| (Kommentar 2. januar 2003) Fristen for å søke innsyn i POTs arkiver er gått ut. Stortinget ga en lov om begrenset innsyn med begrenset varighet. Hverken stortingsflertallet eller justisministeren har vært interessert i å forlenge fristen.
Ved fristens utløp kan det være innkommet over 10.000 søknader fra folk som antar at de kan ha vært ulovlig overvåket, og håper å få dette bekreftet eller avkreftet. Tallet kan nærme seg det tredobbelte av Innsynsutvalgets anslag i vår. Det utgjør en fjerdedel av det høyeste antallet registrerte i POT-arkivene ifølge Lund-rapporten, 43.000 mennesker. For Organisasjonen mot politisk overvåking (OPO) er resultatet en viktig delseier, et resultat av en sluttspurt der både en mengde enkeltpersoner og miljøer, samt avisene Dagbladet og Klassekampen, ga betydelige bidrag.
Vi antar at PST-sjef Sefland liker resultatet dårlig. PST sitter med en rådgivende funksjon i forhold til Innsynsutvalget når det gjelder utlevering av materiale. Nå får de enda etpar år med heft og ubehagelige påminnelser, og stadig en mulighet hengende over hodet for nye avsløringer og kritikk.
Justisministeren er vel ikke så glad han heller. Det blir ingen ende på denne ubehagelige saken. Innsynsutvalgets stab må fortsette til siste søknad om innsyn, siste anke, og siste erstatningssøknad er behandlet. Dørums viktigste argument for ikke å ville bidra til en forlenget frist - iallfall den han brukte offentlig - var dette: "Vi kan ikke se at er noen grunn til å forlenge loven. Det er et svært apparat å holde det i gang, medlemmene av Innsynsutvalet ønsker å gå av."
Les det én gang til. Justisministeren synes det blir for dyrt å rydde opp i skapene etter et halvt århundre med ulovligheter som hans eget departement har medansvar for. Og så skylder han på at utvalgsmedlemmene er lei av jobben! Hvilket svært apparat var det ikke som holdt på med ulovlighetene, og hva kostet vel det? Dørum trenger åpenbart nye briller. Det er et hevdvunnet prinsipp at den som forvolder skade på andre, må ta det ansvaret som følger med. Folk har faktisk lidd skade. Likevel må de stå med lua i handa og formulere søknader om erstatning. Og ikke alle får noe, til tross for at utlevering av dokumenter fra POTs arkiv i seg selv er en bekreftelse på at ulovligheter og krenkelser er begått. Erstatning og beklagelse burde derfor vært noe som automatisk fulgte utleveringen.
Forøvrig la vi merke til noe i sluttspurten som burde være en tankevekker. En notis i Aftenposten nyttårsaften meldte at "Flere som ønsker innsyn er sent ute med henvendelsen sin og tok i går kontakt med Aftenposten, etter at de ikke fikk hjelp til å levere søknaden ved en av politistasjonene i Oslo".
Dette tyder på at opplysningen om at fristen gikk ut, er kommet svært seint fram til folk som ikke har vært knyttet til miljøer eller lest aviser som har beskjeftiget seg med disse sakene. Man har ikke engang fått med seg at søknaden ikke skulle til politiet, men til Innsynsutvalget. Da er det noen som har forsømt sin informasjonsplikt.
Og stadig er det altså minst 35.000 der ute som ikke fikk søkt.
Stadig like hemmelig
Med tida vil mange oppdage at de ikke får ut noen dokumenter likevel. Det kan være flere grunner til dette. Enten ble vedkommende rett og slett oversett av POTs apparat. Eller de dokumentene det gjelder, er blitt makulert. Slik makulering skjedde i stort omfang høsten 1993 og første del av 1994, på den tida Lund-kommisjonen ble opprettet. Da gikk det unna!
Det kan også være at overvåkingen var å betrakte som "lovlig" (her er ikke alltid Innsynsutvalget og PST enige). Eller man vil beskytte "forholdet til fremmed makt" eller "samarbeidende tjenester" - som i klartekst betyr det israelske etterretningsorganet Mossad og det amerikanske CIA - eller egne medarbeidere og angivere. Disse er viktigere å skjerme enn norske borgere som har gjort bruk av sine demokratiske rettigheter og ikke begått ulovligheter.
Det er også grunn til å mistenke at dokumenter som PST ønsker å ta vare på, kan være overført til arkiver som ligger utenfor Innsynsutvalgets rekkevidde. Dette kan praktisk gjøres ved at materiale flyttes f.eks. til arkiver som sorterer under den militære etterretningstjenesten. En del av de mest følsomme overvåkningstiltakene er blitt organisert i den "gråsonen" der sivile og militære hemmelige tjenester overlapper hverandre. Loven om begrenset innsyn blir praktisert slik at det som skjedde og skjer i denne gråsonen skal være unntatt fra innsyn.
Hvor mange av oss er solgt til Mossad i bytte for informasjoner den andre veien, om palestinere eller andre? Her kommer ennå skjeletthaugene til å skrangle i skapene i årevis. Mossad lar aldri PST få frigi opplysninger om dette. Stortinget har dessverre gitt Mossad og andre samarbeidende tjenester en vetorett i slike saker. Selv om PST og Innsynsutvalget skulle ønske å frigi opplysninger, så har Stortinget flyttet den virkelige avgjørelsesmyndigheten ut av landet. Det betyr at på et viktig område for rettssikkerheten er det Mossad og CIA som bestemmer i Norge.
OPO kommer derfor til å jobbe videre med disse spørsmålene. Dessuten har vi en spennende føljetong gående: Hvor lenge vil Dørum nekte å snakke med oss, og hvor lenge vil han nekte å framføre en offentlig unnskyldning for de ulovligheter staten har begått? Følg med! Meld deg inn!
For Organisasjonen mot politisk overvåking, arbeidsutvalget
Wenche Blomberg
|
