva i 1959 hadde jeg en rekke vellykkede oppdrag i NRK, etter turen ble jeg totalt utestengt i 11 år. Jeg kan ikke se at det foreligger andre årsaker til utestengningen enn at overvåkingspolitiets informasjoner er formidlet til NRK. I hvilken grad det er sannsynlig at presse og kringkasting har hatt kontakter inn i overvåkingspolitiet og derved kan ha fått uriktig informasjon om meg, kan fremgå av dokumenter jeg ikke er innsynsberettiget til.

Ikke bare i yrkeslivet, men også sosialt har jeg blitt skadelidende. Dette gjelder også i det kirkelige miljø, hvor jeg ved mange anledninger har opplevd å bli behandlet som en suspekt person.

Det er med vemod og sorg jeg får bekreftet at det har eksistert informasjon om meg som jeg selv ikke har hatt herredømme over. Denne informasjonen har innvirket på hvordan jeg er blitt behandlet, mens jeg selv lette etter andre årsaker til utestengning og isolasjon. Dette har preget mitt selvbilde og den yteevne jeg rettmessig skulle ha hatt. I dag fyller jeg 73 år. Etter et langt og arbeidsomt liv, med slit for utdannelse og livslangt engasjement for etiske verdier, kjennes det tungt å være på det nærmeste minstepensjonist. Det gjør ikke situasjonen bedre å vite at offentlige myndigheter har gitt sitt bidrag gjennom løgn og spekulasjoner.

Jeg ber om at utvalget kontakter meg hvis saken er utilstrekkelig opplyst.

Med hilsen
Gerd Grønvold Saue

Svar fra Innsynsutvalget

Oslo, 25.09 2003

Det vises til Deres søknad om erstatning på bakgrunn av innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre.

Deres søknad er nå ferdigbehandlet av Innsynsutvalget. Utvalget har foretatt en vurdering av Deres søknad om erstatning med følgende resultat i henhold til innsynsloven:

Med bakgrunn i Deres søknad om innsyn av 30.08.2001 og Innsynsutvalgets vedtak om innsyn av 24.10.2002 og Deres søknad om erstatning av 20.01.2003, har Innsynsutvalget vurdert det slik at De ikke har lidd alvorlig skade som følge av overvåkingspolitiets virksomhet, jf. innsynslovens § 3, L ledd.

Innsynsutvalget har kun mulighet til å tildele erstatning såfremt overvåkingspolitiets virksomhet har medført alvorlig skade for søker grunnet ulovlig eller instruksstridig virksomhet fra overvåkingspolitiets side. Slike forhold skal vurderes på det tidspunkt hvor registreringen ble innhentet/nedtegnet. Såfremt det i ettertid skulle vise seg at de forhold overvåkingspolitiet bygget sitt arbeid på ikke medførte riktighet, vil dette ikke være momenter som kan vektlegges etter innsynsloven såfremt de var lovlige/instruksmessige på innhentings-/ registreringstidspunktet.

Men utvalget vil legge til at en opplysning som i utgangspunktet ble vurdert som sann, bør såframt sannhetsgehalten senere svekkes, makuleres som irrelevant informasjon.

Utvalget kan heller ikke ved sine vurderinger legge vekt på generelle opplysninger om overvåkingspolitiet eller samfunnets virksomhet for øvrig overfor erstatningssøker så fremt det ikke finnes noen holdepunkter for dette i de dokumentene det er gitt innsyn i.

Innsynsutvalget ønsker også å presisere at utvalget kun har mulighet til å vurdere overvåkingspolitiets virksomhet, med hensyn til mulig skade for den enkelte. Øvrige myndigheters eller bedrifters virksomhet kan ikke vektlegges ved utvalgets vurdering etter innsynsloven.

Utvalget har lagt til grunn at det var instruksmessig i henhold til overvåkingsinstruksen av 1959 å registrerer møter med personer fra og reiser til tidligere kommunistland. Det anses videre instruksmessig i en viss grad å registrere politisk tilknytning til bruk ved en eventuelle senere sikkerhetsundersøkelse og da i sammenheng med andre relevante opplysninger som for eksempel domfellelser. Såfremt slike registrerte opplysninger blir brukt på en instruksstridig måte, ved for eksempel brudd på taushetsplikten, vil imidlertid dette kunne være erstatningsbetingende.

Det er ikke funnet holdepunkt for at De har vært gjenstand for romavlytting, ulovlig telefon- eller brevkontroll fra overvåkingspolitiets side.

Utvalget har imidlertid funnet at det er registrert opplysninger om Dem i strid med overvåkingsinstruksen av 1977, jfr. dok. 11 og 12. Men det er ikke funnet holdepunkter for at overvåkingspolitiets virksomhet har medført alvorlig skade for Dem ved at registrerte opplysninger instruksstridig er gitt i forbindelse med arbeidsforhold ellet at opplysninger er innhentet ved ulovlige metoder. Det vises i den forbindelse til at instruksstridig informasjon i seg selv ikke automatisk vil utløse erstatning etter innsynsloven, jfr Ot. prp. nr. 6 (1998-99) s. 60. Det må i tillegg foreligge en sannsynlighetsovervekt for en alvorlig skade. Utvalget kan ikke se at slik skade foreligger i dette tilfellet.

Deres søknad om erstatning på bakgrunn av innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre avslås.

Innsynsutvalgets avgjørelse kan påklages til utvalgets klageorgan innen 2 mnd. En slik klage sendes til Innsynsutvalgets adresse. En oversittelse av klagefristen vil også medføre at adgangen til å reise søksmål vedrørende utvalgets vedtak tapes, jf. tvistemalsloven § 435, jf. § 437 som innebærer at klageordningen må være benyttet før søksmål reises.

Bakgrunnen for vedtaket

Formålet med midlertidig lov om begrenset innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre (innsynsloven) er i henhold til Stortinget, jf. Innst. O. nr. 30 (1998-99), jf. Ot. prp. nr. 6 (1998-99) og Stortingsforhandlinger nr. 4, 18. februar 1999 sesjonen 1998-99, å rette opp den urett som måtte være begått mot enkeltpersoner i Norge på bakgrunn av overvåkingspolitiets virksomhet, ved å gi disse enkeltpersoner en mulighet til fa innsyn i dokumenter hvor opplysninger om dem har blitt nedtegnet, samt en rett til erstatning såfremt vedkommende har lidd alvorlig skade som følge av overvåkingspolitiets virksomhet. Samtidig skal loven ta hensyn til overvåkingstjenesten og det arbeid den er satt til å utføre, samt ta hensyn til personvernet.

Alle personer som er gitt innsyn har en rett til å søke om erstatning innen 3 mnd etter at vedtak om innsyn er mottatt, begrenset oppad til kr. 100 000,-. En slik søknad må inneholde søkers navn, fødselsdato og adresse samt en begrunnelse som sannsynliggjør at søkeren har lidd alvorlig skade som følge av overvåkingspolitiets virksomhet. En slik sannsynliggjøring må skje ved henvisning til de dokumenter det er gitt innsyn i og de forhold søker mener faktisk har funnet sted. Så langt skaden kan dokumenteres skal slike dokumenter vedlegges søknaden. Det kreves ikke kvalifisert grad av sannsynlighet for at skade har funnet sted. Det er nok at det er mer sannsynlig enn usannsynlig at skade har funnet sted.

Justiskomiteen i Stortinget har i Innst. O. nr. 30 (1998-99) uttalte følgende vedrørende vilkår for erstatning og erstatningsberegningen:

"Komiteens flertall ... er enig i at det skal kunne gis en billighetserstatning begrenset oppad til 100 000 kroner for personer som har lidd alvorlig skade som følge av at opplysninger er innhentet, registrert eller brukt uten hjemmel i gjeldende lov, forskrift eller instruks eller ved telefonkontroll der det ut fra en fornyet vurdering synes tvilsomt om vilkårene for kontrollen forelå. Dersom det er foretatt ulovlig romavlytting eller telefonkontroll uten beslutning i retten er flertallet enig med departementet i at det skal legges til grunn at dette har ført til alvorlig skade for vedkommende uavhengig av de faktiske skadevirkningene for søkeren.

Flertallet er enig i at erstatningens størrelse må vurderes opp mot hvilke skadevirkninger overvåkingspolitiets virksomhet har medført for vedkommende sett i relasjon til hvilke feil som er begått, og at erstatning skal gis både for økonomisk og ikke økonomisk skade. Flertallet vil presisere at det må ha forekommet alvorlig skade før det gis erstatning."

Justisdepartementet har i Ot.prp. nr. 6 (1998-99) s. 87-88 lagt følgende til grunn vedrørende utmåling av erstatningssummen:

"Det opprettes fire kategorier for erstatningsfastsettelsen.

1. Skade ved ulovlig romavlytting
2. Skade ved ulovlig telefonkontroll
3. Skade ved andre aktive ulovlige overvåkingsmetoder
4. Skade ved instruksstridig registrering og /eller instruksstridig bruk, men hvor det ikke er brukt aktive ulovlige overvåkingsmetoder. Eller hvor det er gitt innsyn i telefonkontroll besluttet av retten, men hvor det etter en vurdering av de nå tilgjengelige dokumenter kan synes tvilsomt om vilkårene for å foreta telefonkontrollen forelå.

For kategori 1 foreslås det at det som en hovedregel gis en erstatning på ikke mer enn kr. 50 000,- og ikke mindre enn kr. 30 000,-.

For kategori 2 foreslås det at det som en hovedregel gis en erstatning på ikke mer enn kr. 40 000,- og ikke mindre enn kr. 20 000,-.

For kategori 3 foreslås det at det som en hovedregel gis en erstatning på ikke mer enn kr. 30 000,- og ikke mindre enn kr. 10 000,-.

For kategori 4 foreslås det at det som en hovedregel gis en erstatning på ikke mer enn kr. 20 000,- og ikke mindre enn kr. 10 000,-.

For å kunne ivareta individuelle hensyn i forhold til innhentingens eller registreringens art, bruk, omfang, varighet og sannsynlige skader for den enkelte, vil det for alle fire kategoriene kunne utmåles en erstatning begrenset oppad til kr. 100 000,-. For personer som omfattes av flere kategorier skal det ikke foretas en sammenslåing av slike, men det skal ved vurderingen av høyeste kategori også legges vekt på andre forhold (overvåkingens eller registreringens art, omfang, varighet og sannsynlige skader) som tilsier at erstatningssummen kan økes ut over den enkelte kategori begrenset oppad til kr. 100 000,-."

Ved kategori nr. 1 Skade ved ulovlig romavlytting, nr. 2 Skade ved ulovlig telefonkontroll og nr. 4 med hensyn til hvor det er gitt innsyn i telefonkontroll besluttet av retten, men hvor det etter en vurdering av de nå tilgjengelige dokumenter kan synes tvilsomt om vilkårene for å foreta telefonkontrollen forelå, skal det alltid legges en objektiv vurdering av skaden til grunn, dvs at et slikt innsyn alltid berettiger erstatning, men hvor vilkåret "lidd alvorlig skade" vil få betydning med hensyn til størrelsen på erstatningsbeløpet.

Innsynsutvalgets avgjørelse er ikke til hinder for at man reiser ordinært erstatningssøksmål mot staten. Hvis man derigjennom får erstatning etter de alminnelige erstatningsreglene, vil en erstatningsfastsettelse etter innsynsloven komme til fradrag i denne.

Med vennlig hilsen
Anne Marie Stoltz
utvalgsleder